NHD/andre: Noen spørsmål.

[Gjest misforstår andre]

Har alltid fått høre at jeg ikke tåler at folk "snakker" til meg.

Dersom jeg har fått "tilsnakk" så kan jeg oppleve det som en utskjelling.

Dersom jeg og psykiateren min (i følge henne) har diskutert noe så mener jeg at vi har kranglet.

Personer som bruker lang tid på å forklare ting, og som jeg tror at egentlig er ute etter en dialog med meg, opplever jeg som kverulante.

I møte med behandleren min og med folk som står meg nær så går dette greit fordi jeg føler meg trygg nok til å snakke om det.

Men det blir litt problematisk i møte med folk som jeg ikke kjenner så godt men som jeg må forholde meg til. For eksempel sykepleiere på avdelinger jeg er innlagt på. Det blir til at jeg trekker meg unna en del av dem av redsel for konflikter.

Jeg er også veldig redd for å gjøre noe galt. Jeg er redd for å bli oppfattet som lat, frekk, at jeg ikke har fulgt regler osv.

Dersom noen ber om å få snakke med meg så tenker jeg stort sett: hva galt har jeg gjort nå. Samtidig som jeg kjenner meg veldig redd.

Men det som blir så dumt oppi alt er at hele greia handler om at jeg ikke klarer å skjønne forskjellen på tilsnakk og utskjelling. Og på diskusjon og krangel.

[Gjest til deg]

Jeg tror at dette skyldes at du har lite tro på deg selv.

Du er kanskje ikke trygg på deg selv, slik at du dermed er et åpent "sår" som - hver gang noen prater til deg - for vondt.

Kan dette stemme?

Hvis ja, så må du gi deg selv en oppgave: Gi deg selv tusenvis av kjærlighetserklæringer. Hver dag. Stå foran speilet. Si gode ting til deg selv. Tusenvis av ganger. Hver dag.

Er det vanskelig å vite hva du skal si, så bruk fantasien!

[Gjest Timari]

Dette kan minne litt om unnvikende pf.

Prøv å tenke mere sak og ikke person. personer kan være uenige med deg, med hva du sier, men det betyr ikke nødvendigvis at de ikke liker deg som person.

Prøv å tenke deg situasjonen hvis du aldri skulle vært uenige med noen av frykt for å såre noen. Verden hadde blitt ganske så slitsom om vi hele tiden skulle tenke på det.

og tenk så kjedelig!!. Det er først når vi tør å argumentere med andre at vi utvikler oss, og at vi lærer å kjenne oss selv bedre. Akkurat nå er selv fryktelig uenig med en venninne med meg fordi jeg synes hun er så fordomsfull på enkelte områder. Men hvis hun var enig med meg i alt så hadde jeg syntes at vennskapet ble ganske så kjedelig.

Jeg vet dette ikke er enkelt, og jeg synes selv dette med å være uenig og å ta imot kritikk er svært vanskelig til tider. Det er ikke til å komme i fra at i perioder i livet er vi mere sårbare for kritikk.

Du har sikkert snakket med psykologen din om dette. Kanskje dere også kunne øve på dette her.? At du feks får lov til å være uenig i det hun sier, og dere snakker sammen etterpå hvordan det føltes. Litt kunstig blir det jo, men det kan være et forsøk.

Og husk at psykologen liker deg ikke noe mindre om du tør å være uenig med henne i blant.

lykke til:)