Ekspertsvar Interpersonlig terapi (IPT)?

[Gjest flinkpike]

Jeg ser at NHD bla. har anbefalt IPT som behandling for depresjon. Hva går denne behandlingsformen nærmere ut på? Hva med dynamisk psykoterapi, er denne behandlingsformen funnet mindre egnet?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

http://www.med.umich.edu/depression/ipt.htm

[bugge -jenta]

jeg får inntrykk av at man prøver å lage behandlingsformer/metoder som avgrenser og går mer spesifikt inn på ulike sider ved livet.

Kan helt sikkert være lurt, tidsbesparende og økonomibesparende. Alle trenger slett ikke den terapiformen jeg går i, psykoanalytisk/psykodynamisk psykoterapi. Når det er sagt er denne terapien så omfattende at den er både fokusert på kognitiv terapi, og har fokuset på det interpersonelle. I hvert fall slik min terapeut jobber. Forholdet mellom oss selv og andre dannes fra den spede begynnelse,og danner relasjonelle spor i hjernen som følger oss. Jeg tenker at det spørs hvor dype spor som er laget om det vil være effektivt med en mer inngående langvarif paykoterapi, som tar for seg flere områder i livet. Eller denne formen som er ny for meg, og som jeg egentlig ikke vet noe om. I mitt tilfelle sitter det dype spor, som det tar år og forandre. kanskje ikke så effektivt, men kanskje den eneste veien som fungerer likevel. En annen type terapi ville nok prellet mer av hvis den ikke gikk inn til margen i meg. Der hvor mye er. Alle trenger ikke gå inn til margen. Heldigvis.

Tanker en lørdag formiddag. Det går sånn passe med meg for tiden. Sliter vel egentlig med det at terapien går fremover. Det er tøft og overveldende, og jeg takler det ikke alltid like godt. Jeg ligger og svømmer på et urolig hav som jeg selv har kastet meg ut på, og kan bare håpe at psykiateren min virkelig holder fast i et usynlig tau til livbøygen som så vidt holder meg oppe. At han vet hvor jeg er, hva som skjer, og at det er rett vei. For jeg har aldri prøvd dette før, mens han har fulgt prosessen til så mange. Det er svært skremmende, og det tar forbasket lang tid. Men det har tatt et helt liv å komme dit også. Slikt fikses ikke på et blunk. jeg gråter mye for tiden, men føler meg ikke så deprimert. Når jeg har vært deprimert før har jeg sjelden grått mye. Jeg er så full av følelser og sinnstilstander som er ukjente for meg.

Og mannen min, stakkar:o)

Håper du har det ok.

Vh

[Gjest flinkpike]

jeg får inntrykk av at man prøver å lage behandlingsformer/metoder som avgrenser og går mer spesifikt inn på ulike sider ved livet.

Kan helt sikkert være lurt, tidsbesparende og økonomibesparende. Alle trenger slett ikke den terapiformen jeg går i, psykoanalytisk/psykodynamisk psykoterapi. Når det er sagt er denne terapien så omfattende at den er både fokusert på kognitiv terapi, og har fokuset på det interpersonelle. I hvert fall slik min terapeut jobber. Forholdet mellom oss selv og andre dannes fra den spede begynnelse,og danner relasjonelle spor i hjernen som følger oss. Jeg tenker at det spørs hvor dype spor som er laget om det vil være effektivt med en mer inngående langvarif paykoterapi, som tar for seg flere områder i livet. Eller denne formen som er ny for meg, og som jeg egentlig ikke vet noe om. I mitt tilfelle sitter det dype spor, som det tar år og forandre. kanskje ikke så effektivt, men kanskje den eneste veien som fungerer likevel. En annen type terapi ville nok prellet mer av hvis den ikke gikk inn til margen i meg. Der hvor mye er. Alle trenger ikke gå inn til margen. Heldigvis.

Tanker en lørdag formiddag. Det går sånn passe med meg for tiden. Sliter vel egentlig med det at terapien går fremover. Det er tøft og overveldende, og jeg takler det ikke alltid like godt. Jeg ligger og svømmer på et urolig hav som jeg selv har kastet meg ut på, og kan bare håpe at psykiateren min virkelig holder fast i et usynlig tau til livbøygen som så vidt holder meg oppe. At han vet hvor jeg er, hva som skjer, og at det er rett vei. For jeg har aldri prøvd dette før, mens han har fulgt prosessen til så mange. Det er svært skremmende, og det tar forbasket lang tid. Men det har tatt et helt liv å komme dit også. Slikt fikses ikke på et blunk. jeg gråter mye for tiden, men føler meg ikke så deprimert. Når jeg har vært deprimert før har jeg sjelden grått mye. Jeg er så full av følelser og sinnstilstander som er ukjente for meg.

Og mannen min, stakkar:o)

Håper du har det ok.

Vh

Hei, kjekt å høre fra deg!

Interessante tanker du har vedr. IPT. Når jeg gjorde meg kjent med informasjonen via linken NHD hadde oppgitt, skjønte jeg fort at det var denne terapiformen jeg hadde prøvd over et halvt år uten hell. Ja, som jeg kanskje har nevnt tidligere ble jeg bare dårligere. Psykologen fokuserte utelukkende på mitt forhold til min mor, og ønsket at jeg skulle bryte med henne fordi hun var en meget "farlig" person i hans øyne. Pr.i dag er jeg svært glad over at jeg ikke fulgte hans råd, men fulgte magefølelsen som sa at det var vel drastisk. Det er ikke min mor "der ute" som er årsak til all min lidelse. Dette har jeg til fulle fått anledning til å se gjennom etterfølgende behandlinger.

I likhet med deg går jeg også til psykoanalytisk/psykodynamisk psykoterapi. Problemet er at jeg ikke helt klarer å se hvordan psykoterpi skal kunne være en effektiv behandlingsform i mitt tilfelle. Et av hovedproblemene mine er at jeg ikke har hatt kontakt med følelser på mange år. Og gjennom psykoanlysen opprettholdes denne "distansen til livet" ved at det kun er tale om min formidling av ord og tanker. Jeg opplever det nærmest som et slags intellektuelt fora, hvor synspunkter fremlegges uten at jeg kommer noe videre. Nå har jeg kun gått i denne typen behandling i overkant av et halvt år, og er klar over at det er tale om en mangeårig terapiform, men likevel hadde jeg håpet på noen små milepæler som kunne bekrefte at jeg er på rett vei. Det er ikke mange månedene til sykemeldingsperioden er over, og jeg som utgangspunkt skal begynne å fungere igjen.

Ut fra det du skriver, virker det som om det har skjedd en "forløsning" mht. din terapi. Ja, det høres ut som om mange endringsprosesser plutselig har satt i gang og nærmest snudd opp ned på "vedtatte sannheter". Noe som i mine øyne gir et klart signal om at du er et stort skritt nærmere å få det bedre med deg selv, mye bedre!! Jeg skjønner godt du føler det tøft og overveldende. Og at din mann kanskje føler seg på utrygg grunn...

Har du noen formening om hvorfor prossen "eskallerer" akkurat nå? Har du hatt lignende fremskritt tidligere i terapien?

Jeg leste i et eldre svarinnlegg at du hadde tatt en pause fra studiene denne høsten. Umiddelbart tenkte jeg at det hørtes veldig, veldig riktig ut. Kroppen vet å gi beskjed! Det er desverre lett å ignorere den. Det har jeg smertelig erfart. Det er bl.a. derfor jeg føler at psykoterapien kommer til kort. For å bøte på det, meldte jeg på et flereårig kursopplegg i regi av Institutt for holistisk medisin og meditasjon (IHMM) med tittel "Det Glemte Barnet". Jeg føler jeg har fått flere a-ha opplevelser på de få kursdagene enn jeg har fått gjennom lang tid i behandling. Nå sitter mye av min frykt, skam osv. i kroppen, og det er kanskje derfor dette konseptet passer særlig bra for meg. Særlig pusteøvelser får frem en rekke reaksjoner jeg for lengst hadde fortrengt, men som kroppen altså husker. Desverre er det nesten et år til neste kursdel,

så dermed vil jeg søke å gjøre det beste ut av psykoterapien. Jeg har visst ikke nevnt at jeg er meget fornøyd med psykiateren jeg går til. Det er med andre ord selve behandlingskonseptet jeg kanskje ikke har helt tillit til.

Nå vet jeg ikke om du sjekker svar på tidligere innlegg, hvis ja kunne du kanskje bare sende en ok melding når du har lest den. Ellers vil jeg prøve å legge den inn som ny tråd.

Du går tydeligvis en spennende tid i møte. Lykke til!

PS! Jeg tenker på deg - og føler med deg! Hyggelig hvis du vil dele noen tanker mht. hvordan veien går videre når det passer seg slik.

Varm hilsen fra

[bugge -jenta]

Hei, kjekt å høre fra deg!

Interessante tanker du har vedr. IPT. Når jeg gjorde meg kjent med informasjonen via linken NHD hadde oppgitt, skjønte jeg fort at det var denne terapiformen jeg hadde prøvd over et halvt år uten hell. Ja, som jeg kanskje har nevnt tidligere ble jeg bare dårligere. Psykologen fokuserte utelukkende på mitt forhold til min mor, og ønsket at jeg skulle bryte med henne fordi hun var en meget "farlig" person i hans øyne. Pr.i dag er jeg svært glad over at jeg ikke fulgte hans råd, men fulgte magefølelsen som sa at det var vel drastisk. Det er ikke min mor "der ute" som er årsak til all min lidelse. Dette har jeg til fulle fått anledning til å se gjennom etterfølgende behandlinger.

I likhet med deg går jeg også til psykoanalytisk/psykodynamisk psykoterapi. Problemet er at jeg ikke helt klarer å se hvordan psykoterpi skal kunne være en effektiv behandlingsform i mitt tilfelle. Et av hovedproblemene mine er at jeg ikke har hatt kontakt med følelser på mange år. Og gjennom psykoanlysen opprettholdes denne "distansen til livet" ved at det kun er tale om min formidling av ord og tanker. Jeg opplever det nærmest som et slags intellektuelt fora, hvor synspunkter fremlegges uten at jeg kommer noe videre. Nå har jeg kun gått i denne typen behandling i overkant av et halvt år, og er klar over at det er tale om en mangeårig terapiform, men likevel hadde jeg håpet på noen små milepæler som kunne bekrefte at jeg er på rett vei. Det er ikke mange månedene til sykemeldingsperioden er over, og jeg som utgangspunkt skal begynne å fungere igjen.

Ut fra det du skriver, virker det som om det har skjedd en "forløsning" mht. din terapi. Ja, det høres ut som om mange endringsprosesser plutselig har satt i gang og nærmest snudd opp ned på "vedtatte sannheter". Noe som i mine øyne gir et klart signal om at du er et stort skritt nærmere å få det bedre med deg selv, mye bedre!! Jeg skjønner godt du føler det tøft og overveldende. Og at din mann kanskje føler seg på utrygg grunn...

Har du noen formening om hvorfor prossen "eskallerer" akkurat nå? Har du hatt lignende fremskritt tidligere i terapien?

Jeg leste i et eldre svarinnlegg at du hadde tatt en pause fra studiene denne høsten. Umiddelbart tenkte jeg at det hørtes veldig, veldig riktig ut. Kroppen vet å gi beskjed! Det er desverre lett å ignorere den. Det har jeg smertelig erfart. Det er bl.a. derfor jeg føler at psykoterapien kommer til kort. For å bøte på det, meldte jeg på et flereårig kursopplegg i regi av Institutt for holistisk medisin og meditasjon (IHMM) med tittel "Det Glemte Barnet". Jeg føler jeg har fått flere a-ha opplevelser på de få kursdagene enn jeg har fått gjennom lang tid i behandling. Nå sitter mye av min frykt, skam osv. i kroppen, og det er kanskje derfor dette konseptet passer særlig bra for meg. Særlig pusteøvelser får frem en rekke reaksjoner jeg for lengst hadde fortrengt, men som kroppen altså husker. Desverre er det nesten et år til neste kursdel,

så dermed vil jeg søke å gjøre det beste ut av psykoterapien. Jeg har visst ikke nevnt at jeg er meget fornøyd med psykiateren jeg går til. Det er med andre ord selve behandlingskonseptet jeg kanskje ikke har helt tillit til.

Nå vet jeg ikke om du sjekker svar på tidligere innlegg, hvis ja kunne du kanskje bare sende en ok melding når du har lest den. Ellers vil jeg prøve å legge den inn som ny tråd.

Du går tydeligvis en spennende tid i møte. Lykke til!

PS! Jeg tenker på deg - og føler med deg! Hyggelig hvis du vil dele noen tanker mht. hvordan veien går videre når det passer seg slik.

Varm hilsen fra

Hei på deg!

Beklager at jeg ikke svarer så kjapt. Det er av og til det går noen dager mellom hver gang jeg er her inne,tro det eller ei:o) Men jeg har tenkt på deg, og måtte innom for å se om du hadde svart.

Jeg synes det er litt skremmende med psykologer som ikke lar pasienten selv komme frem til ønsket om et brudd når det er snakk om nære relasjoner. Jeg tror ditt valg var riktig, for selv om det kan være mye usunt i en nær relasjon, er det et drastisk skritt med totalt brudd. Det finnes mange andre måter å takle slike ting på.

Jeg antar denne terapiformen vi går i er like forskjellig som det finnes pasienter og psykoterapeuter, selv om grunntanker kan være like. Etter et halvt år tror jeg at jeg var omtrent der du er nå. Jeg snakket lenge om meg selv i tredjeperson, og det ble nærmest som om jeg var vårt felles studieprosjekt. En del av dette tror jeg er motstand i terapi, at vi vegrer oss dypt inne mot å la prosesser komme i gang. Etterhvert forandret det seg veldig. Det tok år før jeg gråt skikkelig, men nå er det så mye følelser at det renner over. Og vi har mye fokus på pust og kropp. Men det har tatt tid. Snakker jeg om bestemte ting, kan jeg for eksempel få smerter i øvre del av rygg. Det slår ikke feil. Og han er veldig fokusert på følelser og kropp både når jeg er der, og ellers i livet mitt. Dype inngående samtaler om seksualitet tar rimelig knekken på meg, og jeg har mye angst etter mange av timene. Men vi har timer der jeg eksponerer meg for skremmende emner i ny og ne.

I perioder har jeg gått i psykomotorisk fysioterapi og det tror jeg hadde vært tingen for deg. Det kan være lange ventelister, men sett deg på en likevel. Her jobber en spesielt med de tingene du nevner, og dette er fint å kombinere med psykoterapi. De virker/kan virke gjensidig forsterkende på hverandre.

Jeg tenker litt at det ikke er bare terapeuten som styrer showet. Ønsker du mer fokus på enkelte ting, så si det. Etterhvert har jeg begynt å påvirke timene i større grad. Synes jeg at jeg vil ha mer respons fra ham i en time "maser" jeg meg til det:o)

Jeg ligger i timene på en sofa.

Det har hjulpet meg til å gi slipp og møte meg selv på en annen måte enn når jeg satt. Mitt blikk er bare vendt mot meg selv, og vi snakker mye om barnet mitt. Det var noe av det første min andre psykiater sa (i likhet med den første) at mye av jobben vår var å jobbe med mitt forhold til det lille forlatte barnet mitt som de kunne ta og føle så sterkt på.

Det er og har vært en lang prosess. Jeg har skrevet mange dikt/sanger rundt mange av disse temaene, og av og til brenner jeg etter å dele dem med noen her inne. Men jeg kan ikke gjøre det, siden jeg ikke helt har gitt opp håpet om å "gjøre noe med det". Greier jeg det, er det visse mennesker her inne jeg på et eller annet vis må få sagt i fra til. (Og outer samtidig meg selv sannsynligvis.) Jeg har skrevet tekster og musikk i så mange år, og er så livredd for å gjøre noe med det, og nå er jeg livredd jeg ikke skal få gjort noe med det. Bortsett fra at jeg skriver på norsk, er jeg som Anja Garbarek når det gjelder det faktum at jeg lager alt i hodet og spiller ingen instrument(ellers uten sammenlikning forøvrig) Men jeg har drevet en del med musikk på forskjellige måter hele livet. Når musikken samtidig er litt merkelig og tekstene ganske så sære, er det vanskelig. Jeg er temmelig ukommersiell, men tror at mange inne på dette forumet kunne relatert seg til stemninger og uttrykket mitt.

Jeg er ikke villig til å fire stort. Jeg skal prøve å få laget meg en demo. Først må jeg finne noen veldig flinke folk som kan møte meg på det musikalske. Og de må like det jeg gjør, ellers er det dødfødt. Det er så skummelt å prøve å finne denne personen, selv om jeg er villig til å ta opp lån for å få gjort dette. Faren er der for at jeg må gjennom et par tre stykker som ikke liker det jeg driver med før jeg kanskje finner en.

Jeg er ikke så tøff på dette området. Jeg vet bare at jeg har et visst talent. Hvor stort det er, og om det faller i smak hos de rette folka vet jeg ikke. Jeg vil ikke bli "rik og berømt". Har bare ikke lyst til å gå i grava en gang med alle sangene mine uten å ha prøvd. Lyst å synge sangene mine til trøst, gjenkjennelse, utfordring, selskap med mer.

Jeg tror du kommer dit du skal i terapien gradvis. Og hvis du har mulighet for det kan du spørre om å få dobbelttimer. Etter at jeg fikk det skjedde så mye. Jeg kommer i gang sånn følelsesmessig ca.en halv time før dobbelttimen slutter.

Omtrent som ei klokke. Men noen terapeuter jobber vel helst med enkelttimer og kun det. Ikke tenk så mye på at du skulle vært frisk til da og da. Skulle vært og burde vært er ord og vendinger begge mine psykiatere prøver å hviske ut av vokabularet mitt. Det hjelper bare så lite. Det meste ordner seg på et vis når man har folk i ryggen.

Når jeg bare hadde primærlegen min var jeg "lost",(fordi hun ikke hadde forståelse i det hele tatt) men psykiateren min gir meg ryggdekning.

Klem fra

[Gjest flinkpike]

Hei på deg!

Beklager at jeg ikke svarer så kjapt. Det er av og til det går noen dager mellom hver gang jeg er her inne,tro det eller ei:o) Men jeg har tenkt på deg, og måtte innom for å se om du hadde svart.

Jeg synes det er litt skremmende med psykologer som ikke lar pasienten selv komme frem til ønsket om et brudd når det er snakk om nære relasjoner. Jeg tror ditt valg var riktig, for selv om det kan være mye usunt i en nær relasjon, er det et drastisk skritt med totalt brudd. Det finnes mange andre måter å takle slike ting på.

Jeg antar denne terapiformen vi går i er like forskjellig som det finnes pasienter og psykoterapeuter, selv om grunntanker kan være like. Etter et halvt år tror jeg at jeg var omtrent der du er nå. Jeg snakket lenge om meg selv i tredjeperson, og det ble nærmest som om jeg var vårt felles studieprosjekt. En del av dette tror jeg er motstand i terapi, at vi vegrer oss dypt inne mot å la prosesser komme i gang. Etterhvert forandret det seg veldig. Det tok år før jeg gråt skikkelig, men nå er det så mye følelser at det renner over. Og vi har mye fokus på pust og kropp. Men det har tatt tid. Snakker jeg om bestemte ting, kan jeg for eksempel få smerter i øvre del av rygg. Det slår ikke feil. Og han er veldig fokusert på følelser og kropp både når jeg er der, og ellers i livet mitt. Dype inngående samtaler om seksualitet tar rimelig knekken på meg, og jeg har mye angst etter mange av timene. Men vi har timer der jeg eksponerer meg for skremmende emner i ny og ne.

I perioder har jeg gått i psykomotorisk fysioterapi og det tror jeg hadde vært tingen for deg. Det kan være lange ventelister, men sett deg på en likevel. Her jobber en spesielt med de tingene du nevner, og dette er fint å kombinere med psykoterapi. De virker/kan virke gjensidig forsterkende på hverandre.

Jeg tenker litt at det ikke er bare terapeuten som styrer showet. Ønsker du mer fokus på enkelte ting, så si det. Etterhvert har jeg begynt å påvirke timene i større grad. Synes jeg at jeg vil ha mer respons fra ham i en time "maser" jeg meg til det:o)

Jeg ligger i timene på en sofa.

Det har hjulpet meg til å gi slipp og møte meg selv på en annen måte enn når jeg satt. Mitt blikk er bare vendt mot meg selv, og vi snakker mye om barnet mitt. Det var noe av det første min andre psykiater sa (i likhet med den første) at mye av jobben vår var å jobbe med mitt forhold til det lille forlatte barnet mitt som de kunne ta og føle så sterkt på.

Det er og har vært en lang prosess. Jeg har skrevet mange dikt/sanger rundt mange av disse temaene, og av og til brenner jeg etter å dele dem med noen her inne. Men jeg kan ikke gjøre det, siden jeg ikke helt har gitt opp håpet om å "gjøre noe med det". Greier jeg det, er det visse mennesker her inne jeg på et eller annet vis må få sagt i fra til. (Og outer samtidig meg selv sannsynligvis.) Jeg har skrevet tekster og musikk i så mange år, og er så livredd for å gjøre noe med det, og nå er jeg livredd jeg ikke skal få gjort noe med det. Bortsett fra at jeg skriver på norsk, er jeg som Anja Garbarek når det gjelder det faktum at jeg lager alt i hodet og spiller ingen instrument(ellers uten sammenlikning forøvrig) Men jeg har drevet en del med musikk på forskjellige måter hele livet. Når musikken samtidig er litt merkelig og tekstene ganske så sære, er det vanskelig. Jeg er temmelig ukommersiell, men tror at mange inne på dette forumet kunne relatert seg til stemninger og uttrykket mitt.

Jeg er ikke villig til å fire stort. Jeg skal prøve å få laget meg en demo. Først må jeg finne noen veldig flinke folk som kan møte meg på det musikalske. Og de må like det jeg gjør, ellers er det dødfødt. Det er så skummelt å prøve å finne denne personen, selv om jeg er villig til å ta opp lån for å få gjort dette. Faren er der for at jeg må gjennom et par tre stykker som ikke liker det jeg driver med før jeg kanskje finner en.

Jeg er ikke så tøff på dette området. Jeg vet bare at jeg har et visst talent. Hvor stort det er, og om det faller i smak hos de rette folka vet jeg ikke. Jeg vil ikke bli "rik og berømt". Har bare ikke lyst til å gå i grava en gang med alle sangene mine uten å ha prøvd. Lyst å synge sangene mine til trøst, gjenkjennelse, utfordring, selskap med mer.

Jeg tror du kommer dit du skal i terapien gradvis. Og hvis du har mulighet for det kan du spørre om å få dobbelttimer. Etter at jeg fikk det skjedde så mye. Jeg kommer i gang sånn følelsesmessig ca.en halv time før dobbelttimen slutter.

Omtrent som ei klokke. Men noen terapeuter jobber vel helst med enkelttimer og kun det. Ikke tenk så mye på at du skulle vært frisk til da og da. Skulle vært og burde vært er ord og vendinger begge mine psykiatere prøver å hviske ut av vokabularet mitt. Det hjelper bare så lite. Det meste ordner seg på et vis når man har folk i ryggen.

Når jeg bare hadde primærlegen min var jeg "lost",(fordi hun ikke hadde forståelse i det hele tatt) men psykiateren min gir meg ryggdekning.

Klem fra

Hei igjen, og takk for din respons og for at du deler dine tanker med meg!

Først vil jeg bare si du ikke trenger å beklage deg for meg! Selv det kan gå uker mellom hver gang jeg er her inne, mye på grunn av skrivesperren. Men også fordi jeg i perioder prøver å unngå alle ”triggere”. I andre perioder er det et must – en slags redningsplanke!

Grunnen til at jeg spurte om du kunne gi meg et hint når du hadde lest min replikk til deg, var fordi jeg ikke helt har skjønt om det er alminnelig prosedyre å følge opp svar under "eldre tråder" her inne.

Det virker i alle fall som om du sjekker om det er svar til deg.

Du har tydeligvis mange talenter!! Slik du beskriver diktene/ tekstene/melodiene – ditt uttrykk - er jeg overbevist om at mange kunne hatt stor glede av at du realiserer dine planer. Og det ukommersielle aspektet gjør det kanskje enda mer interessant. Mange av dem som er på ”søken i livet” har gjerne ikke funnet svar, gjenkjennelse, trøst eller den rette stemningen i det kommersielle tilbudet. Selv er jeg svært interessert!

Du skriver at du er ”livredd” for at du ikke skal få gjort noe med disse planene. Det er veldig fristende å spørre hva som hindrer deg. Jeg har ingen problemer med å se at det ligger en del praktiske utfordringer foran deg, og en viss økonomisk risiko (som du synes villig til å ta). Spørsmålet er kanskje om du er ”klar”. Det vet du best selv.

Du skriver at du har mye angst etter mange av timene. Hvordan utarter denne angsten seg, og har angsten forandret karakter eller form gjennom årene?

Selv har jeg aldri ment at jeg har lidd av noen form for angst. Imidlertid har jeg ved flere av pusteøvelsene fått ulike reaksjoner som psykiateren i ettertid har fortalt er angstrelatert. Eksempelvis trodde jeg virkelig jeg skulle kveles siste gang. Og hadde ikke veilederen kommet meg til unnsetning hadde jeg sannsynligvis falt om. Det merkelige var at da jeg gjorde pusteøvelsen, kjente jeg ingen frykt. Faktisk opplevde jeg at jeg var veldig avslappet og ikke tenkte på noe spesielt.

Jeg har prøvd psykomotorisk fysioterapi i over et år (1997 (?)). Dette gjorde jeg parallelt med at jeg deltok i gruppeterapi. Ingen av delene fungerte for meg. Når det gjaldt gruppeterapien, ble det for enkelt å være ”hjelperen” i forhold til de andre gruppemedlemmene, fokusere på deres problemer og således unngå mine egne. I den grad jeg åpnet meg, følte jeg at jeg var så atypisk at mitt kasus ble for komplisert for gruppen.

Psykomotorisk fysioterapi var resultatet av en hvileløs rundgang i det offentlige helseapparat på jakt etter behandlingen som en gang for alle kunne ta knekken på alle de muskulære spenningene. Som all annen slik behandling, er det kun symptombehandling, og i mitt tilfelle, lite egnet. Jeg følte det ble verken ”fugl eller fisk”. Som fysioterapeut var hun for forsiktig i forhold til mine dyptliggende, kroniske spenninger. Når det gjaldt det psykiske aspektet, hadde jeg vel ikke helt tillit til at hun visste hva hun snakket om. Nå finnes det antagelig like mange ulike tilnærmingsmåter som det finnes pasienter, og mitt møte med denne behandlingsformen er nok ikke representativt.

Jeg har brukt mange år på utredning og behandling av alle mine fysiske sykdommer, lidelser og problemer, før jeg skjønte at mye av dette nok er psykosomatisk og således ganske uinteressant å fokusere på. Etter dette har jeg ”jobbet mye meg selv” uten at jeg følte jeg kom så mye lengre. Jeg har også vært i kontakt med flere psykologer/psykiatere før jeg er der jeg er nå.

Jeg må derfor innrømme at jeg ble litt ”mørkredd” når du skrev at du antok jeg er der du var kun etter et halvt års behandling, inntil jeg fikk summet meg og gjort det klart for meg selv at det selvfølgelig er høyst individuelt hvor lang tid det tar før man evt. får det bedre.

Som deg er jeg også opptatt av barnet mitt. Jeg skrev vel sist at jeg deltar i kroppsorientert gruppeterapi. Konseptet heter ”Det Glemte Barnet”, og det er Institutt for Holistisk Medisin og Meditasjon som står bak dette. Hvis du er interessert, kan du lese mer på deres hjemmesider: http://www.ihmm.net.

Det lille barnet (og dermed vår) frykt på grunn av skam, svik, avvisning og forlatthet mv, er tøffe ting å jobbe med. Fortsatt synes jeg det kan være vanskelig å få tak i de følelsene den lille jenta i meg har båret på. Det er særlig her jeg synes det er verdifullt å kunne gå til psykiater.

Jeg hadde to dobbeltimer (4 t pr uke) hos den psykiateren jeg valgte å avslutte behandlingen med. Han psykiateren jeg går til nå, har kun en meget begrenset kveldspraksis, og jeg føler meg således privilegert som har fått to enkelttimer pr uke der. Foreløpig synes jeg det fungerer godt for meg. Jeg skulle, som du nevner, gjerne hatt lengre tid når jeg først er ”inne i det”. På den annen side har jeg sterkt behov for hyppig oppfølgning, og da veier det opp synes jeg.

Det er en veldig god beskrivelse du gir når du forteller at psykiateren din gir deg ryggdekning. Jeg har fortsatt litt vanskelig med å fatte tillitt til mine omgivelser, men signalene ligger der også i forhold til min psykiater.

Jeg er spent på å høre fortsettelsen på et av dine ”livsprosjekt”, jf. ovenfor – når og hvis du føler for det.

Det er utrolig hvor verdifullt det er å kunne dele sine tanker omkring disse temaene. Takk for at du finnes!

God natt klem fra