Er dette riktig behandling?

[Gjest bekymret!]

Min halvsøster (28 år) har slitt med depresjoner med mere så lenge jeg kan huske, og det hele toppet seg da hun gikk inn i et forhold som brøt henne ned. Hun har alltid hatt et vanskelig forhold til sin mor (måtte bo der etter skilsmisse), men forholdet til faren vår er bra, det samme med oss søskenene.

Hun har tidligere hatt god støtte i psykologen sin og det har vi også merket på henne, men denne jobber ikke der lenger, og hun fikk derfor en ny behandler. Etter dette har det begynt å gå dårligere med henne:

Etter flere måneder uten behandling (delvis fordi den nye var sykmeldt, og fordi min søster var på jobboppdrag i utlandet), begynte hun igjen å føle seg bedre. Etter neste besøk hos denne behandleren etter den lange perioden uten, gikk hun helt i oppløsning. Jeg har ikke sett henne så nedbrutt siden hun var gift med han som slo henne. Hun begynner å bli redd for at hun skal bli psykotisk, og hun er ikke til å kjenne igjen. Hun er intelligent og har en bra jobb. For meg har hun alltid vært en snill søster, hun er rasjonell og samvittighetsfull. Hun har sjelden utagert, snarere trekt seg tilbake. Diagnosen hun har fått av den nye behandleren er ustabil personlighetsforstyrrelse. Hun var først skeptisk til medisinering, og avslo. Da hun fikk tenkt litt på dette og kom frem til at det kanskje kunne være verdt å prøve, mente behandleren plutselig at hun ikke skulle ha medisiner likevel.

Så jeg lurer:

- Er det en del av behandlingsopplegget at hun skal brytes ned med tanke på å bygges opp igjen, eller kan dette være en følge av feil behandling?

- Er det fare for at hun vil bli psykotisk, er dette vanlig hos pasienter med hennes diagnose?

- Nå er hun redd for at hun må sykemeldes og kanskje også mister jobben. Skal det ikke være mulig å behandle en personlighetsforstyrrelse uten at pasienten blir ute av stand til å fortsette et nogen lunde normalt liv?

- Hvor hard er det hensiktsmessig at behandleren er? Hun føler seg som sagt nedbrutt av denne. Dersom hun er feildiagnostisert (og riktig diagnose f.eks. er stemningslidelse eller engstelig/unnvikende p.f.), kan dette være konsekvensene av feilbehandling?

- Hva er forskjellen mellom måten man behandler de ulike pf på?

[Gjest en annen]

Det er ikke en del av (forsvarlige) behandlingsopplegg å bryte ned pasienter, men noen behandlere vil snakke om å bryte ned forsvaret (dvs. pasientens etablerte, men uheldige reaksojns-/tankemøsnter som beskytter mot angst). Uansett skal forsvaret til pasienten ikke utfordres mer enn det kan tåle, dvs. man skal unngå at pasienten lider sterkt, blir psykotisk eller suicidal.

Hvis hun har en ustabil personlighetsforstyrrelse, så er terskelen for psykose lavere enn hos andre, men disse psykosene vil vanligvis være kortvarige og sjelden "skikkelige" psykoser (grensepsykose og mikropsykose er betegnelser som har vært brukt om denne typen tilstander).

For meg høres det ikke ut som et spesielt godt tegn at hun har blitt såpass mye dårligere etter skiftet av behandler -- snarere virker det som det er en dårlig match mellom henne og den nye behandleren. Hun bør ta dette opp med behandleren og diskutere enten bruk av en annen/forsiktigere metode eller bytte av behandler.