Mamma er dødssyk.

[fuji1365380447]

Har akkurat fått vite at min mor har en uhelbredelig sykdom, og at hun kommer til dø i løpet av et par år.

Hun er jo så ung! Bare 54 år gammel, og masse igjen å gjøre. Nå skulle jo det gode livet begynne; stelle i hagen, være bestemor for mine ufødte barn, reise på ferie til nye steder...

Det er ikke nok tid! Hvordan skal man forholde seg til en person som ser frisk ut, men som virkelig er dødssyk?

Jeg gruer meg til hun blir synlig syk, til hun må på cellegift, til hun bare visner inn. Det er mammaen min, og hun har ikke lov til å dø ennå!

Det er så jævlig at jeg bare har lyst til å skrike... Men det hjelper jo ingenting. Ingenting jeg gjør hjelper...

[Gjest dattera]

Uff da!

Mistet min mamma (kreft) i januar - hun var bare 52 - og savner henne inderlig.

Håper du bor nær henne, så du får være mye sammen med henne den tiden hun har igjen.

Stor bjørneklem.

[Rubia]

Kjære deg fuji...

Ingen ting vi sier her inne kan nok hjelpe deg i sjokket og sorgen du føler nå.

Dette er nok en prosess du må igjennom, men vi kan være med deg i tankene på vegen.

Ta vare på den tiden som er igjen. Prøv i alt det vonde å se positive ting - som at du har muligheten til å få sakt alt du ønsker.

Ikke mur deg inne med sorgen, den kan ta knekken på deg.

Støtt deg til nettverket rundt det og vær der for din mor den tiden dere har.

Da vil du få mange fine minner til den dagen det er over, og du kan kanskje føle en glede tross alt over den kvaliteten dere fikk ha på den sisste tiden.

Det er en lang og hard tid, men kroppen din vil bli forberedt på det som skal skje, og med tid og stunder så vil livet komme på rett kjøl igjen slik at ikke sorgen overdøyver alle de gode minnene og følelsene dine.

Lykke til fuji.

Vi er med deg/dere i tankene.

Hilsen...

[fuji1365380447]

Uff da!

Mistet min mamma (kreft) i januar - hun var bare 52 - og savner henne inderlig.

Håper du bor nær henne, så du får være mye sammen med henne den tiden hun har igjen.

Stor bjørneklem.

Jeg er lei for å høre at moren din er død. Og jeg tror nok også at jeg kommer til å savne henne utrolig mye.

Nei, jeg bor ganske langt unna - ca fire timer i bil. Min første innskytelse var å flytte hjem til mine foreldres by, men jeg tror ikke at det er noen god løsning.

Jeg har samboer, jobb og de fleste av vennene mine her i Oslo. Jeg kan ikke bare rive opp alt med roten heller. Får heller reise hjem så ofte jeg kan, annenhver helg eller noe.

Det kan jo faktisk hende at hun lever i flere år ennå...

[fuji1365380447]

Kjære deg fuji...

Ingen ting vi sier her inne kan nok hjelpe deg i sjokket og sorgen du føler nå.

Dette er nok en prosess du må igjennom, men vi kan være med deg i tankene på vegen.

Ta vare på den tiden som er igjen. Prøv i alt det vonde å se positive ting - som at du har muligheten til å få sakt alt du ønsker.

Ikke mur deg inne med sorgen, den kan ta knekken på deg.

Støtt deg til nettverket rundt det og vær der for din mor den tiden dere har.

Da vil du få mange fine minner til den dagen det er over, og du kan kanskje føle en glede tross alt over den kvaliteten dere fikk ha på den sisste tiden.

Det er en lang og hard tid, men kroppen din vil bli forberedt på det som skal skje, og med tid og stunder så vil livet komme på rett kjøl igjen slik at ikke sorgen overdøyver alle de gode minnene og følelsene dine.

Lykke til fuji.

Vi er med deg/dere i tankene.

Hilsen...

Jeg har mange fine mennesker rundt meg som hjelper og støtter meg. Familien min er fin, og vi er enige om at vi må omprioritere tiden vår fremover nå.

Nå er det fokus på å ha det fint sammen, oppleve fine ting.

Men jeg vil at hun skal være med meg når jeg for barn, jeg vil at hun skal være bestemor for mine barn også. Jeg vet ikke om jeg klarer det uten henne..

[mrxx]

Huffda, dette er jævlig, rett og slett.

Dessverre er det slik at det ikke er stort du kan gjøre, bortsett fra å være til stedet for din mor.

Bruk tiden godt til å snakke med henne, snakk om dine og hennes følelser, si og gjør ting som vil være godt for din mor å høre og oppleve. Det er ofte slik at vi ikke sier ting som er positivt før det er for sent.

Si hvor mye du setter pris på henne, nevn ting som hun har gjort som har betydd mye for deg opp i gjennom livet osv.

[Spirello]

Ville bare si jeg føler med dere.. Mistet bestefar brått av kreft. Og var ikke forberedt og satt igjen og tenkte på alt vi skulle gjort sammen. Pris deg lykkelig over hvert minutt dere har sammen. Prøv å ikke tenk på at hun kommer til å dø. Vet det er vansklig.

Ta dere en tur sammen, gjør noe hyggelig! ta masse koselige bilder, de blir gode å ha..

noen ganger føles verden jævlig urettferdig og fæl og man kan fort miste troen på livet, men ikke gjør det! Bruk den tiden dere har sammen godt.

Jeg håper inderlig hun slipper å lide, og du lide med.. Skulle ønske man kunne si "dette går bra", men ikke alltid man slipper lett unna.

Lykke til i tiden fremover.. En mnd. eller ett år kan bety mer enn en hel livstid hvis man bruker tiden riktig.

[Rubia]

Jeg har mange fine mennesker rundt meg som hjelper og støtter meg. Familien min er fin, og vi er enige om at vi må omprioritere tiden vår fremover nå.

Nå er det fokus på å ha det fint sammen, oppleve fine ting.

Men jeg vil at hun skal være med meg når jeg for barn, jeg vil at hun skal være bestemor for mine barn også. Jeg vet ikke om jeg klarer det uten henne..

Du klarer det fuji...helt sikkert...

men jeg skjønner meget godt at du vil hun skal være der/for deg når du får barn ol. Er faktisk redd for det selv, at min mor skal dette fra, vil jo så gjerne at hun skal se barna vokse opp...

Og hun er ikke så syk i dag heldigvis...

Livet ble desverre slik fuji, hun vil nok antagelig ikke være der med/for deg/dere når den tid kommer. Kanskje kan det være en liten trøst om du og moren din prater om navn sammen nå...kanskje kan du si til henne at datteren din vil komme til å bli navnet opp etter mor?

Ikke lett å hjelpe deg fuji...

sender deg masse varme tanker.

[fuji1365380447]

Huffda, dette er jævlig, rett og slett.

Dessverre er det slik at det ikke er stort du kan gjøre, bortsett fra å være til stedet for din mor.

Bruk tiden godt til å snakke med henne, snakk om dine og hennes følelser, si og gjør ting som vil være godt for din mor å høre og oppleve. Det er ofte slik at vi ikke sier ting som er positivt før det er for sent.

Si hvor mye du setter pris på henne, nevn ting som hun har gjort som har betydd mye for deg opp i gjennom livet osv.

Ja, selvfølgelig har du rett. Og det er det vi ønsker å gjøre.

Men jeg blir så satt ut av maktesløsheten over at jeg ikke kan gjøre noe. Når jeg selv eller andre har blitt syke før, så har man kunnet konsentre energien rundt behandlig og medisiner for å bli frisk.

Her er det bare å sette seg ned å vente.... på døden.

Men, som sagt så skal vi prøve å oppleve så mye som mulig sammen og å si alt som skal sies.

[fuji1365380447]

Du klarer det fuji...helt sikkert...

men jeg skjønner meget godt at du vil hun skal være der/for deg når du får barn ol. Er faktisk redd for det selv, at min mor skal dette fra, vil jo så gjerne at hun skal se barna vokse opp...

Og hun er ikke så syk i dag heldigvis...

Livet ble desverre slik fuji, hun vil nok antagelig ikke være der med/for deg/dere når den tid kommer. Kanskje kan det være en liten trøst om du og moren din prater om navn sammen nå...kanskje kan du si til henne at datteren din vil komme til å bli navnet opp etter mor?

Ikke lett å hjelpe deg fuji...

sender deg masse varme tanker.

Tusen takk for støtte. Det er jo ingen som kan fikse dette for meg, men det hjelper litt å få øse ut litt sorg og frustrasjon på dere...

[Soria]

Jeg er i samme situasjon og det er vondt. Moren min er 59 år og har lungekreft med spredning. Hun fikk første cellegiftkuren for et halvt år siden uten å bli syk av den. Den hjalp lenge, men nå rører kreften på seg igjen. Jeg er livredd det som kommer, men foreløpig ser hun frisk ut og har ingen smerter.

Jeg har tenkt at dette takler jeg ikke, men vi må vel bare etterhvert som ting oppstår. Det er ingen andre muligheter.

[Gjest malun]

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe som mirakuløst fikk deg til å føle deg bedre. Dessverre er maktesløsheten påtrengende i en sånn situasjon.

Derfor kan jeg ikke si annet enn at dere må ta vare på den tiden dere har, at du må bruke det du har av nettverk for å bearbeide dette - og at jeg sender deg en god klem og de varmeste tanker.

[KaVa]

(((Klem)))

Det er en forferdelig beskjed å få. Min kjære far har også fått en diagnose som er uhelbredelig, men ingen vet hvor mange år vi vil beholde han - verken mentalt eller fysisk. (Han har alzheimers - tidlig stadium).

Det er vondt å se noen man er glad i, visne hen.

[morsan]

((((fuji))))

Jeg føler med deg! Jeg har dessverre vært igjennom det - men med faren min. Jeg bodde også langt unna, men dro hjem så ofte jeg kunne.

Det viktigste er vel å være så normale som mulig, men at du samtidig prioriterer å være sammen med henne så mye som mulig, og å gjøre ting sammen med henne, snakke om det du vil snakke om, vise og si at du er glad i henne osv.

[fuji1365380447]

(((Klem)))

Det er en forferdelig beskjed å få. Min kjære far har også fått en diagnose som er uhelbredelig, men ingen vet hvor mange år vi vil beholde han - verken mentalt eller fysisk. (Han har alzheimers - tidlig stadium).

Det er vondt å se noen man er glad i, visne hen.

Jeg hadde liksom trodd at jeg skulle bli skånt for slike ting i mange år fremover, siden jeg har relativt unge foreldre.

Hun har alltid vært sunn, trent mye, spist bra, ikke røykt eller drukket. Så det føles så urettferdig!

og ja, det å vite at man skal se sine kjære sakte bukke under for sykdom er ikke til å holde ut!

Gode tanker til deg også.

[fuji1365380447]

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe som mirakuløst fikk deg til å føle deg bedre. Dessverre er maktesløsheten påtrengende i en sånn situasjon.

Derfor kan jeg ikke si annet enn at dere må ta vare på den tiden dere har, at du må bruke det du har av nettverk for å bearbeide dette - og at jeg sender deg en god klem og de varmeste tanker.

Takk for støtte.

Det må jo sies at det føles temmelig absurd å skulle kose seg og gjøre normale ting sammen, og late som ingenting underveis.

Men vi må jo le, og ta oppvasken og lage frokost fremover også. Og vi kan jo ikke gråte i ett i flere år fremover.

Men det er en slik dump sorg som setter seg i magen, og gjøre det vanskelig å forestille seg at jeg skal bli glad igjen...

[Gjest DH]

Hei fuji.

Pappa ble 53 og mamma ble 58.

Vi hadde en fin tid sammen, selv om denne fryktelige beskjeden kom.

Enkelte kreftformer er ikke så hissige, og kan leves med over lang tid.

En stor klem fra meg.

[fuji1365380447]

((((fuji))))

Jeg føler med deg! Jeg har dessverre vært igjennom det - men med faren min. Jeg bodde også langt unna, men dro hjem så ofte jeg kunne.

Det viktigste er vel å være så normale som mulig, men at du samtidig prioriterer å være sammen med henne så mye som mulig, og å gjøre ting sammen med henne, snakke om det du vil snakke om, vise og si at du er glad i henne osv.

Jeg er så redd for å være krampeaktig - bli for "touchy-feely" på en måte. vi har alltid hatt et godt og nært forhold, men vi har ikke sagt så mye at "jeg er så glad i deg" ...

Kanskje det er tiden å begynne nå?

[fuji1365380447]

Hei fuji.

Pappa ble 53 og mamma ble 58.

Vi hadde en fin tid sammen, selv om denne fryktelige beskjeden kom.

Enkelte kreftformer er ikke så hissige, og kan leves med over lang tid.

En stor klem fra meg.

Hei og takk for svar.

Ja, i denne situasjonen så må vi jo bare ta det vi får. Er på mange måter glad for at det ikke er noe ennå mer akutt, og at vi sannsynligvis får flere år sammen.

men samtidig så blir jeg så sint! Det er ikke nok med et par år!

[fuji1365380447]

Jeg er i samme situasjon og det er vondt. Moren min er 59 år og har lungekreft med spredning. Hun fikk første cellegiftkuren for et halvt år siden uten å bli syk av den. Den hjalp lenge, men nå rører kreften på seg igjen. Jeg er livredd det som kommer, men foreløpig ser hun frisk ut og har ingen smerter.

Jeg har tenkt at dette takler jeg ikke, men vi må vel bare etterhvert som ting oppstår. Det er ingen andre muligheter.

Jeg har tenkt mye på et ordtak som noen har minnet meg på i alt dette. Kanskje det kan hjelpe deg også:

"slik dagen er, skal din styrke være".

Det er jo slik det er; må man, så må man. Jeg kan jo ikke bare krype under dyna og late som ingenting. Jeg blir nødt til å takle det, og det blir du også nødt til...

Lykke til...