Når gleden ikke får lov til å bli

[Gjest ikkje i kveld, nei!]

Jeg har slitt med dette nå i en del år, men det har blitt sterkere, særlig etter at jeg ble mor for to år siden.

Jeg tør ikke tro eller håpe at det vil vare. Altså gleden som særlig gutten gir meg og alle de gode følelsene han gir meg. Jeg er sikker på at han på en eller anne måte vil forsvinne fra meg, eller jeg fra han. Jeg har på et vis blitt sykelig opptatt av det. Setter meg alltid på bakerste vogn på toget, om det ikke skulle passe seg sånn, blir tanken alltid "Ja, om det skjer noe nå, så er jo det bare noe jeg måtte regne med.Jeg burde jo ha passet på og satt meg lenger bak" Tenker til stadighet på hvordan jeg kan dø, sånn helt plutselig. Og jeg tror det er mer enn normalt. _Hvertfall_ 10 ganger pr dag. Noen dager er så klart værre enn andre.

Jeg forklarer meg kanskje dumt her, men jeg er altså redd for å føle lykken, da jeg er sikker på at i det jeg slipper den til, vil den bare slukke.

Jeg fungerer relativt normalt i arbeidsliv og nogenlunde i det sosiale. Later som ingenting og flyter med. Men noen ganger gjør det pokkern så vondt, og jeg kan sette meg helt fast i tanken på at gutten min vil dø fra meg, noen vil kidnappe han, skade han og lignende episoder. Kan nesten miste bevisstheten ved å tenke på foreldre som har opplevd dette selv, når jeg blir kjent med saker gjennom media ol. Det kverner og kverner, og jeg må ta meg hardt sammen for å tenke på noe annet. Visse saker blir jeg aldri kvitt, det kan være små stikkord som gjør at de dukker opp i bevisstheten igjen.

Vil understreke at jeg aldri lar han få se meg i denne tilstanden, det kommer når jeg er alene. Jeg kan altså kontrollere det.

Er det noen andre som har det sånn? Bør jeg snakke med legen, eller er det bare "svingninger" i sinnet?

[grethe32]

HEI.jeg har det på samme måte som deg, har to jenter på 8 og 10 år, jeg kan sitte og tenke, tenk om de stakkars små skal sitte uten mor,MEN hvorfor skulle de det?Jeg er da ikke syk tenker jeg, men de negative tankene vinner, og fornuften taper.og da blir jeg veldig opptatt av dette med barna eller meg, kan ikke dø fra dem stakkar.det blir en helvetes kamp mellom det negative og fornuften.Gikk slik lenge,og som lyn fra klar himmel, våknet jeg en morgen, følte meg utrolig redd,og lei meg,skjønte ikke hvorfor.Så kom tårene, strie strømmer,alt var så merkelig, hadde frysninger ut i armene,ryggen og brystet, innbilte meg nå at NÅ var jeg skikkelig syk, og kom til å dø.Gikk til legen,hun sa det var angst, går nå på zoloft, for å se, og det har virkelig hjulpet, jeg er glad jeg begynte, for jeg har ikke de negative tankene lenger, er mitt gode gamle MEG. Lykke til.