Alene...

[Orio]

Føler meg så vanvittig alene. Alene med alle tankene, alle følelsene. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

[gunter]

Hallo!

Du er ikke alene, det bare føles sånn når man er deppa og sliter.

Det hjelper ofte å forsøke å ta kontakt med noen, slekt eller venner, bare en liten prat kan hjelpe. Eller du kan jo skrive her da, det er jo mange her å "snakke" med.Du er ihverfall ikke alene om å ha det vanskelig.

[cathlin]

Hallo!

Du er ikke alene, det bare føles sånn når man er deppa og sliter.

Det hjelper ofte å forsøke å ta kontakt med noen, slekt eller venner, bare en liten prat kan hjelpe. Eller du kan jo skrive her da, det er jo mange her å "snakke" med.Du er ihverfall ikke alene om å ha det vanskelig.

Dele?

*klem* Orio ,hvis du vil ha.

Det er mange som leser det du skriver og tenker på deg. Ønsker deg alt godt.

[maire]

Hei Orio, ja det har vi mennesker til felles at vi alle er alene med våre egne tanker og følelser. Det går an å dele tankene med andre, men følelsen av å være alene er kanskje like sterk likevel eller?

Tenker på deg!

[Gjest svaksterk]

Hei, denne følelsen er fryktelig kjennt.

Den kommer snikende, spesiellt om natten for min del.

Jeg tror ikke denne sterke, altoppslukende følelsen er så reell i dag når vi er voksne mennesker, alle er jo på en måte alene... men følelsen er det like fullt.

Det jeg gjør er å snakke om det, jeg snakker og snakker.... hver gang jeg har behov for det.

Hvis man snakker om den, vil man treffe andre som også har det sånn. De kan bekrefte det du føler. Det som også er godt er at du ser hvor meningsløs denne følelsen er. "Det er jo flotte mennesker som har de samme følelsene som meg liksom... hvorfor skulle de ha det sånn? De har jo ingen grunn til å ha det sånn?!!"

Sakte vil man kanskje forstå at ja, man er alene... men man kan strekke ut og åpne seg for andre og ikke føle seg like isolert. Det er andre der ute som faktisk liker en og kan være der liksom... tror jeg. Men: snakk om det... da blir det litt mindre vondt.

Ha ei fin natt.

Mvh

[gunter]

Hei, denne følelsen er fryktelig kjennt.

Den kommer snikende, spesiellt om natten for min del.

Jeg tror ikke denne sterke, altoppslukende følelsen er så reell i dag når vi er voksne mennesker, alle er jo på en måte alene... men følelsen er det like fullt.

Det jeg gjør er å snakke om det, jeg snakker og snakker.... hver gang jeg har behov for det.

Hvis man snakker om den, vil man treffe andre som også har det sånn. De kan bekrefte det du føler. Det som også er godt er at du ser hvor meningsløs denne følelsen er. "Det er jo flotte mennesker som har de samme følelsene som meg liksom... hvorfor skulle de ha det sånn? De har jo ingen grunn til å ha det sånn?!!"

Sakte vil man kanskje forstå at ja, man er alene... men man kan strekke ut og åpne seg for andre og ikke føle seg like isolert. Det er andre der ute som faktisk liker en og kan være der liksom... tror jeg. Men: snakk om det... da blir det litt mindre vondt.

Ha ei fin natt.

Mvh

Hei!

Flere her som synes denne natta er veldig lang?

Har sånn angst at jeg tror jeg blir gal.

Kan ikke sove når jeg er sånn. Det gjør forferdelig vondt!

Hva gjør dere når dere ikke får sove?

Hadde jeg hatt betalt for alle mine nattvakter hadde jeg sikkert vært rik...he-he

Prøver å holde galgenhumoren vedlike da, men dette tar på.....

[Gjest svaksterk]

Hei!

Flere her som synes denne natta er veldig lang?

Har sånn angst at jeg tror jeg blir gal.

Kan ikke sove når jeg er sånn. Det gjør forferdelig vondt!

Hva gjør dere når dere ikke får sove?

Hadde jeg hatt betalt for alle mine nattvakter hadde jeg sikkert vært rik...he-he

Prøver å holde galgenhumoren vedlike da, men dette tar på.....

bare tar det som det kommer. holder ut.

leser litt kanskje. koser med pus. drikker te.

ta det som det kommer, det vil endre seg. roe ned. tenke at det ikke er så farlig, jeg kan jo sove en annen gang. imorra kanskje? angsten er ikke farlig, du dør ikke. det går over. det blir bedre.

klem