Tanker og innleggelse - langt

[Gjest the girl]

Jeg bare føler for å skrive...

Beklager om dette blir helt uten sammenheng eller noe poeng.

Jeg legges inn om noen dager. Jeg har aldri vært innlagt før og føler meg liten og redd nå.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg har greid å dra dette så langt. Det har tatt lang tid, mange år å dytte mennesker unna meg. Nå skjønner jeg at det har ført til at jeg har mistet mye liv. Jeg har eksistert i ett vakum. Ikke levd, men vil jeg greie å lære å leve igjen...

Vil dette hjelpe meg, vil jeg greier å la folk få vite hvordan jeg har det..

Er livredd for at noen skal synest synd i meg eller at jeg syter. Vil gjerne greier å ordne opp i "grøten" min selv, har problemer med å la mennesker hjelpe meg. Jeg er redd for mennesker. Redd for falskhet, redd for å bli en "jobb".

Livet mitt er skremmende "sort" nå, jeg kjenner desperasjonen. Jeg kjenner at dette står om liv eller død. Men disse tankene er vansklige å innrømme....å ville dø! Å ikke være i stand til å "se" fremtiden, ikke ha noen mål eller ønsker.

Skulle ønske jeg hadde noe å gi til dem som står meg nær, men jeg ønsker dem ikke lengre, vil ikke dra dem med meg ned. Jeg må gjøre dette alene, i mitt eget tempo. Denne egosismen er grusom, men det er ikke mer plass i hodet mitt.

Vil jeg snart kunne greie å gråte, vil så gjerne det. Men inni meg er det kaos og kaldt....avvisende kaldt.

Dagene mine er som en drøm, virkeligheten er borte. Jeg "flyver" i min egen verden. Verden er rar.

Jeg er sliten, veldig. Vil slappe av nå....sortere. Finne ut, dø eller begynne helt på nytt.

Har bare meg selv!

(Beklager om noen oppfatter dette som syting eller fisking etter "fine ord". For det er ikke ment slik. Og om noen vurderer å svare med at jeg må ta meg sammen så dropp å skrive noe.....)

På forhånd takk for eventuelle svar!

[Gjest skal]

Hei og lykke lykke til!

Håper innleggelse kan hjelpe deg, at du møter kompetente og omsorgsfulle mennesker der. Vet ingenting om det for har heldigvis aldri behøvd det (og håper det varer..)

Det er tungt og ensomt å bare ha seg selv, men også vondt å åpne opp for andre. Vet, for har klart meg selv i over 20 år men så gikk det ikke mer.

Tro meg, uansett hvor skummelt og vondt og vannskelig det er, og hvor lang tid det måtte ta, så er det verd det! Ikke det at livet blir en dans på roser, men å slippe å være alene hele tiden - det kan ikke beskrives! Det skal du også oppleve. Men ta den tiden du trenger, ingen har rett til å presse deg for langt, ikke engang du selv!

Føler med deg og ønsker deg godt! En dag, om lenge eller kort, sitter du der med kaffen i hånden (eller te..) og tenker; I dag har jeg det bra!!

Mange gode tanker til deg!