To-årig depresjon?

[Gjest 28 år GAMMEL]

Jeg er nå nettopp fylt 28.I de to siste årene har jeg merket tilbakefall på en relativt langvarig depresjon som plaget meg for noen år siden. Har i det lengste prøvd å unnskylde den tunge tiden med ting rundt meg, slik som generelt dårlig råd (har vært student, fullførte fint), dårlig vær og gudene vet hva, men jeg lurer på om jeg står med ene beinet oppi myra nå.

Problemet mitt er at jeg ikke gleder meg over noenting lenger, jeg klarer ikke se det positive i noenting. Har slitt i snart et år med å skaffe meg en jobb relatert til utdanningen min, og det har ikke gått bra. Jeg har sendt et sted mellom 90 og 100 søknader, og det jeg har endt opp med er et kortvarig engasjement som snart er over. Etter det har jeg ikke anelse om hva som skjer. Jeg graver meg ned med tanken om at jeg aldri kommer til å få meg noe som er relatert til utd., og hvis jeg får det, tjener jeg nok? Og når skal det skje? Jeg har nemlig en drøm om å kjøpe meg et sted å bo med samboeren min, men det går ikke uten nok lønn. Jeg ligger våken om natten og tenker, tenker, tenker, tenker...

Sexlysten min har vært fraværende i halvannet år. Jeg må ha en fantastisk kjæreste, som tar til takke med sex to ganger mellom menstruasjonssyklusene. Hun vil mer, men jeg orker ikke. Jeg gruer meg til jeg skal legge meg, og hun er våken, fordi jeg vet at hun vil ha sex, men ikke tør ta initiativet selv (hun er redd jeg skal avvise henne). Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer "hingst", men forklarer henne at det er fordi jeg er stresset pga jobb, og er sliten etter en lang dag. Tull.

Etter studiene mine har jeg flyttet tilbake til hjembyen min med samboeren. Det er en stor by. Jeg kjenner ikke mange her lenger, de fleste er venner av samboeren min, og deres kjærester. Vi møtes en gang iblant. Jeg har noen få egne venner her, men orker ikke ta kontakt med de på fritiden. Da er jeg som regel sliten, og orker ikke annet enn å sitte i sofaen og se på dårlige sitcoms på tv. Samboeren har behov for litt "kjæresteri", men jeg orker ikke kose, og føler meg som en dårlig kjæreste der også. Det ender som regel at jeg bruker all (mesteparten)fritiden på hjemme, og indirekte på henne, bare ved å "være der".

Jeg kommer ikke "under huden" på de menneskene jeg jobber med, og har ikke mange å støtte meg på der. Det hender allikevel at de spør om jeg vil være med ut, men jeg blir som regel ikke med. Jeg er sliten, og føler ikke jeg orker å være sammen med andre mennesker.

Jeg passer meg for å gå ut med en kompis alene, spesielt de jeg ikke kjenner så godt fra jobb. Jeg orker ikke samtale med de, stille intelligente spørsmål, og jeg interesserer meg rett og slett lite. I grupper går det bra, da er det ikke "meg og den andre", men jeg kan spille litt avslappa.

Dette blir langt... Beklager. Jeg bare prøver å illustrere at jeg føler at jeg går i motbakke hele livet. Jeg gleder meg ikke over at jeg faktisk har en skjønn kjæreste, en som vil ha sex med meg. Det fins folk rundt meg jeg kunne tilbringt tid sammen med, men jeg orker ikke. Jeg orker ikke engasjere meg i "livet", jeg prøver å trene litt men det er så tungt å motivere seg ned på SATS (er "støttemedlem"). Jeg er lei meg og veldig innesluttet, og ønsker helst å være alene. Meg og TV'n. Det er ikke sånn jeg er, for to år siden var jeg et sosialt dyr, var et midtpunkt og trivdes med livet.

Jeg engster meg mye for pengene. Jeg må begynne å tjene godt, for å kunne begynne å leve, stifte bo og familie. Samtidig er tanken begynt å demre for meg at jeg hele tiden "jobber mot noe". Jeg vil ha en jobb, jeg vil ha barn, jeg ønsker meg en leilighet og en bil. Jeg misunner andre mennesker livene sine. De har det så fint. De har venner de henger mye sammen med, tar en tur på hytta, begynte med golfkurs forrige helg og det er såååå bra. Jeg vil ha det livet. Men det gikk opp for meg at livet ikke er en joyride etter at jeg har fått de tingene. Jeg tror faktisk ikke at om jeg hadde fått meg jobb i morgen hadde jeg klart å bevare den intense gleden mer enn et par timer. Etter det hadde det vært noe annet å være bekymret for.

Bare så det er sagt; jeg har ikke GOD råd, men jeg er ikke fattig. Dersom tankene går rundt at pengene er hovedproblemet mitt. Selvfølgelig har det mye å si, men jeg klarer meg på det området pr. i dag.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg lurer på om psykologen kan hjelpe meg, men jeg orker ikke betale dyrt for å få høre at jeg må begynne å trene og gå tur i skog og mark. Jeg vet at det er sunt, men jeg er helt apatisk. Akkurat nå har jeg bare lyst til at livet skal gå fortere slik at dette skal gå over fortest mulig.

Har fundert over stoffskiftet, testosteronnivået og andre medisinske ting. Tror jeg har verdier innenfor normalverdiene, men allikevel i nedre sjiktet.

Hvordan skal jeg bli glad, og lære meg å nyte livet? Jeg er 28, ikke 90... Jeg vet at jeg fortjener bedre, og jeg har en samboer som fortjener mer enn en som deler husleia. Vil en psykolog kunne hjelpe meg? Kan antidepressiva hjelpe meg? I så fall, hvordan er det å gi seg med AD etter en "kur"? Jeg orker ikke gå på en enda større smell etterpå.

Jeg trenger hjelp...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, dette er nok dessverre mest sannsynlig en depresjon. Jeg anbefaler deg sterkt å gå til fastlege for å få utredet dette.

Det beste er nok at du får både antidepressiva og kognitiv psykoterapi. Etterhvert som depresjonen letter, vil du også orke å mosjonere og gjøre ting som gir deg energi.

Om du bruker AD lenge nok (> 1 år) og deretter trapper langsomt ned over 3 mnd, vil de aller fleste kunne slutte greit med medisiner.

Lykke til :-)

[Gjest En som vet hva hun snakker om og som ikke er "deprimert" lenger.]

Ja, dette er nok dessverre mest sannsynlig en depresjon. Jeg anbefaler deg sterkt å gå til fastlege for å få utredet dette.

Det beste er nok at du får både antidepressiva og kognitiv psykoterapi. Etterhvert som depresjonen letter, vil du også orke å mosjonere og gjøre ting som gir deg energi.

Om du bruker AD lenge nok (> 1 år) og deretter trapper langsomt ned over 3 mnd, vil de aller fleste kunne slutte greit med medisiner.

Lykke til :-)

Er det ingen prosedyre for å utelukke fysiske årsaker til depresjonen?

F.eks. stoffskiftesykdommer og/eller B12-mangel?

Det er uanstendig, umenneskelig mange som har stoffskiftelidelser som årsak til depresjoner, og blodprøven er enkel og billig i de aller fleste tilfeller.

Hvorfor er det så vanskelig å i det minste _utelukke_ fysiske årsaker til depresjoner mm?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er det ingen prosedyre for å utelukke fysiske årsaker til depresjonen?

F.eks. stoffskiftesykdommer og/eller B12-mangel?

Det er uanstendig, umenneskelig mange som har stoffskiftelidelser som årsak til depresjoner, og blodprøven er enkel og billig i de aller fleste tilfeller.

Hvorfor er det så vanskelig å i det minste _utelukke_ fysiske årsaker til depresjoner mm?

I den første utredningen hos fastlegen vil det rutinemessig bli tatt T4 og TSH.

[Gjest Aurorix]

Noen typer AD kan gi bivirkninger på sexlyst. Nå har du allerede redusert sexlyst som følge av depresjonen, men jeg vil bare tipse om at Aurorix i alle fall ikke gir en slik bivirkning. Når du da ev. starter på AD, så vil forhåpentligvis livsgnisten og dermed sexlysten også komme etter hvert, og da er det jo en fordel at ikke medisinen bremser.

En annen ting som kan virke positivt er Rosenrot, både på psyken, generelt velvære og på sexlysten. Men ikke istedenfor AD når du har vært deprimert så lenge. Men kanskje i tillegg til, hvis NHD eller din lege/psyk. vil kunne anbefale det.

[Gjest ikke alltid]

I den første utredningen hos fastlegen vil det rutinemessig bli tatt T4 og TSH.

Ikke hvis man har en sykehistorie på angst fra før av. Og man kommer til legen og sier man er deprimert. Ingen tok i alle fall noen prøver av meg. Selv om jeg ikke var deprimert da angsten var på sitt verste.

[Gjest En som vet hva hun snakker om og som ikke er "deprimert" lenger.]

Ikke hvis man har en sykehistorie på angst fra før av. Og man kommer til legen og sier man er deprimert. Ingen tok i alle fall noen prøver av meg. Selv om jeg ikke var deprimert da angsten var på sitt verste.

Nemlig. Noen fler der ute med diagnose depresjon/ta deg sammen/sov mer/spis sunn mat/gå tur i skogen-diagnoser som aldri har blitt undersøkt for f.eks. stoffskifte?

[Gjest Aurorix]

Nemlig. Noen fler der ute med diagnose depresjon/ta deg sammen/sov mer/spis sunn mat/gå tur i skogen-diagnoser som aldri har blitt undersøkt for f.eks. stoffskifte?

Jeg måtte kreve å få tatt undersøkelser for stoffskiftet mm.

Og alle mulige fysiske plager jeg måtte ha er også psykisk betinget... Og så var jeg dum nok til å foreslå at mine fordøyelsesproblemer (som har var lenger enn de psykiske) kanskje kunne være "irritabel tarm", og nå får jeg ikke undersøkelse av tarmen, til tross for at problemene bare varer og varer. Og til tross for at jeg senere har lest at irritabel tarm skal være en utelukkelsesdiagnose, altså at andre plager skal være utelukket, før man som siste alternativ ender med den diagnosen dersom symptomene stemmer. Og det gjør de bare til en viss grad.

Heldigvis har jeg nettopp byttet fastlege. Skal bli spennende å se hvordan den legen vil møte meg og mine problemer.

[Gjest Bytte psykolog]

Det er som å lese om mine egne følelser. Å leve i koma, i en tilstand av likgyldighet hvor å sove synes som en god løsning fordi da går tida fortere og kanskje ting er litt bedre når jeg våkner. Samtidig har jeg dårlig samvittighet fordi jeg vet jeg har mye i livet som jeg burde sette pris på. Hvis jeg bare hadde energien til det...

Å være sosial er jo så forferdelig slitsomt; fortelle om ting ingen egentlig er intersserte i å høre, stille spørsmål for så å høre på historier man ikke bryr seg om.

Trodde jeg hadde en depresjon, og oppsøkte derfor fastlege og psykolog. Har gått i 2 år uten å finne ut av noe særlig. Sitter igjen med følelsen av at jeg ikke er syk nok. Fikk ingen diagnose eller medisinering og satt bare å fortalte tomme fortellinger av meg selv. Det er vanskelig å putte energi i de samtalene også når man ikke bryr seg om noen ting.

Håper du finner ut av ting. Du er ikke alene om en tung og slitsom tilværelse. Hadde så lyst til å oppmuntre, men innså at hvis jeg hadde visst hva jeg skulle si for å få deg til å smile, hadde jeg nok ikke kjet meg så igjen i det du skrev...

Lykke til hvertfall!

[Gjest policy]

Jeg synes du gir en skjelden god beskrivelse av hvordan en depresjon kan oppleves.

Du viser god selvinnsikt og definerer klare mål for hvordan du ønsker det.

Når du mangler tiltakene vil jeg tro du har svært god forutsetning for og nå målene dine i samarbeid med en terapeut og kanskje medisiner for en periode.

Prøv om du kan samle krefter til en samtale med fastlegen din for å begynne nøstingen, hør om h*n kan henvise deg videre. Du har hatt det vondt altfor lenge.

[Gjest den ekte noor]

Jeg måtte kreve å få tatt undersøkelser for stoffskiftet mm.

Og alle mulige fysiske plager jeg måtte ha er også psykisk betinget... Og så var jeg dum nok til å foreslå at mine fordøyelsesproblemer (som har var lenger enn de psykiske) kanskje kunne være "irritabel tarm", og nå får jeg ikke undersøkelse av tarmen, til tross for at problemene bare varer og varer. Og til tross for at jeg senere har lest at irritabel tarm skal være en utelukkelsesdiagnose, altså at andre plager skal være utelukket, før man som siste alternativ ender med den diagnosen dersom symptomene stemmer. Og det gjør de bare til en viss grad.

Heldigvis har jeg nettopp byttet fastlege. Skal bli spennende å se hvordan den legen vil møte meg og mine problemer.

Irritabel tarm skal være en utelukkelsesdiagnose ja, jeg ble undersøkt fra topp til tå, innvendig og utvendig (gastroskopien var værst), og endte til slutt opp med den diagnosen...

Kan være en ide å ha lest en del om det når du kommer til den nye legen? http://www.ibsgroup.org/main/aboutibs.html er en god side, der har de forum og chat bl.a.

Lykke til!

[Gjest trassasa]

Nemlig. Noen fler der ute med diagnose depresjon/ta deg sammen/sov mer/spis sunn mat/gå tur i skogen-diagnoser som aldri har blitt undersøkt for f.eks. stoffskifte?

Wow!

Har aldri hørt om disse prøvene engang. Har vært hos 7 behandlere til nå. (hvorav de fleste har virket veldig dyktige)

Har vært vegetarianer i 9 år, og det tok 9 år før jeg skjønte at min 8 år lange psykehistorie kanskje kunne ha noe med B12 å gjøre. Fikk høre om det helt tilfeldig fra en venninne. :-)

[Gjest Deppisen / a.k.a. 28 år GAMMEL]

Ja, dette er nok dessverre mest sannsynlig en depresjon. Jeg anbefaler deg sterkt å gå til fastlege for å få utredet dette.

Det beste er nok at du får både antidepressiva og kognitiv psykoterapi. Etterhvert som depresjonen letter, vil du også orke å mosjonere og gjøre ting som gir deg energi.

Om du bruker AD lenge nok (> 1 år) og deretter trapper langsomt ned over 3 mnd, vil de aller fleste kunne slutte greit med medisiner.

Lykke til :-)

Det var jeg som skrev dette innlegget i fjor. Har skrevet et innlegg utenom dette, men i tilfelle noen abonnerer på tråden vil jeg bare si at jeg endelig har fått tak i en fastlege som jeg tror tar emg på alvor. Hun har gitt med AD, og jeg skal til henne en gang til denne måneden for å diskutere psykoterapi.

Men veien har vært lang.