NHD:Medisin mot følelse av likegyldighet?

[Gjest likegyldig_jente]

Har du forslag til medisin ved depresjonstilstand som best kan beskrives ved at man føler seg veldig "likegyldig" (likeglad, gitt opp, motløs, følelse av håpløshet og meningsløshet) ?

Dessuten: Kan disse "symptomene" indikere en diagnose?

Takk!

[natolars]

De tilstandene du nevner er typiske symptomer på depresjon.

Derfor vil den medisinen du er ute etter være et antidepressivum.

Mvh

[bugge -jenta]

Har du hatt det slik lenge ville jeg gått til legen min. Enig i at det høres ut som et antidepressiva ville være det beste for deg. Et av SSRIene, cipralex, fontex, zoloft...

Ikke gå og ha det så vondt alene. Denne likegyldige følelsen er virkelig vond. Det er litt rart å tenke seg at et antidepressiva kan hjelpe mot den, men det kan den virkelig.

Vh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er klassiske symptomer på sykdommen depresjon.

Antidepressiva er den naturlige (medikamentelle) behandling.

[Gjest likegyldig_jente]

Dette er klassiske symptomer på sykdommen depresjon.

Antidepressiva er den naturlige (medikamentelle) behandling.

Tusen takk for svaret.

Sikker på at det bare er snakk om "vanlig" depresjon? For deprimert har jeg vært lenge, men det har blitt på en annen måte nå.. Vanskelig å forklare, men før var jeg mer trist, gråt mye og sånn. Opplevde jo meningsløshet og håpløshet da også, men nå er likegyldighetsfølelsen helt dominerende! Likegyldig er liksom det enenste jeg er. Griner ikke lenger, er mer avstumpet følelsesmessig.. Før var jeg i det minste trist.

Er det bare depresjon? Hvorfor har den endret karakter da, hva kan det bety?

[Gjest Likegyldig_jente]

Har du hatt det slik lenge ville jeg gått til legen min. Enig i at det høres ut som et antidepressiva ville være det beste for deg. Et av SSRIene, cipralex, fontex, zoloft...

Ikke gå og ha det så vondt alene. Denne likegyldige følelsen er virkelig vond. Det er litt rart å tenke seg at et antidepressiva kan hjelpe mot den, men det kan den virkelig.

Vh

Hei og takk! Har du også opplevd denne likegyldighetsfølelsen`?

[bugge -jenta]

Hei og takk! Har du også opplevd denne likegyldighetsfølelsen`?

Hei!

Ja absolutt. Vil kanskje si det så sterkt at tomhet eller likegyldighet var det mest fremtredende symptomet jeg hadde. Jeg gråt lite, eller ingenting og følte meg ikke spesielt trist. Men alt kjentes smertelig likegyldig ut. Alt du gjør kjennes uutholdelig kjedelig, meningsløst og likegyldig ut. Er man en plass, ser man på klokka og ønsker seg vekk. Samme hva man gjør. Man har ingen plass å flykte. Mennesker betyr fint lite for en, selv om man _vet_ man er glad i dem. Alt er tomt, tomt. Etter at jeg begynte på AD,(antidepressiva), og cipralex var det jeg endte opp med, ble jeg mye bedre. Jeg fikk kontakt med følelsene mine og likegyldigheten og tomheten ble mindre uttalt. Mange tenker at man må kjenne på tristhet for å være deprimert, men tristhet er bare et av mange symptomer. Og man trenger ikke være trist.

Jeg vil råde deg til å være tålmodig hvis du velger å starte på medisiner. Det kan være ubehagelig å starte en medisinbehandling, og av og til blir det riktig ille de første par ukene. Derfor skrives det relativt ofte ut litt sobril hvis man føler seg verre i denne perioden. Man kan få forbigående mer angst og depresjon. Kroppen trenger litt tid til å venne seg til medisinen.

Det andre er at man av og til, og kanskje ofte, må lete litt før man finner en medisin som er bra uten for mye bivirkninger. Noen finner det på det første forsøket. Selv fant jeg den beste på fjerde forsøk. Likevel fikk jeg hjelp av to av de andre, men endte opp på cipralex til slutt. Andres erfaringer betyr ikke så veldig mye, siden dette med medisiner er så individuelt. Men har man ikke prøvd noe er det mange psykiatere og leger som velger middelet jeg går på som første forsøk, basert på mange tilbakemeldinger om at dette er en medisin som er bra for mange, uten de store bivirkningene. Men man må selv prøve den.

En del leger er litt vel raske i opptrappingsplanene sine. Det har ingen hast. Stå på den første dosen til du føler deg komfortabel med den før du går ytterligere opp i dose. Vær veldig regelmessig, ikke glem den en dag hvis du kan unngå det, så slipper du det ubehaget. Og vær forsiktig med bilkjøring i starten, siden du ikke vet noe om hvordan medisinen virker på deg. For noen går dette helt smertefritt. Noen blir litt trøtte i starten, litt søvnforstyrrethet er vanlig. Når deg gjelder denne vektøkningen som mange forståelig nok er litt engstelige for, er det faktisk like vanlig å gå litt ned i vekt som opp på et SSRI.

Det er en del bivirkninger en ikke trenger å finne seg i. Da kan man prøve en annen medisin. Men man må gi medisinen en starter på en sjanse. Det må man.

Jeg synes du skal gå for det. Selv om det er ditt valg. Det fine med å være her inne er at det er lov å gi råd. Så gjør folk som de vil. Jeg gikk selv rundt og hadde "pillevegring" til jeg nærmet meg tredve. Nå angrer jeg på det. Jeg kunne hatt et bedre liv hadde jeg hoppet i det og prøvd litt tidligere. Det er jo intet giftermål og man kan slutte det ut hvis en vil:o)

Spør hvis det er noe du tror jeg kan hjelpe deg med.

Vennlig hilsen

[bugge -jenta]

Tusen takk for svaret.

Sikker på at det bare er snakk om "vanlig" depresjon? For deprimert har jeg vært lenge, men det har blitt på en annen måte nå.. Vanskelig å forklare, men før var jeg mer trist, gråt mye og sånn. Opplevde jo meningsløshet og håpløshet da også, men nå er likegyldighetsfølelsen helt dominerende! Likegyldig er liksom det enenste jeg er. Griner ikke lenger, er mer avstumpet følelsesmessig.. Før var jeg i det minste trist.

Er det bare depresjon? Hvorfor har den endret karakter da, hva kan det bety?

Hvorfor depresjonen endrer karakter vet jeg ikke helt, men det er ikke uvanlig. Jeg har også opplevd at den endret karakter slik du beskriver.

Og depresjonen har mange ansikter.

Mange menn som er deprimerte(og selvfølgelig endel kvinner også) kan oppleve depresjonen først og fremst som sinne og irritabilitet. Og noen mennesker bare spiser og spiser og kjenner depresjonen som fysisk sult. Da trenger man en våken lege som kan skjønne hva dette egentlig dreier seg om.

Vh

[Gjest likegyldig_jente]

Hei!

Ja absolutt. Vil kanskje si det så sterkt at tomhet eller likegyldighet var det mest fremtredende symptomet jeg hadde. Jeg gråt lite, eller ingenting og følte meg ikke spesielt trist. Men alt kjentes smertelig likegyldig ut. Alt du gjør kjennes uutholdelig kjedelig, meningsløst og likegyldig ut. Er man en plass, ser man på klokka og ønsker seg vekk. Samme hva man gjør. Man har ingen plass å flykte. Mennesker betyr fint lite for en, selv om man _vet_ man er glad i dem. Alt er tomt, tomt. Etter at jeg begynte på AD,(antidepressiva), og cipralex var det jeg endte opp med, ble jeg mye bedre. Jeg fikk kontakt med følelsene mine og likegyldigheten og tomheten ble mindre uttalt. Mange tenker at man må kjenne på tristhet for å være deprimert, men tristhet er bare et av mange symptomer. Og man trenger ikke være trist.

Jeg vil råde deg til å være tålmodig hvis du velger å starte på medisiner. Det kan være ubehagelig å starte en medisinbehandling, og av og til blir det riktig ille de første par ukene. Derfor skrives det relativt ofte ut litt sobril hvis man føler seg verre i denne perioden. Man kan få forbigående mer angst og depresjon. Kroppen trenger litt tid til å venne seg til medisinen.

Det andre er at man av og til, og kanskje ofte, må lete litt før man finner en medisin som er bra uten for mye bivirkninger. Noen finner det på det første forsøket. Selv fant jeg den beste på fjerde forsøk. Likevel fikk jeg hjelp av to av de andre, men endte opp på cipralex til slutt. Andres erfaringer betyr ikke så veldig mye, siden dette med medisiner er så individuelt. Men har man ikke prøvd noe er det mange psykiatere og leger som velger middelet jeg går på som første forsøk, basert på mange tilbakemeldinger om at dette er en medisin som er bra for mange, uten de store bivirkningene. Men man må selv prøve den.

En del leger er litt vel raske i opptrappingsplanene sine. Det har ingen hast. Stå på den første dosen til du føler deg komfortabel med den før du går ytterligere opp i dose. Vær veldig regelmessig, ikke glem den en dag hvis du kan unngå det, så slipper du det ubehaget. Og vær forsiktig med bilkjøring i starten, siden du ikke vet noe om hvordan medisinen virker på deg. For noen går dette helt smertefritt. Noen blir litt trøtte i starten, litt søvnforstyrrethet er vanlig. Når deg gjelder denne vektøkningen som mange forståelig nok er litt engstelige for, er det faktisk like vanlig å gå litt ned i vekt som opp på et SSRI.

Det er en del bivirkninger en ikke trenger å finne seg i. Da kan man prøve en annen medisin. Men man må gi medisinen en starter på en sjanse. Det må man.

Jeg synes du skal gå for det. Selv om det er ditt valg. Det fine med å være her inne er at det er lov å gi råd. Så gjør folk som de vil. Jeg gikk selv rundt og hadde "pillevegring" til jeg nærmet meg tredve. Nå angrer jeg på det. Jeg kunne hatt et bedre liv hadde jeg hoppet i det og prøvd litt tidligere. Det er jo intet giftermål og man kan slutte det ut hvis en vil:o)

Spør hvis det er noe du tror jeg kan hjelpe deg med.

Vennlig hilsen

Tusen takk for så fint svar. Litt betryggende å høre at det er flere som har opplevd denne likegyldigheten, selv om det er noe jeg ikke unner min verste fiende å erfare.. For å stille seg likegyldig til livet, er vondt. Skremmende. Det er som om alle følelser er "slått av"; jeg føler meg helt uttrykksløs og ingen ting går inn på meg. Forleden så døde en slektning av meg, og ja, jeg ble "faktisk" trist - men felte ikke en tåre..ekkelt. Noe veldig framtredende, er at jeg ikke lenger _ser farger_. Jeg går med skylapper. Alt er bare grått. Matlyst finnes ikke. Jeg spiser kun av ren nødvendighet, men ingen ting smaker noe. (Selv ikke sjokolade..!) Det er som om sansene mine er svekket. Opplevde du også det? Da skjønner du sikkert hva jeg mener; kanskje ikke så lett ellers.. Jeg føler meg som en robot. Men meningsløsheten er nesten det verste. Jeg finner ikke mening i noe. Nei, alt er bare tomt. Et svart hull. Jeg prøver å finne mening og få slutt på likegyldigheten, men har ikke lyktes så langt. Føler meg litt maktesløs. Så jeg har begynt å tenke at medisiner kanskje er en mulighet..

Beklager at dette ble litt patetisk, menmen..

[bugge -jenta]

Tusen takk for så fint svar. Litt betryggende å høre at det er flere som har opplevd denne likegyldigheten, selv om det er noe jeg ikke unner min verste fiende å erfare.. For å stille seg likegyldig til livet, er vondt. Skremmende. Det er som om alle følelser er "slått av"; jeg føler meg helt uttrykksløs og ingen ting går inn på meg. Forleden så døde en slektning av meg, og ja, jeg ble "faktisk" trist - men felte ikke en tåre..ekkelt. Noe veldig framtredende, er at jeg ikke lenger _ser farger_. Jeg går med skylapper. Alt er bare grått. Matlyst finnes ikke. Jeg spiser kun av ren nødvendighet, men ingen ting smaker noe. (Selv ikke sjokolade..!) Det er som om sansene mine er svekket. Opplevde du også det? Da skjønner du sikkert hva jeg mener; kanskje ikke så lett ellers.. Jeg føler meg som en robot. Men meningsløsheten er nesten det verste. Jeg finner ikke mening i noe. Nei, alt er bare tomt. Et svart hull. Jeg prøver å finne mening og få slutt på likegyldigheten, men har ikke lyktes så langt. Føler meg litt maktesløs. Så jeg har begynt å tenke at medisiner kanskje er en mulighet..

Beklager at dette ble litt patetisk, menmen..

Hei!

Jeg synes ikke noe av det du skriver er patetisk. Tro meg.

Også jeg mistet min farmor uten å felle en tåre. Jeg visste jo jeg var glad i henne, men følte ingenting de første dagene egentlig. Ikke før jeg så sorgen til min far og kisten hennes. Da fikk jeg litt kontakt med følelsene mine og kunne gråte. Rundt meg gråt slekt og venner fra første stund, og jeg følte meg så dum og rar når jeg skulle snakke med dem i telefonen. De hadde en sorg jeg ikke kjente på. Måtte "skjule" hvordan jeg hadde det, for ikke å virke kald. Og jeg følte meg jo kald også, men visste samtidig at dette hadde sammenheng med depresjon og ikke var en målestokk på mine følelser for min veldig flotte farmor.

Jeg synes at du beskriver en veldig typisk depresjon. Jeg er ingen ekspert, men vet at medisiner kan hjelpe. Samtidig er det slik at noen av antidepressivaene kan føre til en avflating av følelseslivet. Hvilke vet en ikke, fordi det er individuelt. Selv opplevde jeg det på efexor, og vet at en del har opplevd det på denne medisinen. Da kan det av og til være vanskelig å vite hva som er hva. Kommer likegyldigheten av depresjonen eller medisinen, eller litt fra begge deler? Dette er et faktum man må forholde seg til, og ingen god nok grunn til ikke å prøve ut en medisin etter min mening. Føler man seg fortsatt avflatet etter lengre tid, kan det være lurt å prøve en annen medisin. Men først må en ha prøvd ut medisinen godt, ulike doser for eksempel, og litt over tid, hvis det da ikke er opplagt at du ikke tåler akkurat denne medisinen.

Jeg skriver mye om medisiner til deg. Jeg tror ikke at medisiner alltid er løsningen. Selv har jeg gått i psykoterapi i 7 år og tatt medisiner i perioder. På det jevne har medisinene gjort det lettere for meg å få kontakt med følelsene mine, ikke avflatet dem. Og de har hjulpet prosessen min fremover.

Men jeg har vært der du er. Prøvd å tvinge meg til å føle. Tvinge meg til å være sosial, til å engasjere meg på ting osv. Mannen min trodde lenge at det var slike ting som skulle til. En dag innså han det også, det var kanskje bra for meg, men forandret ikke på den indre tilstanden noe nevneverdig. Det forandret aldri noe på hvordan jeg hadde det inne i meg. Det var noe mer som måtte til. For meg medisiner og psykoterapi.

Jeg vet lite om ditt liv og om du tror det er ting du trenger å snakke med en profesjonell om. Av og til er det nok å bli fulgt litt nærmere opp av en fastlege hvis vedkommende er grei, og da får du bedre oppfølging av medisiner også.

Av og til lønner det seg å hoppe i ting.

Husk; du er ikke et kaldt menneske. Jeg føler på meg at du har noen litt stygge tanker om deg selv i så henseende.

Jeg håper du går til lege. Du trenger ikke bestemme deg for medisiner på forhånd, men snakke med ham om det i første omgang. Lykke til da du.

Vennlig hilsen en alltid, (eller ofte), lang i praten bugge- jente.

[Gjest likegyldig_jente]

Hei!

Jeg synes ikke noe av det du skriver er patetisk. Tro meg.

Også jeg mistet min farmor uten å felle en tåre. Jeg visste jo jeg var glad i henne, men følte ingenting de første dagene egentlig. Ikke før jeg så sorgen til min far og kisten hennes. Da fikk jeg litt kontakt med følelsene mine og kunne gråte. Rundt meg gråt slekt og venner fra første stund, og jeg følte meg så dum og rar når jeg skulle snakke med dem i telefonen. De hadde en sorg jeg ikke kjente på. Måtte "skjule" hvordan jeg hadde det, for ikke å virke kald. Og jeg følte meg jo kald også, men visste samtidig at dette hadde sammenheng med depresjon og ikke var en målestokk på mine følelser for min veldig flotte farmor.

Jeg synes at du beskriver en veldig typisk depresjon. Jeg er ingen ekspert, men vet at medisiner kan hjelpe. Samtidig er det slik at noen av antidepressivaene kan føre til en avflating av følelseslivet. Hvilke vet en ikke, fordi det er individuelt. Selv opplevde jeg det på efexor, og vet at en del har opplevd det på denne medisinen. Da kan det av og til være vanskelig å vite hva som er hva. Kommer likegyldigheten av depresjonen eller medisinen, eller litt fra begge deler? Dette er et faktum man må forholde seg til, og ingen god nok grunn til ikke å prøve ut en medisin etter min mening. Føler man seg fortsatt avflatet etter lengre tid, kan det være lurt å prøve en annen medisin. Men først må en ha prøvd ut medisinen godt, ulike doser for eksempel, og litt over tid, hvis det da ikke er opplagt at du ikke tåler akkurat denne medisinen.

Jeg skriver mye om medisiner til deg. Jeg tror ikke at medisiner alltid er løsningen. Selv har jeg gått i psykoterapi i 7 år og tatt medisiner i perioder. På det jevne har medisinene gjort det lettere for meg å få kontakt med følelsene mine, ikke avflatet dem. Og de har hjulpet prosessen min fremover.

Men jeg har vært der du er. Prøvd å tvinge meg til å føle. Tvinge meg til å være sosial, til å engasjere meg på ting osv. Mannen min trodde lenge at det var slike ting som skulle til. En dag innså han det også, det var kanskje bra for meg, men forandret ikke på den indre tilstanden noe nevneverdig. Det forandret aldri noe på hvordan jeg hadde det inne i meg. Det var noe mer som måtte til. For meg medisiner og psykoterapi.

Jeg vet lite om ditt liv og om du tror det er ting du trenger å snakke med en profesjonell om. Av og til er det nok å bli fulgt litt nærmere opp av en fastlege hvis vedkommende er grei, og da får du bedre oppfølging av medisiner også.

Av og til lønner det seg å hoppe i ting.

Husk; du er ikke et kaldt menneske. Jeg føler på meg at du har noen litt stygge tanker om deg selv i så henseende.

Jeg håper du går til lege. Du trenger ikke bestemme deg for medisiner på forhånd, men snakke med ham om det i første omgang. Lykke til da du.

Vennlig hilsen en alltid, (eller ofte), lang i praten bugge- jente.

Svarer sent, jeg. Ble veldig takknemlig over svaret ditt!

Ja, man begynner jo å lure på hva for et menneske man er når man ikke engang gråter over en avdød slektning.. Jeg pleide faktisk å være en veldig omsorgsfull person. Ønsker ikke å være et kaldt menneske..

Går i behandling, men ikke på medisiner. Jeg tar til meg dine råd:) Tusen takk. Men helst vil jeg klare meg uten medisiner. Grunnen til at jeg skrev inn hit, var egntlig fordi jeg mistenkte at denne likegyldigheten var symptom på noe annet enn depresjon.

Ha en fin dag:)

[bugge -jenta]

Svarer sent, jeg. Ble veldig takknemlig over svaret ditt!

Ja, man begynner jo å lure på hva for et menneske man er når man ikke engang gråter over en avdød slektning.. Jeg pleide faktisk å være en veldig omsorgsfull person. Ønsker ikke å være et kaldt menneske..

Går i behandling, men ikke på medisiner. Jeg tar til meg dine råd:) Tusen takk. Men helst vil jeg klare meg uten medisiner. Grunnen til at jeg skrev inn hit, var egntlig fordi jeg mistenkte at denne likegyldigheten var symptom på noe annet enn depresjon.

Ha en fin dag:)

Ha en fin kveld, (og dager) videre du også. Lykke til med terapien. Jeg håper den gjør at du får det bedre.

Vennlig hilsen