Hva er deres motivasjon for å bli frisk?

[vil bli borte]

Viktig å ikke miste målet av syne når ting er som tyngst.

[Gjest Anne-Linn]

ha et liv og slippe leve i et smertehelvete, så jævlig at en ikke får puste?

Motivasjon? Hva er alternativet.

er blitt frisk jeg nå da:)

[maire]

Jeg vil bli frisk og leve helt, ikke stykkevis og delt.

[willow]

å fungere i hverdagen. at jeg kan nyte gleder jeg nå føler er uoppnåelige. å ha krefter til å gå etter drømmene mine. oppfylle dem.

[bugge -jenta]

Jeg har en ny målsetting i livet mitt. Jeg skal slutte å fokusere på å bli frisk. Hele livet mitt dreier seg om å bli frisk. Alt jeg har gjort i årevis har dreiet seg om det.

Nå skal jeg tenke på hva det er som gir livet mitt livskvalitet her on nå. I dag og kanskje i morgen. Ikke om et år, ikke engang i fremtiden.

Jeg er lei av å leve i fremtiden, en gang om lenge da jeg endelig kan fungere igjen psykisk og fysisk.

VH bugge

[gunter]

Jeg har en ny målsetting i livet mitt. Jeg skal slutte å fokusere på å bli frisk. Hele livet mitt dreier seg om å bli frisk. Alt jeg har gjort i årevis har dreiet seg om det.

Nå skal jeg tenke på hva det er som gir livet mitt livskvalitet her on nå. I dag og kanskje i morgen. Ikke om et år, ikke engang i fremtiden.

Jeg er lei av å leve i fremtiden, en gang om lenge da jeg endelig kan fungere igjen psykisk og fysisk.

VH bugge

Er veldig enig med deg. Jeg også er snart der, tror jeg, hvor jeg kan greie å godta at jeg aldri kommer til å bli helt frisk.(det gjelder både fysisk og psykisk).

For meg har dette vært som å gå gjennom en sorgprosess de siste månedene. Jeg innser at jeg aldri igjen vil bli istand til å klare det yrket jeg hadde. Jeg kan ikke gå lange turer i skogen som var selve livet for meg.

Må kutte ut veldig mye av det jeg liker å gjøre, kan aldri planlegge noe lengre.

Det er kanskje ikke så rart man blir deprimert heller av dette.

Jeg har tidligere taklet motgang, angst etc. med stort tempo og fysisk aktivitet. Plutselig sitter jeg her og blir syk for det minste, mister fotfestet på en måte.

Men jeg er faktisk, som du, iferd med å godta at sånn er det og sånn blir det. Da må jeg gjøre det beste ut av situasjonen her og nå.

Har heldigvis, som det ser ut nå, endelig truffet blink med medisinering (tror jeg har vært mine behandleres største mareritt he-he).

Tenker en god del på at ting kunne vært verre. Har noen gode venner med uhelbredelig kreft, og tenker at jeg er tross alt heldig. Jeg kommer ikke til å dø på mange år enda, selv om livskvaliteten blir betydelig redusert.

Så da er jeg nødt til å nullstille meg. Må glemme det jeg greide en gang og kun se på her og nå. Fokusere på det jeg faktisk kan greie.

Må stille kravene til meg selv mye lavere, finne et yrke jeg kan greie og utføre samtidig som jeg trives med det.

Tror nok jeg vil trenge en god del hjelp til alt dette, men bare jeg får litt mere tid på meg, så SKAL jeg greie det.

Husk at ukrutt forgår aldri:-)

[bugge -jenta]

Er veldig enig med deg. Jeg også er snart der, tror jeg, hvor jeg kan greie å godta at jeg aldri kommer til å bli helt frisk.(det gjelder både fysisk og psykisk).

For meg har dette vært som å gå gjennom en sorgprosess de siste månedene. Jeg innser at jeg aldri igjen vil bli istand til å klare det yrket jeg hadde. Jeg kan ikke gå lange turer i skogen som var selve livet for meg.

Må kutte ut veldig mye av det jeg liker å gjøre, kan aldri planlegge noe lengre.

Det er kanskje ikke så rart man blir deprimert heller av dette.

Jeg har tidligere taklet motgang, angst etc. med stort tempo og fysisk aktivitet. Plutselig sitter jeg her og blir syk for det minste, mister fotfestet på en måte.

Men jeg er faktisk, som du, iferd med å godta at sånn er det og sånn blir det. Da må jeg gjøre det beste ut av situasjonen her og nå.

Har heldigvis, som det ser ut nå, endelig truffet blink med medisinering (tror jeg har vært mine behandleres største mareritt he-he).

Tenker en god del på at ting kunne vært verre. Har noen gode venner med uhelbredelig kreft, og tenker at jeg er tross alt heldig. Jeg kommer ikke til å dø på mange år enda, selv om livskvaliteten blir betydelig redusert.

Så da er jeg nødt til å nullstille meg. Må glemme det jeg greide en gang og kun se på her og nå. Fokusere på det jeg faktisk kan greie.

Må stille kravene til meg selv mye lavere, finne et yrke jeg kan greie og utføre samtidig som jeg trives med det.

Tror nok jeg vil trenge en god del hjelp til alt dette, men bare jeg får litt mere tid på meg, så SKAL jeg greie det.

Husk at ukrutt forgår aldri:-)

Når det ikke ser ut til at livet "vil gå min vei", da får jeg slutte å gå på den veien. Kanskje ikke for alltid, men av og til er det nødvendig å se opp og ut og lete etter andre veier som er der.

Dette betyr ikke at en skal gi opp livsdrømmer sånn uten videre, men noen må en kanskje bytte ut, andre beholde( men gi det en annen tidsramme)

Det viktigste er her og nå. Kamper må en utkjempe, men en må velge dem med omhu av og til. Er det verdt det? Hva er det egentlige målet? Fokus på dette er veldig viktig for meg i disse dager.

Hva som gjør et liv verdt å leve vil være så individuelt, og man må nok gå mange runder med seg selv på dette, siden det er en prosess. Et minimum av et leveverdig liv søker jeg å få til til enhver tid. Det innebærer at jeg har tatt meg en pause i studiet mitt, men jeg har ikke gitt opp å nå målet en gang. Bare ikke nå, for dette presset gjør meg så syk at jeg ligger for det meste i sengen med migrene og andre fysiske plager. Jeg har satt en grense for første gang; Jeg fortjener ikke å ha det så jævlig. Jeg fortjener et minimum av lykke her og nå også. Ikke bare i fremtiden. Det var et tøft valg å ta, for "livet ville ikke gå min vei", men det var et riktig valg. Man må vite hva man kjemper for. Jeg kjemper for et bedre liv, og håper det innebærer å være delvis yrkesaktig i fremtiden for min del, men går ikke over mitt eget lik for å oppnå noe som jeg ikke engang vet sikkert vil gi meg et bedre liv. Nå skal jeg ta litt vare på meg selv, og neste år er jeg forhåpentligvis klar igjen. Og jeg er klar for en kamp, så lenge det kjennes riktig ut. Jeg tror jeg er i gang igjen neste år.

Lykke til med å finne veier hvor du kan finne leveverdig liv. jeg tror de finnes der for de fleste av oss, men vi må gå litt i oss selv, slutte å sammenlikne oss med resten av verden. Hva er det jeg vil ut ifra mine muligheter nå, min lidelse og mine ressurser?

Klem fra bugge.

[gunter]

Når det ikke ser ut til at livet "vil gå min vei", da får jeg slutte å gå på den veien. Kanskje ikke for alltid, men av og til er det nødvendig å se opp og ut og lete etter andre veier som er der.

Dette betyr ikke at en skal gi opp livsdrømmer sånn uten videre, men noen må en kanskje bytte ut, andre beholde( men gi det en annen tidsramme)

Det viktigste er her og nå. Kamper må en utkjempe, men en må velge dem med omhu av og til. Er det verdt det? Hva er det egentlige målet? Fokus på dette er veldig viktig for meg i disse dager.

Hva som gjør et liv verdt å leve vil være så individuelt, og man må nok gå mange runder med seg selv på dette, siden det er en prosess. Et minimum av et leveverdig liv søker jeg å få til til enhver tid. Det innebærer at jeg har tatt meg en pause i studiet mitt, men jeg har ikke gitt opp å nå målet en gang. Bare ikke nå, for dette presset gjør meg så syk at jeg ligger for det meste i sengen med migrene og andre fysiske plager. Jeg har satt en grense for første gang; Jeg fortjener ikke å ha det så jævlig. Jeg fortjener et minimum av lykke her og nå også. Ikke bare i fremtiden. Det var et tøft valg å ta, for "livet ville ikke gå min vei", men det var et riktig valg. Man må vite hva man kjemper for. Jeg kjemper for et bedre liv, og håper det innebærer å være delvis yrkesaktig i fremtiden for min del, men går ikke over mitt eget lik for å oppnå noe som jeg ikke engang vet sikkert vil gi meg et bedre liv. Nå skal jeg ta litt vare på meg selv, og neste år er jeg forhåpentligvis klar igjen. Og jeg er klar for en kamp, så lenge det kjennes riktig ut. Jeg tror jeg er i gang igjen neste år.

Lykke til med å finne veier hvor du kan finne leveverdig liv. jeg tror de finnes der for de fleste av oss, men vi må gå litt i oss selv, slutte å sammenlikne oss med resten av verden. Hva er det jeg vil ut ifra mine muligheter nå, min lidelse og mine ressurser?

Klem fra bugge.

Sender deg mange styrkeklemmer og håper du kommer deg på beina igjen.

Eller det er jeg sikker på at du gjør. Leser ut fra det du skriver at du har en styrke i deg som gjør deg sterk, selv om du innimellom faller noen skritt tilbake.

Men dette tror jeg vi må ta med i beregningen. Husk: To skritt fram, men alltid bare ett tilbake. Ting går framover, selv om det går litt tregt med oss av og til.

Men hva så? Hvem har sagt at de som stresser seg halvt ihjel har en bedre hverdag?

Det virker som at for mange er det å ha et verdig og meningsfyllt liv det samme som å stresse. De som stresser og greier hundre ting samtidig blir sett på som sterke og flinke mennesker.

Jeg tror at livet til oss som ikke tåler dette stresset, kan bli veldig bra også, om ikke bedre. Bare vi lærer oss å godta at vi ikke greier dette tempoet lengre. Vi trenger litt lengre tid.

Jeg er sikker på at neste år er du på skolebenken igjen. Ikke se på dette som et nederlag, se på det som lærdom.

Kanskje er det måter du neste år kan legge tilrette studiene dine på, slik at du har bedre forutsetninger for å klare det?

Hva med deltidsstudium?

Du kan jo også bruke litt av denne vinteren til å lese foran litt pensum kanskje, slik at det blir lettere til neste år?

Se muligheter framfor problemer, og husk jeg er her inne et sted og støtter deg gjerne hvis du trenger meg :-)

[bugge -jenta]

Sender deg mange styrkeklemmer og håper du kommer deg på beina igjen.

Eller det er jeg sikker på at du gjør. Leser ut fra det du skriver at du har en styrke i deg som gjør deg sterk, selv om du innimellom faller noen skritt tilbake.

Men dette tror jeg vi må ta med i beregningen. Husk: To skritt fram, men alltid bare ett tilbake. Ting går framover, selv om det går litt tregt med oss av og til.

Men hva så? Hvem har sagt at de som stresser seg halvt ihjel har en bedre hverdag?

Det virker som at for mange er det å ha et verdig og meningsfyllt liv det samme som å stresse. De som stresser og greier hundre ting samtidig blir sett på som sterke og flinke mennesker.

Jeg tror at livet til oss som ikke tåler dette stresset, kan bli veldig bra også, om ikke bedre. Bare vi lærer oss å godta at vi ikke greier dette tempoet lengre. Vi trenger litt lengre tid.

Jeg er sikker på at neste år er du på skolebenken igjen. Ikke se på dette som et nederlag, se på det som lærdom.

Kanskje er det måter du neste år kan legge tilrette studiene dine på, slik at du har bedre forutsetninger for å klare det?

Hva med deltidsstudium?

Du kan jo også bruke litt av denne vinteren til å lese foran litt pensum kanskje, slik at det blir lettere til neste år?

Se muligheter framfor problemer, og husk jeg er her inne et sted og støtter deg gjerne hvis du trenger meg :-)

Takk for støttende ord:o)

Bugge