Mamma er dødssyk.

[morsan]

Takk for støtte.

Det må jo sies at det føles temmelig absurd å skulle kose seg og gjøre normale ting sammen, og late som ingenting underveis.

Men vi må jo le, og ta oppvasken og lage frokost fremover også. Og vi kan jo ikke gråte i ett i flere år fremover.

Men det er en slik dump sorg som setter seg i magen, og gjøre det vanskelig å forestille seg at jeg skal bli glad igjen...

Ja, man må bare la store deler av livet gå som normalt. Det å leve med en alvorlyg syk person i familien blir en slags "normaltilstand" det også, selv om det er helt forferdelig situasjon å komme i.

I min familie tok det mer enn fire år fra diagnosen var stilt til døden inntraff, og det sier seg selv at man ikke kan sette alt "på hold" i så lang tid.

Og man må ikke få dårlig samvittighet fordi man hygger seg og ler, eller reiser bort, eller hva man nå måtte finne på.

Men uansett hvor mye tid man tilbringer sammen, tror jeg det er veldig vanlig at man føler at man ikke rakk alt. Jeg skulle vært hjemme mer, snakket mer. etc etc

Man er på en måte mer forberedt på døden når den innterffer etter langvarig sykdom, men man kan aldri forberede seg helt og fullt på dette. Det er alltid et sjokk når det skjer.

[fuji1365380447]

Ville bare si jeg føler med dere.. Mistet bestefar brått av kreft. Og var ikke forberedt og satt igjen og tenkte på alt vi skulle gjort sammen. Pris deg lykkelig over hvert minutt dere har sammen. Prøv å ikke tenk på at hun kommer til å dø. Vet det er vansklig.

Ta dere en tur sammen, gjør noe hyggelig! ta masse koselige bilder, de blir gode å ha..

noen ganger føles verden jævlig urettferdig og fæl og man kan fort miste troen på livet, men ikke gjør det! Bruk den tiden dere har sammen godt.

Jeg håper inderlig hun slipper å lide, og du lide med.. Skulle ønske man kunne si "dette går bra", men ikke alltid man slipper lett unna.

Lykke til i tiden fremover.. En mnd. eller ett år kan bety mer enn en hel livstid hvis man bruker tiden riktig.

Jeg vet at jeg må fokusere på den tiden vi har, og at det ikke hjelper noe å bli bitter!

Min mor og min far ser ut til å være gode til å akseptere situasjonen, og de vil gjøre det beste ut av det. Jeg er ikke helt der enneå. Raser...

[Gjest dattera]

Jeg er lei for å høre at moren din er død. Og jeg tror nok også at jeg kommer til å savne henne utrolig mye.

Nei, jeg bor ganske langt unna - ca fire timer i bil. Min første innskytelse var å flytte hjem til mine foreldres by, men jeg tror ikke at det er noen god løsning.

Jeg har samboer, jobb og de fleste av vennene mine her i Oslo. Jeg kan ikke bare rive opp alt med roten heller. Får heller reise hjem så ofte jeg kan, annenhver helg eller noe.

Det kan jo faktisk hende at hun lever i flere år ennå...

Ser du skriver over at nå er det bare å sette seg ned og vente på døden. Sånn må du ikke tenke! Vi venter jo alle i og for seg på døden - og ingen vet vi hvor lenge vi har igjen!

Forsøk heller å være positiv - hjelpe mammaen din å se lyst på hver dag dere har sammen på kloden!

Min mamma var syk i mange, mange år - lenger enn legene "spådde" - og det tror jeg var mye takket være hennes livsfilosofi - som ble godt gjenspeilet i en button hun bar på jakken:

"Jeg tror på et liv før døden".

Mammaen min er liksom med meg enda, selv om hun rent fysisk er borte. Jeg kjenner henne så godt at jeg liksom kan "høre" hva hun har å si til enhver tid

Savnet som kommer etter at en man elsker er borte, er så sårt og tungt, at jeg "beordrer" deg til å NYTE hvert minutt - hver krangel - hver latter - hver sorg - som du får DELE med mammaen din nå. Det er det jeg savner mest - for mammaen min var den jeg DELTE med! Jeg har alltid vært en skikkelig mammadalt - og datteren min en skikkelig mormordalt!

Ønsker deg og mammaen din - og hele familien - alt godt. Forhåpentligvis har dere masse tid igjen!

[KaVa]

Jeg hadde liksom trodd at jeg skulle bli skånt for slike ting i mange år fremover, siden jeg har relativt unge foreldre.

Hun har alltid vært sunn, trent mye, spist bra, ikke røykt eller drukket. Så det føles så urettferdig!

og ja, det å vite at man skal se sine kjære sakte bukke under for sykdom er ikke til å holde ut!

Gode tanker til deg også.

Det jeg synes nesten er vondest, er at ungene mine og søstrene mine sine barn, ikke vil få bli kjent med den flotte personen pappa egentlig er. Han som kunne fortelle de mest fantastiske historier fra kongesagaen og norrønn mytologi, han som kunne tegne de mest fantastiske tegninger om "kvist-trollet" og andre fantasifigurer. Han har allerede mistet mye av synet (en annen sykdom) og glemmer ofte. Han er dessverre allerede blit en redusert utgave av seg selv. Det er vondt at ikke ungene skal få lov å bli kjent med han slik han var før sykdommen.

Det eneste vi kan gjøre, er å forsøke å glede oss over hvert minutt vi har sammen.

[Soria]

Jeg har tenkt mye på et ordtak som noen har minnet meg på i alt dette. Kanskje det kan hjelpe deg også:

"slik dagen er, skal din styrke være".

Det er jo slik det er; må man, så må man. Jeg kan jo ikke bare krype under dyna og late som ingenting. Jeg blir nødt til å takle det, og det blir du også nødt til...

Lykke til...

Takk, det er et fint ordtak å ta med seg.

Lykke til til deg også.

[mil1365380270]

Kjære deg, jeg føler med deg! Kommer ikke på noe å si som hjelper. Du har sikkert tenkt alle tankene selv allerede.

Bare pass på at noen tar vare på deg også. At du har noen du kan øse frustrasjonen og sorgen din over. Jo mere overskudd du har, jo mer har du å gi mammaen din. Ikke prøv å være sterkest i verden, det er det ingen som klarer i en sånn situasjon uansett.

*klem*

[fuji1365380447]

Ser du skriver over at nå er det bare å sette seg ned og vente på døden. Sånn må du ikke tenke! Vi venter jo alle i og for seg på døden - og ingen vet vi hvor lenge vi har igjen!

Forsøk heller å være positiv - hjelpe mammaen din å se lyst på hver dag dere har sammen på kloden!

Min mamma var syk i mange, mange år - lenger enn legene "spådde" - og det tror jeg var mye takket være hennes livsfilosofi - som ble godt gjenspeilet i en button hun bar på jakken:

"Jeg tror på et liv før døden".

Mammaen min er liksom med meg enda, selv om hun rent fysisk er borte. Jeg kjenner henne så godt at jeg liksom kan "høre" hva hun har å si til enhver tid

Savnet som kommer etter at en man elsker er borte, er så sårt og tungt, at jeg "beordrer" deg til å NYTE hvert minutt - hver krangel - hver latter - hver sorg - som du får DELE med mammaen din nå. Det er det jeg savner mest - for mammaen min var den jeg DELTE med! Jeg har alltid vært en skikkelig mammadalt - og datteren min en skikkelig mormordalt!

Ønsker deg og mammaen din - og hele familien - alt godt. Forhåpentligvis har dere masse tid igjen!

Takk - jeg trenger nok til å bli beodret litt i dag!

Lett å bare se det svarte, og grave seg ned i selvmedlide følelser.

[morsan]

Takk - jeg trenger nok til å bli beodret litt i dag!

Lett å bare se det svarte, og grave seg ned i selvmedlide følelser.

"Du kan ikke hindre sorgens fugler i å fly over ditt hode, men du kan hindre dem i å bygge rede i ditt hår."

[fuji1365380447]

Ja, man må bare la store deler av livet gå som normalt. Det å leve med en alvorlyg syk person i familien blir en slags "normaltilstand" det også, selv om det er helt forferdelig situasjon å komme i.

I min familie tok det mer enn fire år fra diagnosen var stilt til døden inntraff, og det sier seg selv at man ikke kan sette alt "på hold" i så lang tid.

Og man må ikke få dårlig samvittighet fordi man hygger seg og ler, eller reiser bort, eller hva man nå måtte finne på.

Men uansett hvor mye tid man tilbringer sammen, tror jeg det er veldig vanlig at man føler at man ikke rakk alt. Jeg skulle vært hjemme mer, snakket mer. etc etc

Man er på en måte mer forberedt på døden når den innterffer etter langvarig sykdom, men man kan aldri forberede seg helt og fullt på dette. Det er alltid et sjokk når det skjer.

Du har et klokt perspektiv på disse tingene. Og det er nok sant som du sier - at jeg alledede har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg ler eller glemmer at hun er syk i noen timer.

Men jeg kan jo ikke leve slik! Jeg prøver å tenke at dette ikke er noe spesielt urettferdig for oss, dette er jo noe de aller fleste går igjennom i løpet av livet.

Så jeg prøver å akseptere at dette er en av de mindre hyggelige fasettene ved livet.

Blir veldig rørt av ulike ordtak, for da forstår jeg jo at det er mennesker som har hatt disse tankene før meg:

"Gud, gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre

de ting jeg kan endre, og visdom til å se forskjellen."

Synte at det er en fin bønn, selv om jeg ikke tror på noen gud...

[morsan]

Du har et klokt perspektiv på disse tingene. Og det er nok sant som du sier - at jeg alledede har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg ler eller glemmer at hun er syk i noen timer.

Men jeg kan jo ikke leve slik! Jeg prøver å tenke at dette ikke er noe spesielt urettferdig for oss, dette er jo noe de aller fleste går igjennom i løpet av livet.

Så jeg prøver å akseptere at dette er en av de mindre hyggelige fasettene ved livet.

Blir veldig rørt av ulike ordtak, for da forstår jeg jo at det er mennesker som har hatt disse tankene før meg:

"Gud, gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre

de ting jeg kan endre, og visdom til å se forskjellen."

Synte at det er en fin bønn, selv om jeg ikke tror på noen gud...

Men det ER lov å synes at dette er blodig urettferdig, selv om det rammer nokså mange mennesker! Du trenger ikke unnskylde at du tenker slike tanker! :-)

[fuji1365380447]

Men det ER lov å synes at dette er blodig urettferdig, selv om det rammer nokså mange mennesker! Du trenger ikke unnskylde at du tenker slike tanker! :-)

NEI, for helvete! Dette er bare jævlig!

Arrghhh! Kanskje det hjelper å skrike å banne litt..?

[Mistera]

Kjære fuji, ville bare si at jeg føler med deg.

[Gjest føler med deg]

(((Klem)))

En tante av meg døde for to år siden, 52 år gammel av kreft.

De har virklig fått prøve seg .... for hun og min onkel mistet sin datter (min kusine) noen år tidligere, hun ble 26 år.

Jeg er sikker på at dere kommer til å takle dette fint, alt vil "normalisere" seg etter sjokkbeskjeden.

Det er selvfølgelig FORFERDELIG trist å miste sin nærmeste familie mange mange år for tidlig ..... Håper dere klarer å ta med alle de positive opplevelsene dere klarer i tiden fremover ...... at dere ikke "graver" dere ned i sjokkbeskjeden og bare sørger. Tante sin familie fikk veldig god hjelp og fin støtte av legeteamet rundt tante, det får sikkert dere tilbud om også.

Goooood klem fra josefine

[Smily_S]

Mamma døde av kreft, 47 år gammel. Jeg var 16. Føltes helt forferdelig, og jeg kan ikke komme på noe bra å si til de som rammes av det samme, men jeg liker å tro at hun fremdeles er her i sjelen og passer på

[snx]

Kjære fuji!!

Jeg mistet min mor i februar i år, og hadde jeg visst at hun kom til å dø fra oss så fort så brått, og uventet, hadde jeg tatt bedre vare på henne den tiden mens hun var her sammen med oss...

Hun døde 52 år gammel, og hadde hatt MS ( multipel sklerose) i 24 år..

Den siste gang jeg pratet med henne var et par dager før hun døde, og jeg var innom en tur hos dem (mine foreldre) Det første jeg hører da jeg kommer inn, var mors klaging, hun hadde da vært forkjølet en lang periode. (noe som viste seg å være lungebetennelse) Hun klagde og hadde det så fælt, men i løpet av årenes gang, hadde vi blitt vandt til at hun hadde vondt en eller annen plass, så det jeg sa da jeg gikk hjemmefra var "at det går over denne gang og." Med litt spydig tone Så gikk jeg..

Jeg har utrolig dårlig samvittighet for det nå.. Skulle så inderlig ønsket at jeg hadde sakt noe helt annet enn det.. At jeg var glad i henne..

Det er utrolig tungt å miste foreldre, søster, bror, venner osv...

Men jeg håper for din del, at dere kan få en god tid sammen.. Sette pris på hverandre, og fortelle en annen hvor glade dere er i hverandre..

Usj.. Dette ble litt langt.. Og jeg vet at der egentlig ikke er noe hjelp i det! Men men..

Sender deg en god klem og de varmeste tanker.

[Gjest Heksia]

Når hun har fått såpass lang tid som "noen år",- er det da virkelig ikke håp? Og evt. skulle det vel være tid til f.eks.alternativ behandling?

Dette er en link til et spesielt akupunktur-institutt i Danmark (ikke heksedoktorer, men derimot anerkjent blant flere sykehus i Danmark, mener jeg å ha lest)... Og ikke bare for evt. total helbredelse, men også for å bedre tåle bivirkninger av cellegift, og som smertelindrer...

http://www.cellcom.dk/instituttet/default.asp

[mariaflyfly]

Så trist å høre. Har vært gjennom det samma sjøl. Bruk den tida som er igjen godt. Ta vare på deg sjøl også.

*klem* om du vil ha.

[Angela1365380318]

Prøv å bruk tiden sammen på en god og minneverdig måte.

Kansje vil hun leve som normalt og ikke gjøre alt hun har tenkt å gjøre de neste 20 årene på 2 år, og da må du respektere det.

Er det ting du lurer på om hennes familie, fortid og liv så er nå tiden å spørre, slik at du en dag kan fortelle det videre til dine barn, dersom hun ikke får sjangsen til det.

Jeg synest virkelig synd på deg som har fått dette budskapet.