Selvmord= menneskerett??

[tjohei]

Det er helt klart den enkeltes rett. Det forutsetter som du skriver at vedkommende er ved sine fulle fem, og at vedkommende også er gjort kjent med alle mulighetene for å få et bedre liv. Dette kalles også eksistensielt selvmord.

I slike tilfeller er det heller ingen grunn til å varsle eller hinte om det planlagte selvmordet. Slik vil en også unngå at andre blander seg inn.

Det du skriver her virker oppmuntrende for de som tenker på å begå selvmord. Tenkt over det?

[PREETI]

Skjønner ikke at alle mener folk som tar selvmord er egoistiske..

Jeg føler meg ikke egoistisk om jeg tar selvmord, for om jeg gjør det, har jeg kjempa lenge for de rundt meg sin skyld..

[Orio]

Du vet sikkert mye mer en meg om disse rettene og pliktene.

Men for mange (de aller fleste?) er det ikke snakk om å nekte helsehjelp eller ikke, men ha muligheten for/opprettholdelse av å få det. Og i det store - verdien av å få hjelp (vs "rett eller ikke rett" til selvmord). Det er det jeg prøver å få frem.

Beklager. Har dalt ned i en bølgedal igjen, klarer ikke helt å følge tråden lenger.

Ikke i det jeg selv har skrevet heller. Noen ganger skjer det. Eller som oftest. Sjelden jeg klarer å tenke så klart og sammenhengende som under den diskusjonen vi hadde. Håpløst.

[flammefugl]

Jeg mener fortsatt at det stemmer. Depresjon er en psykisk sykdom og at en med en alvorlig og smertefull kreftsykdom i tillegg får en depresjon er ikke unormalt. Heller ikke ønsket om å dø.

Hvis noen har sett et menneske med så store fysiske( merk:FYSISKE)lidelser/smerter som f.eks alvorlig uhelbredelig kreft gir, eller svært alvorlige( og potensielt dødelige )forbrenninger(3.grads forbrenninger), har jeg stor forståelse for at noen gjerne vil bestemme selv om de skal leve eller dø.Slike smerter er ofte så intense og langvarige at pasienten må legges i narkose over lang tid,mange ganger til pasienten uansett dør, behandling eller ikke.Og da er det vel kanskje like greit at folk får ta det valget selv, eller?????

Psykisk sett forstår jeg også godt at den indre smerten kan være så stor at den ikke blir til å bære.Og at det er ens eget ansvar og valg er , ut i fra mitt personlige(merk : personlige)ståsted ...hmmm...vel - helt ok.Så lenge en er såkalt psykisk stabil og gjør det som følge av en alvorlig fysisk og uhelbredelig sykdom(nå gjentar jeg meg selv ).Er en sterkt deprimert av en eller annen definert grunn(f.eks kjærlighetssorg),eller av en udefinert grunn blir saken en ganske annen.

Mange behandlere innenfor psykiatrien sier litt for ofte at "denne diagnosen er bare noe du må leve med" eller " dette er ikke noe du vil bli bedre av med årene".Kanskje ikke så rart om mange , spesielt veldig unge mennesker, velger å begå selvdrap.

Når det gjelder fysiske sykdommer vet man jo egentlig aldri 100% sikkert før det faktisk er helt slutt.Folk med såkalt "uhelbredelig" kreft har utrolig nok blitt frisk alikevel og legene/behandlerne har kanskje også gitt vedkommende håp om nettopp dette.

Hadde en del behandlere i psykiatrien vært like flinke til å inngi håp om enten delvis eller full helbredelse, med "heltidsbehandling" eller ei, tror jeg ikke så mange hadde valgt å ta livet av seg.

Kanskje er det også slik at enkelte rett og slett ikke vil leve, uansett hvor bra de nå måtte ha det.Noen ganger finner man aldri noen "gode" svar på hvorfor folk tar livet av seg.Og hvem skal, hvis dette er ulovelig, straffe dem etter deres død?

Mulig at dette innlegget/svaret ble ganske rotete, men jeg har selv forsøkt å begå selvmord og har også mistet flere venner og bekjente i selvmord.Derfor blir jeg så engasjert.

Med vennlig hilsen

[msna]

Hvis noen har sett et menneske med så store fysiske( merk:FYSISKE)lidelser/smerter som f.eks alvorlig uhelbredelig kreft gir, eller svært alvorlige( og potensielt dødelige )forbrenninger(3.grads forbrenninger), har jeg stor forståelse for at noen gjerne vil bestemme selv om de skal leve eller dø.Slike smerter er ofte så intense og langvarige at pasienten må legges i narkose over lang tid,mange ganger til pasienten uansett dør, behandling eller ikke.Og da er det vel kanskje like greit at folk får ta det valget selv, eller?????

Psykisk sett forstår jeg også godt at den indre smerten kan være så stor at den ikke blir til å bære.Og at det er ens eget ansvar og valg er , ut i fra mitt personlige(merk : personlige)ståsted ...hmmm...vel - helt ok.Så lenge en er såkalt psykisk stabil og gjør det som følge av en alvorlig fysisk og uhelbredelig sykdom(nå gjentar jeg meg selv ).Er en sterkt deprimert av en eller annen definert grunn(f.eks kjærlighetssorg),eller av en udefinert grunn blir saken en ganske annen.

Mange behandlere innenfor psykiatrien sier litt for ofte at "denne diagnosen er bare noe du må leve med" eller " dette er ikke noe du vil bli bedre av med årene".Kanskje ikke så rart om mange , spesielt veldig unge mennesker, velger å begå selvdrap.

Når det gjelder fysiske sykdommer vet man jo egentlig aldri 100% sikkert før det faktisk er helt slutt.Folk med såkalt "uhelbredelig" kreft har utrolig nok blitt frisk alikevel og legene/behandlerne har kanskje også gitt vedkommende håp om nettopp dette.

Hadde en del behandlere i psykiatrien vært like flinke til å inngi håp om enten delvis eller full helbredelse, med "heltidsbehandling" eller ei, tror jeg ikke så mange hadde valgt å ta livet av seg.

Kanskje er det også slik at enkelte rett og slett ikke vil leve, uansett hvor bra de nå måtte ha det.Noen ganger finner man aldri noen "gode" svar på hvorfor folk tar livet av seg.Og hvem skal, hvis dette er ulovelig, straffe dem etter deres død?

Mulig at dette innlegget/svaret ble ganske rotete, men jeg har selv forsøkt å begå selvmord og har også mistet flere venner og bekjente i selvmord.Derfor blir jeg så engasjert.

Med vennlig hilsen

Jeg har ingen problemer med å skjønne at enkelte ønsker å avslutte livet sitt. Jeg synes også det blir feil å si at det er egoistisk å ta sitt eget liv, den som tar sitt eget liv gjør det ikke av egoistiske grunner.

Diskusjonen jeg har engasjert meg i dreier seg om det er lovlig eller ikke.

[flammefugl]

Man BLIR deprimert av å ha langvarig smerteful lidelse..det være seg kreft eller annen somatisk sykdom.

Det finnes selvfølgelig andre somatiske sykdommer enn kreft som gir grusomme smerter og store plager.F.eks MS....Enkelte hjertelidelser, visse sjeldne sykdommer, demens(hvor personen skjønner at h*n er i ferd med å bli dement, men ikke ønsker å bli det)...

Men egentlig var jo dette først og fremst en diskusjon om hvorvidt selvmord er en menneskerett eller ikke.Jeg tror jeg og visse andre har rotet oss litt vekk fra det egentlige temaet....Beklager i så fall det.

[cathlin]

Beklager. Har dalt ned i en bølgedal igjen, klarer ikke helt å følge tråden lenger.

Ikke i det jeg selv har skrevet heller. Noen ganger skjer det. Eller som oftest. Sjelden jeg klarer å tenke så klart og sammenhengende som under den diskusjonen vi hadde. Håpløst.

Skjønner akkurat hva du mener, Jeg har flat ut fullstendig selv.

Vi får bare la det være:) Kan jeg by deg på et glass vin, en kopp te eller noe?

[Orio]

Skjønner akkurat hva du mener, Jeg har flat ut fullstendig selv.

Vi får bare la det være:) Kan jeg by deg på et glass vin, en kopp te eller noe?

Ja takk, et glass vin høres godt ut. La oss nyte det sammen med drømmene for neste år.

[cathlin]

Ja takk, et glass vin høres godt ut. La oss nyte det sammen med drømmene for neste år.

*riste forsiktig på Orio*

Vær så god:) Godt nyttår!