Arogante psykiatere

[gullranke]

Hei.

Jeg har erfaring fra psykiatrien både gjennom egne personlige problemer, problemer som familiemedlemmer har hatt og gjennom mitt yrke som krever endel sammarbeid med yrkesgrupper innenfor psykiatrien.

Noe som ofte har slått meg er hvor arogante mange psykiatere opptrer. De er kjappe, lar deg nesten ikke snakke ferdig før de har svar og kan nesten fremstille det som om pasienten selv ønsker å ha et problem."Min" psykiater uttalte en gang "hvilken diagnose ønsker du helst å ha"? Slike kommentarer provoserer kraftig! Nå skriver jeg ikke dette innlegget kun på bakgrunn av denne kommentaren, men fordi jeg ofte har opplevd lignende situasjoner hos flere psykiatere - i motsetning til f.eks hos psykologer. Er klar over at en ikke kan generalisere, mennesker er forskjellig osv..., men denne tanken om psykiatere har ofte slått meg.

Jeg synes også at psykiateren på dette forum til tider kan være litt kvass - samtidig som han ofte kommer med veldig gode svar.

Hadde vært interessant å høre andres synspunkt på dette. Gjerne også fra psykiateren her. Til han vil jeg også spørre om dette jeg mener å ha observert kan være en bevist måte å opptre på, ut fra et faglig perspektiv?

[MannMann]

Jeg liker den direkte måten psykiateren på dette forumet svarer på.

Han kan gå rett inn i en lang, komplisert tekst og svare med tre fire setninger. Ved nærmere etterblikk ser man at han har svart på spørsmålet som som regel er godt gjemt og pakket inn i lange utredninger om følelser.

Han er her for å svare saklig, og ikke for å skrive sympatibrev. Medfølelse kan man få fra de andre på forumet.

Det er min mening.

Har ikke erfaring med andre psykiatere.

[Gjest Wita]

Kanskje det er en måte å prøve å herde folk på?

[Gjest bare så du vet det]

Nja, jeg synes du kan være fornøyd med å overhode få komme til en psykiater. Jeg har fått avslag hver gang jeg har søkt enda jeg lider av en progredierende sykdom og er suicidal i perioder.

[gullranke]

Nja, jeg synes du kan være fornøyd med å overhode få komme til en psykiater. Jeg har fått avslag hver gang jeg har søkt enda jeg lider av en progredierende sykdom og er suicidal i perioder.

Nå var det jo ikke akkurat det jeg ønsket å diskutere da, men som jeg sa i innlegget mitt har jeg kontakt med psykiatere gjennom flere kanaler enn meg selv personlig.

Håper du kan få hjelp snart da.

Lykke til!

[gullranke]

Kanskje det er en måte å prøve å herde folk på?

Ja det er en av mine teorier også. F.eks vil de kanskje gjennom å stille direkte og gjerne litt provoserende spørsmål fremkalle (hos mange) sterke følelser og kanskje deretter nye måter å tennke på.....??

[gullranke]

Jeg liker den direkte måten psykiateren på dette forumet svarer på.

Han kan gå rett inn i en lang, komplisert tekst og svare med tre fire setninger. Ved nærmere etterblikk ser man at han har svart på spørsmålet som som regel er godt gjemt og pakket inn i lange utredninger om følelser.

Han er her for å svare saklig, og ikke for å skrive sympatibrev. Medfølelse kan man få fra de andre på forumet.

Det er min mening.

Har ikke erfaring med andre psykiatere.

Joda jeg er enig i at psykiateren her som oftest tar innleggene på kornet og svarer kort, konsist og meget bra. Av og til synes jeg likevell det lukter litt av aroganse også hos han.Men ingen tvil om at han er en mann som kan sitt fag.

Vil imidlertid presisere at jeg ikke la inn innlegget for å få igang en debatt om enkeltpersoner.

[cathlin]

Hvordan skal psykiateren være mot deg for at du skal føle deg bedre behandlet da?

[frosken]

Jeg leste begynnelsen av ditt innlegg med interesse, og tenkte at dette kan bli en spennende diskusjon. Men når du mener at dette er noe som særpreger psykiatere i motsetning til psykologer, så innser jeg at dette er en annen diskusjon enn den jeg synes er interessant. Jeg tror personlighet, arbeidsplass og hvilken teoritradisjon man har størst tro på er mer utslagsgivende enn hvorvidt man er psykolog, psykiater, psykiatrisk sykepleier, sosionom innen psykiatri osv. osv.

For meg kan det være interessant å diskutere hva slags holdninger og menneskesyn folk som jobber innen psykiatri har i forhold til mennesker med psykiske lidelser. Jeg synes også det er interessant å se på det store spriket mht hva man antar er virksom terapi innen ulike teoriretninger.

Av og til virker det som om ingen har mindre tro på menneskers mulighet til endring enn de som jobber innen psykiatri. Er dette realisme eller en form for avstandstagen som fungerer som en forsvarsmekanisme i hverdagen?

[gullranke]

Hvordan skal psykiateren være mot deg for at du skal føle deg bedre behandlet da?

Nå startet jeg ikke diskusjonen for å skrive om hvordan psykiateren skal være mot meg, men mer for å diskutere om det er noe i det jeg mener å ha observert og eventuelt hvorfor.

[cathlin]

Nå startet jeg ikke diskusjonen for å skrive om hvordan psykiateren skal være mot meg, men mer for å diskutere om det er noe i det jeg mener å ha observert og eventuelt hvorfor.

Ok, beklager.

[Gjest nenna ne]

Jeg leste begynnelsen av ditt innlegg med interesse, og tenkte at dette kan bli en spennende diskusjon. Men når du mener at dette er noe som særpreger psykiatere i motsetning til psykologer, så innser jeg at dette er en annen diskusjon enn den jeg synes er interessant. Jeg tror personlighet, arbeidsplass og hvilken teoritradisjon man har størst tro på er mer utslagsgivende enn hvorvidt man er psykolog, psykiater, psykiatrisk sykepleier, sosionom innen psykiatri osv. osv.

For meg kan det være interessant å diskutere hva slags holdninger og menneskesyn folk som jobber innen psykiatri har i forhold til mennesker med psykiske lidelser. Jeg synes også det er interessant å se på det store spriket mht hva man antar er virksom terapi innen ulike teoriretninger.

Av og til virker det som om ingen har mindre tro på menneskers mulighet til endring enn de som jobber innen psykiatri. Er dette realisme eller en form for avstandstagen som fungerer som en forsvarsmekanisme i hverdagen?

Gode poenger.

Jeg tror likevel ikke det er helt uinteressant å diskutere en mulig forskjell mellom psykologer og psykiatere - sistnevnte kommer fra en annen fagtradisjon enn psykologene, den medisinske (og dermed naturvitenskapelige), mens psykologer nok genrelt sett har en mer relativiserende og kontekstualiserende tilnærming, samt bedre filosofisk skolering.

Det du sier i siste avsnitt er utrolig viktig. Ved å sykeliggjøre en del menneskelige opplevelser, skaper man også en avstand mellom seg selv og den andre - og motivasjonen for dette kan være frykt for egen galskap, ut fra logikken pasienten er gal, jeg er ikke gal, altså må pasienten være svært annerledes enn meg. Dette er selvsagt en svært farlig og uheldig tenkemåte hos en behandler, og dessverre tror jeg den er alt for utbredt, også på systemnivå, f.eks. i dagens diagnosesystemer. Etter min mening er det først og fremst her krisen i dagens psykiatri ligger, ikke i manglende resursser.

[gullranke]

Jeg leste begynnelsen av ditt innlegg med interesse, og tenkte at dette kan bli en spennende diskusjon. Men når du mener at dette er noe som særpreger psykiatere i motsetning til psykologer, så innser jeg at dette er en annen diskusjon enn den jeg synes er interessant. Jeg tror personlighet, arbeidsplass og hvilken teoritradisjon man har størst tro på er mer utslagsgivende enn hvorvidt man er psykolog, psykiater, psykiatrisk sykepleier, sosionom innen psykiatri osv. osv.

For meg kan det være interessant å diskutere hva slags holdninger og menneskesyn folk som jobber innen psykiatri har i forhold til mennesker med psykiske lidelser. Jeg synes også det er interessant å se på det store spriket mht hva man antar er virksom terapi innen ulike teoriretninger.

Av og til virker det som om ingen har mindre tro på menneskers mulighet til endring enn de som jobber innen psykiatri. Er dette realisme eller en form for avstandstagen som fungerer som en forsvarsmekanisme i hverdagen?

Når det gjelder det jeg sa om forskjellen på opptreden til psykologer kontra psykiatere så mener jeg at en av grunnene til at det er forskjeller (om det er det da..) er de to ulike utdanningene. Har en følelse av at det er litt profesjonskonflikter? Forøvrig er det vel slik at psykiatere behandler de som er fysiologisk (vet ikke om det er rette ordet) syke på sinnet i motsetning til psykologene som i utgangspunktet behandler "friske" mennesker som har "kjørt seg fast i galt spor" om du skjønner.

Når det gjelder det du skrev om at ingen har så liten tro på mulighet for endring hos mennesket som de som arbeider i psykiatrien, så synes jeg at dersom det er tilfelle er det direkte tragisk.

Det er en kjennsgjerning at det er veldig mange som ikke blir bra. Årsaken til det kan man jo diskutere; er det sykdommen i seg selv, hvorvidt pasienten i utganspunktet er resurssterk/svak, resursene som finnes på behandlingsstedet, m.m.

Men når personalet rundt pasienten mister troen på endring/bedring da burde de finne seg annet å gjøre.

På den annen side så er der vel enkelte sykdommer der man må innse at mulighetene for å bli frisk er små - og klare å akseptere situasjonen, dog uten å miste håpet. Selv små endringer er endringer.

[cathlin]

Gode poenger.

Jeg tror likevel ikke det er helt uinteressant å diskutere en mulig forskjell mellom psykologer og psykiatere - sistnevnte kommer fra en annen fagtradisjon enn psykologene, den medisinske (og dermed naturvitenskapelige), mens psykologer nok genrelt sett har en mer relativiserende og kontekstualiserende tilnærming, samt bedre filosofisk skolering.

Det du sier i siste avsnitt er utrolig viktig. Ved å sykeliggjøre en del menneskelige opplevelser, skaper man også en avstand mellom seg selv og den andre - og motivasjonen for dette kan være frykt for egen galskap, ut fra logikken pasienten er gal, jeg er ikke gal, altså må pasienten være svært annerledes enn meg. Dette er selvsagt en svært farlig og uheldig tenkemåte hos en behandler, og dessverre tror jeg den er alt for utbredt, også på systemnivå, f.eks. i dagens diagnosesystemer. Etter min mening er det først og fremst her krisen i dagens psykiatri ligger, ikke i manglende resursser.

Interessante observasjoner. Jeg kan bare bidra med at det er også en forskjell mellom det offentlige og det private. I det private ser det ut som en blir mer likeverdig, og det finns behandlere som har god tid og tro på endring (og som ikke tror en er gal).

[frosken]

Når det gjelder det jeg sa om forskjellen på opptreden til psykologer kontra psykiatere så mener jeg at en av grunnene til at det er forskjeller (om det er det da..) er de to ulike utdanningene. Har en følelse av at det er litt profesjonskonflikter? Forøvrig er det vel slik at psykiatere behandler de som er fysiologisk (vet ikke om det er rette ordet) syke på sinnet i motsetning til psykologene som i utgangspunktet behandler "friske" mennesker som har "kjørt seg fast i galt spor" om du skjønner.

Når det gjelder det du skrev om at ingen har så liten tro på mulighet for endring hos mennesket som de som arbeider i psykiatrien, så synes jeg at dersom det er tilfelle er det direkte tragisk.

Det er en kjennsgjerning at det er veldig mange som ikke blir bra. Årsaken til det kan man jo diskutere; er det sykdommen i seg selv, hvorvidt pasienten i utganspunktet er resurssterk/svak, resursene som finnes på behandlingsstedet, m.m.

Men når personalet rundt pasienten mister troen på endring/bedring da burde de finne seg annet å gjøre.

På den annen side så er der vel enkelte sykdommer der man må innse at mulighetene for å bli frisk er små - og klare å akseptere situasjonen, dog uten å miste håpet. Selv små endringer er endringer.

Selvfølgelig har den forskjellige utdanningen betydning for flere forhold, men jeg mener fortsatt at når folk har vært i jobb en periode er det andre ting som er enda mer utslagsgivende for "hvem man er" i sin jobb. Det blir litt for "klisjepreget" synes jeg å trekke opp den tradisjonelle forskjellen mellom psykiatere og psykologer. Men jeg kan evt. bidra med flere "klisjeer" i så måte: "Psykologer er mer skrullete selv enn psykiaterne, blant annet fordi det er færre mekanismer i utdannelsen som bidrar til at de minst egnede innser dette og gjør noe annet i stedet." "Psykiatriske sykepleiere og kliniske sosionomer er personer som alltid har ønsket å være leger eller psykologer, og som derfor leker at de driver terapi." Jeg kan enda flere, men så var det det at jeg mente at denne formen for debatt ble altfor unyansert....*s*

Skulle gjerne sett en seriøs undersøkelse på holdninger og oppfatninger hva som er "fakta" mht psykiske lidelser blant folk som jobber i ulike deler av helsevesenet.

[frosken]

Gode poenger.

Jeg tror likevel ikke det er helt uinteressant å diskutere en mulig forskjell mellom psykologer og psykiatere - sistnevnte kommer fra en annen fagtradisjon enn psykologene, den medisinske (og dermed naturvitenskapelige), mens psykologer nok genrelt sett har en mer relativiserende og kontekstualiserende tilnærming, samt bedre filosofisk skolering.

Det du sier i siste avsnitt er utrolig viktig. Ved å sykeliggjøre en del menneskelige opplevelser, skaper man også en avstand mellom seg selv og den andre - og motivasjonen for dette kan være frykt for egen galskap, ut fra logikken pasienten er gal, jeg er ikke gal, altså må pasienten være svært annerledes enn meg. Dette er selvsagt en svært farlig og uheldig tenkemåte hos en behandler, og dessverre tror jeg den er alt for utbredt, også på systemnivå, f.eks. i dagens diagnosesystemer. Etter min mening er det først og fremst her krisen i dagens psykiatri ligger, ikke i manglende resursser.

Enig i at det er interessant å diskutere forskjeller - men kanskje ikke av typen "den ene gruppen er mer arrogant enn den andre"?

En psykiater hevdet en gang at psykiaterne kanskje i for stor grad så sykdom hos sine pasienter, mens psykologene i for stor grad overså alvorlig sykdom. Begge deler kan bli svært negativt for den det gjelder.

Hvilken teoretisk forståelse av ulike typer psykiske lidelser som til enhver tid er dominerende i ulike faggrupper, og hva som avgjør dette er et annet viktig tema.

Jeg er for tiden opptatt av hva man skal kalle "sykdom", og da særlig i relasjon til bruken av betegnelsen "personlighetsforstyrrelser". Dette er kanskje for tiden en av de mest stigmatiserende diagnoser en kan ha, og bakgrunnen for dette tror jeg delvis har sammenheng med en genuin uenighet mht hva som er sykdom og hva som bør kalles noe annet i denne "sekken".

[frosken]

Interessante observasjoner. Jeg kan bare bidra med at det er også en forskjell mellom det offentlige og det private. I det private ser det ut som en blir mer likeverdig, og det finns behandlere som har god tid og tro på endring (og som ikke tror en er gal).

Paradokset er at mange av de privatpraktiserende nettopp har valgt seg bort fra å jobbe med de "gale" eller de sykeste, og i stedet ønsker å gi et generøst tilbud til grupper som har stort utviklingspotensiale men kanskje ikke er så "syke"?.

Kringlen har vel uttrykt bekymring for at en større og større andel av ressursene går til behandling av "the worried well".

(Ikke tolk dette personlig, cathlin.)

[cathlin]

Paradokset er at mange av de privatpraktiserende nettopp har valgt seg bort fra å jobbe med de "gale" eller de sykeste, og i stedet ønsker å gi et generøst tilbud til grupper som har stort utviklingspotensiale men kanskje ikke er så "syke"?.

Kringlen har vel uttrykt bekymring for at en større og større andel av ressursene går til behandling av "the worried well".

(Ikke tolk dette personlig, cathlin.)

Jeg beklager for det.

[frosken]

Jeg beklager for det.

Se hva jeg skrev til deg på meldinger i sted:-) Og legg merke til at jeg sa du ikke måtte ta det personlig, det er kun en generell betraktning og har ingenting med at jeg ikke er glad for at du har et godt tilbud å gjøre - for jeg er nemlig glad både for at du ikke er så gal og fordi du har fått et godt terapitilbud!

[PieLill]

Selvfølgelig har den forskjellige utdanningen betydning for flere forhold, men jeg mener fortsatt at når folk har vært i jobb en periode er det andre ting som er enda mer utslagsgivende for "hvem man er" i sin jobb. Det blir litt for "klisjepreget" synes jeg å trekke opp den tradisjonelle forskjellen mellom psykiatere og psykologer. Men jeg kan evt. bidra med flere "klisjeer" i så måte: "Psykologer er mer skrullete selv enn psykiaterne, blant annet fordi det er færre mekanismer i utdannelsen som bidrar til at de minst egnede innser dette og gjør noe annet i stedet." "Psykiatriske sykepleiere og kliniske sosionomer er personer som alltid har ønsket å være leger eller psykologer, og som derfor leker at de driver terapi." Jeg kan enda flere, men så var det det at jeg mente at denne formen for debatt ble altfor unyansert....*s*

Skulle gjerne sett en seriøs undersøkelse på holdninger og oppfatninger hva som er "fakta" mht psykiske lidelser blant folk som jobber i ulike deler av helsevesenet.

Tror du noen i proffesjonen ville våget å bli så nærgående med sine kolleger.

Men hvis en slik undersøkelse blir gjort kan vi jo spleise på en bukett blomster til den som tørr å stikke nesa frem, evt. et visir.

mvh