Arogante psykiatere

[PieLill]

Mye interessant i denne tråen. Jeg bet meg mest merke i det du skriver om å lytte og avbryte.

Mine erfaringer går primært på den somatiske delen av helsevesnet. Kanskje psykiatrien er ganske lik?

Konklusjonen blir at even til å lytte er omvendt proposjonal med antall års studier og spesialisering.

Det er et eller annet med at de blir så proffe i egne øyne at de vet hva som feiler deg før du kommer inn døra. Dessuten vet de hva du kommer til å si før du har sagt det. Derfor trenger du ikke si mer enn tre ord. Resten er bortkastet tid. I tillegg vet de hva du lurer på og er redd for uten å spørre deg.

Du verden hvor mye beroligelse jeg har hørt på om ting jeg aldri før hadde tenkt på at jeg burde være redd for.

Slikt blir det feilbehandling av. Det blir også journalfeil etter som en del av legenes antagelser blir journalført som fakta uten å verifiseres mot virkeligheten.

Heldigvis har jeg truffet et par hederlige unntak fra hovedregelen, ellers hadde jeg vel fortsatt vært travelt opptatt med ulike former for feilbehandling.... ;-)

Et eller annet med at noen blir så kloke at de ikke trenger lytte til noe annet enn sine egne tanker og sin egen stemme.

mvh

[Gjest mange muligheter]

Professor Malterud er kjent for å ha forsket mye på dette:

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/PA_LT.VisSeksjon?vp_SEKS_ID=464123

[ink1365380698]

Interessante observasjoner. Jeg kan bare bidra med at det er også en forskjell mellom det offentlige og det private. I det private ser det ut som en blir mer likeverdig, og det finns behandlere som har god tid og tro på endring (og som ikke tror en er gal).

Catlin, jeg har tenkt å begynne med terapi hos psykiater. Kunne tenke meg å gå privat. Hvor mye tar en privatpraktiserende psykiater i timen? Blir noe dekt??

Og er det et sted jeg kan søke på nettet etter privatpraksis.

Kjenner ikke til noen her i distriktet, men kan også reise til hovedstaden hvis det er der de beste tilbudene finnes..

Hvor ofte har man time?? En gang i uka, måneden??

Tenker på kognotiv terapi.

Er klar over at kjemien må stemme mellom terapaut og "pasient", men er det lov å få noen anbefalinger her på forumet?? Noen har jo mer empati og er flinkere enn andre. Arroganse liker jeg ikke i noen relasjon....

Er "blank" på dette området.

Mvh

[gullranke]

Mye interessant i denne tråen. Jeg bet meg mest merke i det du skriver om å lytte og avbryte.

Mine erfaringer går primært på den somatiske delen av helsevesnet. Kanskje psykiatrien er ganske lik?

Konklusjonen blir at even til å lytte er omvendt proposjonal med antall års studier og spesialisering.

Det er et eller annet med at de blir så proffe i egne øyne at de vet hva som feiler deg før du kommer inn døra. Dessuten vet de hva du kommer til å si før du har sagt det. Derfor trenger du ikke si mer enn tre ord. Resten er bortkastet tid. I tillegg vet de hva du lurer på og er redd for uten å spørre deg.

Du verden hvor mye beroligelse jeg har hørt på om ting jeg aldri før hadde tenkt på at jeg burde være redd for.

Slikt blir det feilbehandling av. Det blir også journalfeil etter som en del av legenes antagelser blir journalført som fakta uten å verifiseres mot virkeligheten.

Heldigvis har jeg truffet et par hederlige unntak fra hovedregelen, ellers hadde jeg vel fortsatt vært travelt opptatt med ulike former for feilbehandling.... ;-)

Et eller annet med at noen blir så kloke at de ikke trenger lytte til noe annet enn sine egne tanker og sin egen stemme.

mvh

Helt utrolig likt mine observasjoner!!

[PieLill]

Helt utrolig likt mine observasjoner!!

Det skal i rettferdighetens navn også sies at de med lang utdanning som lyttet, virkelig lyttet.

[namenick]

Mye interessant i denne tråen. Jeg bet meg mest merke i det du skriver om å lytte og avbryte.

Mine erfaringer går primært på den somatiske delen av helsevesnet. Kanskje psykiatrien er ganske lik?

Konklusjonen blir at even til å lytte er omvendt proposjonal med antall års studier og spesialisering.

Det er et eller annet med at de blir så proffe i egne øyne at de vet hva som feiler deg før du kommer inn døra. Dessuten vet de hva du kommer til å si før du har sagt det. Derfor trenger du ikke si mer enn tre ord. Resten er bortkastet tid. I tillegg vet de hva du lurer på og er redd for uten å spørre deg.

Du verden hvor mye beroligelse jeg har hørt på om ting jeg aldri før hadde tenkt på at jeg burde være redd for.

Slikt blir det feilbehandling av. Det blir også journalfeil etter som en del av legenes antagelser blir journalført som fakta uten å verifiseres mot virkeligheten.

Heldigvis har jeg truffet et par hederlige unntak fra hovedregelen, ellers hadde jeg vel fortsatt vært travelt opptatt med ulike former for feilbehandling.... ;-)

Et eller annet med at noen blir så kloke at de ikke trenger lytte til noe annet enn sine egne tanker og sin egen stemme.

mvh

Veldig mye fornuftig er blitt skrevet her i akkurat denne diskusjonen.

Begynner nesten å lure på om noen av dere er ekte psykologer med "nickname".

NB! dette var ikke ironisk eller flåsete ment.

[cathlin]

Catlin, jeg har tenkt å begynne med terapi hos psykiater. Kunne tenke meg å gå privat. Hvor mye tar en privatpraktiserende psykiater i timen? Blir noe dekt??

Og er det et sted jeg kan søke på nettet etter privatpraksis.

Kjenner ikke til noen her i distriktet, men kan også reise til hovedstaden hvis det er der de beste tilbudene finnes..

Hvor ofte har man time?? En gang i uka, måneden??

Tenker på kognotiv terapi.

Er klar over at kjemien må stemme mellom terapaut og "pasient", men er det lov å få noen anbefalinger her på forumet?? Noen har jo mer empati og er flinkere enn andre. Arroganse liker jeg ikke i noen relasjon....

Er "blank" på dette området.

Mvh

ink

Hos private behandlere med driftstilskudd betaler du bare egenandelen opp til 1550 kr pr år. (egenandelskort som du også kan bruke hos lege)

En oversikt over behandlere med driftsavtale i helse øst finner du i en link på denne siden. http://www.psykiskhelse.no/hjelpeapparatet.asp?fylke=oslo

Du trenger en henvisning fra lege. Jeg kjenner desverre ikke til noen psykiatere som driver med kognitiv behandling. Kanskje legen som skrev ut medisiner til deg har en anbefaling? Det er lov å spørre.

(en forening http://www.kognitiv.no/ Vet ikke om de kan være til hjelp)

Hvis en behandler ikke har driftsavtale må du betale selv for timen. Jeg vet ikke prisene, kanskje rundt 500 pr time. Kanskje du finner noen på private behandlere på gule/rosa? sider.

Jeg tror en time i uken er vanlig. Kommer an på det individuelle opplegget mellom behandler og pasient.

Håper dette var til noe hjelp. Du får bare spørre hvis noe var uklart, sikkert mange som har gode råd og erfaringer her. Det er noen som har spurt konkret om behandleranbefaling her før.

[PieLill]

Veldig mye fornuftig er blitt skrevet her i akkurat denne diskusjonen.

Begynner nesten å lure på om noen av dere er ekte psykologer med "nickname".

NB! dette var ikke ironisk eller flåsete ment.

For å være helt ærlig tror jeg at de fleste psykologer får nok psykologi på jobben og følgelig holder seg unna slike nettsteder. ;-)

Men jeg finner mye vettugt her inne, hva de nå enn har til yrke de som skriver.

mvh

[ink1365380698]

ink

Hos private behandlere med driftstilskudd betaler du bare egenandelen opp til 1550 kr pr år. (egenandelskort som du også kan bruke hos lege)

En oversikt over behandlere med driftsavtale i helse øst finner du i en link på denne siden. http://www.psykiskhelse.no/hjelpeapparatet.asp?fylke=oslo

Du trenger en henvisning fra lege. Jeg kjenner desverre ikke til noen psykiatere som driver med kognitiv behandling. Kanskje legen som skrev ut medisiner til deg har en anbefaling? Det er lov å spørre.

(en forening http://www.kognitiv.no/ Vet ikke om de kan være til hjelp)

Hvis en behandler ikke har driftsavtale må du betale selv for timen. Jeg vet ikke prisene, kanskje rundt 500 pr time. Kanskje du finner noen på private behandlere på gule/rosa? sider.

Jeg tror en time i uken er vanlig. Kommer an på det individuelle opplegget mellom behandler og pasient.

Håper dette var til noe hjelp. Du får bare spørre hvis noe var uklart, sikkert mange som har gode råd og erfaringer her. Det er noen som har spurt konkret om behandleranbefaling her før.

Takk for svaret Catlin....

[Gjest rota]

Interessant spørsmål.

Jeg har ikke selv noe erfaring med psykiatere, bortsett fra NHD og en psykiater som tok seg et hvileår som vår bedriftslege. Men har en del erfaring med vanlige somatiske leger, og har sett denne arrogansen der.

Men min teori er at dette gjelder ikke bare psykiatere, men mange yrkesgrupper. Jeg tror nemlig arrogansen øker proporsjonalt med posisjon.

Og som kjent så øker posisjonen oftest med mer utdannelse. Jeg tror at denne arrogansen og dertil uegnede oppførsel kommer av at de med en slik posisjon blir redde på et vis. Redde for sin oppnådde posisjon, at noen skal 'ta' dem. De mister sin ydmykhet og er kun opptatt av og verne om sin posisjon.

Det er heldigvis haugevis av unntak, og det er de som har den indre tryggheten på seg selv, som tørr og høre på pasienter eller underordnede på en arbeidsplass og til og med tørr og tenke over og vurdere seriøst hva som blir sagt, enten det nå er hva pasienten selv tror om problemet eller om det er en kollega som har sin mening om utviklingen på arbeidsplassen.

Den mest arrogante legen jeg noensinne har møtt, hadde tittelen professor. Han ble helt idiot bare fordi min fastlege som var fra kroatia hadde gjort det som professoren mente hun ikke skulle gjøre. Nemlig foreskrive røntgen. Han fikset ikke det at en kjerring fra østeuropa skulle komme her og komme her og tro noe som helst.

Hadde han hatt en indre trygghet på sin egen posisjon, så hadde han taklet det og heller samarbeidet med henne.

Men det er nok ingenting vi kan gjøre med slike folk dessverre. Samfunnet er blitt slik, og verre blir det kanskje i og med at utdannelse og posisjon blir mer og mer opphøyd.

[Gjest Send In Th Clowns]

Jeg har tenkt nøyaktig de samme tankene som deg (alt du skriver i innlegget ditt)

Jeg er likevel overbevist om at det jo MÅ finnes nydelige og samvittighetsfulle psykiatere og at psykiateres kompetanse virkelig trengs også - dyktige fagfolk som ikke kun ser etter psykdom, men også etter om pasienten faktisk KAN være såkalt "frisk" og "normal" også, samt klarer å se det friske i en psykisk syk person :-).

Nå har jeg møtt veldig få psykiatere, så jeg kan overhodet ikke uttale meg generelt - men de psykiaterne jeg faktisk har møtt har vært...kanskje ikke "arrogante", men holdt en følelsesmessig avstand på en måte som har gjort meg veldig utrygg i en sårbar situasjon. Opplevde dem som uten "vanlig" mimikk og minespill liksom. De har dessuten trodd fullt og fast på nevrotransmitter-hypotesen og dette med å gjenopprette kjemisk ubalanse i hjernen psykofarmakologisk. Psykiatriske sykepleiere synes nesten å ha enda større tiltro til de etablerte "sannhetene" i psykiatrien enn psykiaterne - slik jeg har opplevd dem. Men har som sagt ikke utbredt erfaring. Vet dessuten at det er blitt større og større fokus på kosthold og trening.

Personlig forkasta jeg psykiatriens behandlingmetoder for min "lidelse" og rettet opp den kjemiske ubalansen i hjernen min ved hjelp av kosthold - nærmere bestemt ved hjelp av essensielle fettsyrer og såkalt "balansekosthold" - med mat som gir hjernen energi og ikke mat som stjeler energi.

Mange psykiatere vil nok påstå at dette ikke er mulig. Har hørt dem si det på kurs også. Men jeg har jo selv merket effekten av hva mat som medisin kan gjøre.

Jeg reagerte negativt på at en tentativ diagnose skulle testes ut ved hjelp av stemningsstabiliserende medisiner - medisiner med masse bivirkninger. Kanskje ville jeg også måttet ta medisiner mot bivirkningene. Resten av livet.

På det tidspunktet visste jeg ikke at jeg manglet essensielle fettsyrer (omega 3, 6 og 9). Men ønsket ikke å bli en person med flatt følelsesliv. Er jo sanger, og det ville kanskje ødelagt min evne til å tolke sangene.

Da jeg nektet å prøve ut stemningsstabiliserende medisiner, ble jeg bare iskaldt forlatt. I starten av utredningen hadde jeg i utgangspunktet stor tillit, men denne tilliten dalte etter hvert som jeg skjønte at psykiateren ikke så meg som person i det hele tatt - men "fulgte boka" til punkt og prikke. Jeg var redd i situasjonen, og det ble ikke bedre av at jeg opplevde psykiateren som totalt uten mimikk og minespill (som nevnt). Jeg følte meg mer snakket "til "enn snakket "med". Kanskje like greit - ingen prøvde i hvet fall å "selge meg" medisiner gjennom "å skru på sjarmen".

Jeg kunne bare ikke forstå følgende:

Hvis en foreløpig psykiatrisk diagnose (altså en hypotese) skal testes ut ved hjelp av reaksjonen på medisiner - medisin med endel bivirkninger - hvorfor kan man da ikke like godt teste ut virkningen av kosthold og trening først i stedet for medisiner først?

Kostholdet som rettet opp den kjemiske ubalansen i hjernen min har jo kun hatt positive sideeffekter.

I de tilfellene hvor kosthold og trening IKKE virker og pasienten ikke klarer å fungere uten hjelp, synes jeg imidlertid det kan være verdt å prøve ut psykofarmakologisk behandling.

Jeg synes heller ikke det er så ille å "få en diagnose" hvis det er mer "ydmykhet" knyttet til den. Det er en beskrivelse av en tilstand og kan gi retning for hvilke utfordringer man står overfor.

Ikke alle mennesker er i stand til å se seg selv godt utenfra, men jeg opplever at mange mennesker med psykiske problemer er flinke til nettopp dette - men at de overdriver gjerne sine egne negative sider.

Da er det ikke særlig kult å få en diagnose om en psykdom som vil vare livet ut midt i trynet - og at den bare vil forverres ubehandlet med medikamenter.

Jeg ville gjerne selv være med på å definere "hva som var galt med meg", men det fikk jeg ikke lov til. Etter ti samtaler skulle diagnosen bestemmes av min utreder og en gruppe mennesker som aldri hadde møtt meg.

Er det et tegn på sykdom eller intelligens at jeg gjorde motstand mot dette montro?

[Gjest Send IN Th Clowns]

Ja det er en av mine teorier også. F.eks vil de kanskje gjennom å stille direkte og gjerne litt provoserende spørsmål fremkalle (hos mange) sterke følelser og kanskje deretter nye måter å tennke på.....??

Bare omsorg og forståelse funker nok ikke alltid - man føder noe nytt i smerte...:-). Og det kan være riktig med knallharde realitetsorienteringer for å komme i rett spor igjen...

En person jeg i utgangspunktet hadde tillit til - som hadde gjort meg trygg på at det lå omsorg og velvilje bak - kunne imidlertid vært mye hardere mot meg eller mer "sjokkerende" uten at forvarsmekanismene mine trådte i kraft. Da ville jeg nok vært mer åpen for å tenke annerledes også.

Foretrekker personlig å bli møtt med verbal tydelighet og bli snakket MED framfor "teknikker" og "sjokkering".

Men den samme varmen som gjør poteten myk, gjør egget hardt.

[nitty-gritty]

Jeg leste begynnelsen av ditt innlegg med interesse, og tenkte at dette kan bli en spennende diskusjon. Men når du mener at dette er noe som særpreger psykiatere i motsetning til psykologer, så innser jeg at dette er en annen diskusjon enn den jeg synes er interessant. Jeg tror personlighet, arbeidsplass og hvilken teoritradisjon man har størst tro på er mer utslagsgivende enn hvorvidt man er psykolog, psykiater, psykiatrisk sykepleier, sosionom innen psykiatri osv. osv.

For meg kan det være interessant å diskutere hva slags holdninger og menneskesyn folk som jobber innen psykiatri har i forhold til mennesker med psykiske lidelser. Jeg synes også det er interessant å se på det store spriket mht hva man antar er virksom terapi innen ulike teoriretninger.

Av og til virker det som om ingen har mindre tro på menneskers mulighet til endring enn de som jobber innen psykiatri. Er dette realisme eller en form for avstandstagen som fungerer som en forsvarsmekanisme i hverdagen?

''Er dette realisme eller en form for avstandstagen som fungerer som en forsvarsmekanisme i hverdagen?''

Ut i fra hva jeg forstaar, blant det usagte, saa kan dette handle om et slags vern fra egne og andres forhaapninger. Der en kirurg kan utfoere en komplisert operasjon og kun stole paa seg selv (og andre professjonelle), saa maa behandlere i psykiatrien forholde seg til ganske usikre odds.

Jeg tror de fleste som vil jobbe innenfor psykiatri gjoer det fordi de bryr seg oppriktig om andre mennesker og har interesse - baade for deres velvaere og for deres tanker. Men saa blir man sliten, man har et konstant press paa seg (spesielt i Oslo og andre byer), pasientene framstaar ofte som de aktivit saboterer seg selv, man mister mye av idealismen. Og for noen kan det kanskje vaere vanskelig aa huske hva som foerst inspirerte yrkesvalget.

[nitty-gritty]

Når det gjelder det jeg sa om forskjellen på opptreden til psykologer kontra psykiatere så mener jeg at en av grunnene til at det er forskjeller (om det er det da..) er de to ulike utdanningene. Har en følelse av at det er litt profesjonskonflikter? Forøvrig er det vel slik at psykiatere behandler de som er fysiologisk (vet ikke om det er rette ordet) syke på sinnet i motsetning til psykologene som i utgangspunktet behandler "friske" mennesker som har "kjørt seg fast i galt spor" om du skjønner.

Når det gjelder det du skrev om at ingen har så liten tro på mulighet for endring hos mennesket som de som arbeider i psykiatrien, så synes jeg at dersom det er tilfelle er det direkte tragisk.

Det er en kjennsgjerning at det er veldig mange som ikke blir bra. Årsaken til det kan man jo diskutere; er det sykdommen i seg selv, hvorvidt pasienten i utganspunktet er resurssterk/svak, resursene som finnes på behandlingsstedet, m.m.

Men når personalet rundt pasienten mister troen på endring/bedring da burde de finne seg annet å gjøre.

På den annen side så er der vel enkelte sykdommer der man må innse at mulighetene for å bli frisk er små - og klare å akseptere situasjonen, dog uten å miste håpet. Selv små endringer er endringer.

''Forøvrig er det vel slik at psykiatere behandler de som er fysiologisk (vet ikke om det er rette ordet) syke på sinnet i motsetning til psykologene som i utgangspunktet behandler "friske" mennesker som har "kjørt seg fast i galt spor" om du skjønner. ''

Dette stemmer foroevrig ikke. Det jobber mange psykologer innenfor pskykiatrien og de fleste som faar behandling for psykiske lidelser ser sjeldent eller aldri en psykiater.

[frosken]

''Er dette realisme eller en form for avstandstagen som fungerer som en forsvarsmekanisme i hverdagen?''

Ut i fra hva jeg forstaar, blant det usagte, saa kan dette handle om et slags vern fra egne og andres forhaapninger. Der en kirurg kan utfoere en komplisert operasjon og kun stole paa seg selv (og andre professjonelle), saa maa behandlere i psykiatrien forholde seg til ganske usikre odds.

Jeg tror de fleste som vil jobbe innenfor psykiatri gjoer det fordi de bryr seg oppriktig om andre mennesker og har interesse - baade for deres velvaere og for deres tanker. Men saa blir man sliten, man har et konstant press paa seg (spesielt i Oslo og andre byer), pasientene framstaar ofte som de aktivit saboterer seg selv, man mister mye av idealismen. Og for noen kan det kanskje vaere vanskelig aa huske hva som foerst inspirerte yrkesvalget.

Hmmm.... vi sa ganske fornuftige ting i 2004 også ;-) (Du har svart i en tråd fra den gangen...*s*)

[nitty-gritty]

Hmmm.... vi sa ganske fornuftige ting i 2004 også ;-) (Du har svart i en tråd fra den gangen...*s*)

Haha, morsomt SITC maa ha bragt traaden opp paa 100 nyeste.

[frosken]

Haha, morsomt SITC maa ha bragt traaden opp paa 100 nyeste.

Har man dilla på et tema og er hyper nok , så vil man jo alltid finne meningsfeller på dol...*s*

Jeg vurderer å starte en skimisjonærtråd i år også, samt en om skismøring. Det er mitt årlige frelseverdenprosjekt ;-)

[nitty-gritty]

Har man dilla på et tema og er hyper nok , så vil man jo alltid finne meningsfeller på dol...*s*

Jeg vurderer å starte en skimisjonærtråd i år også, samt en om skismøring. Det er mitt årlige frelseverdenprosjekt ;-)

''Har man dilla på et tema og er hyper nok , så vil man jo alltid finne meningsfeller på dol...*s*''

Haha, ja. Noen burde forbys fra aa ta i bruk soekefunksjonen Men jeg synes ditt bidrag i traaden var interessant - og dette var foer min tid - saa det var i alle fall ikke bortkastet lesestoff.

Jeg undrer meg dog; har psykologer i Norge svaert lite biologi i sine studier? Jeg laerer relativt mye om hjernen, farmasoeytisk behandling og psykiske sykdommer (hva, hvorfor, hvordan diagnosere).

[frosken]

''Har man dilla på et tema og er hyper nok , så vil man jo alltid finne meningsfeller på dol...*s*''

Haha, ja. Noen burde forbys fra aa ta i bruk soekefunksjonen Men jeg synes ditt bidrag i traaden var interessant - og dette var foer min tid - saa det var i alle fall ikke bortkastet lesestoff.

Jeg undrer meg dog; har psykologer i Norge svaert lite biologi i sine studier? Jeg laerer relativt mye om hjernen, farmasoeytisk behandling og psykiske sykdommer (hva, hvorfor, hvordan diagnosere).

Jeg har ikke sett på studieplanen for psykologi-studiet på lenge, men jeg mener de har en god del biologiske temaer også i Norge.

[nitty-gritty]

Jeg har ikke sett på studieplanen for psykologi-studiet på lenge, men jeg mener de har en god del biologiske temaer også i Norge.

Jeg oppfatter i alle fall ikke den motsetningen mellom psykologer og psykiatere her. Men saa har man de som er "lavere ned" som et tillegg: Terapeuter med ren terapi-utdannelse (ikke BA i psykologi). De har ingen biologi.

I hvert fall, best vi kommer oss ut av denne gamle traaden, saa vi ikke lager DOL-kaos