Overgrep

[missus]

Jeg er en kvinne på 27, jeg har to barn med en mann jeg delte livet med i 8 år. For 15 mdr siden avsluttet jeg forholdet med far til mine barn, dette av forskjellige årsaker. Han tok dette tungt, og utviklet en ubehagelig adferd.Han begynte å overvåke meg, både selv og ved hjelp av andre. Hvis jeg var opptatt i tlf når han ringte, eller ikke svarte, kunne han sette himmel og jord i bevelese for å ta greie på mine foretagender. Sørgelig nok er dette bare brøkdeler av hva han kunne finne på. Til tross for dette forsøkte jeg å opprettholde et greit forhold til ham, for barnas skyld.

Omtrent fire uker etter bruddet var jeg på en lokal tilstelning en lørdagskveld, og ble kjørt hjem samme natt av en felles bekjent av oss som var vakt på stedet.

Morgenen etter, ved åtte-tiden, våkner jeg av at min tidligere samboer er i min seng, i full gang med å avslutte et høyst uønsket samleie med meg.Jeg hadde drukket kvelden før, og sov tungt.

Han fortalte meg at siden ytterdøren var låst hadde han tatt seg inn via døren på vaskerommet som pga en defekt ikke var låsbar. På mitt spm om hvorfor han hadde gjort mot meg som han hadde, svarte han kun at den som tier samtykker. Han fortalte også at han kvelden i forveien hadde hatt bekjente på tilstelningen som hadde sett at jeg ble kjørt hjem og disse hadde tatt nummeret på bilen.

Jeg har i et år nærmest benektet denne hendelsen, eller idet minste at den har hatt noen innflytelse på meg. Min nåværende kjæreste og samboer har siden i sommer visst om hendelsen, men det har fra min sin vært et 'ikke-tema'.

Så nå sitter jeg her, og synes det aller meste her i livet er temmelig uoverkommelig. Jeg som engang var i full stilling, og taklet livets strabaser om ikke annet så ihvertfall med stå-karakter. Jeg sa opp jobben min i april, klarte aldri å fortelle lege eller andre om denne hendelsen. Jeg flyttet langt bort, fikk barna på ny skole og prøvde å starte på nytt.

Den reelle situasjonen er at jeg flykter fra hverdagen, fra regninger, fra husarbeid og andre forpliktelser. Jeg føler meg som en mindreverdig, jeg evner rett og slett ikke å tro på meg selv i noen grad lenger.

For første gang på det jeg kan huske, føler jeg for å rope ut: "Vær så snill og hjelpe meg, noen!"

Jeg trenger å se et lys i en eller annen ende snart.

[Gjest pekka]

Det hjelper nok ikke å flykte. Du føler for å rope om hjelp, men liker ikke legen? Jeg ser i tlf katalogen at det finnes hjelp bare noen tall unna. Dette håper jeg du kan få en god hjelp i. Ring eks kirkens sos 815 33 300 Eller kirkens ressurssenter mot vold og overgrep mellom 10 og to. nr 23 22 79 30.

[Gjest flytende]

Dette kalles voldtekt, og du bør anmelde ham og søke psykologhjelp.