Rusterapi versus psykiatri..

[meira]

Har lyst til og skrive litt om egen erfaring, samt tanker jeg har etter og ha vært i en gruppeterapi for rusmisbrukere.Har vært pillefri nå 14 mnd snart, og behandlingen føler jeg har gitt meg mye.Vi er forskjellige, men det jeg har vært igjennom, har tydeligvis fungert for min del, og jeg har hatt stor utbytte av behandlingen som varte i fire mnd.Jeg har også for tolv år siden vært i angstterapi, og slik jeg opplever det, var forskjellen stor. Det ble brukt mye provokasjon i rusterapien, ikke få ganger jeg smalt døren igjen under timen og gikk, underveis i gruppen ble det håndgemeng da spenningen og temperaturen på et par karer ble for høy.En valgte og ta livet sitt da vi skulle avslutte gruppen.Vi hadde en dag hver, hvor vi skulle ta imot negativ kritikk om oss selv fra lederene, samt fra de åtte andre i gruppen.Vi fikk ikke lov og snakke, og ikke lov til og forsvare oss.Vi hadde også en dag med positive tilbakemeldinger.Var ganske duknakket husker jeg etter denne dagen med negativ,vi måtte lære oss underveis og skille negativ kritikk, som ikke ensbetydende med at man ikke blir likt, men at dette kan være ting til hinder for vekst.Kritikken som gies fra andre, forteller i utgangspunktet vel som må om den som gir denne.Jeg føler terapien for tolv år siden ang angst, fokuserte mye på fortiden, og det som ikke fungerte, slik jeg opplevde det.Mulig dette også har noe med at det er noen år siden, men det var mye mer fokus på det som var "friskt" samt fremtiden i rusterapien.Jeg synes også at selvmedlidenhet ikke hadde plass og ble lite akseptert innen rusterapi, mens innen psykiatrien, var det mer rom for dette. Selvmedlidenhet har i dagens samfunn vært litt negativt ladet ord. Selv føler jeg det ikke slik, tror det kan være en nødvendighet for og være i kontakt med egne følelser.Jeg syntes de var mye mer forsiktige med oss da jeg gikk i angstterapi, enn ren rusterapi.Det var mindre konfrontasjoner,provokasjoner samt mer plass for og gå i forsvarsposisjon når det ble sagt ting jeg ikke ville høre.Jeg fikk høre fra mine gruppedeltagere på negative tilbakemeldinger, at jeg hadde sviktet mine barn, noe også lederene fikk meg til og innse.Jeg sviktet også mine barn da jeg hadde angst, med alt jeg ikke kunne gjøre da de var små.Men det ble jeg aldri dengang konfrontert med. Jeg vet jeg sviktet de fem årene jeg brukte benzodiasepan. Jeg sov og jobbet og sov... Jeg var rett og slett altfor lite tilgjengelig.Jeg ville helst bo i min egen boble.Skal ikek komme inn på akkurat dette her, men den er fryktelig dyp, innrømmelsen satt langt inne, forsvaret var stort. Dette er ingen sannhet eller noe spørsmålsinnlegg, men noen tanker bare jeg har gjort meg ang dette siste året.Jeg har ikke angst i dag som er uhåndterbar, men har slitt med mye angst i tidligere år.

Mvh

[mamma til ni]

Godt det finnest forskjellige terapiformer. Høyrest tøff ut den rusgruppa, men av og til er det godt med "eit spark i baken".

I den psykoterapigruppa eg gjekk på synst eg terapeutane var for utydlege. Følte vi trengte meir veiledning. Der og då visste eg ikkje kva eg kunne be om endå eg gjekk der i tre år.

Det blei litt sånn at gruppa skulle helbrede seg sjølv - noko eg synst blir heilt feil. Den eine etter den andre datt ut - like forvirra.

Gjekk i billedterapigruppe også. Det vart meir nyttig for meg. Kunne meir koble ut dei andre og jobbe med meg sjølv samtidig som eg drog nytte av det dei andre bidrog med.

Spennande å møte andre og lære av deire erfaringer. Fekk innblikk i "miljø" eg ikkje hadde erfaring med frå før. Det har vore spesielt nyttig for meg. Har vakse opp i veldig beskytta/snevre forhold.

[frosken]

Spennende å lese om dine erfaringer og refleksjonene rundt dette! Jeg har tro på større bruk av konfrontasjon med virkeligheten i forhold til en del personer, men det er nok også viktig at rammene rundt dette er ok. Ved at man strukturerer på den måten du beskriver i rusterapien blir det kanskje lettere å nyttiggjøre seg den feedback man får.

Hadde vært interessant å lese hvordan andre reagerer på det du skriver.

Også har jeg lyst til å gratulere deg med at du har tatt så mange kamper med deg selv og vunnet dem.

[meira]

Godt det finnest forskjellige terapiformer. Høyrest tøff ut den rusgruppa, men av og til er det godt med "eit spark i baken".

I den psykoterapigruppa eg gjekk på synst eg terapeutane var for utydlege. Følte vi trengte meir veiledning. Der og då visste eg ikkje kva eg kunne be om endå eg gjekk der i tre år.

Det blei litt sånn at gruppa skulle helbrede seg sjølv - noko eg synst blir heilt feil. Den eine etter den andre datt ut - like forvirra.

Gjekk i billedterapigruppe også. Det vart meir nyttig for meg. Kunne meir koble ut dei andre og jobbe med meg sjølv samtidig som eg drog nytte av det dei andre bidrog med.

Spennande å møte andre og lære av deire erfaringer. Fekk innblikk i "miljø" eg ikkje hadde erfaring med frå før. Det har vore spesielt nyttig for meg. Har vakse opp i veldig beskytta/snevre forhold.

Hei, takk for svar. Så fint at du hadde utbytte av terapien du gikk i. Jeg synes også tydelighet er viktig samt rammer rundt vanskelige ting som taes opp.At gruppen skal helbrede seg selv, blir for meg veldig utydelig. Hvordan skal gruppen gjøre dette-På hvilken måte kan andre samlet i en gruppe ivaretahverandres behov når det stormer rundt en.Jeg har aldri opplevd så mange konflikter som da jeg bodde på instutisjon, hvor så mange mennesker som sliter er samlet på et sted.Noe vi ble drillet litt på var ansvar og konsekvenser.Hadde jeg en konflikt med en person, ble problematikken tatt opp i plenum i gruppen med vedkommende sammen med fagpersonale.Har jeg problemer med en person, er det mitt eget ansvar og ta tak i situasjonen, siden det går ut over min trivsel.Det kan være veldig lett og skylde på andre i en slik situasjon, ikke lett og innse at det kan være egne feil som ligger til grunn for at det oppstår konflikt med en enkelt person.Samtidig lærte vi noe om at det er mulig og forholde seg til og respektere andre, selv om man ikke liker vedkommende.Hadde vår gruppe skulle helbrede seg selv, ville det blitt sirkus og ganske månelyst, thi-hi:) Vil også si at vi er to av ni som har klart oss bra i gruppen i dag, en av oss forlot kone og barn etter halvannet år som rusfri, og døde i overdose kort tid etter. Det kan være vanskelig og fårstå for andre hvor vanskelig dette er, men at man forlater alt som er meningsfullt og de man er glad i etter så lang tid, for og gå tilbake til rus, viser noe av problematikken.

Mvh