Savnet gjør så vondt

[Gjest Zusi26]

For 5 år siden døde plutselig min beste venn. Han betydde alt for meg og var hele livet mitt. Min store trygghet i verden. Jeg trodde tiden leger alle sår, men det gjør den ikke. Nesten vær natt kjenner jeg savnet stikke i hjertet og suge i magen. Jeg går å sier til meg selv at jeg får treffe denne personen igjen når jeg dør. Det er mitt eneste magre håp som jeg klamrer meg til.

Savnet gjør fortsatt grusomt vondt. Jeg orker ikke å ha noen bilder av denne personen framme.

Når vil dette gå over?

[Gjest Gå videre...]

Du virker litt opphengt i denne personen fortsatt. Hver dag trekker du fram situasjoner og minner i tankene dine om din avdøde venn. Da holder du det friskt og ikke lar tiden hjelpe deg.

Noe sier meg at du ikke klarer å slå deg til ro at han er borte for alltid i denne dimensjonen og du må akseptere det nå for å komme videre.

Hva med ditt liv? Er det ikke verdt å tenke litt mer på deg selv og ta vare på den tiden du har her? Minnene har du uansett.

[meira]

Du virker litt opphengt i denne personen fortsatt. Hver dag trekker du fram situasjoner og minner i tankene dine om din avdøde venn. Da holder du det friskt og ikke lar tiden hjelpe deg.

Noe sier meg at du ikke klarer å slå deg til ro at han er borte for alltid i denne dimensjonen og du må akseptere det nå for å komme videre.

Hva med ditt liv? Er det ikke verdt å tenke litt mer på deg selv og ta vare på den tiden du har her? Minnene har du uansett.

Husk at sorgen er kjærlighetens pris.Du kan nok ikke føle riktig sorg, om du virkelig har elsket og mistet.Det er prisen du faktisk må risikere også betale for og bli glad i noen.Du blir sårbar.Selv om sorgen etter og ha mistet er stor, har det vel vært verdt det...

Mvh

[meira]

Jeg skrev en liten feil innlegget mitt. Jeg mente at du nok ikke kan føle sterk sorg over noen om du IKKE virkelig har elsket og mistet. Det er prisen for og elske.mvh

[Gjest Zusi26]

Du virker litt opphengt i denne personen fortsatt. Hver dag trekker du fram situasjoner og minner i tankene dine om din avdøde venn. Da holder du det friskt og ikke lar tiden hjelpe deg.

Noe sier meg at du ikke klarer å slå deg til ro at han er borte for alltid i denne dimensjonen og du må akseptere det nå for å komme videre.

Hva med ditt liv? Er det ikke verdt å tenke litt mer på deg selv og ta vare på den tiden du har her? Minnene har du uansett.

Jeg prøver virkelig å komme over dette. Tenker slutt å tenk på han, gjør noe annet. Gjør masse hele tiden, for at jeg ikke skal bli sittende å gruble. Men så kommer de tunge stundene foreksempel om natta.

[Gjest Livet må gå videre]

Kjenner meg igjen. Jeg tror at du må lære å akseptere dinn venns død.

Du burde ikke bruke tid på å fortrenge minnene, men heller tenke på det positive dere opplevde sammen. Jeg savner fremdeles, men aksepterer det å dermed blir tankene på personen "mindre".

Kanskje det høre ut som en smule omvendt psykologi. Ha alltid i tankene hvordan du tror denne persone har ønsket at du skulle leve livet ditt.

Ta en dag av gangen, å gjør det beste ut av den:-)

[Gjest nepa]

Jeg prøver virkelig å komme over dette. Tenker slutt å tenk på han, gjør noe annet. Gjør masse hele tiden, for at jeg ikke skal bli sittende å gruble. Men så kommer de tunge stundene foreksempel om natta.

"Du skal ikke komme over dette, men lære deg å leve med det!"

Leve videre og nyte de fine minnene som stadig dukker opp..

Føler du sinne innimellom, gjør det ikke noe om du slenger klesklypene i veggen...det gjør stadig jeg...