Hva gjør andre?

[Gjest spurv i tranedans]

Jeg er en "fattig" flerbarnsmor som får økonomien til å gå rundt, men det er ikke mer, heller. Rett som det er, har vi noen dager uten penger til mat før neste lønning eller barnetrygd kommer inn på konto - men vi klarer oss rimelig bra. Ferier blir av billigste sort (buss/båt til nærmeste strand), fritidssysler likeså - men det er brukbart.

I mange år har jeg hatt lite kontakt med broren min og hans familie, men nå har de flyttet til samme by som oss og vi forsøker få til tid sammen. Jeg har ikke ork eller lyst til å invitere dem hit - vi bor trangt, og jeg føler vel sant å si - sammenlignet med dem - veldig enkelt.

Så det blir til at vi møtes ute, da - og på restauranter. Noen ganger med, stort sett uten unger. Og så til mitt store problem med det!

Hvordan betaler man for seg ute? Jeg setter mer og mer av maten i halsen bare av tanken på "oppgjørets time" - hvem betaler og hva? De har jo en stygg tendens til å samle regningen på en lapp. Jeg spiser alltid så rimelig som mulig og drikker bare vann til, jeg tar kaffe og ikke noe annet til dessert. De drikker glass etter glass med vin, tar for seg av rettene etter smak og behag uten å verdige prisen en tanke, og tar dessert etterpå. Likevel kommer fort "min" del av regningen på 200-400 kroner! Og det har jeg ikke råd til!

Mange ganger vinker broren min og familien bare unna mine forsøk på å betale noen kroner - og jeg føler meg som et fattiglem. Andre ganger lar de meg betale, og jeg går hjem med gråten i halsen over å ha vært så skjødesløs med familiens tilmålte penger. Ekkelt er det, okke som!

Hva ville dere ha gjort? Ville dere med god samvittighet gang etter gang tatt imot at andre betaler?

Og ville dere da alltid valgt billigste rett, eller bare tatt det dere hadde lyst på å spise? Ville dere ha tatt dessert, som er i 100-kronersklassen - eller latt være? Hva med driks?

Jeg setter pris på å være sammen med broren min, men er ikke konfortabel med å invitere ham hjem til meg. Ikke vet jeg hva jeg skulle servere ham og familien, heller, om de kom. Så dette å møte dem ute, er liksom den muligheten vi har...

Det hører med til historien at hos oss er en middag - for alle sammen - på 100,- kroner en luksusmiddag (gjennomsnittet ligger på middager til max 50,-) - og at broren min og co. har en årslønn på over millionen.

Ville dere spist og vært med ut med god samvittighet - eller er det flere som ville følt samme ubehag som meg?

Det er også rart med det - inntil disse middagene kom på programmet, følte jeg faktisk at økonomien vår var blitt mye bedre og at ting gikk rundt. Men når jeg nå ser hvor mye penger mennesker bruker bare på en eneste tur ut...føler jeg at duverden, så fattige vi egentlig er - hva er det egentlig ungene mine vokser opp med...er vi virkelig _så_ fattige?!

[lyc]

Finnes det ikke alternative måter dere kan sosialisere på? Hva med å ta en kaffe på en kafe? Reise på skogstur med ungene?

Og hva med å rett og slett rydde huset og invitere dem hjem på kaffe, selv om huset er beskjedent? Det er din bror du snakker om, og han bør jo ta deg som du er. De synes sikkert det er trivelig å komme på besøk uansett, og vil nok ikke se ned på hvordan du bor så lenge det er rent og trivelig.

[Kusine furutre]

Tja, jeg ville i hvert fall ha snakket med broren min om det.

Du trenger ikke konkurrere økonomisk med din bror, heller, slik det virker som om du gjør nå. Han har valgt sitt liv og du har valgt ditt. Du virker rimelig fornøyd med det livet dere lever med deres barn, og da kan du jo med godt hjerte stå inne for det. Be dem hjem til dere, det er jo der du bor!

Hvis dere får snakket om restaurantbesøkene og andre dyre aktiviteter så kanskje dere sammen kan finne på noe som passer alles smak og lommebok.

Det kan jo godt være at broren din synes det er helt greit å betale for deg også! Det ville jeg synes med en inntektsforskjell så stor som du beskriver den.

Jeg kan godt forstå den vonde følelsen din når du har spist opp mange penger på et par timer. Du trenger ikke være en del av den kulturen hvis du ikke ønsker.

[flisa]

Jeg tror du undervurderer broren din - han ville vært lei seg om han visste hvilken knipe han satte deg i. Kan du ikke lage en skikkelig snadder wok til dem da? - det liker de fleste. Eller kald, grillet kylling, noe pålegg og loff? det skal ikke så mye til, bare selskapet er koselig og en har det artig sammen.

her om dagen var vi 10 stk til middag, -jeg var omternt blakk, -men kjøpte 2 pakker egg og en pakke gressløk - så lagde jeg MASSE eggerøre - rotet fram alt jeg hadde av pålegg i kjøleskapet, jo - jeg kjøpte også 12 baguetter - i sånne First Price-pakker - til å varme i ovnen- De kostet 6,90 for 4 stk.

Det ble vel til sammen 60 kr for et koldtbord det - og alle ble mette! :-) Vi drakk vann til.

[Gjest spurv i tranedans]

Finnes det ikke alternative måter dere kan sosialisere på? Hva med å ta en kaffe på en kafe? Reise på skogstur med ungene?

Og hva med å rett og slett rydde huset og invitere dem hjem på kaffe, selv om huset er beskjedent? Det er din bror du snakker om, og han bør jo ta deg som du er. De synes sikkert det er trivelig å komme på besøk uansett, og vil nok ikke se ned på hvordan du bor så lenge det er rent og trivelig.

Jeg vet ikke om du har opplevd at du liksom ikke har noe å snakke med andre om når du møter dem i en annen setting, i et annet miljø enn det dere pleier møtes i?

Jeg er redd for - uten å være helt sikker på det - at samtalen ville bli hektisk og nervøs eller helt gå i stå mellom broren min og meg om han kom hjem til meg. Han er liksom ikke typen til å slenge seg ned i en sofa og drikke kaffe, om du skjønner, og med ungene mine som kommer og går hele tida i tillegg - jeg vet ikke, jeg.

Vi har liksom ikke satt oss ned og snakket sammen siden vi var helt unge - og egentlig ikke da, heller. Han lever i sin verden med sine valg og verdier - og vi er i en helt annen! Han kjøper spesialbestilte møbler og vi handler på det rimeligste fra Ikea - skjønner du? Og det er slik i alt - i hans verden er det nok kvadratmetre, nok ferie, nok biler, nok av alt, det er bare å velge alt fra øverste hylle - mens vi...egentlig ikke hadde det så verst, før vi så alternativet...

Det er noe "trygt" i å møtes ute, på "nøytral" grunn - ikke ha ansvaret for verken menyen eller miljøet - at de kan velge selv det de vil ha og får det fantasifullt og elegant servert på fat...

Men jeg får kanskje ta meg sammen og invitere på kake og juice og se hvor lenge de blir sittende og hva i all verden vi skal snakke om. Middag er en for stor oppgave for meg å servere dem, som er så vant til fiin mat ute på restaurant?

Deres verden og hverdager er jo i tillegg langt fra vår - hva skal vi snakke om? Hva snakker andre søsken egentlig om - sammen?

Er jeg vanskelig nå? Jeg vet ikke. Men det er en ekkel følelse å føle seg så liten og fattig og å ikke kunne "følge opp". Det er ikke snakk om konkurranse - men rett og slett om å ikke framstå som helt lutfattig og stakkarslig sammen med disse som ikke behøver tenke seg om hver gang de bruker 50 kroner. Ja, ikke engang når de bruker 5000!

Og som sagt - før disse middagene i 1000-kronersklassen - trodde jeg faktisk ikke det sto så ille til hos oss, heller...

Her har man brukt hele livet på å bli voksen og greie seg uten mamma og pappa, men betale sine regninger selv. Og så skal man få en storebror som spanderer og spanderer -

jeg synes ikke det er noen god følelse - er det dumt av meg?

[Gjest spurv i tranedans]

Jeg tror du undervurderer broren din - han ville vært lei seg om han visste hvilken knipe han satte deg i. Kan du ikke lage en skikkelig snadder wok til dem da? - det liker de fleste. Eller kald, grillet kylling, noe pålegg og loff? det skal ikke så mye til, bare selskapet er koselig og en har det artig sammen.

her om dagen var vi 10 stk til middag, -jeg var omternt blakk, -men kjøpte 2 pakker egg og en pakke gressløk - så lagde jeg MASSE eggerøre - rotet fram alt jeg hadde av pålegg i kjøleskapet, jo - jeg kjøpte også 12 baguetter - i sånne First Price-pakker - til å varme i ovnen- De kostet 6,90 for 4 stk.

Det ble vel til sammen 60 kr for et koldtbord det - og alle ble mette! :-) Vi drakk vann til.

Du har så mange gode ideer! Det der var jo en helt ok meny!

Det er nok mest "lillesøstersyndrom" - kanskje - som jeg skriver i et annet innlegg - jeg har brukt hele ungdommen på å "bevise" at jeg har klart å stå på egne bein, og ikke trenger mamma og pappa. Og vært så stolt, egentlig -

og så kommer denne broren tilbake inn fra sidelinja og er millionær!

Men ville du med god samvittighet tatt imot og tatt imot?

Jeg bør nok vise ham tillit nok og snakke med ham om at dette plager meg - og se hva som da skjer.

Og lete gjennom vellykkede menyer jeg _har_ fått til, og som jeg vet ungene også liker - og servere det du foreslår - hos meg selv.

[Gjest papirtiger]

Du har så mange gode ideer! Det der var jo en helt ok meny!

Det er nok mest "lillesøstersyndrom" - kanskje - som jeg skriver i et annet innlegg - jeg har brukt hele ungdommen på å "bevise" at jeg har klart å stå på egne bein, og ikke trenger mamma og pappa. Og vært så stolt, egentlig -

og så kommer denne broren tilbake inn fra sidelinja og er millionær!

Men ville du med god samvittighet tatt imot og tatt imot?

Jeg bør nok vise ham tillit nok og snakke med ham om at dette plager meg - og se hva som da skjer.

Og lete gjennom vellykkede menyer jeg _har_ fått til, og som jeg vet ungene også liker - og servere det du foreslår - hos meg selv.

Nå om sommeren er det kjempedeilig å spise reker, gjerne ute (eller i en park kanskje).

Du kan jo si at du sørger for reker og loff, så kan de ta med vin

[Gjest det er nå meg da...]

Jeg vet ikke om du har opplevd at du liksom ikke har noe å snakke med andre om når du møter dem i en annen setting, i et annet miljø enn det dere pleier møtes i?

Jeg er redd for - uten å være helt sikker på det - at samtalen ville bli hektisk og nervøs eller helt gå i stå mellom broren min og meg om han kom hjem til meg. Han er liksom ikke typen til å slenge seg ned i en sofa og drikke kaffe, om du skjønner, og med ungene mine som kommer og går hele tida i tillegg - jeg vet ikke, jeg.

Vi har liksom ikke satt oss ned og snakket sammen siden vi var helt unge - og egentlig ikke da, heller. Han lever i sin verden med sine valg og verdier - og vi er i en helt annen! Han kjøper spesialbestilte møbler og vi handler på det rimeligste fra Ikea - skjønner du? Og det er slik i alt - i hans verden er det nok kvadratmetre, nok ferie, nok biler, nok av alt, det er bare å velge alt fra øverste hylle - mens vi...egentlig ikke hadde det så verst, før vi så alternativet...

Det er noe "trygt" i å møtes ute, på "nøytral" grunn - ikke ha ansvaret for verken menyen eller miljøet - at de kan velge selv det de vil ha og får det fantasifullt og elegant servert på fat...

Men jeg får kanskje ta meg sammen og invitere på kake og juice og se hvor lenge de blir sittende og hva i all verden vi skal snakke om. Middag er en for stor oppgave for meg å servere dem, som er så vant til fiin mat ute på restaurant?

Deres verden og hverdager er jo i tillegg langt fra vår - hva skal vi snakke om? Hva snakker andre søsken egentlig om - sammen?

Er jeg vanskelig nå? Jeg vet ikke. Men det er en ekkel følelse å føle seg så liten og fattig og å ikke kunne "følge opp". Det er ikke snakk om konkurranse - men rett og slett om å ikke framstå som helt lutfattig og stakkarslig sammen med disse som ikke behøver tenke seg om hver gang de bruker 50 kroner. Ja, ikke engang når de bruker 5000!

Og som sagt - før disse middagene i 1000-kronersklassen - trodde jeg faktisk ikke det sto så ille til hos oss, heller...

Her har man brukt hele livet på å bli voksen og greie seg uten mamma og pappa, men betale sine regninger selv. Og så skal man få en storebror som spanderer og spanderer -

jeg synes ikke det er noen god følelse - er det dumt av meg?

Kanskje du tenker mer på det materialistiske enn det han gjør? I alle fall i mine ører.

Vi har god råd, men ser da ikke ned på andre for det. Og jeg sitter da ikke å gremmer meg over hvordan andre bor osv. De har vel gjort andre valg og er fornøyd med det, tenker jeg heller.

Jeg må si jeg virkelig beundrer de som heller bruker pengene på andre ting og ikke bryr seg så mye om siste skrik. Et hjem er mer enn det.

[flisa]

Jeg vet ikke om du har opplevd at du liksom ikke har noe å snakke med andre om når du møter dem i en annen setting, i et annet miljø enn det dere pleier møtes i?

Jeg er redd for - uten å være helt sikker på det - at samtalen ville bli hektisk og nervøs eller helt gå i stå mellom broren min og meg om han kom hjem til meg. Han er liksom ikke typen til å slenge seg ned i en sofa og drikke kaffe, om du skjønner, og med ungene mine som kommer og går hele tida i tillegg - jeg vet ikke, jeg.

Vi har liksom ikke satt oss ned og snakket sammen siden vi var helt unge - og egentlig ikke da, heller. Han lever i sin verden med sine valg og verdier - og vi er i en helt annen! Han kjøper spesialbestilte møbler og vi handler på det rimeligste fra Ikea - skjønner du? Og det er slik i alt - i hans verden er det nok kvadratmetre, nok ferie, nok biler, nok av alt, det er bare å velge alt fra øverste hylle - mens vi...egentlig ikke hadde det så verst, før vi så alternativet...

Det er noe "trygt" i å møtes ute, på "nøytral" grunn - ikke ha ansvaret for verken menyen eller miljøet - at de kan velge selv det de vil ha og får det fantasifullt og elegant servert på fat...

Men jeg får kanskje ta meg sammen og invitere på kake og juice og se hvor lenge de blir sittende og hva i all verden vi skal snakke om. Middag er en for stor oppgave for meg å servere dem, som er så vant til fiin mat ute på restaurant?

Deres verden og hverdager er jo i tillegg langt fra vår - hva skal vi snakke om? Hva snakker andre søsken egentlig om - sammen?

Er jeg vanskelig nå? Jeg vet ikke. Men det er en ekkel følelse å føle seg så liten og fattig og å ikke kunne "følge opp". Det er ikke snakk om konkurranse - men rett og slett om å ikke framstå som helt lutfattig og stakkarslig sammen med disse som ikke behøver tenke seg om hver gang de bruker 50 kroner. Ja, ikke engang når de bruker 5000!

Og som sagt - før disse middagene i 1000-kronersklassen - trodde jeg faktisk ikke det sto så ille til hos oss, heller...

Her har man brukt hele livet på å bli voksen og greie seg uten mamma og pappa, men betale sine regninger selv. Og så skal man få en storebror som spanderer og spanderer -

jeg synes ikke det er noen god følelse - er det dumt av meg?

Som storesøster vil jeg si at jeg hadde MER enn gjerne spandert på mine yngre søsken - men vi hadde alltid hatt noe å snakke om også - han har vel ikke alltif vært rik denne broren din - dere har sikkert masse minner fra barndommen,- intern humor etc. etc. - slik søsken ofte har - på tvers av sivil status, penger og partnere

[Gjest spurv i tranedans]

Kanskje du tenker mer på det materialistiske enn det han gjør? I alle fall i mine ører.

Vi har god råd, men ser da ikke ned på andre for det. Og jeg sitter da ikke å gremmer meg over hvordan andre bor osv. De har vel gjort andre valg og er fornøyd med det, tenker jeg heller.

Jeg må si jeg virkelig beundrer de som heller bruker pengene på andre ting og ikke bryr seg så mye om siste skrik. Et hjem er mer enn det.

Klart jeg bryr meg mer om det materielle enn han gjør - når så mye er utenfor vår rekkevidde! Når _forskjellene_ blir så himmelropende store! Både i hus, i bil (vi har ikke råd til bil), i fritidssysler, ferier, mat, you name it!

Du vet, det er ingen sak å ikke tenke materialistisk når man kan gå ut å skaffe seg det man vil, evt. spare til det om det er dyrt.

Det er når man ikke engang kan spare, og likevel ikke har nok - da er det ikke fullt så enkelt.

Økonomi er ikke alltid et valg. Men det er klart det handler like mye om hvordan man tar det som hvordan man har det.

Men tenk bare på en slik ting som julegaver og bursdager! Jeg har rett og slett ikke fantasi og selvtillit nok til å matche deres gaver, jeg! Skal jeg da nekte å ta imot gavene fra dem? Eller be dem gi mine barn "billigere" gaver?

Men hvordan tror du det føles å ikke kunne gi tilsvarende tilbake - aldri kunne det...Det høres så fint ut at det ikke er verdien som teller og at en liten gave er like viktig som en stor om den bare gis med hjertet. Men jeg gad vite om ikke de fleste som sier slikt, er de som _kan_ gi store gaver - om de vil.

Man skal ha så forbasket mye mer fantasi og tid til å rote rundt i alskens butikker og planlegge så innmari for å klare gi "en liten gave fra hjertet". I hvert fall om den skal bli personlig.

Men vi med dårlig råd, vi har heller ikke tid og anledning til å farte rundt og finne disse gavene og ikke har vi råd til å slå til når de er på salg i juni, heller - og ha dem liggende til jul og glede våre søsken som gir oss flotte ting i mange-hundreklassen?

Jeg må vel si at dette rett og slett handler om å føle seg som en spurv i tranedans. Å være fattig blant de rike er ikke noen god følelse, faktisk. Det hjelper lite at de rike sier det ikke gjør noe - de har jo - bokstavlig talt - "råd" til å nettopp det!

[Gjest Den "rike"]

Jeg tror rett og slett du skal ta en ordentlig prat med din bror, vær 100% ærlig og fortell hvordan du føler det. Selv om han har god økonomi og alle muligheter, så kan det nok hende at dere kommer til felles forståelse for at alle verdier ikke måles i kroner.

Jeg er eldst av tre søsken, tjener godt og er gjeldfri. Min lillesøster tjener dårligere enn meg og har forholdsvis stor gjeld, altså må hun være påpasselig med hva hun bruker penger på. Enkelte ganger ser jeg at det er knapt med penger hos henne og da hender det at spanderer ting på henne som jeg vet hun ikke har råd til. Det kan være å ta henne med på kino, en konsert eller at vi tar oss en tur ut på byen for å spise. En sydentur har det også blitt. Jeg har skjønt at hun synes det er litt leit at hun ikke kan gjøre det samme for meg, men har prøvd å forklare henne at gleden egentlig er min som har muligheten til å dele med henne, at hun ikke skal føle seg mindreverdig av den grunn.

Når det gjelder julegaver f.eks. så kjøper jeg ofte gaver til henne som koster mere enn hva hun har råd til å bruke. Hun har tatt det opp med meg og forklart at hun ikke kan bruke så mye penger til gaver, men etter at jeg har forklart henne at hennes selvlagde (rimelige) gaver til meg er mere verdt enn dyre kjøpte gaver, skjønner hun dette. Hadde hun kjøpt dyre gaver til meg ville det vært jeg som fikk dårlig samvittighet. De dyre tingene jeg ønsker meg kan jeg kjøpe selv.

Noe av det koseligste jeg vet er å få komme hjem til lillesøster. Selv om hun ikke har det nyeste og fineste av alt, har hun noe som er mye mere verdt, hun har kosen i hjemmet. Hun kan servere te, kaffe, en hjemmebakt kake, eller litt hjemmelaget popcorn f.eks. Vi tenner levende lys og ser en film på TV eller sitter og prater. Samtaleemner dukker opp hele tiden, fra f.eks. nyhetene på TV.

Som jeg sa innledningsvis, ta en skikkelig prat med din bror, få tingene opp på bordet.

Lykke til.

[Gjest tror nå jeg da]

Klart jeg bryr meg mer om det materielle enn han gjør - når så mye er utenfor vår rekkevidde! Når _forskjellene_ blir så himmelropende store! Både i hus, i bil (vi har ikke råd til bil), i fritidssysler, ferier, mat, you name it!

Du vet, det er ingen sak å ikke tenke materialistisk når man kan gå ut å skaffe seg det man vil, evt. spare til det om det er dyrt.

Det er når man ikke engang kan spare, og likevel ikke har nok - da er det ikke fullt så enkelt.

Økonomi er ikke alltid et valg. Men det er klart det handler like mye om hvordan man tar det som hvordan man har det.

Men tenk bare på en slik ting som julegaver og bursdager! Jeg har rett og slett ikke fantasi og selvtillit nok til å matche deres gaver, jeg! Skal jeg da nekte å ta imot gavene fra dem? Eller be dem gi mine barn "billigere" gaver?

Men hvordan tror du det føles å ikke kunne gi tilsvarende tilbake - aldri kunne det...Det høres så fint ut at det ikke er verdien som teller og at en liten gave er like viktig som en stor om den bare gis med hjertet. Men jeg gad vite om ikke de fleste som sier slikt, er de som _kan_ gi store gaver - om de vil.

Man skal ha så forbasket mye mer fantasi og tid til å rote rundt i alskens butikker og planlegge så innmari for å klare gi "en liten gave fra hjertet". I hvert fall om den skal bli personlig.

Men vi med dårlig råd, vi har heller ikke tid og anledning til å farte rundt og finne disse gavene og ikke har vi råd til å slå til når de er på salg i juni, heller - og ha dem liggende til jul og glede våre søsken som gir oss flotte ting i mange-hundreklassen?

Jeg må vel si at dette rett og slett handler om å føle seg som en spurv i tranedans. Å være fattig blant de rike er ikke noen god følelse, faktisk. Det hjelper lite at de rike sier det ikke gjør noe - de har jo - bokstavlig talt - "råd" til å nettopp det!

Jeg vet godt hvordan det er å ha dårlig råd. Har hatt store økonomiske problemer. Men heldigvis ikke lenger, og jeg er enig i at penger betyr noe når man ikke har de.

Allikevel syns jeg du har en merkelig holdning til andre oppi dette. Som om det er deres feil at du har det trangt.

At du ikke kan matche andres gaver, hva er det for noe tøys?

Gaver gir man da etter hva man kan og vil gi. Jeg gir da heller ikke kjempedyre gaver til andre, selv om jeg kan. For jeg vil ikke. Jeg vil ikke bruke masse penger på andre slik.

Men om jeg ber noen ut på middag, så vil jeg jo gjerne betale for den. Det ser jeg på som helt naturlig.

Kanskje du faktisk burde sette deg ned og tenke igjennom hvordan du vil ha det? Og hva du vil bekymre deg for, ikke minst.

Man behøver ikke være ulykkelig om man er fattig.

Men jeg tror du har flere problemer enn akkurat det økonomiske. Og den biten er kanskje den mest slitsomme for deg?

[Gjest spurv i tranedans]

Jeg vet godt hvordan det er å ha dårlig råd. Har hatt store økonomiske problemer. Men heldigvis ikke lenger, og jeg er enig i at penger betyr noe når man ikke har de.

Allikevel syns jeg du har en merkelig holdning til andre oppi dette. Som om det er deres feil at du har det trangt.

At du ikke kan matche andres gaver, hva er det for noe tøys?

Gaver gir man da etter hva man kan og vil gi. Jeg gir da heller ikke kjempedyre gaver til andre, selv om jeg kan. For jeg vil ikke. Jeg vil ikke bruke masse penger på andre slik.

Men om jeg ber noen ut på middag, så vil jeg jo gjerne betale for den. Det ser jeg på som helt naturlig.

Kanskje du faktisk burde sette deg ned og tenke igjennom hvordan du vil ha det? Og hva du vil bekymre deg for, ikke minst.

Man behøver ikke være ulykkelig om man er fattig.

Men jeg tror du har flere problemer enn akkurat det økonomiske. Og den biten er kanskje den mest slitsomme for deg?

Det der må du jammen utdype mer! For jeg skjønner ikke hvor du vil hen med dine antydninger om at det er "noe mer" her. Takk!