Jeg er så redd...

[ingi1365380494]

Dette er et problem jeg har hatt i mer eller mindre grad så lenge jeg kan huske. Jeg er 24 år og er livredd for mørket og være alene hjemme. Bor for tiden hos foreldrene mine pga at jeg har hatt rusprobl. 1-2 år.

Da jeg var liten var jeg alltid forferdelig redd for mørket, lukkede rom og hadde ofte mareritt. Noen ganger så jeg "ting" som jeg den dag i dag fremdeles er sikker på ikke var vanlige drømmer. F.eks at det kom en hånd frem fra under sengen, og div lyder når jeg var alene. Helt til nå har jeg alltid måttet sove med lys på om natten, og alltid kikket i skapet før jeg legger meg. I vinterhalvåret, når det mørkner ute, springer jeg fra sted til sted, fordi jeg føler at det er noen i mørket, klare til å "ta" meg. Min store skrekk er at jeg en vakker dag skal kunne si til de rundt meg at "ser dere, jeg hadde rett, det var virkelig noen der!" Når jeg er alene i huset hører jeg stadig noen som beveger seg i andre rom,avogtil ser jeg skygger som beveger seg og får en sterk fornemmelse av at jeg ikke er alene (alt dette har vært til stede før jeg begynte med stoff. Jeg har lett for å trekke meg inn i meg selv og snakke med meg selv. Har opplevd at en del av personligheten min kan personlifisere seg slik at det føles som å kommunisere med en annen. Hadde imaginære venner som liten og det var vel noe lignende jeg opplevde rundt 19-20 års- alderen.

Har aldri fått noen diagnose for akkurat dette, men psykiatere og psykologer har nevnt ord som grensepsykotisk og paranoide trekk. Jeg har blitt utredet for adhd og har omtrent fått diagnosen, ikke 100% sikkert ennå. Har blitt spurt noen ganger om jeg ble misbrukt som liten, siden jeg har vært selvskader, de drømmene jeg hadde som liten, og pga perioder med uforklarlige hode- mage og leddsmerter. Men jeg har ingen minner om at jeg ble misbrukt.Er også plaget med sterk sosial angst.

Er det noen som kjenner seg igjen, som kan hjelpe meg å bli litt klokere?