Tips til medikamenter

[Filosoficus]

Hei,

Har endelig tatt litt mot til meg og bestemt meg for å prøve å finne en løsning på dette problemet.

Litt om meg. Jeg er en mann på 26 år og sliter med med kroppen min, nærmere bestemt tarmen vil jeg tro. Har en så og si konstant følelse av at jeg må på toalettet og sette meg, og hvis jeg skal ut av huset så blir det som regel mye verre. Forsaker veldig mye sosiale begivenheter på grunn av dette, var det opp til mine ønsker og behov ville jeg vært mye mer utendørs enn det jeg er i dag. Jeg har hatt det slik i 10 år, men i perioder har jeg følt meg helt flott. Husker spesielt tiden i militæret. Var utrolig nervøs i magen i tiden før og de første ukene, men etterhvert gikk det seg til og da var alt topp og jeg følte sjeldent eller aldri noe slikt ubehag. Etter det året var det tilbake til hverdagen, bokstavelig talt. Uansett hvor jeg skal så må jeg forsikre meg om at det er toalett i nærheten, er det en plass der det ikke er muligheter for dette så kan du ganske sikkert ikke vente at jeg blir med på det. Følelsen er rimelig konstant som sagt, men det tar en stund fra jeg står opp til jeg begynner å føle det. Kan vel si at den første halvtimen føler jeg meg helt fin og får et innblikk i hvordan livet kunne vært, men følelsen kommer etterhvert snikende.

Har vært hos legen min, og det han gjorde var å ta noen avføringsprøver og deretter sende meg på sykehuset for gastroskopi og rektoskopi (ikke sikker på om det heter det, men ihvertfall en tarm i baken og en ned i halsen). De fant da ikke ut noe som helst, ingen allergier eller disfunksjonelle organer. Har nå slått meg til ro med at det ikke er noe fysisk galt med kroppen, men peilet meg mer inn på kosthold og andre vaner. Spiser ikke spesielt sunt eller usunt, og er i fast jobb så står opp hver morgen og legger meg rundt midnatt. Jeg har delvis peilet meg inn på melkeprodukter (i mangel på andre alternativer), men kan jeg plutselig ha utviklet dette? Som tidligere nevnt så var jeg en helt frisk ungdom frem til i 16-17 årsalderen, og hadde aldri slike plager. Drakk melk i bøtter og spann. Når jeg tenker på alt jeg gjorde før dette inntraff, så tenker jeg bare ”Å så deilig det kunne vært å hatt det slik igjen”.

Uansett så har jeg ikke helt tro på at det er noe jeg er allergisk e.l. mot, jeg har mest tro på at det ligger på det psykiske planet. Som nevnt så går jeg glipp av mye moro sosialt, men når jeg først bestemmer meg for å være med på noe så er det ille før jeg drar (nervøsitet for hva som kan skje), og på tur dit, men med en gang jeg kommer dit og kommer i godt selskap og konversasjon med andre så blir jeg mye bedre. Alkohol hjelper også på, jo mer jeg drikker dess bedre føler jeg meg i kroppen, så jeg er rimelig sikker på at dette er noe psykisk. Ikke dermed sagt at jeg drikker mye, altså, for det gjør jeg ikke. Det er ikke bare sosiale sammenkomster som gjør meg spesielt nervøs, bare det å dra på butikken, kjøpesenteret, på besøk til en venn, kjøre til og fra jobb, kan til tider være et lite mareritt.

Det er ingen som vet nøyaktig hvordan jeg har det, men samboeren min har nok et godt innblikk i det. Foreldrene mine kjenner også til at jeg har plager med mage/tarm, men kjenner overhodet ikke til omfanget av plagene. Vennene mine må nok lure hva som foregår med meg, og jeg er fullt klar over at jeg i løpet av disse årene har skjøvet de lenger og lenger fra meg. Jeg har ofte dårlig samvittighet overfor de når jeg sier nei til ting, men jeg er nok ikke tøff nok til å fortelle de den egentlige grunnen. Jeg skulle gjerne blitt med på båttur, dratt på ferier og gått på fjellturer med de, men det er så lett å si nei når man har det som meg. Spilte håndball fra jeg var 7 til jeg var noen-og-tyve, men etterhvert ble det for mye. Jeg gruet meg til hver gang vi skulle reise, og eneste løsningen var å gi det opp.

Dere kan nok tenke at jeg er dum som har gått så mange år med dette, men det får så være. Jeg har hele tiden hatt håpet om at det skulle gå over, men nå innser jeg at det blir ikke bedre av seg selv. Derfor er jeg takknemlig for alle tips som kan gjøre livet til det det en gang var. Jeg vil tro det er flere som har hatt, eller har det akkurat slik.

Jeg skrev dette i går kveld, og tenkte at hvis jeg fortsatt følte det slik da jeg sto opp så ville jeg dele dette med andre. Man kan vel si at jeg fortsatt føler at jeg vil dele det med noen, selv om dette er helt anonymt så føler jeg meg litt bedre allerede bare av å ha skrevet dette.

Nå drar jeg på jobb, og håper noen har noe å si om emnet til jeg kommer hjem igjen

Hilsen bekymret og litt lettet mann

[Filosoficus]

Kom på en ting til: Hvis noen ikke vil uttrykke seg her så kan jeg også treffes på: [email protected]

Det vil være en glede å få utveksle erfaringer og følelser om temaet.

Nå må jeg virkelig dra. Ha en fin og bekymringsfri dag!

[Gjest uten signatur]

Hvis du kunne gjøre en avtale med legen din om å få prøve feks Sobril enkort periode, så kandu jo finne ut om dette er psykisk betinget. Jeg har det selv slik at jeg blir veldig nervøs når jeg skal noe. Men jeg tisser mest, av og til får jeg også diare.

Hvis du har fått testet at det hjelper med Sobril så er det nesten bevist at det er psykisk. Sobril er ikke noe å gå varig på,men da kan du prøve deg fra. kanskje med samtaleterapi? Eller prøv noe beroligende fra helsekosten. Nervisan hjelper meg. Og noen blomsterdråper fra Dr. Bach som heter Rescue Remedy (ta et søk , skrevet mye om det) er kjempebra for slike akutte nerver.

Lykke til!

[Chimera]

Kom på en ting til: Hvis noen ikke vil uttrykke seg her så kan jeg også treffes på: [email protected]

Det vil være en glede å få utveksle erfaringer og følelser om temaet.

Nå må jeg virkelig dra. Ha en fin og bekymringsfri dag!

Jeg har faktisk også hatt det slik tidligere. Tror jeg fikk Librax først, uten virkning, og deretter Surmontil. ( noe jeg trodde var melkesyreregulerende tabletter helt intil nå nylig...etter at jeg så noen andre som nevnte det og slo opp i felleskatalogen). Jeg tror jeg brukte det i en ganske kort periode, jeg brukte også melkesyretabletter. Nå vet jeg ikke om det var tablettene som virket, eller om det var et økt aktivitetsnivå med spaserturer, men problemet forsvant iallefall, for å forbli borte. (men det henger forsatt igjen dette med å sjekke ut hvor wc er når man kommer en ny plass :-) )

[Gjest Shira12]

Hei.

Jeg sliter med noe av det samme. Nå har jeg en fysisk sykdom som gjør at jeg må gå på do ofte (blæresykdom). Men dette har også sett seg i psyken min, jeg blir så fokusert på at jeg kanskje må på do, og da må jeg iallefall.

Det første jeg ser etter er hvor det er wc, og jeg reiser ingen plass uten!

Men legen har skrevet ut Stesolid til meg, som jeg tar i noen tilfeller, lange bilturer f.eks. dette hjelper noe. Bør jo ikke misbruke dette, så jeg bruker det bare når jeg skal noe spesielt.

Jeg har dessverre isolert meg for mye og går lite ut, dette må du prøve og unngå. Reis på trygge vante steder og tøy grensene av og til.

Er ikke meningen og virke belærende, men det er veldig tøft og bryte isolajonen når den er blitt et faktum. Så vi må gjøre så godt vi kan med og ha et noenlunde normalt liv!

Jeg ville ha tatt meg en tur til legen og fått henvisning til en psykolog. Det kan være godt og ha noen og prate med når problemet er av psykisk art. Samtidig kunne jo dere diskutere dette med medisin som kunne ha hjulpet deg til og få bukt med den psykologiske delen.

Du skriver ingenting om du faktisk må på toalettet, eller om det bare føles sånn. Jeg får bare følelsen noen ganger om at jeg må, og springer avgårde for og oppleve at det kommer 2-3 dråper....

Du må ha lykke til!

Håper dette hjelpte deg litt.

Mvh

[Chimera]

Jeg har faktisk også hatt det slik tidligere. Tror jeg fikk Librax først, uten virkning, og deretter Surmontil. ( noe jeg trodde var melkesyreregulerende tabletter helt intil nå nylig...etter at jeg så noen andre som nevnte det og slo opp i felleskatalogen). Jeg tror jeg brukte det i en ganske kort periode, jeg brukte også melkesyretabletter. Nå vet jeg ikke om det var tablettene som virket, eller om det var et økt aktivitetsnivå med spaserturer, men problemet forsvant iallefall, for å forbli borte. (men det henger forsatt igjen dette med å sjekke ut hvor wc er når man kommer en ny plass :-) )

En liten oppdatering: Etter å a rota rundt litt i arkivet over levd liv, så fant jeg Surmontil-glasset og det var fortsatt ganske fullt, så den kuren var nok ganske kort. Datoen på glasset var 1981, og jeg synest å huske at jeg fortsatt hadde problemene i 83, så da var det nok melkesyretabelettene som virka.

Har du prøvd biola forresten?