Jeg har barn,men ikke den nye kjæresten=problemer!

[trivsel]

Hei jeg er en normal mann på 27 år, som har et stort problem som nå håper nå på å få hjelp av noen her hos doctor online.

Det har seg slik at for ca 17 mnt siden gikk livet mitt i grus.. pga at jeg og min nåværende x gikk fra hverandre med et barn sammen(som nå er 29 mnt gammelt) ei lita jente som jeg elsker over alt på jord! Så ble jeg forelsket på ny (ca 8 mnt siden) alt virket veldig bra.. vi blomstret som aldrig før.. :-) det rare er at jenta jeg ble (er) forelsket i har gått i klassen min på barneskolen+ungdomskolen, så jeg følte meg veldig fort trygg og åpnet meg fullstendig til henner, og hun åpnet seg til meg. ja dere skjønner sikkert følelsen.. :-) Men så.. etter en liten stund blir kjæresten min mere og mere usikker pga ungen min..vi har snakket og grini omhverandre..hun sier at de helgene og dagene jeg har dattera mi, så føler hun at vi ikke er kjærester..jeg i begynnelsen var litt forsiktig med å kysse kjæresten min foran dattera mi fordi jeg var redd åssen dattera mi ville reagere, og det var nok tungt for kjæresten min, fordi hun følte seg litt uttafor, å det skjønner jeg til en viss grad...! men etterhvert ble jeg å dattera mi varmere i trøya, men har virket som skaden allerede er skjedd... :-( det har bare ballet seg på problemer..(ikke mellom meg og kjæresten når det bare er oss, men når alle tre er sammen) dattera mi er ei sta og ganske målbevisst jente til å være over to og ethalvt.år gammel. så kjæresten mener jeg må være strenger med dattera mi...fordi hun mener at jeg ikke er nok bestemt og sint ovenfor dattera mi. jeg mener at jeg er streng nok,og vil ikke bare være sint å slem mot dattera mi den lille tiden jeg har sammen med henner..Kjæresten sier at hun er helt anderledes en meg når det gjelder oppdragelse...hun mener at jeg bør sette foten virkelig ned og bli sint og vise at jeg er sjef..jeg blir selfølgelig sint på dattera mi når hun ikke hører, men jeg tror at jeg er mere tålmodig en kjæresten, og det virker som det byr på problemer....derfor har vi nå for tredje gang gått fra hverandre...?? (normalt?) hver gang hun(vi) går fra hverandre så griner vi.. dette fordi vi elsker hverandre så høyt, men hun føler dette feil pga oppdragelsen og kjemien til dattera mi..hva som virkelig er problemet er jeg virkelig nyskjerrig på.. er det meg som ikke klarer å oppdra ungen min normalt..? hun sier det blir vanskelig for henner å kjefte når det ikke er hennes unge, å det skjønner jeg, men er det kun oppdragelse dette spiller på..? sjalusi..? trenger ihvertfall hjelp...... håper noen skjønner åssen jeg (vi) har det og kan hjelpe.mvh hjelpesløs mann 27.

[skorpionfisken]

Hun dama di virker umoden.

Det er mulig du bør sette grenser for dattera di, men det kan gjøres uten å bli sint. Man kan forklare selv små barn at det og det får de ikke og det og det er tillatt.

Om barnet er vanskelig kan du sette det i en stol og be henne sitte der til hun vil høre etter. På en rolig og bestemt måte. Å hisse seg opp over barns stahet er bare å tape.

Om ditt forhold til din datter ødelegger forholdet til en kjæreste så er ikke kjæresteforholdet liv laga. Dattera di elsker deg og er avhengig av deg, dama di bør tåle det den tiden dere er sammen.

Men at du holder tilbake din kjærlighet overfor kjæresten når dattera, en liten jente, ser på, det synes jeg er tull, det ville jeg også reagert på. Men som du sier, det har gått over.

[favn]

Uffda, dette var mye forvirring og lite glede. Det baller visst på seg...

For det første er det helt, helt vanlig at en forelder setter barnet sitt først. Det må kjæresten din forstå. Når du 'bare' er samværspappa, er det også en selvfølge at du konsentrerer deg og øser av farskjærligheten til jenta di.

For å si det kort: Kjæresten din har noen helt urealistiske forestillinger om sin posisjon i forhold til datteren din.

Hvis du er en alminnelig mann med vanlige grenser for barnet, er dette helt og holdent din sak. Faktisk.

Kjæresten din bør rett og slett ligge unna dine avgjørelser og måten du avgjør på.

Og hvorfor i herrens navn skal du være 'sjef' overfor barnet ditt? Det er et utrolig umodent og utrivelig forslag.

Kjæresten din er nok temmelig sjalu og umoden, ja.

Ditt barn = du bestemmer. Hun må bare først som sist erkjenne at hennes plass alltid vil være nr. 2 og at oppdragelsen bestemmer du - igjen forutsatt at du er en vanlig fyr med vanlige grenser for barnet.

Du skriver visst ikke om du og kjæresten bor sammen? I hennes hjem skal selvsagt hun også bestemme. Det må på din side du finne deg i.

Håper dere finner ut av det. Du bør slippe å føle at du slites i to når det gjelder hvem / hva du skal være 'lojal' mot. Datteren din må alltid være nr. 1.

Beklager at det ble litt rotete...

[Gjest ikke gi deg]

Huffda dette var ikke bra. Feilen er ikke din men din umodne kjæreste. Merker hun på noen måte at hun kan minipulere deg ved å gå fra deg gang på gang? Gir du litt etter for hver gang hun kommer tilbake, noe som i sin tur går utover datteren din.

Neste gang kjæresten din kommer og ber om godt vær må du si at du ikke kan se noen grunn til at dere skal forsøke siden det er din datter som må lide for at din barnslige kjæreste skal bli fornøyd. Hun må innse at du ikke bøyer av.

Jeg har barn med adferdsvansker og har gått til foreldreveiledning gjennom flere omganger, og hos ulike behandlere. Det jeg har lært er at man skal ikke, må ikke og bør ikke kjefte på barna sine. Hvorfor ønsker vi å ydmyke de vi elsker så høyt. Hvorfor tror vi at et barn ikke får skikkelig oppdragelse hvis vi ikke kjefter på det?

Hvordan ville vi følt det hvis vi hadde f.eks. en sjef eller en partner som kjeftet på oss hver gang vi gjorde en tabbe?

Et barn på 2 1/2 år er ny i livet, har mye å lære, og den lærdommen kommer lettere hvis den ikke forsøkes kjeftet inn. Tålmodighet er en dyd når man har med små barn å gjøre.

[Gjest Wita]

Man skal da ikke gå rundt å kjefte på et lite barn,som så vidt er over to år.

Hun høres sjalu og umoden ut kjæresten din.

Sett foten ned. Dette kan du ikke finne deg i. Datteren din fortjener noe annet enn dette.

Datteren må komme først,og kjæresten som nummer 2.

Du kan like gjerne gjøre det klart for henne med en gang,og vær bestemt på at slik er det bare.

[shandy]

Din datter kommer alltid først. Det burde hun gjøre, og hvis du velger å høre på denne umodne inntrengeren, så er du ikke glad nok i barnet ditt - så enkelt og brutalt er det.

Jeg ville ALDRI latt en kjæreste holde på sånn. Barna er det viktigste, og sier du ikke fra til denne berta du er sammen med nå, så blir det verre med årene - hvis du lar henne og din (noe) tåpelige kjærlighet styre.

Aldri om jeg hadde giddet å prøve et forhold som hadde begynt med at den jeg ble glad i ikke godtok at barna mine kom først, eller ble sjalu på barna mine.

Et spark i ravæ, og rett ut. Ikke verdt å prøve på engang.

[Ulrikke]

Dette høres utrolig frustrerende ut... Og kjæresten din høres ikke ut som om hun er så veldig moden...

Jeg er selv stemor. Når det gjelder grenser for barna, så er sambo og jeg stort sett enige. Er vi ikke det, tar vi det opp på tomannshånd. Hvis vi overhodet ikke blir enige, så er det faktisk hans regler som blir de gjeldende - fordi det er hans barn. Dette har jeg overhodet ingen problemer med.

En 2-åring trenger ikke kjeft, men et så lite barn kan godt snakkes med, og det kan få konsekvenser av ting det har gjort. Men kjefting kommer det da ikke noe godt ut av...

Vet ikke hvor vant kjæresten din er til barn fra før, jeg... Ikke så veldig, virker det som... Men hvis dere nå har gått fra hverandre tre ganger pga. dette, så tror jeg nok at jeg ville vurdert å gi opp, ja... Det finnes garantert noen der ute som er mer interessert i å være sammen med deg OG barnet ditt...

[Lillemus]

Hadde jeg fått en ny kjæreste som hadde bedt meg kjefte mer på ungene mine og være enda strengere mot dem så hadde han nok ganske kjapt rakt rett ut døra.

Som de andre her har sagt synes jeg også at hun høres temmelig umoden ut. "Jeg vil ha deg for meg selv"-opplegg.

[flisa]

Det der har jeg sett på nært hold og det er fryktelig. Denne nye kjæresten ville heller ikke ha barn selv, og du skjønner vel da at barn er "til bry". likevel valgte han jeg kjenner å fortsette med denne damen - hun stikekr på byen hver onsdag når han har ungene, og i helgene drar hun på byen - når han er "helgepappa", Hun forlanger at sommerferien skal være med henne etc. etc. Jeg har sagt til han at han kommer til å angre den dagen ungene er så store at de velger han bort.....

[Gjest gomle]

Det er kjempelett å mene en masse om barneoppdragelse når man ikke har barn!! Da høres alt så lett ut, det er jo bare å si nei osv. Vi som har barn vet at det ikke er slik det fungerer. Jeg har selv tre barn, og skulle jeg bli skilt ville jeg kviet meg veldig for å finne en partner uten barn. Jeg synes din datter må komme først! Du må si til din partner at du behandler din egen datter som du vil, og det må hun rett og slett godta! Dersom hun ikke kan det, og skal være sur og sjalu fordi du vier din datter oppmerksomhet, ja, da mener jeg at det forholdet ikke er "liv laga". Denne dama får tross alt ha deg for seg selv mye av tiden, og den tiden du er med din datter må selvagt din datter komme først. Sånn er det når man har barn! Jeg er enig med din kjæreste i at du må sette ned foten, men ikke overfor din datter, men overfor henne! Lykke til!

[Gjest uten signatur]

Fra det tidspunktet vi får barn, går barnet foran alle senere kjærester hvis disse ikke aksepterer barnet. Selvfølgelig!

Tenk hvordan denne jenta ville reagere hvis dere fikk felles barn! Hun vil ganske sikkert gjøre forskjell på felles barn og dette du har fra før. Tror du bør satse på en mer voksen kjæreste som skjønner seg litt på barn jeg!

Faktisk kan jeg huske fra jeg var ganske ung at jeg kunen bli sjalu på barn i familien som tok kjærestens fokus vekk fra meg. Var veldig vondt, men det har forsvunnet (selvfølgelig og heldigvis) med alderen og etter at jeg har lært om barn ved å ha egne.

[Gjest Hemmelig akkurat nå]

Huff, jeg leser det du skriver og blir skyldbetynget. Jeg var tidligere sammen med en som hadde barn, og jeg kunne avgjort oppført meg bedre mot barnet. Jeg var sjalu på at han hadde barn og ikke jeg. At det viste seg at vi heller ikke klart å få felles barn gjorde meg ikke bedre. Men så gal som kjæresten din høres det ikke ut til at jeg var.

Nei, konsentrer deg om det viktigste - datteren din, og prøv å komme over den umodne sjalue kjæresten din som tøyer grensene langt over det du bør akseptere.

Lykke til videre