Tabbe naturligvis,

[Gjest tabbelusa]

vil noen si, men for noen år siden, møtte jeg en alle tiders mann med annen kulturell bakgrunn enn min egen, forelsket meg og giftet meg. Vi fikk barn - flere. Konverterte til hans tro. Og vanket i hans miljø. Stort sett bare hans miljø.

Det ble jo så tungvint etterhvert å ha skiftet trosretning, diett, språk - det ble så vanskelig å omgås gamle venner som ikke forsto seg på noe av det jeg levde med i det daglige. Til slutt besto venninnekretsen stort sett av andre kvinner i samme situasjon som meg selv. Der kan man snakke så mye mer åpent om de problemene man jo har som familie og ektefolk, uten at pekefingeren kom. For "alle" vet jo hvordan "slike menn" _egentlig_ er - ikke sant? Så utad viste vi en fasade fordi gamle venner ikke lenger var noen jeg kunne snakke fortrolig med uten at den pekefingeren - innbilt eller virkelig - kom. Vi hadde et vanlig ekteskap, opp- og nedturer, mest ok.

Så går 15 år og han finner seg en annen og jeg blir skilt og alenemor. Det er uvanlig i vårt felles miljø, og plutselig er det _der_ det blir vanskelig å snakke fortrolig om små og store ting. Jeg hadde liksom - igjen - gjort noe man altså liksom ikke skal gjøre, da - uten at man "kan ha det så godt". Tabbe igjen?

Men til det gamle miljøet mitt kan jeg heller ikke gå, for de vet jo som sagt akkurat hvordan "slike" menn _egentlig_ er! At de selv er skilt nesten både en og to ganger, er noe helt annet! Dessuten har jeg ikke lyst til å sitte sammen med venninner som rakker ned på mine barns far. Ja, han gikk - men er ikke verre enn andre menn.

Da blir spørsmålet og utfordringen: Hvor finner jeg _nå_ nye venner! _Fortrolige_ venner, altså!

Jeg er alene med flere barn, jeg er skilt og jeg er over 40. Jeg jobber om dagen og følger opp unger på ettermiddagen og har nesten ikke tid til å sove om natta, engang!

Men jeg har altså ikke verken familie eller andre nære - hvor får man tak i det i en storby som Oslo? Jeg savner fortrolig prat over en kaffekopp, noen å innvie i katastrofer ungene kan rote seg opp i, noen som jeg kan få råd fra når det gjelder, eller trøst.

Har noen her inne gode råd å gi meg? Hvor får jeg tak i gode, fortrolige og nære venner i min alder og livssituasjon? Både ungene og jeg trenger et større nett, fallhøyden er stor dersom noe skulle skje oss, og jeg vil gjerne gi ungene en mer "norsk" (misforstå meg rett) oppvekst, også. (Lite ski, ridning, tur i skogen i det miljøet vi har tilhørt hittil, liksom!)

[Dorthe]

Har du ikke noen hyggelige naboer da? Eller noen du liker på jobben?

Det er ikke lett å finne nye venner i Oslo. De jeg har, har jeg hatt i 10-20 år.

Ellers så er det faktisk endel hyggelige mennesker her inne )

[Gjest Den opprinnelige m&m]

Kanskje du kan kontakte aleneforeldreforeningen? Jeg vet ikke, men tror de arrangerer litt felles aktiviteter, og man sitter barnevakt for hverandre. Ellers kan du kanskje kikke på Turisftforeningen, og melde ungene inn i Barnas Turlag. Da kan dere bli med på fellesturer. Kanskje dere treffer noen der.

Ellers kan du se etter aktuelle omgangsvenner blant foreldrene til ungenes lekekamerater. F.eks. foreslå en skogstur, aketur, pepperkakebaking e.l. og se om det kan utvikle seg til noe mer.

Lykke til!