Ateist som skal være fadder...

[Gjest sixsixsix]

Min brors sønn skal døpes om ikke så lenge, og han har spurt om jeg vil være fadder. Jeg og min bror står hverandre veldig nær, og det vil derfor bety mye for meg å være fadder. Men jeg er ateist.

Er det mulig å snakke med presten, og få ham til å gjøre litt om på formularet? Jeg kan gjerne si ja til å lære barnet om kristendommen, for eksempel, men ikke til å gi barnet en kristen oppdragelse.

Er det noen som vet nøyaktig hvordan standardformularet er?

Presten er forholdsvis fordomsfri, og har hatt dåp flere ganger med faddere som er utmeldt av statskirken, så jeg vet at det ikke er noe problem i alle fall.

Takknemlig for alle svar.

[flisa]

Du kan trygt være fadder, vi skrev ikke på noe engang vi.

[Gjest også-ateist]

Jeg anbefaler deg å ta en titt på www.kirken.no der kan man bl.a. lese dette om faddernes oppgaver:

"...lover fadderen å be for barnet og lære barnet å be. Dessuten skal fadderen hjelpe barnet til å bli kjent med bibelfortellingene og oppmuntre det til å gå til nattverd. I en sum skal fadderen hjelpe til at barnet skal bli hos Kristus når det vokser opp."

Og videre:

"Å være fadder innebærer ingen sivilrettslig forpliktelse, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene dør..... fadderansvaret dreier seg om barnets trosopplæring, ikke om andre forhold."

Jeg er selvfølgelig klar over at mange faddere gir fullstendig blaffen i det de lover når et barn blir døpt. Men personlig mener jeg det er mest redelig å si nei til å være fadder dersom man (som meg selv) er ateist.

Jeg verken kan eller vil lyve og si at jeg vil lære et barn å bli kristen - jeg vil jo helst det stikk motsatte!

[Gjest sixsixsix]

Du kan trygt være fadder, vi skrev ikke på noe engang vi.

Godt å høre! Følte dere det som falskt å stå som faddere da? Eller er det ikke noe å bry seg om? Jeg er litt usikker på hva jeg tenker i forhold til dette. På en måte er det det samme for meg - jeg tror jo ikke på det uansett. Og jeg har ikke lagt skjul på min ateisme. Men kjedelig å stå å lyve likevel, da?

[Gjest hmmff]

Du kan trygt være fadder, vi skrev ikke på noe engang vi.

Trygt og trygt?

Synes du å det er ok å lyve?

[Gjest sixsixsix]

Jeg anbefaler deg å ta en titt på www.kirken.no der kan man bl.a. lese dette om faddernes oppgaver:

"...lover fadderen å be for barnet og lære barnet å be. Dessuten skal fadderen hjelpe barnet til å bli kjent med bibelfortellingene og oppmuntre det til å gå til nattverd. I en sum skal fadderen hjelpe til at barnet skal bli hos Kristus når det vokser opp."

Og videre:

"Å være fadder innebærer ingen sivilrettslig forpliktelse, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene dør..... fadderansvaret dreier seg om barnets trosopplæring, ikke om andre forhold."

Jeg er selvfølgelig klar over at mange faddere gir fullstendig blaffen i det de lover når et barn blir døpt. Men personlig mener jeg det er mest redelig å si nei til å være fadder dersom man (som meg selv) er ateist.

Jeg verken kan eller vil lyve og si at jeg vil lære et barn å bli kristen - jeg vil jo helst det stikk motsatte!

Hei!

Ja, det er nettopp dette som gjør det så vanskelig. Jeg står min bror veldig nær. Jeg hadde faktisk tatt til meg barnet dersom min bror hadde forulykket på en eller annen måte, men å påtvinge barnbet en religion jeg ikke tror på - det er uaktuelt. Det er derfor jeg blir så usikker, for å stå som fadder regnes vel mer som noe symbolsk i dag enn virkelig å skulle oppdra barnet i den kristne tro? Jeg mener symbolsk med tanke på det forholdet man har til foreldrene? Det vil jo også være vondt å si nei til min bror som jeg er så glad i.

[Gjest hmmff]

Godt å høre! Følte dere det som falskt å stå som faddere da? Eller er det ikke noe å bry seg om? Jeg er litt usikker på hva jeg tenker i forhold til dette. På en måte er det det samme for meg - jeg tror jo ikke på det uansett. Og jeg har ikke lagt skjul på min ateisme. Men kjedelig å stå å lyve likevel, da?

Gå foran med et godt eksempel -også for barnet - ikke lyv!

[Gjest sixsixsix]

Gå foran med et godt eksempel -også for barnet - ikke lyv!

Bare for å lufte tankene... hvordan vil det virke overfor min bror dersom jeg sier nei? Å bli spurt om å være fadder er jo en ære. Og hvordan vil det virke overfor hans sønn når han blir eldre? Det vil jo nærmest være en avvisning. Er det så viktig å svare ærlig på dette spørsmålet? Er det ikke viktigere å stå ved min families side?

[Gjest papirtiger]

Bare for å lufte tankene... hvordan vil det virke overfor min bror dersom jeg sier nei? Å bli spurt om å være fadder er jo en ære. Og hvordan vil det virke overfor hans sønn når han blir eldre? Det vil jo nærmest være en avvisning. Er det så viktig å svare ærlig på dette spørsmålet? Er det ikke viktigere å stå ved min families side?

Spørsmålet er jo om broren din er kristen? Forventer han at du skal gi barnet en kristen oppdragelse? Hvis svaret er ja, så bør du ikke bli fadder.

[Gjest sixsixsix]

Spørsmålet er jo om broren din er kristen? Forventer han at du skal gi barnet en kristen oppdragelse? Hvis svaret er ja, så bør du ikke bli fadder.

Han er verken kristen eller ikke-kristen. Han kjenner mitt ståsted, og forventer ikke at jeg skal gi barnet en kristen oppdragelse.

[Gjest også-ateist]

Hei!

Ja, det er nettopp dette som gjør det så vanskelig. Jeg står min bror veldig nær. Jeg hadde faktisk tatt til meg barnet dersom min bror hadde forulykket på en eller annen måte, men å påtvinge barnbet en religion jeg ikke tror på - det er uaktuelt. Det er derfor jeg blir så usikker, for å stå som fadder regnes vel mer som noe symbolsk i dag enn virkelig å skulle oppdra barnet i den kristne tro? Jeg mener symbolsk med tanke på det forholdet man har til foreldrene? Det vil jo også være vondt å si nei til min bror som jeg er så glad i.

Jeg vet at mange tenker som deg, og jeg respekterer det selv om jeg ikke forstår det.

Jeg kan ikke forstå at man føler seg mer knyttet til et barn eller dets foreldre ved at man deltar i en sermoni man mener er humbug.

Reell omtanke og deltakelse i barnets oppvekst er vel det som betyr noe?

Jeg er selv tante og har nære venner som har barn. Jeg forsøker så godt jeg kan å være til hjelp og støtte både for de voksne og barna. Bl.a forsøker jeg å være et eksempel for barna når det gjelder ærlighet.

[Gjest papirtiger]

Han er verken kristen eller ikke-kristen. Han kjenner mitt ståsted, og forventer ikke at jeg skal gi barnet en kristen oppdragelse.

Da ser jeg ikke problemet.

[Gjest hmmff]

Bare for å lufte tankene... hvordan vil det virke overfor min bror dersom jeg sier nei? Å bli spurt om å være fadder er jo en ære. Og hvordan vil det virke overfor hans sønn når han blir eldre? Det vil jo nærmest være en avvisning. Er det så viktig å svare ærlig på dette spørsmålet? Er det ikke viktigere å stå ved min families side?

Selvsagt skal du stå ved din families side, men det har da egentlig ikke noen sammenheng med å være fadder?

Barn vet ofte ikke hvem som er deres faddere, men de legger merke til de voksne som er tilstede for dem i oppveksten.

[Gjest også-ateist]

Da ser jeg ikke problemet.

Hva med egen samvittighet?

Noen av oss mener kanskje det er et problem å lyve, og til og med i full offentlighet?

[Gjest papirtiger]

Hva med egen samvittighet?

Noen av oss mener kanskje det er et problem å lyve, og til og med i full offentlighet?

Hvis du ikke har samvittighet til å lyve om noe som må betegnes som en filleting, så sier du nei. Hadde broren min sagt nei til å være fadder for barnet mitt fordi han ikke vil lyve, så ville jeg blitt nokså såret.

Men men, hver sine prioriteringer.

[Gjest himmelogpannekake]

Hvis du ikke har samvittighet til å lyve om noe som må betegnes som en filleting, så sier du nei. Hadde broren min sagt nei til å være fadder for barnet mitt fordi han ikke vil lyve, så ville jeg blitt nokså såret.

Men men, hver sine prioriteringer.

Hvis jeg ville døpe barnet mitt hadde jeg ikke ønsket faddere som synes det er ok å lyve!

[Gjest papirtiger]

Hvis jeg ville døpe barnet mitt hadde jeg ikke ønsket faddere som synes det er ok å lyve!

Deg om det. Personlig ville jeg valgt mine nærmeste som faddere, kristne eller ikke.

[Gjest Grumpy]

Han er verken kristen eller ikke-kristen. Han kjenner mitt ståsted, og forventer ikke at jeg skal gi barnet en kristen oppdragelse.

Hvorfor blir barnet døpt i kirka da? Ikke meningen å provosere, men...

Syns for øvrig det var dårlig gjort å sette deg i det dilemmaet hvis han vet hvor du står i det spørsmålet...

[Lora]

Bare for å lufte tankene... hvordan vil det virke overfor min bror dersom jeg sier nei? Å bli spurt om å være fadder er jo en ære. Og hvordan vil det virke overfor hans sønn når han blir eldre? Det vil jo nærmest være en avvisning. Er det så viktig å svare ærlig på dette spørsmålet? Er det ikke viktigere å stå ved min families side?

Jeg synes du er sær - selv om jeg forstår tankegangen din.

Ja, det vil være å avvise barnet synes jeg. Du trenger vel ikke gjøre så stort nummer ut av det.

[Lucretia]

Jeg er fadder til min niese. Jeg var 16 år dengang hun ble døpt. Ingen i min familie er kristne, så jeg skjønner ikke hvorfor hun i det hele tatt ble døpt. Søstera mi spurte om jeg ville være fadder, men la til: "Ikke prøv deg å lære henne opp i kristen tro!" Riktignok med humor i stemmen. Så jeg stilte opp. Men synes ikke barn i det hele tatt bør bli døpt når foreldrene ikke er kristne. I så fall kan de velge selv å bli døpt når de er eldre, om de ønsker det.

Mine fremtidige barn skal iallefall ikke døpes (med mindre de ønsker det selv når de blir eldre som sagt).

Ei venninne av meg ba meg stille som fadder for hennes sønn for snart 4 år siden. Da takket jeg pent nei, og forklarte mitt syn på det. Hun forstod...