sosial angst

[Gjest lei angst]

Hei

Jeg lurer på hva er sosial angst? Jeg har eller merker at jeg får ubehag av å være sosial.Jeg blir svimmel,ukonsentrert,får ikke helt med hva vi prater om, kjenner meg veldig fjern i samhandling med andre som eg ikke er trygg på. I samhandling med flere har eg det forferdelig med meg selv. Og så trur eg at folk synes eg er rar og prater stykt bak ryggen min. At de kan lese min usikkerhet,er blitt usosial. Og dette plager meg no vanvittig mye. Jeg liker folk og kjenner meg glad etter at eg har vært sosial,en liten stund.Men det tar lang tid mellom hver gang,huff det er fælt å ha det slikt.

[Gjest Talk is cheap]

Du er sikkert bare litt sjenert og selvopptatt. Du må fortsette å delta i sosiale sammenhenger. Øvelse gjør mester. Vær mer opptatt av hva de sier enn hva de tror om deg.

Det er klart at kroppspråket ditt gjenspeiler det du tenker om deg selv i disse situasjoner. Andre oppfatter det lett.

[Gjest Føler meg dum]

Du er sikkert bare litt sjenert og selvopptatt. Du må fortsette å delta i sosiale sammenhenger. Øvelse gjør mester. Vær mer opptatt av hva de sier enn hva de tror om deg.

Det er klart at kroppspråket ditt gjenspeiler det du tenker om deg selv i disse situasjoner. Andre oppfatter det lett.

Hei.. Det var ikke jeg som skrev det første innlegget i denne tråden. Men det er ikke så lett! Jeg har snart 30 år på baken, og har virkelig forsøkt å være sosial. Men nå føler jeg ting er værre enn noen gang.

I perioder var jeg så nervøs før jeg skulle ut på byen med venner (utrolig nok klarte jeg å skaffe meg noen) at jeg kastet opp. Dette avtok ikke, men holdt på. Var kun 1 jeg følte meg nogenlunde komfortabel med, under 4 øyne.

Nå har jeg utrolig nok kjæreste, men jeg føler jeg sliter både i forhold til henne og i forhold til mennesker generelt, enda vi er sammen så og si 24 timer i døgnet og har vært sammen nå ett halvt år så sitter angsten der likevel. Jeg blir rett og slett ikke kvitt det, og det ser ikke ut til å bli bedre samme hvor mye behandling jeg får.

Føler meg veldig usikker, litt "treg" i tankegangen selv om jeg virker intelligent og oppegående når jeg skriver ting ned på PC'en, og vet liksom ikke hva jeg skal si. Det blir gjerne noe smånervøst oppgulp så folk ser på meg med litt triste øyne og svarer meg med usikker stemme.

Føler meg utrolig dum i sosiale sammenhenger. Har ikke det helt store behovet for sosial kontakt, men jeg føler jeg trenger noe. Har ikke vært med venner på månedsvis, kan faktisk ikke huske sist. Orker det rett og slett ikke, velger heller tryggheten her hjemme. Føler alle andre er så kjappe i replikkene og vittige, mens jeg kun klarer å utrykke usikkerhet, dumhet og aggresjon.

For ja, jeg kan bli sint. Er ikke redd for å sloss, men er bare så redd for at folk ikke skal like meg, og værst er det hvis de kan "gjennomskue" usikkerheten min. Går somregel ganske greit første gangene jeg snakker med folk, når jeg blir "litt bedre" kjent med dem trekker de seg unna fordi de merker at jeg sender ut temmelig anspente og rare vibber.

Aner ikke hva dette kommer av, har alltid vært usikker når det kommer til sosiale ting. Gikk ikke ann å ha meg i barnehage, vantrivdes under hele skoletiden, kastet opp før skolen startet osv, slik holdt jeg på helt til jeg gikk ut av videregående. Var totalt ødelagt etter den perioden, og usikkerheten min gjorde meg selvsagt også til ett litt utsatt mobbeoffer selv om jeg tror folk syntes jeg var for stakkarslig til å plage skikkelig. Har ivertfall merket at jenter og folk flest somregel synes jeg har ett søtt utseende, hører til og med dette fra gutter rett som det er, og det har nok reddet meg fra mye ubehag. Denne "fordelen" er jeg nå iferd med å miste siden jeg begynner å bli gammel, og jeg er livredd fordi jeg føler det er den eneste redningen jeg har og den eneste grunnen til at folk har lyst på å bli kjent med meg.

Eller føler.. Jeg VET. Og ja, jeg går i behandling men ingenting hjelper, har gjort dette nå i mange år og aldri taklet en vanlig jobb, først og fremst, føler jeg, fordi de sosiale egenskapene er på absolutt bunnivå.

[Gjest Talk is cheap]

Hei.. Det var ikke jeg som skrev det første innlegget i denne tråden. Men det er ikke så lett! Jeg har snart 30 år på baken, og har virkelig forsøkt å være sosial. Men nå føler jeg ting er værre enn noen gang.

I perioder var jeg så nervøs før jeg skulle ut på byen med venner (utrolig nok klarte jeg å skaffe meg noen) at jeg kastet opp. Dette avtok ikke, men holdt på. Var kun 1 jeg følte meg nogenlunde komfortabel med, under 4 øyne.

Nå har jeg utrolig nok kjæreste, men jeg føler jeg sliter både i forhold til henne og i forhold til mennesker generelt, enda vi er sammen så og si 24 timer i døgnet og har vært sammen nå ett halvt år så sitter angsten der likevel. Jeg blir rett og slett ikke kvitt det, og det ser ikke ut til å bli bedre samme hvor mye behandling jeg får.

Føler meg veldig usikker, litt "treg" i tankegangen selv om jeg virker intelligent og oppegående når jeg skriver ting ned på PC'en, og vet liksom ikke hva jeg skal si. Det blir gjerne noe smånervøst oppgulp så folk ser på meg med litt triste øyne og svarer meg med usikker stemme.

Føler meg utrolig dum i sosiale sammenhenger. Har ikke det helt store behovet for sosial kontakt, men jeg føler jeg trenger noe. Har ikke vært med venner på månedsvis, kan faktisk ikke huske sist. Orker det rett og slett ikke, velger heller tryggheten her hjemme. Føler alle andre er så kjappe i replikkene og vittige, mens jeg kun klarer å utrykke usikkerhet, dumhet og aggresjon.

For ja, jeg kan bli sint. Er ikke redd for å sloss, men er bare så redd for at folk ikke skal like meg, og værst er det hvis de kan "gjennomskue" usikkerheten min. Går somregel ganske greit første gangene jeg snakker med folk, når jeg blir "litt bedre" kjent med dem trekker de seg unna fordi de merker at jeg sender ut temmelig anspente og rare vibber.

Aner ikke hva dette kommer av, har alltid vært usikker når det kommer til sosiale ting. Gikk ikke ann å ha meg i barnehage, vantrivdes under hele skoletiden, kastet opp før skolen startet osv, slik holdt jeg på helt til jeg gikk ut av videregående. Var totalt ødelagt etter den perioden, og usikkerheten min gjorde meg selvsagt også til ett litt utsatt mobbeoffer selv om jeg tror folk syntes jeg var for stakkarslig til å plage skikkelig. Har ivertfall merket at jenter og folk flest somregel synes jeg har ett søtt utseende, hører til og med dette fra gutter rett som det er, og det har nok reddet meg fra mye ubehag. Denne "fordelen" er jeg nå iferd med å miste siden jeg begynner å bli gammel, og jeg er livredd fordi jeg føler det er den eneste redningen jeg har og den eneste grunnen til at folk har lyst på å bli kjent med meg.

Eller føler.. Jeg VET. Og ja, jeg går i behandling men ingenting hjelper, har gjort dette nå i mange år og aldri taklet en vanlig jobb, først og fremst, føler jeg, fordi de sosiale egenskapene er på absolutt bunnivå.

Ikke vær så hard mot deg selv! Kritisk selvsnakk fører ingenting godt med seg. Se på det som en utfordring, ikke en uoverkommelig greie. Jeg tror du må jobbe litt med selvtilliten din.

Det at du har lettere for å sette ord på tingene når du skriver skyldes at du slipper å ta hensyn til hva andre tror og tenker.

Fokuser på det du har og jeg er sikker på at du har mange kvaliteter som kjæresten din setter pris på som du ikke får frem i sosiale sammenhenger med andre.

At folk trekker seg unna har ikke nødvendigvis noe med deg å gjøre med mindre du er arrogant og avvisene.

Jeg vil anbefale deg å tøye grensene dine i stedet for å velge tryggheten. Livet blir så utrolig mye bedre for deg og de som er glad i deg.

Ikke gi opp, du er ikke noe dårligere enn andre.

[meira]

Hei.. Det var ikke jeg som skrev det første innlegget i denne tråden. Men det er ikke så lett! Jeg har snart 30 år på baken, og har virkelig forsøkt å være sosial. Men nå føler jeg ting er værre enn noen gang.

I perioder var jeg så nervøs før jeg skulle ut på byen med venner (utrolig nok klarte jeg å skaffe meg noen) at jeg kastet opp. Dette avtok ikke, men holdt på. Var kun 1 jeg følte meg nogenlunde komfortabel med, under 4 øyne.

Nå har jeg utrolig nok kjæreste, men jeg føler jeg sliter både i forhold til henne og i forhold til mennesker generelt, enda vi er sammen så og si 24 timer i døgnet og har vært sammen nå ett halvt år så sitter angsten der likevel. Jeg blir rett og slett ikke kvitt det, og det ser ikke ut til å bli bedre samme hvor mye behandling jeg får.

Føler meg veldig usikker, litt "treg" i tankegangen selv om jeg virker intelligent og oppegående når jeg skriver ting ned på PC'en, og vet liksom ikke hva jeg skal si. Det blir gjerne noe smånervøst oppgulp så folk ser på meg med litt triste øyne og svarer meg med usikker stemme.

Føler meg utrolig dum i sosiale sammenhenger. Har ikke det helt store behovet for sosial kontakt, men jeg føler jeg trenger noe. Har ikke vært med venner på månedsvis, kan faktisk ikke huske sist. Orker det rett og slett ikke, velger heller tryggheten her hjemme. Føler alle andre er så kjappe i replikkene og vittige, mens jeg kun klarer å utrykke usikkerhet, dumhet og aggresjon.

For ja, jeg kan bli sint. Er ikke redd for å sloss, men er bare så redd for at folk ikke skal like meg, og værst er det hvis de kan "gjennomskue" usikkerheten min. Går somregel ganske greit første gangene jeg snakker med folk, når jeg blir "litt bedre" kjent med dem trekker de seg unna fordi de merker at jeg sender ut temmelig anspente og rare vibber.

Aner ikke hva dette kommer av, har alltid vært usikker når det kommer til sosiale ting. Gikk ikke ann å ha meg i barnehage, vantrivdes under hele skoletiden, kastet opp før skolen startet osv, slik holdt jeg på helt til jeg gikk ut av videregående. Var totalt ødelagt etter den perioden, og usikkerheten min gjorde meg selvsagt også til ett litt utsatt mobbeoffer selv om jeg tror folk syntes jeg var for stakkarslig til å plage skikkelig. Har ivertfall merket at jenter og folk flest somregel synes jeg har ett søtt utseende, hører til og med dette fra gutter rett som det er, og det har nok reddet meg fra mye ubehag. Denne "fordelen" er jeg nå iferd med å miste siden jeg begynner å bli gammel, og jeg er livredd fordi jeg føler det er den eneste redningen jeg har og den eneste grunnen til at folk har lyst på å bli kjent med meg.

Eller føler.. Jeg VET. Og ja, jeg går i behandling men ingenting hjelper, har gjort dette nå i mange år og aldri taklet en vanlig jobb, først og fremst, føler jeg, fordi de sosiale egenskapene er på absolutt bunnivå.

Det kan være at det og sette ord på ting og følelser der og da, når du føler deg liten og redd, kan ta brodden av angsten du føler.Nå får jeg en del angst..., nå føler jeg meg veldig liten og engselig, osv.Da gir du signaler til de rundt deg, som kan hjelpe deg med og få tilbake det du egentlig føler behov for. Det verste du kan gjøre er og prøve og vise deg sterk, når du ikke føler det slik. Da blir angsten din sannsynligvis mye sterkere, og du begynner og kave.Åpenhet til de rundt deg, koster kanskje mye. Men det kan være verdt og prøve, hvis du ikke allerede har forsøkt og være bånnærlig ovenfor deg selv og andre tidligere.Hvis ikke andre overlevelsesmekanismer har hjulpet før, kan det være en tanke og prøve noe helt nytt.Ikke meningen og provosere deg, det er godt ment.Har selv hatt lammende angst tidligere, klarer meg bra i dag.

Mvh

[Gjest -lei angst]

Det kan være at det og sette ord på ting og følelser der og da, når du føler deg liten og redd, kan ta brodden av angsten du føler.Nå får jeg en del angst..., nå føler jeg meg veldig liten og engselig, osv.Da gir du signaler til de rundt deg, som kan hjelpe deg med og få tilbake det du egentlig føler behov for. Det verste du kan gjøre er og prøve og vise deg sterk, når du ikke føler det slik. Da blir angsten din sannsynligvis mye sterkere, og du begynner og kave.Åpenhet til de rundt deg, koster kanskje mye. Men det kan være verdt og prøve, hvis du ikke allerede har forsøkt og være bånnærlig ovenfor deg selv og andre tidligere.Hvis ikke andre overlevelsesmekanismer har hjulpet før, kan det være en tanke og prøve noe helt nytt.Ikke meningen og provosere deg, det er godt ment.Har selv hatt lammende angst tidligere, klarer meg bra i dag.

Mvh

Hei

Takk for svaret,ja jeg prøver å være sterkere enn jeg egentlig er.Men skal eg vise alle hvor svak jeg egentlig er.Eller er ikke alltid svak,i alle situasjoner,men kjenner at jeg får angst i ulike situasjoner.Som i grupper,hvis eg skal prate og alles øyne og ører er rettet mot meg,ekkelt.Da blir eg utrolig usikker,eller når eg skal prestere noe,gjør en utrolig grundig jobb,av redsel for å være dum,dette har slitt meg ut. Eller når jeg har vært sosial og da går for meg selv,så kommer tanker som "herregu sa eg noe dumt,eller "dommet eg meg ut" og panikken tar meg. Eller "ga eg meg ut for å være klokere en det eg egentlig trur eg er",eller ja eg sa vel bare dumme ting. Og en dag var eg sosial,og så kom di påtrengende tankene mine,og eg kjente at eg begynnte å bli vanvittig deppa,og disse tankene har tatt fra meg min livsglede å være sosial. Men er usikker på hvordan eg skal komme meg ut av dette uten medisin.