Verbale bulldosere

[Gjest litt oppgitt]

Ikke verdens størest problem, men likevel...kilde til frustrasjon for noen.

Verbal kommuniasjon slik man finner i bla.a. japansk kultur, virker repektfullt. Man lar samtalepartner

snakke ut og gir en liten pause før man tar ordet selv. Avbrytelser blir ansett for uskikk. "Turntaking" kaller noen

denne kommunikasjonsformen.

Hos oss derimot og i land som ligner vår kultur benyttes gjerne overlappende kommunikasjon. Den lille pausen finnes nesten aldri og mange avbryter samtaleparter. Noen slipper ikke til med hele setninger på grunn av stadige avbrytelser.

Avbrytelser behøver ikke skje bare med ord. Noen ganger kan den som blir forventet å lytte,

plutselig gå sin vei midt i en setning selv om utsagnet skulle være veldig kort.

Ikke så lett å takle denslags, synes jeg. Sier man fra blir stemningen gjerne litt amper. Hvordan takler du samtaler med stadige avbrytelser ?

[Maggi]

Det er irriterende å bli avbrutt. Men jeg er nok en som er flink til å avbryte. Ifølge enkelte av vennene mine, er jeg så flink til å avbryte at de (nesten) ikke merker det engang.

*skammer meg*

[fei1365380229]

Har en venninne som er sånn, skikkelig irriterende. Virker som hun tenker på hva hun skal si mens jeg snakker, hører jo ikke etter i det hele tatt

Har sagt det til henne mange ganger, og det er ikke bare jeg som irriterer meg. Har kanskje blitt litt bedre.

Det er jo verre hvis den som avbryter er ganske ukjent, da kan man jo ikke si ifra.

[Prozak]

Har en venninne som er sånn, skikkelig irriterende. Virker som hun tenker på hva hun skal si mens jeg snakker, hører jo ikke etter i det hele tatt

Har sagt det til henne mange ganger, og det er ikke bare jeg som irriterer meg. Har kanskje blitt litt bedre.

Det er jo verre hvis den som avbryter er ganske ukjent, da kan man jo ikke si ifra.

"Det er jo verre hvis den som avbryter er ganske ukjent, da kan man jo ikke si ifra."

Jovisst kan man det. Kanskje ikke på samme måten som med en man har kjent i 30 år, men si fra kan man selfølgelig.

"........................."

[Gjest malun]

Dette er noe jeg er borti stadig vekk, da jeg åpenbart kjenner påfallende mange mennesker som er litt for meddelelsesvillige.

Jeg pleier å gjøre en av to, litt avhengig av situasjon og person:

1) Si vennlig, men bestemt: "La meg snakke ferdig, så er det din tur".

Folk blir påfallende lite fornærmet, snarere unnskyldende, så lenge man beholder ro og bestemt vennlighet.

2) Klappe igjen, la vedkommende snakke ferdig mens jeg holder øyekontakt og gjøre et nummer av å snakke rolig selv når jeg får ordet.

Dette er noe jeg har vært nødt til å tenke og øve litt på selv, da jeg oppdaget at jeg hadde en lei tendens til å bli for ivrig i samtaler.

Jeg har imidlertid klart å skjerpe meg, slik at jeg kan la folk snakke ferdig - og beklage og avbryte meg selv dersom jeg tar ordet fra noen.