Arveregler og særkullsbarn Del 2

[Gjest Undrende datter]

Jeg spurte litt ang. arveregler for en tid siden.

Var inne på skatteetaten sine sider. Ser der at min biologiske far (som aldri har villet hatt noen kontakt med meg) har planlagt godt. Han har en formue på 20.000, og betale omtrent like mye i skatt i fjor. Hans kone har en formue på 4.500.000 og betalt neste 600.000 i skatt.

Så her ser jeg jo svart på hvitt at det ikke blir noe på meg når han dør.

Føles utrolig sørgelig ut å ha en pappa som ikke vil vite av en. Jeg har truffet han kun en gang i voksen alder, og da spurte jeg veldig pent om han kunne være så snill å avsette litt tid slik at jeg kunne treffe han. Han bor også bare noen få mil unna. (Ca. 20 minutter). Jeg har jo også spurt mange ganger utenom denne ene gangen. Da jeg var 16 år troppet jeg opp på døra for å få treffe han, men ble bare jagd bort av konaL

Det ble liksom et slag i tryne å se dette her på toppen av det hele. Spesielt når de har så mye penger. Jeg fikk ikke engang en blomsterbukett da jeg inviterte han til bryllupet mitt. Og jeg som trodde at alle gav en liten presang dersom man var invitert i bryllup/konfimasjon. Uansett om man kom eller ikke.

Da jeg fikk barn sendte jeg han også et kort og fortalte dette, men heller ikke den gang en liten oppmerksomhet/gratulasjon.

Nå er jeg bare fryktelig trist.

[morsan]

Du har min fulle sympati!

Det er dessverre ikke så mye du kan gjøre rent juridisk med de arverettslige problemstillingene (husker godt innlegget fra deg sist), og ut fra hva du skriver så ser det dessverre ut til at det ikke er mye du kan gjøre i forhold til de personlige sidene heller! :-(

Inne på barn-foreldre-forum er det en tråd om fedre som svikter, og der er det en link til noen artikler i en svensk avis. Jeg har ikke lest dem, men kanskje noe dre kan være til trøst eller hjelp for deg?

Jeg skjønner at det du opplever må være fryktelig vondt. Du har ingenting du skulle ha sagt ellr gjort når det gjelder hans og konas oppførsel overfor deg. Det eneste du kan gjøre noe med er din egen mening om det som skjer.

Men jeg aner ikke hvordan man går frem for å kunne legge noe slikt bak seg, dessverre.

[Gjest Undrende datter]

Du har min fulle sympati!

Det er dessverre ikke så mye du kan gjøre rent juridisk med de arverettslige problemstillingene (husker godt innlegget fra deg sist), og ut fra hva du skriver så ser det dessverre ut til at det ikke er mye du kan gjøre i forhold til de personlige sidene heller! :-(

Inne på barn-foreldre-forum er det en tråd om fedre som svikter, og der er det en link til noen artikler i en svensk avis. Jeg har ikke lest dem, men kanskje noe dre kan være til trøst eller hjelp for deg?

Jeg skjønner at det du opplever må være fryktelig vondt. Du har ingenting du skulle ha sagt ellr gjort når det gjelder hans og konas oppførsel overfor deg. Det eneste du kan gjøre noe med er din egen mening om det som skjer.

Men jeg aner ikke hvordan man går frem for å kunne legge noe slikt bak seg, dessverre.

Man kan nok aldri legge det bak seg. Det er jo på et vis alltid der.

Heldigvis har jeg bittelitt kontakt med halvbroren min. Han er kjempekoselig, og det er litt artig at jeg kan finne mange små fellestrekk med han:-)

Uansett: Jeg har levt med dette i all tid, og har på mange måter akseptert det. (Selv om det var et slag i tryne å se det på denne måten.)