Er jeg betinget for negativitet?

[Gjest okiman]

Jeg har et spørsmål som kanskje er selvforklarende, men jeg er en gutt på 24, som er oppegående, intelligent (synes jeg selv) har mange venner og evner. Jeg er en kreativ type som liker å male, men også analysere og utforske problemstillinger, derfor har jeg også en relativ bra akademisk bakgrunn. Mitt problem er vel alltid at jeg må okkupere hodet mitt med ny informasjon, problemer og utfordringer. Jeg er aldri fornøyd med det jeg har. Dette gjelder kjærester, verdensanskuelser, status osv. Hvis jeg ikke gjør tiltak mot dette, og forblir passiv, har jeg det jævlig og negative tanker detter inn. jeg er ikke god nok Jeg klarer alltid å tillegge meg selv skylden for ting som går galt. Det er sammen med en bittelitt lav selvtillit, en drivkraft i alt jeg gjør. Folk rundt meg ser ut til å kunne glede seg over de minste ting. Et tv program, en vits, en hyggelig kommentar...dette er ting som ikke affiserer meg. Jeg er i tillegg ganske selvhøytidelig, og er noen ganger lett å fornærme.

Jeg føler ofte at jeg lever i en svart hvit verden, der jeg enten hater noe, eller elsker det. Jeg er istand til å føle sterke følelser og omsorg, men jeg føler ofte at vanlige situasjoner ikke strekker til. Jeg må ha mer og og noe nytt etc.. Hva er jeg for en hybrid? JEg har lest litt om psykologi, og finner at jeg ikke passer inn i noen arketyper, mine personlighetstrekk er ikke sammenfallende, og jeg har en enorm tilpasningsevne...men alltid med slør av negative tanker. Jeg liker det ikke, det hemmer meg, og det er irrasjonelt. Er jeg deprimert? Er jeg Biologisk betinget for dette? Pappa har da alltid vært en melankolsk type..

[Gjest spørreren]

Narsissistisk pf?

[Gjest okiman]

Narsissistisk pf?

morsom du. jeg trodde det var litt takhøyde her inne, men det er det tydeligvis ikke.

[Gjest yst]

morsom du. jeg trodde det var litt takhøyde her inne, men det er det tydeligvis ikke.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Skulle ønske du fikk et mer fruktbart svar! Har du kommet noe nærmere et svar?

[Gjest limma]

morsom du. jeg trodde det var litt takhøyde her inne, men det er det tydeligvis ikke.

mange som har det med å "sette diagnoser". har en venninne som er slik og det er mega-irriterende, for det blir så ekstremt, alt skal ha en så forferdelig alvorlig diagnose.

Ikke har de helt peiling bestandig, for selv om det er trekk på noe, vil det ikke si det er det, for det kan være trekk på andre ting og. Eller helt normale trekk! Hun ga meg diangosen histrionisk personlighetsforstyrrelse.

Da hadde jeg en manisk episode. Har ikke personlighetsforstyrrelse :-)

Siden jeg helst vil vaske hendene når de har tatt på noe skitt, så har hun gitt meg diagnosen begynnende tvangslidelse etc.

Fordi jeg blir glemsk i hypomani faser, har jeg tvangstanker. "å gud må sjekke om jeg huska nøkkelen..." -DET der er tvangstanker! Absolutt! kommer hun med da.

Noe er ment som spøk, noe er alvor.

Ta pf-forslag med en klype salt, særlig fra nett.

[Gjest okiman]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Skulle ønske du fikk et mer fruktbart svar! Har du kommet noe nærmere et svar?

Lenge siden jeg skrev dette innlegget... Har det mye bedre nå. Men det har med at jeg har fått diagnosen mild Narkolepsi, som jeg får behandling for. Mye er bedre nå, men "grunntonene" i det jeg skrev, spiller fortsatt inn.

Gikk i tillegg et halvt år på antidepressiva, som virket veldig bra. Nå virker det som om hjernen er litt "koblet om", lettere å være positiv.

Mye av mine negative tanker har faktisk handlet mye om dette med hvordan vi lever idag, forbruk, jobbe, forurense, status, etc... en generell misnøye med dette har hatt stor innvirkning på min psyke. Har også merket at stress trigger depressive symptomer, i tillegg til at de forsterker de narkoleptiske symptomene.

Næring og søvnmønster har jeg vært flink til å systematisere, trening er også meget viktig for meg, endorfiner må ikke undervurderes!

Når alt dette er sagt, har jeg fremdeles en tendens til å enten ha veldig god selvtillit, og undervurdere andre, eller veldig lav selvtillit, og overvurdere andre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Lenge siden jeg skrev dette innlegget... Har det mye bedre nå. Men det har med at jeg har fått diagnosen mild Narkolepsi, som jeg får behandling for. Mye er bedre nå, men "grunntonene" i det jeg skrev, spiller fortsatt inn.

Gikk i tillegg et halvt år på antidepressiva, som virket veldig bra. Nå virker det som om hjernen er litt "koblet om", lettere å være positiv.

Mye av mine negative tanker har faktisk handlet mye om dette med hvordan vi lever idag, forbruk, jobbe, forurense, status, etc... en generell misnøye med dette har hatt stor innvirkning på min psyke. Har også merket at stress trigger depressive symptomer, i tillegg til at de forsterker de narkoleptiske symptomene.

Næring og søvnmønster har jeg vært flink til å systematisere, trening er også meget viktig for meg, endorfiner må ikke undervurderes!

Når alt dette er sagt, har jeg fremdeles en tendens til å enten ha veldig god selvtillit, og undervurdere andre, eller veldig lav selvtillit, og overvurdere andre.

Spørreren hadde faktisk et godt poeng i desember 2005. Det er klare trekk av pf gruppe B (borderline, narsissisme) i det du skriver. Det betyr ikke at du oppfyller kravene for diagnosen.

[Gjest okiman]

Spørreren hadde faktisk et godt poeng i desember 2005. Det er klare trekk av pf gruppe B (borderline, narsissisme) i det du skriver. Det betyr ikke at du oppfyller kravene for diagnosen.

Hei, takk for opplysningen.. Det er mulig du har rett. Hva vil det si å være borderline B?

Et problem jeg har er dette med irritasjon over andre, småting. Vaner, ubesluttsomhet, vingling. Jeg har en forakt for svakhet. Jeg vet at det jeg tenker og føler er feil, men det er en enormt sterk følelse, som på dårlige dager får sine utspill.. som ofte sårer mine nærmeste. Det er vanskelig for folk som ikke kjenner meg å tulle med meg, fordi jeg alltid tror at de egentlig mener det.

Ego bygging er noe jeg bedriver konstant, minner megselv på hvor god jeg er i diverse ting. Poenget er at jeg vet at jeg er bra nok, jeg vet at jeg er irrasjonell, men det er denne følelsen som ikke forsvinner....

Som sagt er situasjonen bedret på to år, men jeg har fremdeles problemer med tingene ovenfor. Hjelper terapi?