Dissosiasjon

[Gjest Forvirring...]

Har lest masse om dette, men synes det er vanskelig å gripe. Kan man være klar over at man dissosierer mens det pågår?

Hvordan opplever man det selv, og hvordan oppleves det av behandler under en time?

Hvor vanlig er dissosiering?

veldig vanlig?

uvanlig?

[Gjest skal]

Vet ikke om jeg kan gi deg svar på alt, er ikke fagperson. Men har lest litt og opplevd litt. Aner ikke hvor vanlig/uvanlig det er.

Sånn opplever jeg det: En del minner fra jeg var ganske liten er først klare og detaljerte og så plutselig blir de "bisarre" dvs, rømmer ut gjennom vegger og stengte dører eller gjemmer meg inni et mørkt rom. Som er i meg. Tror det er en form for dissosiasjon.

Så er det oppdelingen - mye husker jeg bare i biter, noen kan jeg sette sammen, uten å være sikker på at det stemmer, andre blir bare biter. Fysiske sekundbilder f.eks. Tror også dette kalles dissosiasjon.

På timene blir eller når jeg tenker på ting som har skjedd blir det ofte helt blankt. Må iblant spørre behandler om hva vi snakket om. Da er det vel ganske lett og oppdage.

Andre ganger er det akkurat som om jeg mister kontakt med deler av med selv. Ting jeg egentlig vet, men mister tilgang til. Ikke så lett å forklare, for forstår det ikke helt. Da er det vanskeligere. Oftest merker jeg det ikke - eller, gjør det på en måte men det forsvinner liksom inn i et stengt rom og jeg får liksom ikke tenkt på det før etterpå. Da er er det ikke så lett å oppdage.

Vel, vet ikke om du ble noe klokere, mulig jeg ble det faktisk, for har ikke tenkt igjennom det sånn samlet før.

[Gjest bry]

Når jeg har hvert fjern i blikket eller drømmende,har dette blitt tolket som dissosiasjon....

Men jeg vet ikke helt jeg,de trodde jeg ble sånn for å beskytte meg mot ekle minner.

Men syns ikke dette stemmer helt,syns ikke jeg var fjern heller.Annstrengte meg veldig for å "være tilstede" etter de sa det....så jeg vet ikke helt,om man merker det selv.

[Gjest Forvirring...]

Når jeg har hvert fjern i blikket eller drømmende,har dette blitt tolket som dissosiasjon....

Men jeg vet ikke helt jeg,de trodde jeg ble sånn for å beskytte meg mot ekle minner.

Men syns ikke dette stemmer helt,syns ikke jeg var fjern heller.Annstrengte meg veldig for å "være tilstede" etter de sa det....så jeg vet ikke helt,om man merker det selv.

Hei=)

Tror jeg skjønner hva du mener. Bare lurer på om du ble stille da du ble "fjern" eller om du fortsatte å snakke? Jeg tror jeg opplever dissosiering selv:/ Plutselig så kobler jeg liksom ut... tror det skjer når underbevisstheten (eller hva man velger å kalle det) blir minnet på noe som er for ubehagelig. Jeg begynner bare å stotre, og glemmer spørsmålet jeg fikk/det jeg holdt på å snakke om. Kjenner du deg igjen i det..?

[Gjest Forvirring...]

Vet ikke om jeg kan gi deg svar på alt, er ikke fagperson. Men har lest litt og opplevd litt. Aner ikke hvor vanlig/uvanlig det er.

Sånn opplever jeg det: En del minner fra jeg var ganske liten er først klare og detaljerte og så plutselig blir de "bisarre" dvs, rømmer ut gjennom vegger og stengte dører eller gjemmer meg inni et mørkt rom. Som er i meg. Tror det er en form for dissosiasjon.

Så er det oppdelingen - mye husker jeg bare i biter, noen kan jeg sette sammen, uten å være sikker på at det stemmer, andre blir bare biter. Fysiske sekundbilder f.eks. Tror også dette kalles dissosiasjon.

På timene blir eller når jeg tenker på ting som har skjedd blir det ofte helt blankt. Må iblant spørre behandler om hva vi snakket om. Da er det vel ganske lett og oppdage.

Andre ganger er det akkurat som om jeg mister kontakt med deler av med selv. Ting jeg egentlig vet, men mister tilgang til. Ikke så lett å forklare, for forstår det ikke helt. Da er det vanskeligere. Oftest merker jeg det ikke - eller, gjør det på en måte men det forsvinner liksom inn i et stengt rom og jeg får liksom ikke tenkt på det før etterpå. Da er er det ikke så lett å oppdage.

Vel, vet ikke om du ble noe klokere, mulig jeg ble det faktisk, for har ikke tenkt igjennom det sånn samlet før.

Hei! Forstod mye, tror jeg=) I den grad det er mulig, for dette fenomenet er og blir litt ubegripelig for meg:/ Saken er den at jeg tror jeg dissosierer selv.. Det med oppdelingen av ubehagliege minner kjenner jeg meg igjen i. Det er mye jeg bare husker bruddstykker av, små glimt gjerne i omstokket rekkefølge.. Og jeg opplever også at minner bare stikker fra meg og inn i et stengt rom, ja. Og det er da det blir helt blankt for meg. Da husker jeg ikke hva vi holdt på å snakke om, og jeg opplever det hele som ubehagelig. Er det det du også mener, at det er når minnene "løper unna og gjemmer seg", som du beskriver, - at det er da du blir blank og må spørre om hva dere snakket om? Hvis du forstår hva jeg mener..

[Gjest skal]

Hei! Forstod mye, tror jeg=) I den grad det er mulig, for dette fenomenet er og blir litt ubegripelig for meg:/ Saken er den at jeg tror jeg dissosierer selv.. Det med oppdelingen av ubehagliege minner kjenner jeg meg igjen i. Det er mye jeg bare husker bruddstykker av, små glimt gjerne i omstokket rekkefølge.. Og jeg opplever også at minner bare stikker fra meg og inn i et stengt rom, ja. Og det er da det blir helt blankt for meg. Da husker jeg ikke hva vi holdt på å snakke om, og jeg opplever det hele som ubehagelig. Er det det du også mener, at det er når minnene "løper unna og gjemmer seg", som du beskriver, - at det er da du blir blank og må spørre om hva dere snakket om? Hvis du forstår hva jeg mener..

På en måte. Selvom det kanskje er det samme så skjer, så skjer det på to forsjellige måter. Noen ganger merker jeg det virkelig - dvs - blir stille og ps spør ofte "hva tenker du på nå" og det er helt tomt.

Det er ikke så gøy, men ikke så farlig heller på en måte, for da er vi liksom sammen om det på en måte, og hun presser meg aldri til å fortsette. Det er ofte når vi har snakket og jeg har tenkt på ganske tøffe ting, men uten at jeg har følt meg presset.

De værste gangene er når jeg føler meg presset, for da kan jeg fortsette å snakke, og hittils har ingen merket at en del av meg blir "borte". Autopiloten overtar og den er ganske flink. Da kan jeg lyge, si hva som helst for å slippe å fortelle eller tenke på det jeg ikke ville.

Da har jeg det fryktelig, for føler meg sviktet av både meg og henne! Men tror egentlig at det er noenlunde samme som skjer, mer gradsforsjell kanskje. Vet ikke. skulle gjerne skjønnt mer og.

[Orio]

Bare et lite spørsmål, hvis du kan svare...

Er dissosisjon alltid knyttet til ubehagelige minner/ting fra fortiden, eller kan det komme som følge av stort press "her og nå"?

[Gjest skal]

Bare et lite spørsmål, hvis du kan svare...

Er dissosisjon alltid knyttet til ubehagelige minner/ting fra fortiden, eller kan det komme som følge av stort press "her og nå"?

Begge deler tror jeg. Men tror det er slik at hvis man har brukt dissosiasjon tidlig i livet, er sannsynligheten mye større for at man bruker det igjen. Det blir en lært måte å takle farer på.

[Gjest Forvirring...]

På en måte. Selvom det kanskje er det samme så skjer, så skjer det på to forsjellige måter. Noen ganger merker jeg det virkelig - dvs - blir stille og ps spør ofte "hva tenker du på nå" og det er helt tomt.

Det er ikke så gøy, men ikke så farlig heller på en måte, for da er vi liksom sammen om det på en måte, og hun presser meg aldri til å fortsette. Det er ofte når vi har snakket og jeg har tenkt på ganske tøffe ting, men uten at jeg har følt meg presset.

De værste gangene er når jeg føler meg presset, for da kan jeg fortsette å snakke, og hittils har ingen merket at en del av meg blir "borte". Autopiloten overtar og den er ganske flink. Da kan jeg lyge, si hva som helst for å slippe å fortelle eller tenke på det jeg ikke ville.

Da har jeg det fryktelig, for føler meg sviktet av både meg og henne! Men tror egentlig at det er noenlunde samme som skjer, mer gradsforsjell kanskje. Vet ikke. skulle gjerne skjønnt mer og.

Tror du bør være ærlig og fortelle det når du føler deg presset og begynner å snakke om helt andre ting. Det har vel ingen hensikt å gjøre det? Behandleren vil helt sikkert ha forståelse for det, og gir ham/henne dessuten viktig informasjon om hvor skoen trykker for deg.. Og du slipper ubehaget:(

[Gjest Forvirring...]

Bare et lite spørsmål, hvis du kan svare...

Er dissosisjon alltid knyttet til ubehagelige minner/ting fra fortiden, eller kan det komme som følge av stort press "her og nå"?

Vel, jeg skjønner ærlig talt ikke så mye av dette med dissosiering selv, vet ikke engang med sikkerhet om det er det jeg opplever.. Men hvis det er det, så skjer det primært når jeg tenker på vanskelige forhold knyttet til barndom, ja. Noe som kanskje skyldes at jeg brukte dissosiasjon som forsvarsmekanisme da jeg opplevde det jeg gjorde den gangen? Hm..jeg vet ikke..

Men: jeg dissosierte (gitt at det er det det er) ved en småtraumatisk hendelse i voksen alder også. Som skal sier, så kan det være at man lettere tyr til denne forsvarsmekanismen hvis man har lært seg til den i barnealder.. For denne hendelsen var vel ikke akkurat det man vil kalle traumatisk (samlivsbrudd).

Håper du fikk svar på det du lurte på=)

[Gjest bry]

Hei=)

Tror jeg skjønner hva du mener. Bare lurer på om du ble stille da du ble "fjern" eller om du fortsatte å snakke? Jeg tror jeg opplever dissosiering selv:/ Plutselig så kobler jeg liksom ut... tror det skjer når underbevisstheten (eller hva man velger å kalle det) blir minnet på noe som er for ubehagelig. Jeg begynner bare å stotre, og glemmer spørsmålet jeg fikk/det jeg holdt på å snakke om. Kjenner du deg igjen i det..?

Hei igjen...=)

Ja kjenner meg igjen i det også,detter bare ut på en måte.

Ja,det må være ubevisst,vi gjør jo ikke dette med vilje.

Er ikke alltid jeg merker det selv....

En som kjente meg godt,som brydde seg om meg "tullet" med det..."hallo hvor er du"?..sa hun.Såg ut som jeg var i egen Verden sa hun...hun var så morsom og snill....

Mens andre psykologer kaldte meg fjern,det var jo "alvorlig" i demmes øyne.

De kaldte det dissosiasjon,en måte jeg beskyttet meg selv på,for ubehagelige minner....

Så dette er nok noe vi selv ikke kan styre.

[Gjest skal]

Tror du bør være ærlig og fortelle det når du føler deg presset og begynner å snakke om helt andre ting. Det har vel ingen hensikt å gjøre det? Behandleren vil helt sikkert ha forståelse for det, og gir ham/henne dessuten viktig informasjon om hvor skoen trykker for deg.. Og du slipper ubehaget:(

Vet.. er bare detat jeg ikke har vært i stand til det hittils. Er som om de tankene og følelsene forsvinner fort inn i et rom og jeg er nesten ikke klar over hva som skjer. Bare etterpå. Var en gang det var like før jeg løp opp igjen etter timen.

Men vi har snakket om det etterpå og nå er det lenge siden det har skjedd på den måten heldigvis.

Men sånn gå blank plutselig skjer stadig. Men også det sjeldnere nå. Har nok blitt litt flinkere til å si i fra før det blir for tøfft og hun flinkere til å holde igjen tror jeg.

[Gjest Forvirring]

Vet.. er bare detat jeg ikke har vært i stand til det hittils. Er som om de tankene og følelsene forsvinner fort inn i et rom og jeg er nesten ikke klar over hva som skjer. Bare etterpå. Var en gang det var like før jeg løp opp igjen etter timen.

Men vi har snakket om det etterpå og nå er det lenge siden det har skjedd på den måten heldigvis.

Men sånn gå blank plutselig skjer stadig. Men også det sjeldnere nå. Har nok blitt litt flinkere til å si i fra før det blir for tøfft og hun flinkere til å holde igjen tror jeg.

Positivt at det skjer sjeldnere - kanskje det betyr at du har bearbeidet en god del ?

Jeg har ganske nylig begynt i behandling, og har nå bestemt meg for å si fra til psykologen hvis jeg opplever denne "utkoblingen" igjen! For jeg tror det er lurt å være åpen om hva som skjer med en..

Lykke til videre med din behandling=)

[Gjest skal]

Positivt at det skjer sjeldnere - kanskje det betyr at du har bearbeidet en god del ?

Jeg har ganske nylig begynt i behandling, og har nå bestemt meg for å si fra til psykologen hvis jeg opplever denne "utkoblingen" igjen! For jeg tror det er lurt å være åpen om hva som skjer med en..

Lykke til videre med din behandling=)

Takk og det samme til deg. er kjempeviktig å være åpen. Ikke det at man behøver å si alt, men tror det er nesten viktigst av alt å være åpen om hvordan man opplever terapien. Da er det mye lettere å bli trygg!!