Sorg

[IBG1365380848]

Min pappa døde da jeg var 6 år, for over 30 år siden. jeg har aldri hatt noen sorg reaksjon,han 'bare forsvant'ut av livet mitt.Nå vet jeg at det er dette som hemmer meg i hverdagen og i pressede situvasjoner, jeg gråter så alt for lett.Jeg har vært så heldig å få begynne i gruppe teapi 2 dg i uka nå, men vet ikke hvordan jeg skal få hull på byllen. Og hvordan jeg skal få gråtet meg ferdig. Jeg er SÅ LEI av å reagere med gråt i tide og utide.

[Kizza1365380506]

Det er veldig interessant det du skriver. Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg men jeg har samme problemet selv for tiden. Ikke at jeg stortuter men tårende renner for den minste ting. Bare det at jeg sitter her og skriver nå gjør at jeg får tårer i øynene. Om jeg snakker om eller tenker på noe trist, godt, morsomt osv så renner tårene. Føler meg helt idiot. Men jeg har mistet en del nære de siste årene og bare skjøvet det foran meg. Kanskje dette nå er reaksjonen? Min svoger ble operert for kreft i forrige uke og det gikk bra kanskje det er en utløsende faktor. Du har fått meg til å tenke. Takk skal du ha.

Stor klem til deg!

[IBG1365380848]

Det er veldig interessant det du skriver. Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg men jeg har samme problemet selv for tiden. Ikke at jeg stortuter men tårende renner for den minste ting. Bare det at jeg sitter her og skriver nå gjør at jeg får tårer i øynene. Om jeg snakker om eller tenker på noe trist, godt, morsomt osv så renner tårene. Føler meg helt idiot. Men jeg har mistet en del nære de siste årene og bare skjøvet det foran meg. Kanskje dette nå er reaksjonen? Min svoger ble operert for kreft i forrige uke og det gikk bra kanskje det er en utløsende faktor. Du har fått meg til å tenke. Takk skal du ha.

Stor klem til deg!

Takk for svare, tårer hjelper...Skal prøve å ikke se på de som en fiende, men det er de for meg når jeg ikke er alene.Håper alt går bra for deg og dere.Stor Klem

[Gjest bebba]

Tårer er tegn på følelser, ikke på svakhet. Følelser er en del av livet, men det er viktig å kunne le og smile som tegn på de følelsene også.

[Meg70]

Hei IBG,

Det tar nok tid å slippe fri følelser som har vært innkapslet i over 30 år. Har lignende erfaring som deg, og synes det er kjempeskummelt og tungt å "åpne opp".

Mistet min far da jeg var 3, og har i likhet med deg aldri fått bearbeidet sorgen. Fikk heller aldri tatt farvel, for vi barna var ikke med i begravelsen. Snakket ikke så mye med Mamma om det heller, var redd for at hun skulle bli lei seg.

Jeg "fungerte" bra som barn, var snill og veloppdragen, pliktoppfyllende og flink på skolen. Som voksen fremstår jeg nok som en sterk person. Men inni meg er jeg fremdeles en liten pike som lengter etter trøst og forståelse, en liten pike som ikke forstod hva det ville si å dø, og som derfor sliter med følelsen av ikke å være god nok (hvorfor skulle Pappa ellers forlate meg?). Resultatet i dag er at jeg sliter med dårlig selvbilde og depresjon.

Jeg har omsider bedt om hjelp etter å ha prøvd å "fikse" dette alene i mange år. Ble møtt av stor forståelse hos fastlegen min, og har akkurat begynt med psykoterapi. Veksler mellom å være fornøyd med å ha bedt om hjelp og å bagatellisere det hele (det er jo mange som har opplevd verre ting enn meg, osv.). Finner litt trøst i bøker om barn og sorg. Forstår da at det er flere som sliter med det samme som meg.

Hm, det ble visst litt mye meg og lite deg det her. Det jeg egentlig ville si til deg, er at det er forståelig at det tar tid å stikke hull på "byllen". Etter å ha forsøkt å "overse" eller kontrollere sorgfølelsen i over 30 år, så vil det nok ta tid å åpne seg. Følelsene som dukker opp er kanskje i tillegg vanskelige å akseptere; de virker kanskje "barnslige" eller "dumme" siden det er en 6-årings følelser som du nå skal bearbeide. Man trenger nok å finne en plass hvor man føler seg trygg på at den sorgen man bærer på blir akseptert. Håper du finner den plassen i terapigruppen din! Lykke til!

Varm klem fra