Syk mor - hun forstår det ikke selv

[Gjest En datter som vil hjelpe]

Hva gjør man som døtre til en mor som er syk (paranoid m.m.) når dette påvirker hele familien og vi ikke kan få tilgang til navnet på fastlegen hennes, slik at vi evt. kan ta kontakt med ham for å informere ham om fakta i saken? At dette er mer nyansert enn slik hun legger det fram?

Hun kommer stadig opp i konflikter og til slutt er det nesten bare henne mot verden igjen.

Det er nemlig ingenting galt med henne, det er hele resten av verden det er noe galt med, i følge henne.

Dette begynner å prege oss såpass i hverdagen nå at jeg vet virkelig ikke hva vi skal gjøre.

Finnes det noe man kan gjøre? Vi ønsker å hjelpe henne til å forstå at det er hun selv som må gjøre noe med seg selv, hun kan ikke forandre hele resten av verden for at hun skal få det bra. Er det mulig for henne å få hjelp, når hun ikke forstår at det er hennes innstilling det er noe galt med?

Ber om forståelse for at jeg ikke kan gå i mere detaljer her.

Ber om kun seriøse svar.

[Gjest Så likt]

Jeg vet ikke jeg datter, men dette høres ut som mora til stedatteren min. Hvordan har det vært å vokse opp hos denne mora? Hvordan er hun utenfor huset?

[Gjest En datter som vil hjelpe]

Jeg vet ikke jeg datter, men dette høres ut som mora til stedatteren min. Hvordan har det vært å vokse opp hos denne mora? Hvordan er hun utenfor huset?

Barndommen vår kan jeg dessverre ikke gå i detaljer om, vi har hatt litt å stri med ja, men ikke bare på grunn av mor, men også far. Vi har hatt mat og klær og sånn altså, men det er verre med det psykiske planet.

Det er derfor vi som døtre nå lurer på hva hun egentlig forventer av oss.

Og hvordan kan vi egentlig hjelpe henne når alt er så forvrengt og forskrudd at hun tror det er alle andre det er noe galt med?

Hvor skal man begynne hen? Det er så forferdelig innviklet og ikke vet jeg hva som er sant og ikke sant oppi alle konfliktene hennes selv en gang.

Noen ganger har jeg bare lyst til å bryte all kontakt, men vil ikke pga. barnebarn osv. Grensa går den dagen barna mine begynner å merke noe så de også blir preget av dette.

[Gjest Magna]

Barndommen vår kan jeg dessverre ikke gå i detaljer om, vi har hatt litt å stri med ja, men ikke bare på grunn av mor, men også far. Vi har hatt mat og klær og sånn altså, men det er verre med det psykiske planet.

Det er derfor vi som døtre nå lurer på hva hun egentlig forventer av oss.

Og hvordan kan vi egentlig hjelpe henne når alt er så forvrengt og forskrudd at hun tror det er alle andre det er noe galt med?

Hvor skal man begynne hen? Det er så forferdelig innviklet og ikke vet jeg hva som er sant og ikke sant oppi alle konfliktene hennes selv en gang.

Noen ganger har jeg bare lyst til å bryte all kontakt, men vil ikke pga. barnebarn osv. Grensa går den dagen barna mine begynner å merke noe så de også blir preget av dette.

Jeg tror det er lite å få gjordt i en slik situasjon du beskriver.

Av erfaring tror jeg det er er best å gi det rådet til deg å ha minst mulig med dine foreldre å gjøre.

Det kan koste deg dyrt av psykisk helse for din egen del å gå inn i dette.

Jeg gjorde alt jeg maktet og kunne for mine foreldre og angrer det i dag. For resulatet ble en tapt psykisk helse for meg og årelang terapi.

Utakk er verdens lønn.

Tenk på deg selv og ungene dine. Og LEV DITT EGET LIV. Du er ung og har andre hensyn å ta og (ut ifra innlegget ditt virker du svært oppegående.)

Jeg tenkte på samme måten som deg ift. mine foreldre.Dumt.

Uansett hva jeg gjorde og ikke gjorde var det galt. Tenk på deg selv, det gjør antageligvis dine foreldre, de tenker kun på seg selv!

[Gjest En datter som vil hjelpe]

Jeg tror det er lite å få gjordt i en slik situasjon du beskriver.

Av erfaring tror jeg det er er best å gi det rådet til deg å ha minst mulig med dine foreldre å gjøre.

Det kan koste deg dyrt av psykisk helse for din egen del å gå inn i dette.

Jeg gjorde alt jeg maktet og kunne for mine foreldre og angrer det i dag. For resulatet ble en tapt psykisk helse for meg og årelang terapi.

Utakk er verdens lønn.

Tenk på deg selv og ungene dine. Og LEV DITT EGET LIV. Du er ung og har andre hensyn å ta og (ut ifra innlegget ditt virker du svært oppegående.)

Jeg tenkte på samme måten som deg ift. mine foreldre.Dumt.

Uansett hva jeg gjorde og ikke gjorde var det galt. Tenk på deg selv, det gjør antageligvis dine foreldre, de tenker kun på seg selv!

Takk for hyggelig svar.

Ja, for mamma dreier det seg kun om henne. Hun har det verst i verden og det er så forferdelig synd på henne....

Vi har vokst opp med alkohol (far) og krangling (begge), og de har aldri gjort noenting for å hjelpe oss med de problemene og ettervirkningene vi har slitt med etter oppveksten. Derfor lurer jeg på hva foreldrene våre egentlig forventer av oss at vi skal stille opp med nå.

Jeg tror ikke det er noe jeg og søstrene mine kan få gjort så lenge hun ikke innser selv at det er hun selv som må forandre seg og ikke hele resten av verden.

Jeg er ingen psykolog eller terapeut og så lenge hun ikke vil ha hjelp av slike fagfolk, som hun bare kan si negative ting om, kan ihvertfall ikke jeg ta på meg den jobben, for da risikerer jeg å bli innlagt selv...

[Gjest prust]

Svigerfar er i perioder (2-5 års mellomrom) veldig manisk, og det har vært skikkelig ille for særlig sviogermor, men også min mann og meg når han har vært syk.

Hos fastlegen fremstod han som frisk som en fisk, og legen gjennomskuet ham ikke, selv om symptomene var de samme gamgn på gang. Vi visste imidlertid navnet på legen hans, og det endte med at jeg hadde en lang telefonsamtale med legen hans (etter først å ha snakket med en psykiater på et sykehus).

Slik jeg forstod det, er all videre henvisning nødt til å gå gjennom fastlegen til pasienten.

Kan dere ikke "lure" ut av henne navnet på legen på en eller annen måte? Og deretter bestille time, og legge frem deres versjon av situasjonen. Legen kan sannsynligvis ikke gi dere informasjon, men han/hun kan lytte til dere.

Dere kan også kontakte et sykehus eller kommunen og høre om hvordan dere skal hjelpe henne og familien.

Håper dere får hjelp!

[Gjest En datter som vil hjelpe]

Svigerfar er i perioder (2-5 års mellomrom) veldig manisk, og det har vært skikkelig ille for særlig sviogermor, men også min mann og meg når han har vært syk.

Hos fastlegen fremstod han som frisk som en fisk, og legen gjennomskuet ham ikke, selv om symptomene var de samme gamgn på gang. Vi visste imidlertid navnet på legen hans, og det endte med at jeg hadde en lang telefonsamtale med legen hans (etter først å ha snakket med en psykiater på et sykehus).

Slik jeg forstod det, er all videre henvisning nødt til å gå gjennom fastlegen til pasienten.

Kan dere ikke "lure" ut av henne navnet på legen på en eller annen måte? Og deretter bestille time, og legge frem deres versjon av situasjonen. Legen kan sannsynligvis ikke gi dere informasjon, men han/hun kan lytte til dere.

Dere kan også kontakte et sykehus eller kommunen og høre om hvordan dere skal hjelpe henne og familien.

Håper dere får hjelp!

Takk for svar.

Jeg har en gang tidligere kontaktet min fars lege og han kunne ikke si noenting, men ville gjerne lytte. Og det var helt avgjørende opplysninger han fikk av meg, så han var veldig glad for det. Faren min var også glad for dette og det var egentlig dette som reddet ham fra alkoholismen. Han har også sagt til meg hvor takknemlig han er for at jeg gjorde dette. Han ville jo ikke gi legen den hele og fulle sannhet selv, så behandlingen han fikk ble jo helt feil eller mangelfull.

Når det gjelder min mor, skal jeg prøve å finne ut av hva fastlegen heter. Men hun kommer til å ta det svært ille opp hvis hun får vite noe om at vi har tatt kontakt med ham. Som jeg skrev i hovedinnl. så er hun paranoid og tror alle gjør og sier ting for å skade henne. Men hun skjønner ikke at hun ikke kan bli frisk på egenhånd. Dette er, slik jeg ser det, det eneste vi kan få gjort for å hjelpe på noen som helst slags måte. Det nytter ikke for oss døtrene å prate med henne. Det er altfor låst der oppe i hodet.

[flotters]

Jeg tror det er lite å få gjordt i en slik situasjon du beskriver.

Av erfaring tror jeg det er er best å gi det rådet til deg å ha minst mulig med dine foreldre å gjøre.

Det kan koste deg dyrt av psykisk helse for din egen del å gå inn i dette.

Jeg gjorde alt jeg maktet og kunne for mine foreldre og angrer det i dag. For resulatet ble en tapt psykisk helse for meg og årelang terapi.

Utakk er verdens lønn.

Tenk på deg selv og ungene dine. Og LEV DITT EGET LIV. Du er ung og har andre hensyn å ta og (ut ifra innlegget ditt virker du svært oppegående.)

Jeg tenkte på samme måten som deg ift. mine foreldre.Dumt.

Uansett hva jeg gjorde og ikke gjorde var det galt. Tenk på deg selv, det gjør antageligvis dine foreldre, de tenker kun på seg selv!

hei Magna.

jeg skjønner at du mener det er det lureste å bare holde seg unna. jeg har diskutert dette med søstra mi mange ganger. vi har en syk mor og jeg har valgt å holde meg unna de siste årene. for meg funker det bra, men for søstra mi gjør det ikke.

det er ofte ikke sånn at man holder seg unna BARE f.eks. mamma, jeg har måtte bryte kontakt med ste-far, halvsøsken, hund katt osv. det klarer ikke søstra mi, så hun har det bedre ved å holde kontakt. hun klarer heller ikke å sitte å se på vår syke mor uten å gjøre hva hun kan for å hjelpe.

for meg funker det best å ikke se mamma, halvsøsken, bikkje, katt og stefar, men sånn er det ikke for søstra mi...