Når ta "pause"når en er utslitt?(langt)

[Gjest Vil komme meg på topp igjen.]

Fikk smell som voksen etter incest og overgrep som barn og ungdom.

Har dessuten hatt en meget krevende familie.

Gikk vel tre år som sykemeldt/yrkesrettet attføring, da mente legen min at jeg var klar for uføre.

Pga. trøbbel med trygdekontor gav jeg opp å rydde opp i problemet mitt, og begynte på utdanning.

Samtidig hadde jeg en stor rettsting gående i to år, som endte med at jeg i dag sitter med et problem til i livet.

Fullførte utdanningen og har jobbet litt etter det, som vikar.

Tiden hos a-etat gikk ut og jeg var nå friskmeldt og tilmeldt som arb.søker. Jeg har ikke rett på arbeidsledighetstrygd men får iallefall to kurs, og jeg søker jobber osv.

I mellomtiden har jeg fått dratt på meg to kroniske sykdommer, dvs.den ene har jeg nok hatt i mange år og er derfor en ubehandlet kronisk sykdom, anses som "viktig".

Jeg har kuttet all kontakt med familie og lever et stille og rolig liv til vanlig.Egentlig er svært godt liv.

Men nå merker jeg at jeg er helt utslitt, ikke så rart kanskje, for det har vært mange hektiske år hvor jeg liksom aldri har fått tatt meg inn igjen.(gikk fra sykdomsperioden til utdanning og rettsak, videre i jobb og nå kurs)

Jeg har fått plastskinne av tannlegen for beskyttelse av tennene. Denne må jeg ha på natta fordi jeg både natt og dagtid skjærer og biter tenner slik at de får sprekker. Jeg som egentlig har sterke, fine tenner med så og si aldri hull.

Jeg som egentlig har mye krefter og pågangsmot føler nå at jeg ikke har ork til å følge med på kurset, ingen kapasitet, det er et hardt kurs, jeg har mistet all gløden og streber meg av gårde hver dag kun for å få kurspenger.

Så da lurer jeg på, hvor langt er det lurt å strekke seg før en bestemmer seg at nå trenger jeg en pause?

Jeg var jo ganske så nedkjørt for noen år tilbake da jeg slet etter barndommen.Jeg er selvsakt veldig redd for å bli så sliten igjen.(og jeg er redd for å få tilbake sykdomsperioden, dep.og angst, siden jeg måtte avbryte behandligen for dette pga.trygdekontoret)

Egentlig føler jeg at jeg trenger å sykemelde meg for å komme til hektene igjen, jeg skal til utredning for begge sykdommene mine i løpet av oktober/november også.

Men da mister jeg jo kurset mitt, og jeg er ikke tilgjengelig for aktuelle arbeidsgivere, jeg får et nytt hull i cv, og dytter vel kanskje bare problemene foran meg.

Men samtidig er det fryktelig tøfft å gå slik på halv tolv, jeg har jo så altfor lite energi, kurs, hus og hjem ++ er mye for tiden. Og ikke vet jeg når jeg har gått over streken og faktisk er i fare for å falle tilbake til der jeg var for noen år siden. Jeg føler desverre at jeg kan være på ved i den retningen nå.

Jeg prøver å rydde unna problemer/utfordringer i livet som kan ta energien min, og det har hjulpet på hverddagen, men sliten er jeg lell.

Har gått på antidep.i forbindelse med den dårlige perioden min, men det var halvannet års tid, og jeg har klart meg bra etter seponering. Har ikke brukt det på over to år og ønsker ikke begynne igjen.

Ikke minst fordi en av sykdommene mine kan være en stor grunn til at jeg er sliten, så jeg kan ikke ta det for gitt at jeg er utkjørt psykisk.

Så hva gjør jeg, fortsetter jeg å kjøre meg selv og ser hvordan det går og får muligheten til å få jobb, jobbe litt i vikarstillinger, og har et så som så kurs på papirene,

eller skal jeg innse at jeg faktisk er så sliten at det grenser til uforsvarlig å presse meg mer?

Det er et vanskelig valg, for jeg er en veldig sterk og ansvarsfull person. Det har vært deilig å komme seg oppover tross masse hinder hos trygdekontor og livet ellers.

Går og drømmer om å starte opp selv, det er mange penger det er snakk om men har en god fremtidsutsikt.

Selv om det er mye ansvar og jobb så ser det så deilig ut nå å kunne jobbe for seg selv og ikke stå til ansvar for noen andre mennesker slik sett. I den "butikken" er det også mye muligheter for jobb i eget tempo.

Detter er da også en mulighet for å styre livet inn på noe positivt før jeg sliter meg helt ut. Driver med slikt arbeid ellers når jeg kan og merker at jeg da klarer å koble ut problemer og jeg føler meg mye roligere innenbords selv om jeg er sliten.

Så hva gjør jeg?

Er vi laget slik at vi kan presse oss videre og komme helt på topp igjen, eller går man nedover og nedover når man først har begynt?

Bør jeg fortsette å drive meg selv, gi meg selv "pause" eller gripe etter andre beiter?

Håper på synspunkter og råd, svært mange dager er et ork nå og alt jeg ønsker er å jobbe, tjene lønn hver måned, trives, sove godt og ha det bra.

[Gjest Noen ideer]

Grip etter andre beiter, tenker jeg. En pause mener jeg bare er å utsette problemene for en stund, for så vende tilbake igjen til samme kjøret. Kanskje du skal gjøre drømmen om å starte opp for deg selv virkelig? Nå vet jeg ikke hva du planlegger, men ofte er det å starte en egen virksomhet svært krevende. Vanligvis vil det kreve mange sene kvelder i uka de første årene. Men samtidig kan det kanskje gi deg mye glede og mening.

Du har tydeligvis hatt et tøft liv så langt, men prøv å se framover. Det hørest veldig klisjeaktig ut, men å tenke positivt gjør livet mye lettere å leve. Se de små gledene i livet, og ta vare på gode dager.

Kanskje kan vitaminer hjelpe deg med å få mer energi. Det skader ikke å prøve.

[frosken]

Jeg tror de fleste av oss tåler de utfordringer vi må tåle, og at vi ikke tar varig skade av å leve under stort press. Imidlertid tror jeg at vår egen selvforståelse og tolkning av følelser og ubehag kan være utslagsgivende for hva vi tåler og ikke tåler før vi utvikler symptomer av ulikt slag.

Hva som er de gode valg i din situasjon må du selv vurdere. Noen ganger håper man at andre skal kommme og "befri" en i forhold til de plikter man har, og i såmåte har leger en spesiell funksjon i en del menneskers liv.