Frustert

[smygende]

Hei !

Jeg har siden -86 slitt med depresjoner . Startet etter opphold i libanon . Fra før av hadde jeg og min kone økonomiske problemer etter å ha bygget hus . Grunnen til at jeg reiste til libanon var å kansje tjene så pass at vi klarte å rette opp det økonomiske . Merket fort at dette ikke var noen plass for meg og av en eller annen grunn begynte jeg å drikke . Drikkingen foregikk hver dag og til slutt drakk jeg opp til 1,5 flaske om dagen , samtidig spiste jeg en del tabletter som jeg fikk tak i på sykestua , jobbet som ambulansesjåfør ! Etter 5 mnd klikket det for meg , nervøst sammenbrudd ! Søkte etter dette å få avsluttet tjenesten , noe jeg fikk ... Etter jeg kom hjem har problemene vedvart . Mistet hus ,jobb , skilsmisse o.s.v Klarte å reise meg etter noen mnd , kom meg i jobb igjen som langtransportsjåfør og kjørte på kontinentet i mange år . Probleme mine var der hele tiden men bet tennene sammen og fortsatte . Flere ganger knakk jeg sammen , til slutt begynte jeg drikkingen igjen , sammen med at jeg utførte jobben . Sykemeldt i perioder og så på jobb igjen .. Under sykeperiodene fortsatte drikkingen , vil ikke si at jeg var alkohollikker for det var perioder jeg kunne holde opp lenge . Lenge nok til at jeg og Unn , hun jeg var gift med fant sammen igjen , vi har tre barn sammen . Flyttet til østlande for å prøve på nytt , ny jobb som sjåfør (har ingen utdannelse) Det økonomiske hang etter oss og ble ikke kvitt gjelda . Som sjåfør er du ikke så ofte hjemme , ble innesluttet , satt og gråt mange kvelder i bilen som jeg sov i , trøstet meg med alkohol ...hadde ikke ferie men jobbet slik i håp om å tjene penger . Slik fortsatte det i noen år , følte ikke jeg levde , bare eksisterte .. Brøt sammen flere ganger men reiste meg igjen , var for stolt til å søke hjelp . Så i - 95 bestemte min kone (samboer) at noe måtte gjøres , søkte hjelp økonomisk og etter en tid fikk vi innvilget gjeldsannering , alt var rosenrødt .... Begynte på en ny frist men jeg merket at jeg slet , fikk ikke sove og det var slitsomt å jobbe , drakk en del for å døve smertene , trakk meg mer og mer inn i meg selv , ble en enstøing som ikke klarte å være sammen med folk. Ble så sykemeldt igjen etter et sammenbrudd , mye drikking , gjeldsanneringen ble opphevet etter at jeg ikke klarte å betale.. Fortalte min fastlege omsider mine problemer og han anbefalte omskollering . Begynte på kurs og skole men klarte det ikke , mest på grunn av at jeg ikke taklet å ha noen rundt meg . Etter å ha vært sykemeldt i lang periode søkte jeg meg jobb igjen og fikk jobb som bussjåfør . Da først forsto jeg at jeg hadde store problemer , jobben var et sant helvete , sov lite , tidlig oppe , og så ansvaret med passasjerer . Mener selv jeg tok et annsvar og sa opp jobben på dagen . Siden den dagen har jeg ikke vært i arbeid . Under disse årene har jeg tenkt selvmord flere ganger , en gang prøvde jeg men motet sviktet. Jeg stenger meg inne her hjemme , skyr andre , liker meg best alene , sysler med mitt her hjemme samtidig som jeg følger opp min sønn , både når det gjelder skolen og fritiden . Har funnet en plattform som jeg fungerer i , dagene er tunge enkelte ganger men jeg takler det . Liker friluftliv , noe jeg og min sønn praktiserer så ofte vi kan . Prøver noen ganger å jobbe litt med mine kreditorer , prøve å få til en årdning det går å leve med men takler ikke denne situasjonen , bryter sammen bare av dette så jeg lar være ... Har søkt om hjelp for dette og men er ikke lett etter å ha misbrukt en gjeldsordning . Min lege mente at jeg kunne søke om uførestrygd og vi gjorde dette men fikk avslag på at ting ikke var prøvd ut . Har nå gått til lege (ikke psykolog) på drammen psykiaske sykehus i ett år. Har fortalt om alle mine problemer siden -86 og dagens situasjon . Problemet er at legen , etter jeg no nevner ting som jeg har tatt opp tidligere husker han ikke at jeg har nevnt det for han . Dette har gjenntatt seg flere ganger så jeg tar ikke feil . Han snakker hele tiden om medesinering og jeg har prøvd flere depresive medesiner . Det siste halve året har jeg sluttet å fungere sexuelt da jeg ikke fungerer noe jeg tror skyldes medesinene . Samtidig merker jeg at jeg har problemer med å følge opp gutten , tidligere hadde jeg det ganske ok når jeg var hjemme og fikke sysle med mitt og mine forplikteler jeg hadde fått av min samboer (hun er i fast jobb) i dag sliter jeg mere . Men enda vil legen at jeg skal øke dosen !!!! Januar i år ringte legen å sa jeg kunne søke om uførestrygd , noe jeg gjorde , trygdekontoret ville ha en attest fra legen men nå sier han at han vil vente , blir frustert og enda mere oppgitt !!!!!!!!! Fastlegen på min bosted mener absolutt jeg er berettiget trygd... Jeg merker jeg har begynt å bli irritert , sint og oppgitt , noe jeg aldri har vært før ... Har begynt å få tilbake tankene om å forlate dette livet , er sliten , føler at jeg ikke orker mere ... gutten er vel en årsak til at jeg ikke gjør alvor av det . Føler et ansvar og sliter med samvittigheten .. Har bestemt meg for å kutte ut tablettene (ratiopherm 150mg) tar to om morgenen og to om kvelden . Føler på en måte at jeg blir presset ut i arbeid igjen noe jeg ikke ønsker da jeg vet jeg ikke takler det ... Er forvirret og vet ikke helt hva jeg skal gjøre .... Dette ble et langt brev men på en måte greit å få ned det meste...

På forhånd takk !!!

M.v.h

Roar

[cathlin]

Vet ikke om jeg forstod innlegget ditt riktig. Ville bare spørre -var det opplevelser fra libanon som har skapt alle problemer for deg utover i yrkeskarieren din? :Gjentatte depresjoner, alkoholproblemer, sosiale vansker, samenbrudd, isolasjon og søvproblemer. Er dette roten? Du snakker også om økonomiske problemer og i samlivet.

Ville råde deg til å snakke med legen som mente du skulle søke trygd, og finne ut hvorfor han vil skal vente, og hva som eventulet må prøves først.

Du skriver at du er mere sliten, men samtidig vil legen øke dosen. Kanskje vil det hjelpe å øke dosen hvis det er pga depresjon? Hvorfor skal du slutte med medisinen? Ville diskutert bivirkingen du nevner med lege, kanskje det fins noen annet som ikke har de samme bivirkningene eller ta noe i tillegg.

Bare noen tanker. Beklager hvis jeg misforstod noe.

Skjønner at dette er en vanskelig livssituasjon for deg.