Gjest Følesesløs Skrevet 26. september 2005 Skrevet 26. september 2005 Jeg er aldri spesielt lei meg, og aldri så glad at jeg kjenner det bobler inni meg. Får jeg et slag i trynet, eller det oppstår et problem sukker jeg bare å begynner å tenke andre løsninger. Mens jeg ser andre som er i samme situasjon kan hyle og bære seg. Er det unormalt å nesten ikke reagere på noe? Har til tider opplevd mange dramatiske situasjoner i livet, men jeg tror ikke jeg er blitt kynisk heller. Føler på en måte at jeg bare eksisterer og er død innvendig. Tomhet kan det kanskje karaktiserest som... 0 Siter
bugge -jenta Skrevet 26. september 2005 Skrevet 26. september 2005 Du beskriver en veldig typisk depresjonstilstand. Har du hatt den lenge, ville jeg prøvd medisiner.(SSRI) OG det beste hadde vært noen å samtale med ved siden av. Å føle tristhet er bare en av kriteriene på å ha en depresjon. Tomhet, likegyldighet er nok minst like vanlige. Jeg kjenner meg godt igjen i tilstanden du bskriver og SSRI hjalp for meg. 0 Siter
Gjest Følesesløs Skrevet 26. september 2005 Skrevet 26. september 2005 Du beskriver en veldig typisk depresjonstilstand. Har du hatt den lenge, ville jeg prøvd medisiner.(SSRI) OG det beste hadde vært noen å samtale med ved siden av. Å føle tristhet er bare en av kriteriene på å ha en depresjon. Tomhet, likegyldighet er nok minst like vanlige. Jeg kjenner meg godt igjen i tilstanden du bskriver og SSRI hjalp for meg. Takk for svar! Jeg har gått på AD i 6 år. Har sluttet nå. Jeg er ikke deprimert. Jeg er interessert i det som skjer rundt meg, ler av en god spøk. Men det er som ingenting går inn på meg lengre. 0 Siter
akba Skrevet 26. september 2005 Skrevet 26. september 2005 Kjære fælelsløs. Jeg har opplevd det samme, de trenger oss. Fikk flere slag i trynet over mange år. Min mann tok tak i meg mange ganger, men det var så mange som trengte meg, å betro seg til. "Jeg var en livredder". Aldri mer ! Jeg ble totalt oppbrukt. Nå trenger jeg hjelp, skikkelig hjep!!!!! mvh 0 Siter
mariex Skrevet 26. september 2005 Skrevet 26. september 2005 Takk for svar! Jeg har gått på AD i 6 år. Har sluttet nå. Jeg er ikke deprimert. Jeg er interessert i det som skjer rundt meg, ler av en god spøk. Men det er som ingenting går inn på meg lengre. Høres ut som du ubevisst kutter ut følelsene dine, og kanskje det er en måte å beskytte deg selv på. Når man har opplevd mye vondt selv,tror jeg ikke man makter å ta alt innover seg, og det er kanskje like bra. mvh 0 Siter
willow Skrevet 26. september 2005 Skrevet 26. september 2005 jeg har det litt på samme viset, iallefall akkurat nå. jeg varierer mellom å reagere veldig sterkt på alt, til den tilstanden jeg har hatt de siste dagene (og som jeg har mesteparten av tiden) tomheten. utmattelsen. 0 Siter
gullan Skrevet 17. oktober 2005 Skrevet 17. oktober 2005 Høres ut som du ubevisst kutter ut følelsene dine, og kanskje det er en måte å beskytte deg selv på. Når man har opplevd mye vondt selv,tror jeg ikke man makter å ta alt innover seg, og det er kanskje like bra. mvh Det er jo trist hvis man heller ikke kan føle glede? Lykke er ikke bare fravær av smerte.Jeg tror det går an å lokke fram følelsene sine igjen selv om de har vært flate i en periode. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.