Mine foreldre prøver i det minste...

[Gjest ^ c a i i ne s ^]

For å gjøre en lang historie kort så har jeg nå blitt 20 år og er flyttet hit og adoptert som 2-åring. Dette på grunn av at min biologiske familie ikke kunne ta vare på meg og min halvbror på grunn av sykdom. Foreldrene mine er veldig flinke, snille og forsiktige personer som vil oss alt vel. Røyker ikke, drikker ikke og tar livet veldig med ro. Holder seg mest hjemme. I de senere år når jeg har fått et større behov for å gå ut og treffe venner, ikke alltid midt på dagen, men ofte sent på kveldene osv har de begynnt å få problemer med dette. De mener jeg ikke tar hensyn til de i det hele tatt og begynnt å bli mer og mer kranglete. Jeg prøver å opptre høfflig og imøtekommende når de påpeker mine feil på en sint og aggressiv måte. Jeg prøver å komme i en dialog med de slik at vi får utredet situasjonen og klarhet i ting men de sier dette var vi sagt gang på gang, vi er så lei av å mase. Faktum er at de ikke har kommet med konstruktive tilbakemeldinger på ting men reagert med kjeftbruk og sinne. Jeg føler det veldig urettferdig når andre på min alder kjefter på sine foreldre og får konstruktiv kritikk (føles det ut som) tilbake mens her er det motsatt. De føler seg urettferdig behandlet og har etter hvert besluttet at jeg ikke får bo her mer. Får de det hele tiden som de vil er de snille og greie. De har også noen merkelige trekk ved å omgjøre sannheten i mindre eller større grad til deres fortjeneste. Om jeg har sagt noe forandrer de det til noe negativt slik at de kan bruke kjeft og vise at de er sjefene. De er redde for at jeg skal bli sosialklient for resten av livet eller narkoman når vi diskuterer at jeg er ute med vennene mine. Jeg prøver å forklare de at det er normalt. Jeg skal selfølgelig flytte ut slik at jeg kan fortsette med å leve et vanlig sosialt liv kombinert med å gå på skole. Jeg har greie karakterer på skolen og fullført videregående skole og holder meg langt unna stoff o.l. Har ambisjoner om å gjøre det bra og hittil har det gått veldig bra. Jeg skjønner mine foreldre ønsker meg alt godt men måten er helt gal. De raser over av aggresjon om de får korreksjoner på ting fra meg, mine meninger, argumenter eller syn på forskjellige ting om de ikke er lik deres.

De virker for meg litt psykisk ustabile i måten de oppfører seg på. Av og til får de nok, om de skjønner at de har tapt en diskusjon og banker i bordet og viser tydelig aggresjon og brøler at jeg skal ut av huset øyeblikkelig. La meg understreke at det ikke er snakk om bruk av fysisk vold eller makt fra noen av partene. Det hadde jeg aldri kunne godtatt. Desverre har jeg ikke kunnskaper om psykiatri, derfor lurte jeg på om du kunne se hva som kunne være i veien de eller om de rett og slett bare er lite flinke til å se ting fra andre sider enn sine egne. At de ble godkjente som fosterforeldre/adoptivforeldre av to psykologer for mange år siden tregner vel nødvendigvis ikke å tilsi at de er foreldre som er flinke til å omgåes ungdom?

[noppy]

Jeg er selv adoptivmamma og ingen "ekspert" på noen måte.

Tenkte jeg skulle være forsiktig med å gi råd.

Men en ting som slo meg...tenker du at det faktum at du er adoptert gjør ting vanskeligere eller annerledes?

Du skriver at dine adoptivforeldre ble i sin tid godkjent av to psykologer. Vel, til det vil jeg si-ingen kjenner framtiden, og det tror jeg gjelder uavhengig om man får biologiske barn eller adopterer et barn.

Mine barn er små, men jeg håper at jeg senere i livet skal kunne stille opp for dem på en bra måte etterhvert som de vokser opp.

Ellers tenker jeg at du er 20 år, du er voksen Selv flyttet jeg hjemmefra da jeg var 18 år for da var jeg klar for det. Hadde det godt hjemme altså, men da ville jeg stå på egne ben.

Hvilke tanker gjør du deg om det?

Og sist men ikke minst, det virker som du ønsker å ta tak i problemene og løse dem på en konstruktiv måte. Det er bra. Ønsker deg lykke til!

[Gjest caiines]

Jeg er selv adoptivmamma og ingen "ekspert" på noen måte.

Tenkte jeg skulle være forsiktig med å gi råd.

Men en ting som slo meg...tenker du at det faktum at du er adoptert gjør ting vanskeligere eller annerledes?

Du skriver at dine adoptivforeldre ble i sin tid godkjent av to psykologer. Vel, til det vil jeg si-ingen kjenner framtiden, og det tror jeg gjelder uavhengig om man får biologiske barn eller adopterer et barn.

Mine barn er små, men jeg håper at jeg senere i livet skal kunne stille opp for dem på en bra måte etterhvert som de vokser opp.

Ellers tenker jeg at du er 20 år, du er voksen Selv flyttet jeg hjemmefra da jeg var 18 år for da var jeg klar for det. Hadde det godt hjemme altså, men da ville jeg stå på egne ben.

Hvilke tanker gjør du deg om det?

Og sist men ikke minst, det virker som du ønsker å ta tak i problemene og løse dem på en konstruktiv måte. Det er bra. Ønsker deg lykke til!

Jeg har bodd borte hjemmenifra i over et år, fra jeg var 18 år. Jeg kom tilbake pga venner og praktiske årsaker. (20 mil fra der jeg bodde i et år). Har bodd her fordi jeg ennå ikke har fått jobb osv. Venter på å komme inn på universitetet. Har ingen ambisjoner om å bo her da.

[gullfisk]

Både du og dine foreldre høres helt vanlige ut.

De har litt problemer med å takle at du har blitt voksen, men så lenge du bor hos dem er de "sjefene". Løsningen på situasjonen er ikke å gi dine foreldre en diagnose, men at du flytter for deg selv. Gjør det så fort du kan, og forsøk å holde konfliktnivået lavt i mellomtiden. Det er MANGE som i perioder ikke er spesielt flinke til å være foreldre til ungdom.

Mvh