Jeg er ikke "sånn"

[maire]

Jeg har fått diagnose: emosjonelt ustabil og unnvikende personlighetsforstyrrelse.

I løpet av helgen har jeg lest og lest og lest om disse to personlighetsforstyrrelsene, og jeg kan ikke helt fatte og forstå at jeg faller innunder "emosjonelt ustabil" fordi jeg så godt som aldri lar humøret mitt gå utover andre mennesker. Jeg er heller ikke det minste redd for å bli forlatt, noe som nesten virker som en del av et fastisvar for "emosjonelt ustabile".

Det er meg selv jeg først og fremst skader.

Alt jeg leser om emosjonelt ustabil er så negativt. "Vi" (emosjonelt ustabile) er så uhorvelig vanskelige å omgås og lar humøret vårt gå utover den som til en hver tid står nærmest til for hugg.

Jeg er ikke sånn. For meg er det mer snakk om at jeg i perioder sliter mer enn i andre perioder, og at i de periodene jeg sliter lar humørsvingningene gå utover meg selv.

Det arter seg i form av spiseforstyrrelser, alkoholmisbruk, ukritisk pengeforbruk og en anelse forstørret (eller dårligere, hvis jeg er depriert) selvbilde. Men jeg er ikke plagsom for andre!

Kanskje spiller det ingen rolle hva "barnet heter". Jeg er klar over at jeg har problemer, og vil jobbe med dem (og jeg får hjelp til det nå. Både medisiner og samtaleterapi).

Hvis det er sånn at det finnes så utrolig mange forskjellige "emosjonelt ustabile", hvorfor omtales vi nesten ubetinget som noen vanskelige og umdegjørlige uhyrer?

Er vi det?

Jeg har fått tilbud om gruppeterapi, men venter på at det skal bli ledig plass. Her på forumet har jeg lest at "emosjonelt ustabile" ikke bør være med i gruppeterapi, mens psykologen min mener det vil være veldig bra for meg.

Jeg tror på psykologen min, men hvorfor skulle det eventuelt ikke være bra for emosjonelt ustabile å være med i gruppeterapi?

Veldig mange tanker på tampen av en laaang helg. Er nysgjerrig hva andre tenker, særlig er jeg interessert i å høre fra andre med samme diagnose hvordan de har det, og hvordan de lever med diagnosen.

Håper noen har noen tanker å dele med meg

[marlenexxx27]

Jeg synes du bør spørre den som ga deg diagnosen om hvorfor du har fått den. Så vidt jeg kan forstå så er det dette som er det mest sentrale ved emosjonelt ustabil PF: At man er veldig omskiftelig i hvordan man oppfatter seg selv (identitet og selvfølelse), og at man har lett for å oppfatte andre som enten "snill" eller "slem" (unyansert), eller at man hater folk når man ikke får det som man vil, og så elsker dem når man gjør det.

At man rett og slett er ustabil i sine emosjoner...

Det er selvsagt ille å få en diagnose som sier så mye negativt om deg som person. Særlig når du dessuten føler at du ikke er "sånn". Men hvis du får svar på hvorfor du har fått diagnosen, kan du kanskje kjenne deg bedre igjen og bruke det som "veiviser" for å bli sunnere/friskere.

[Orio]

For hva det er verdt har ikke jeg inntrykk av at du er vanskelig å omgås eller at du lar ditt dårlige humør gå ut over andre. Har heller inntrykk av at du er en omsorgsfull person, du har i hvert fall flere ganger greid å bringe litt lys inn i mine tanker.

[maire]

For hva det er verdt har ikke jeg inntrykk av at du er vanskelig å omgås eller at du lar ditt dårlige humør gå ut over andre. Har heller inntrykk av at du er en omsorgsfull person, du har i hvert fall flere ganger greid å bringe litt lys inn i mine tanker.

Tusen, tusen takk! Det var ord som varmet

Jeg må innrømme at jeg ble litt fortvilet over diagnosen.

Selv om jeg ikke ble overrasket og selv om jeg kjenner meg igjen i en god del av det som beskriver "emosjonelt ustabil," så har jeg ikke inntryk av at noen rundt meg trår som på eggeskall. Det er egentlig bare den biten som går på at jeg skal være så vanskelig å forholde meg til for andre, jeg ikke helt klarer å godta.

Svingningene jeg har i humøret skfter ikke flere ganger om dagen eller fra dag til dag. Og jeg beundrer ikke nesegrust ett menneske den ene dagen som jeg "hater" den neste.

Men, jeg får bare svelge tungt og "kaste av meg" sorgen over å ha fått en diagnose som er så forbundet med personkarakteristikker som "vanskelig, lunefull, manipulerende" osv..

Jeg har allerede fått noen "aha-opplevelser" i terapien, så uansett hva som er galt med meg, så tror jeg at jeg kan bli et bedre menneske og ikke minst, at jeg kan få det bedre selv