DIXI; jeg har talt; jeg har fortalt!

[Talkie]

Vel, som noen allerede har fått vite via småprat eller IRC, har jeg fortalt mine foreldre hva det er jeg har gått gjennom.

||¤|| Kort fortalt for de som ikke kjenner meg så godt! ||¤||

Jeg ble utsatt for incest fra jeg var 9-14 år. Og fortalte ikke en levende sjel, før jeg var 20 og ikke kunne bære hemmeligheten mere. Da hadde jeg båret på den i elleve år!

Nå er jeg snart 22 år, og etter mye om og men, frem og tilbake tok jeg sats og "hoppet..."

Jeg sov ikke noe den natten før jeg skulle fortelle. Mor og Far var på hytta i ferien, så da klokken var 05:05 om morningen, satte jeg meg bak rattet, nydusjet og nypakket, og satte kursen sørover.

Da klokken var 06:45, sto jeg ute på hytten og banket på døren. (Jeg er plaget av kronisk krampe i den høyre forten...=)*ler*)

Mor og Far sto opp, og kom ut for å hilse på. Vel, jeg kom ikke med glade nyheter, men de tok det hele med fatning, og hadde mer eller mindre ventet på at jeg skulle fortelle. (Mor har jobbet som psyk. hjelpepleier i 20 år, og hadde vel observert en del ting jeg ikke hadde tenkt på)

Etter at jeg fortalte hva jeg hadde opplevd, føler jeg at de har mye mere forståelse for hvorfor jeg reagerer som jeg gjør enkelte ganger. De viser også omsorg på en annen måte. Kort sagt, har jeg hittil ikke hatt noen negative opplevelser med at jeg fortalte.

Håper alle som forteller opplever like mye forståelse som det jeg har gjort!

Vil også benytte annledningen til å takke alle jeg har møtt på DOL, som har vært til støtte og oppmuntring. Jeg synes dere skal ha en bit av kaken, for dere tok del i modningsprosessen også!

Mange gode klemmer fra

[billyba]

Er kjempestolt av deg Talkie!!!

Skulle bare ønske at jeg hadde like mye mot til å fortelle mine foreldre at jeg ble voldtatt....Kanskje jeg finner mot etterhvert??

Stå på vennen, du fortjener bare godt!!!!

Mange gode klemmer fra

[DIXI]

Fabelaktig, Talkie!! Er så stolt av deg!!! Lykke til videre!!

Kjempeklem fra Grete :-)

[Hope]

Kjære Talkie-venn!

Sitter her og kjemper med tårene; det du forteller er utrolig sterkt og jeg er kjempestolt av deg! Vær stolt av deg selv også, du er kanontøff!

Jeg vet jo hvor vanskelig det er å skulle fortelle, hvilke tanker du må ha hatt, hvilken spenning som har ulmet i kropen din...men jeg tror også jeg kan sette meg inn i noe av lettelsen din over å ha fortalt!

Er så glad for at det gikk bra! Som regel tror jeg vi gruer oss mer enn nødvendig, for så å oppleve en stor lettelse når det ikke var så grusomt likevel.

Det er to flotte foreldre du har som gir deg den omsorgen du trenger, som prater med deg og tar vare på deg. Fortsett å prate med dem når det presser på.

Litt rart å skrive dette til deg, for du og jeg har jo gjennomgått mye av det samme denne sommeren, men vet du? Jeg er oppriktig stolt av at du har klart dette! Vi har begge grunn til å være stolte av oss selv, ikke sant vel? ;-)

Du, jeg slenger masse klemmer over til deg og ønsker deg alt godt videre!

Jeg har troa på deg!

God klem til deg

fra ei som er både stolt og rørt!