Jeg er helt psyko!

[lille, store, redde meg]

Jeg skader megselv med å tenke på vonde ting mens jeg har sex.

Jeg tvinger megselv til orgasme.

Etterpå har jeg det helt jævlig.

Jeg kaller det selv psykisk selvskading, men det finnes vell ikke noe ord for det.

Så da er jeg den eneste psykoen eller?

Etter disse orgasmene kan jeg skjære megselv opp eller bare ligge å deppe.

Klarer ikke stoppe.

Straffer megselv for at bv har tatt barnet mitt.

Blir helt sprø.

Klarer ikke leve med at barnet mitt vokser opp hos andre.

Straffer megselv hele tiden.

Tenker ikke på annet.

Så klarte overgriperen det han ville.

Han tok fra meg livet mitt og nå barnet mitt.

Ser ingen annen vei en å gjøre slutt på alt.

[thinkerbell]

Kjaere deg,

Mest sannsynlig er ikke dette noen troest, men ta det likevel med deg; -Selvsagt skader du deg selv paa ulike maater.

Etter det du har har opplevd er dine reaksjoner helt normale.

Jeg har ingen gode raad og gi deg ang situasjonen med barnet ditt,- dette er et tema jeg vet lite om. Men du skal faen ikke gi deg. Du har det forjaevlig, du er sliten og redd.. og det er ok. Hvil deg, soek ro. Men ikke et sekund tror jeg paa at du har gitt opp, du er altfor sta til det.

hvil deg du lille venn.

[Anniken79]

Som thinkerbell sier, selvskading er normalt. Det er en sikkerhetsventil, en måte å kanalisere smerten. En måte å gjøre den mer håndgripelig. Og det er lov når det blir for tøft. Og akkurat nå gjør det vondt. Det er helt forståelig, kjære deg. Du er ikke helt psyco av den grunn. Men ikke gi deg! Ikke la han få lov til å stjele livet ditt! Han er ikke verdt det, han er ikke verdt å dø for. Han er bare et ynkelig patetisk lite svin! Hva med barnet ditt? Kanskje er hun hos noen andre nå, men når du en gang blir bedre så kan du kanskje få henne tilbake. Og i hjertet sitt vil hun alltid være din, Mor og barn har et spesielt bånd uansett! Så hvorfor skal du gi deg nå? Er hun ikke verdt å kjempe for? Er ikke du verdt å kjempe for? Så vær så snill å ikke gi opp.

[lille, store, redde meg]

Som thinkerbell sier, selvskading er normalt. Det er en sikkerhetsventil, en måte å kanalisere smerten. En måte å gjøre den mer håndgripelig. Og det er lov når det blir for tøft. Og akkurat nå gjør det vondt. Det er helt forståelig, kjære deg. Du er ikke helt psyco av den grunn. Men ikke gi deg! Ikke la han få lov til å stjele livet ditt! Han er ikke verdt det, han er ikke verdt å dø for. Han er bare et ynkelig patetisk lite svin! Hva med barnet ditt? Kanskje er hun hos noen andre nå, men når du en gang blir bedre så kan du kanskje få henne tilbake. Og i hjertet sitt vil hun alltid være din, Mor og barn har et spesielt bånd uansett! Så hvorfor skal du gi deg nå? Er hun ikke verdt å kjempe for? Er ikke du verdt å kjempe for? Så vær så snill å ikke gi opp.

Jeg har en sønn.

Og selvfølgelig er han verdt å kjempe for.

Det gjør bare så utrolig vondt hele tiden.

Det er bare ingen som forstår at jeg kan være en god mor selv om jeg har opplevd overgrep og reagert på det.

Barnevernet knekker oss så fullstendig.

Jeg har ikke gjort anett enn å kjempe for sønnen min, og nå sier de at det ikke er noe i veien med omsorgsevnen men at gutten min har knyttet så sterke bånd til fostermor.

Men gutten vår stortrives jo hos oss!

Hvorfor er verden så ond?

Jeg blir ond selv jeg, men mot megselv.

Ikke mot andre!

Takk for svar, og jo det hjelper.

Hjelper at noen forstår hvorfor jeg gjør så mye rart.

Hjelper at ikke alle tror jeg er gal.

Tenker på selvmord, men synes det er egoistisk.

Jeg har en samboer som jeg ikke vil skal sitte igjen med alle problemene.

Og sønnen min skal vite at jeg prøvde.

At jeg elsker ham over alt på jord.

Jeg unner ham alt godt uansett hvor han bor.

Det er bare så vondt så vondt å bli fratatt barnet jeg hyar båret i ni måneder.

Jeg hadde et kjempetøfft svangerskap, en tøff fødsel og en kjempetøff tid etterpå.

Og det uten å få lov til å bli kjent med barnet mitt.

Føler det som et nytt overgrep.

Det er et nytt overgrep.

Var ikke meningen å sutre.

Ting er bare så svart for tiden og vi lever under et press fra barnevernet som ikke kan beskrives.

Da kommer minnene snikende.

Det er ikke så lenge siden jeg fortalte samboeren min også behandleren min om hva jeg er utsatt for.

Jeg fornektet og fortrengte det.

Først når jeg klarte si til megselv, at dette er ingen drøm. Dette har skjedd. Først da og etter mange panikkanfall klarte jeg innrømme overfor megselv at jeg faktisk har blitt grovt misbrukt i mange år.

Det satt så dypt.

Behandleren min mener jeg har PTSS.

Alt jeg finner om dette på internett er beskrevet iforhold til flyktninger.

Om noen har noen seriøs info om dette i forhold til overgrep er jeg intresert i link.

Takk dere for svar, var ikke meningen å si at jeg skulle gjøre slutt på alt.

Beklager.

[Alill1365380691]

Jeg er ikke så flink med ord og sånt,men jeg ville bare si at jeg tenker på deg og fikk veldig vondt inni meg da jeg leste innlegget ditt.Håper så veldig at du skal få det bedre og jeg blir så sint på dine vegne siden dere blir behandlet så fryktelig urettferdig!!! Godt å lese inne på hjemmesiden din at det ikke bare er meg som synes julen er vanskelig....Takk!

[lille, store, redde meg]

Jeg er ikke så flink med ord og sånt,men jeg ville bare si at jeg tenker på deg og fikk veldig vondt inni meg da jeg leste innlegget ditt.Håper så veldig at du skal få det bedre og jeg blir så sint på dine vegne siden dere blir behandlet så fryktelig urettferdig!!! Godt å lese inne på hjemmesiden din at det ikke bare er meg som synes julen er vanskelig....Takk!

Hvis du vil skrive noen tanker om julen tar jeg dem gjerne med på hjemmesiden min.

[Gjest jikkoi]

Det er trist at du har blitt frastjålet barnet ditt, jeg ville gjort alt for å bli psykisk frisk og få rettigheten tilbake så fort som mulig.

[lille, store, redde meg]

Det er trist at du har blitt frastjålet barnet ditt, jeg ville gjort alt for å bli psykisk frisk og få rettigheten tilbake så fort som mulig.

Eh... Unnskyld meg, men jeg har ingen sinnslidelse!

Jeg har blitt misbrukt, voldtatt og fratatt mitt eget barn.

Det er jo det som ødelegger meg.

Omstendighetene tatt i betraktning vil jeg si jeg er ganske psykisk frisk.

Men å leve under et slikt press tror jeg ikke det er så mange som klarer.

Betyr ikke at jeg er psykisk syk fordiom.

Kan ikke forte meg å få det godt når jeg ikke får lov til det!

[Gemini]

Eh... Unnskyld meg, men jeg har ingen sinnslidelse!

Jeg har blitt misbrukt, voldtatt og fratatt mitt eget barn.

Det er jo det som ødelegger meg.

Omstendighetene tatt i betraktning vil jeg si jeg er ganske psykisk frisk.

Men å leve under et slikt press tror jeg ikke det er så mange som klarer.

Betyr ikke at jeg er psykisk syk fordiom.

Kan ikke forte meg å få det godt når jeg ikke får lov til det!

Så du mener at man ikke kan få psykisk sykdom pga vanskelig livssituasjon og traumer?

[lille, store, redde meg]

Så du mener at man ikke kan få psykisk sykdom pga vanskelig livssituasjon og traumer?

Jo, men jeg mener ikke at jeg er så syk at jeg ikke kan ha barnet mitt.

Bli frisk og få barnet ditt tilbake liksom. Det er ikke slik det fungerer.

Derfor ble jeg litt provosert.

[Gemini]

Jo, men jeg mener ikke at jeg er så syk at jeg ikke kan ha barnet mitt.

Bli frisk og få barnet ditt tilbake liksom. Det er ikke slik det fungerer.

Derfor ble jeg litt provosert.

Det er vel nettopp slik det fungerer, om barnets foreldre (i ditt tilfelle du) er for syk til å kunne gi barnet tilstrekkelig forsvarlig omsorg. Og dessverre - rett eller galt - har barnevernet vurdert at din omsorgsevne for tiden er redusert. Såvidt jeg vet, så skal det svært mye til for at man blir fratatt omsorgen, bl.a. at ulike hjelpetiltak i hjemmet skal være prøvd ut. Hvordan var det i ditt tilfelle?

Men uansett - det viktigste nå er vel at du konsentrerer deg om å bli frisk, jobber med de tingene som er vanskelig for deg, slik at du mestrer hverdagen bedre, så vil du jo raskere kunne få tilbake omsorgen.

For barna er det ofte en stor påkjenning å ha foreldre med psykisk sykdom, og særlig om de ikke forstår hva som skjer og hvorfor.

Det er en del info om barn av psykisk syke på nettet, bl.a.

http://www.morild.org

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/PA_LT.VisSeksjon?vp_SEKS_ID=456576

[Gjest sløs55]

Eh... Unnskyld meg, men jeg har ingen sinnslidelse!

Jeg har blitt misbrukt, voldtatt og fratatt mitt eget barn.

Det er jo det som ødelegger meg.

Omstendighetene tatt i betraktning vil jeg si jeg er ganske psykisk frisk.

Men å leve under et slikt press tror jeg ikke det er så mange som klarer.

Betyr ikke at jeg er psykisk syk fordiom.

Kan ikke forte meg å få det godt når jeg ikke får lov til det!

Hvorfor heter tittelen din" jeg er helt psyko!" hvis du ikek trenger hjelp psykisk fordi du har ingen psykisk lidelse som du sier, du sier jo på en måte i tittelen at du har psykiske problemer.

[Gjest xx 63]

Jeg har en sønn.

Og selvfølgelig er han verdt å kjempe for.

Det gjør bare så utrolig vondt hele tiden.

Det er bare ingen som forstår at jeg kan være en god mor selv om jeg har opplevd overgrep og reagert på det.

Barnevernet knekker oss så fullstendig.

Jeg har ikke gjort anett enn å kjempe for sønnen min, og nå sier de at det ikke er noe i veien med omsorgsevnen men at gutten min har knyttet så sterke bånd til fostermor.

Men gutten vår stortrives jo hos oss!

Hvorfor er verden så ond?

Jeg blir ond selv jeg, men mot megselv.

Ikke mot andre!

Takk for svar, og jo det hjelper.

Hjelper at noen forstår hvorfor jeg gjør så mye rart.

Hjelper at ikke alle tror jeg er gal.

Tenker på selvmord, men synes det er egoistisk.

Jeg har en samboer som jeg ikke vil skal sitte igjen med alle problemene.

Og sønnen min skal vite at jeg prøvde.

At jeg elsker ham over alt på jord.

Jeg unner ham alt godt uansett hvor han bor.

Det er bare så vondt så vondt å bli fratatt barnet jeg hyar båret i ni måneder.

Jeg hadde et kjempetøfft svangerskap, en tøff fødsel og en kjempetøff tid etterpå.

Og det uten å få lov til å bli kjent med barnet mitt.

Føler det som et nytt overgrep.

Det er et nytt overgrep.

Var ikke meningen å sutre.

Ting er bare så svart for tiden og vi lever under et press fra barnevernet som ikke kan beskrives.

Da kommer minnene snikende.

Det er ikke så lenge siden jeg fortalte samboeren min også behandleren min om hva jeg er utsatt for.

Jeg fornektet og fortrengte det.

Først når jeg klarte si til megselv, at dette er ingen drøm. Dette har skjedd. Først da og etter mange panikkanfall klarte jeg innrømme overfor megselv at jeg faktisk har blitt grovt misbrukt i mange år.

Det satt så dypt.

Behandleren min mener jeg har PTSS.

Alt jeg finner om dette på internett er beskrevet iforhold til flyktninger.

Om noen har noen seriøs info om dette i forhold til overgrep er jeg intresert i link.

Takk dere for svar, var ikke meningen å si at jeg skulle gjøre slutt på alt.

Beklager.

Knnskje her

http://www.ptsdalliance.org/home2.html

Går ut fra ar det er post traumatisk stress syndrom du mener, når du søker på nettet bør du bruke post traumatisk stress disorder som søkeord.

Håper du finner noe av nytte.

[lille, store, redde meg]

Det er vel nettopp slik det fungerer, om barnets foreldre (i ditt tilfelle du) er for syk til å kunne gi barnet tilstrekkelig forsvarlig omsorg. Og dessverre - rett eller galt - har barnevernet vurdert at din omsorgsevne for tiden er redusert. Såvidt jeg vet, så skal det svært mye til for at man blir fratatt omsorgen, bl.a. at ulike hjelpetiltak i hjemmet skal være prøvd ut. Hvordan var det i ditt tilfelle?

Men uansett - det viktigste nå er vel at du konsentrerer deg om å bli frisk, jobber med de tingene som er vanskelig for deg, slik at du mestrer hverdagen bedre, så vil du jo raskere kunne få tilbake omsorgen.

For barna er det ofte en stor påkjenning å ha foreldre med psykisk sykdom, og særlig om de ikke forstår hva som skjer og hvorfor.

Det er en del info om barn av psykisk syke på nettet, bl.a.

http://www.morild.org

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/PA_LT.VisSeksjon?vp_SEKS_ID=456576

Det er ikke prøvd noen hjelpetiltak!!!!!!!!!

[Gemini]

Jeg har en sønn.

Og selvfølgelig er han verdt å kjempe for.

Det gjør bare så utrolig vondt hele tiden.

Det er bare ingen som forstår at jeg kan være en god mor selv om jeg har opplevd overgrep og reagert på det.

Barnevernet knekker oss så fullstendig.

Jeg har ikke gjort anett enn å kjempe for sønnen min, og nå sier de at det ikke er noe i veien med omsorgsevnen men at gutten min har knyttet så sterke bånd til fostermor.

Men gutten vår stortrives jo hos oss!

Hvorfor er verden så ond?

Jeg blir ond selv jeg, men mot megselv.

Ikke mot andre!

Takk for svar, og jo det hjelper.

Hjelper at noen forstår hvorfor jeg gjør så mye rart.

Hjelper at ikke alle tror jeg er gal.

Tenker på selvmord, men synes det er egoistisk.

Jeg har en samboer som jeg ikke vil skal sitte igjen med alle problemene.

Og sønnen min skal vite at jeg prøvde.

At jeg elsker ham over alt på jord.

Jeg unner ham alt godt uansett hvor han bor.

Det er bare så vondt så vondt å bli fratatt barnet jeg hyar båret i ni måneder.

Jeg hadde et kjempetøfft svangerskap, en tøff fødsel og en kjempetøff tid etterpå.

Og det uten å få lov til å bli kjent med barnet mitt.

Føler det som et nytt overgrep.

Det er et nytt overgrep.

Var ikke meningen å sutre.

Ting er bare så svart for tiden og vi lever under et press fra barnevernet som ikke kan beskrives.

Da kommer minnene snikende.

Det er ikke så lenge siden jeg fortalte samboeren min også behandleren min om hva jeg er utsatt for.

Jeg fornektet og fortrengte det.

Først når jeg klarte si til megselv, at dette er ingen drøm. Dette har skjedd. Først da og etter mange panikkanfall klarte jeg innrømme overfor megselv at jeg faktisk har blitt grovt misbrukt i mange år.

Det satt så dypt.

Behandleren min mener jeg har PTSS.

Alt jeg finner om dette på internett er beskrevet iforhold til flyktninger.

Om noen har noen seriøs info om dette i forhold til overgrep er jeg intresert i link.

Takk dere for svar, var ikke meningen å si at jeg skulle gjøre slutt på alt.

Beklager.

Kanskje dette søket kan hjelpe deg videre:

http://www.google.com/search?hl=en&lr=&q=post+traumatisk+stress+overgrep