Mat-fiksert venninne

[Gjest this is a signature]

Jeg bor med en venninne som er ekstremt opptatt av antall kalorier hun har i seg hver dag. Hun trener daglig.

Kjenner at dette påvirker meg, og jeg blir fokusert på det selv. Blir med andre ord negativt påvirka.

For to uker tilbake trente hun så mye og spiste så lite at hun ble fysisk (og psykisk) nedkjørt. Hun ble sykemeldt en uke og fikk beskjed av legen om å holde seg unna trening. Men likevel trente hun (én dag). Jeg blir nesten litt irritert på henne. Hun lærer jo aldri?? Det nytter ikke å si noe til henne, for hun er så sta/egen.

Når hun fortalte at hun allikevel hadde trent den uka hun var sykemeldt, svarte jeg at hun måtte ikke trosse det legen sier, og at hun må være forsiktig. Hun sa hun følte seg i bra form, men det vet jeg at hun ikke var. Jeg merket det på henne.

Jeg har gjort henne oppmerksom på hvor kroppsfiksert hun er, og hun tok det faktisk til etterretning. Men jeg vet at hun kommer til å fortsette med å være like kroppsfiksert.

Jeg vet igrunn ikke hva jeg skal gjøre..Om jeg skal flytte (det er også andre ting som gjør at jeg ikke vil bo der), eller hva jeg skal gjøre.

Jeg føler at hun i tillegg til seg selv kontrollerer det jeg spiser. Jeg klarer ikke å slappe av.

Og jeg føler at det blir en konkurranse mellom meg og henne om å se best ut. Jeg tror hun føler seg litt truet av meg, og jeg føler at hun sammenlikner seg selv med meg hele tiden. Jeg ser at når jeg står på badet og ordner meg at hun betrakter kroppen min. Jeg vet ikke omjeg orker dette i lengden. Jeg får dårlig selvbilde/tillit av det. Tror rett og slett ikke det er bra for meg.

Jeg har prøvd å få henne til å innse hvor kropps-/trenings- og mat-fiksert hun er, men jeg klarer ikke å få henne til å innse alvoret.

I perioder slutter hun helt å trene, og spiser mer, altså legger på seg. Deretter begynner hun uka etter å stormtrene.

Hun pleier å ha en spisedag i uka hvor hun spiser litt mer. Ikke bare litt, MYE mer. Hun spiser masse sjokolade. Jeg tror nok hun har et problem, men jeg vet ikke hvordan eller på hvilken måte jeg kan hjelpe henne. Problemet er at hun er så fryktelig sta.

Hun har en mor som er VELDIG kroppsfiksert, og jeg tror nok hun er blitt påvirka av sin mor. Jeg har spurt om hun er på virka av sin mor, men hun sier nei. Hun har ikke så veldig god selvinnsikt, og jeg ser jo at hun påvikres av det mora sier. Mora pleier å ringe henne hver dag. Det er vel heller ikke helt bra.

Hun har komplekser for "håndtakene", som hun kaller det selv, på mageområdet. Og moren har sagt til henne at hun synes ikke det er noe fint. Og da hun fortalte moren at hun har tenkt å ta fettsuging, begynte moren å lete etter klinikker. Hva slags signaler er det hun gir datteren med å oppføre seg sånn? Jeg kan ikke si jeg liker det.

Hva skal jeg gjøre?

Er det i det hele tatt noe jeg KAN gjøre?

[frosken]

Virker ikke som om det kan fungere for dere å bo sammen. Du er altfor opphengt i hva hun gjør, føler, mener, tenker osv. - og kanskje har hun det på sammen måten, men uansett så virker det ikke som om du klarer å være opptatt av ditt eget liv i dette "samboerskapet".

[Gjest this is a signature]

Virker ikke som om det kan fungere for dere å bo sammen. Du er altfor opphengt i hva hun gjør, føler, mener, tenker osv. - og kanskje har hun det på sammen måten, men uansett så virker det ikke som om du klarer å være opptatt av ditt eget liv i dette "samboerskapet".

Kanskje fordi jeg føler at jeg ikke har så mye privat-liv...

Føler at jeg aldri får slappa av eller får fred..

Hun spør alltid hvor jeg har vært, hva jeg har gjort, etc.

Jeg lar henne være mer ifred enn hun lar meg ifred.

[Gemini]

Nei, det er ikke noe du verken kan eller skal gjøre. Er faktisk enig med frosken.

Tror du bør finne deg et annet sted å bo fortest mulig.

[frosken]

Kanskje fordi jeg føler at jeg ikke har så mye privat-liv...

Føler at jeg aldri får slappa av eller får fred..

Hun spør alltid hvor jeg har vært, hva jeg har gjort, etc.

Jeg lar henne være mer ifred enn hun lar meg ifred.

Men dette handler på en måte ikke om hvem som er "verst" av dere. Poenget er at dere tydeligvis ikke har en konstruktiv relasjon, og neppe noen glede av å bo sammen.

Hvorfor ikke finne et annet sted å bo?

[Gjest this is a signature]

Nei, det er ikke noe du verken kan eller skal gjøre. Er faktisk enig med frosken.

Tror du bør finne deg et annet sted å bo fortest mulig.

Er inne på tanken om det , ja.

Har du en begrunnelse til at jeg bør gjøre det?

[Gjest this is a signature]

Men dette handler på en måte ikke om hvem som er "verst" av dere. Poenget er at dere tydeligvis ikke har en konstruktiv relasjon, og neppe noen glede av å bo sammen.

Hvorfor ikke finne et annet sted å bo?

Jeg vet.

Det funker ikke så bra, nei.

Både jeg og henne er like sta og egne, og burde nok bo hver fos oss (alene). Hun sa at neste gang hun flytta, skulle hun bo alene. Og det er jo det jeg også vil. Problem solved, liksom..

Men problemet er at det er ikke så lenge siden vi skrev under leiekontrakten..Og det er 3 måneder oppsigelsestid..

[Gjest this is a signature]

Virker ikke som om det kan fungere for dere å bo sammen. Du er altfor opphengt i hva hun gjør, føler, mener, tenker osv. - og kanskje har hun det på sammen måten, men uansett så virker det ikke som om du klarer å være opptatt av ditt eget liv i dette "samboerskapet".

Jeg passer nok best til å bo alene.

Jeg trives best i mitt eget selskap, og trenger å koble av /få ro, og være helt alene.

Er det så kriminelt, da?

Jeg ser ikke noe unormalt i det. Folk er forskjellige. Jeg er ikke verdens mest sosiale og pratsomme person. Sånn er jeg bare.

[Gjest raleigh]

Det er jo helt tydelig at venninnen din har en spiseforstyrrelse og ikke i den milde ende av skalaen.

Hun er ikke sta. Hun er syk.

Legen burde henvise henne til psykolog, heller enn å gi henne sykemelding (eller ev. begge deler).

Om jeg var i samme situasjon ville jeg konfrontert min venninne veldig direkte med at jeg mente hun hadde en spiseforstyrrelse og så ville jeg vist henne litteratur om det. Ved å lese om symptomene og andres likende erfaringer, kan hun gjenkjenne mye og forhåpentligvis gradvis kunne innrømme overfor seg selv at hun har et problem.

Hva med å lukke døren når du er på badet eller ditt eget værelse? Lås finnes også.

Mvh

[Gemini]

Jeg vet.

Det funker ikke så bra, nei.

Både jeg og henne er like sta og egne, og burde nok bo hver fos oss (alene). Hun sa at neste gang hun flytta, skulle hun bo alene. Og det er jo det jeg også vil. Problem solved, liksom..

Men problemet er at det er ikke så lenge siden vi skrev under leiekontrakten..Og det er 3 måneder oppsigelsestid..

Men jo før dere blir enige om å finne andre steder å bo - hver for dere - jo før kommer dere ut av en uholdbar situasjon! Kanskje er dere heldige, slik at utleier får tak i nye leietakere og kan slippe dere før de 3 mnd. er gått også.

Skjønner ikke hvorfor du trenger min begrunnelse for å flytte, du ser det jo selv.

[Gjest this is a signature]

Det er jo helt tydelig at venninnen din har en spiseforstyrrelse og ikke i den milde ende av skalaen.

Hun er ikke sta. Hun er syk.

Legen burde henvise henne til psykolog, heller enn å gi henne sykemelding (eller ev. begge deler).

Om jeg var i samme situasjon ville jeg konfrontert min venninne veldig direkte med at jeg mente hun hadde en spiseforstyrrelse og så ville jeg vist henne litteratur om det. Ved å lese om symptomene og andres likende erfaringer, kan hun gjenkjenne mye og forhåpentligvis gradvis kunne innrømme overfor seg selv at hun har et problem.

Hva med å lukke døren når du er på badet eller ditt eget værelse? Lås finnes også.

Mvh

Du kjenner ikke venninna mi.

Vi hadde nok blitt uvenner om jeg hadde sagt til henne at hun har en spiseforstyrrelse.

[Gjest raleigh]

Du kjenner ikke venninna mi.

Vi hadde nok blitt uvenner om jeg hadde sagt til henne at hun har en spiseforstyrrelse.

Kjenner du noen av hennes søsken eller likende du kunne sagt det til?

[Gjest har sf selv]

Du kjenner ikke venninna mi.

Vi hadde nok blitt uvenner om jeg hadde sagt til henne at hun har en spiseforstyrrelse.

Hei!

Jeg har selv en spiseforstyrrelse. Og jeg ville iallfall ikke blitt sint om noen spurte meg hvordan jeg haddde det med maten eller så.(på tomannshånd altså, og hvis det var noen jeg kjente godt)Heller takknemlig for at personen brydde seg. Men hvis noen bombastisk hadde sagt: "du har en spiseforstyrrelse du!", gjerne i en sint tone attpåtil, ville jeg nok benektet det, og gått i forsvarsposisjon.Så det har mye med hvordan du nærmer deg personen, og hvilken tone du bruker, å gjøre, tror jeg. Hvis du prøver å vise forståelse og omtanke kan hun vel neppe bli sint??

Forstår godt at du ikke vil/kan bo sammen med denne venninna di, men ikke bli sint på henne. Forsøk heller å oppmuntre til å søke hjelp. Hun er sikkert syk, og denne sykdommen gjør mye merkelig med en, skal jeg si deg. Hun har sikkert ikke lyst til å påvirke deg negativt mht kropp og selvfølelse. Det er nok ikke noe hun gjør med vilje. Hun behøver hjelp.

[frosken]

Du kjenner ikke venninna mi.

Vi hadde nok blitt uvenner om jeg hadde sagt til henne at hun har en spiseforstyrrelse.

Det spørs jo om dere ikke sliter med forhold til mat og kropp begge to siden du påvirkes så sterkt av hennes forhold til disse temaene.

Du sier at du også opplever at det er en form for konkurranse dere i mellom, og at ditt selvbilde påvirkes av hennes atferd. Tror neppe at du er den som bør ta opp med henne hvorvidt hun har en spiseforstyrrelse eller ikke, det har jeg vanskelig for å se at det kan komme noe godt ut av.

Kanskje kjenner en av dere en person som kan tenke seg å overta halvparten av leiekontrakten? I såfall har dere mulighet til å flytte fra hverandre før det har gått 3 mnd.

[Gjest this is a signature]

Det spørs jo om dere ikke sliter med forhold til mat og kropp begge to siden du påvirkes så sterkt av hennes forhold til disse temaene.

Du sier at du også opplever at det er en form for konkurranse dere i mellom, og at ditt selvbilde påvirkes av hennes atferd. Tror neppe at du er den som bør ta opp med henne hvorvidt hun har en spiseforstyrrelse eller ikke, det har jeg vanskelig for å se at det kan komme noe godt ut av.

Kanskje kjenner en av dere en person som kan tenke seg å overta halvparten av leiekontrakten? I såfall har dere mulighet til å flytte fra hverandre før det har gått 3 mnd.

Jeg vet..Hun sier at jeg ike er noe bedre selv..At jeg også er kropps-fiksert..Er det noe rart når man hører snakk om kropp 24 timer i døgnet?

Så uansett tror jeg ikke at jeg er riktig person til å si det til henne. Det hadde ikke gjort noen ting bedre.

[Gjest this is a signature]

Hei!

Jeg har selv en spiseforstyrrelse. Og jeg ville iallfall ikke blitt sint om noen spurte meg hvordan jeg haddde det med maten eller så.(på tomannshånd altså, og hvis det var noen jeg kjente godt)Heller takknemlig for at personen brydde seg. Men hvis noen bombastisk hadde sagt: "du har en spiseforstyrrelse du!", gjerne i en sint tone attpåtil, ville jeg nok benektet det, og gått i forsvarsposisjon.Så det har mye med hvordan du nærmer deg personen, og hvilken tone du bruker, å gjøre, tror jeg. Hvis du prøver å vise forståelse og omtanke kan hun vel neppe bli sint??

Forstår godt at du ikke vil/kan bo sammen med denne venninna di, men ikke bli sint på henne. Forsøk heller å oppmuntre til å søke hjelp. Hun er sikkert syk, og denne sykdommen gjør mye merkelig med en, skal jeg si deg. Hun har sikkert ikke lyst til å påvirke deg negativt mht kropp og selvfølelse. Det er nok ikke noe hun gjør med vilje. Hun behøver hjelp.

Jeg har prøvd å få henne til å innse hvor kropps-fiksert hun er, men jeg tror jeg har gått fram på feil måte..Det ble liksom sånn at jeg ga uttrykk for hvor lei jeg var av at hun pratet om kropp etc..

[Gjest this is a signature]

Kjenner du noen av hennes søsken eller likende du kunne sagt det til?

Hun er enebarn..Og mora er jo muligens den som har framprovosert fikseringen, så da er det ikke så godt å vite hvem man skal si det til..Men hun har faktisk skjerpa seg etter den smellen hun fikk (trente 7-8 ganger på en uke og spiste lite, så hun ble fysisk overanstrengt), da hun ble en uke sykmeldt.

[frosken]

Jeg vet..Hun sier at jeg ike er noe bedre selv..At jeg også er kropps-fiksert..Er det noe rart når man hører snakk om kropp 24 timer i døgnet?

Så uansett tror jeg ikke at jeg er riktig person til å si det til henne. Det hadde ikke gjort noen ting bedre.

Jeg trodde dere bare hadde bodd sammen en kort periode? Da er det vel lite trolig at hennes kropps- og matopptatthet skal ha forårsaket din opptatthet av de samme temaer - men det blir neppe bedre av at dere er to om det.

[Gjest this is a signature]

Jeg trodde dere bare hadde bodd sammen en kort periode? Da er det vel lite trolig at hennes kropps- og matopptatthet skal ha forårsaket din opptatthet av de samme temaer - men det blir neppe bedre av at dere er to om det.

Jeg har aldri tenkt over at jeg har vært opptatt av kroppen min, da jeg aldri har vært spesielt tynn, før nå i det siste.

Er 1,66 m høy og veier 66-67 kilo. Er slank nå. Veide en periode nær 80 kilo. Da var jeg ikke spesielt tynn, men ikke direkte feit heller. Litt fyldig, kan du si.

Jeg og min mor veier like mye, men hun er godrund. Det sier jo litt. Og muskler veier mer enn fett.

[frosken]

Jeg har aldri tenkt over at jeg har vært opptatt av kroppen min, da jeg aldri har vært spesielt tynn, før nå i det siste.

Er 1,66 m høy og veier 66-67 kilo. Er slank nå. Veide en periode nær 80 kilo. Da var jeg ikke spesielt tynn, men ikke direkte feit heller. Litt fyldig, kan du si.

Jeg og min mor veier like mye, men hun er godrund. Det sier jo litt. Og muskler veier mer enn fett.

Hvis du ikke er så opptatt av kroppen din, hvorfor er det da så vanskelig for deg at din venninne evt. er det?