En veninde jeg har. Hva tror dere feiler henne?

[serenity777]

Jeg har en god venninde som jeg er veldig glad i, men samtidig ganske oppgitt over. Hun er et vandrende kaos. Hun er veldig sympatisk først, men så legger man merke til at hun snakker veldig nedsettende om typene sine som hun er veldig mye utro mot. Bortsett fra de første par ukene da. Da er hun så opp i skyene forelsket. Hun klarer heller ikke å være noe alene, så før utnyttet hun meg til å være sammen med henne nesten hele tiden når hun og typen kranglet, vilket var konstant. Jeg prøvde å gi henne hint, om at det ble formye for meg, men alikevel fortsatte hun med å mase. Hun var ganske manipulerende også. Samtidig virker hun veldig empatisk. Men hun er veldig promiskuøs og et vandrende kaos av følelser og utrolig egoistisk, nesten ekstremt egoistisk. Noen ganger har jeg sett disasosiasjon hos henne, hvor hun har regresert til barnestadiet, men jeg vet ikke om dette er ekte eller spill. Nå blir hun derimot behandlet for bipolar lidelse, men jeg kjenner flere med denne lidelsen, og hun virker overhodet ikke bipolar. Jeg er redd for at hun har en evne til å bevist eller ubevist spille. Feks sa hun helt fantastiske ting til meg, ved flere anledninger som hun hadde glemt dagen etter. En ukvalifisert gjetning ville vel være borderline og histronisk personlighetsforstyrrelse, men jeg er jo ingen psykiater. Hva er sjangsene for at en sånn ustabil person kan få orden på livet? Jeg vurderer å kutte henne ut, ettersom jeg bare føler meg intresant som gråtepute når hun har trøbbel med typen sin.

[Gjest mamma 24-7]

Kan ikke hjelpe med hva som kan feile henne.

Men du burde kanskje slutte å hinte om at ting blir for mye. Si det heller rett ut, kanskje det går inn da.

[Gjest tror jeg da]

Jeg er også ukvalifisert, men tror det er borderline.

Bipolar og borderline blir jo ofte sett sammen, kanskje er hun begge deler eller feildiagnosert???

[Gjest tror jeg da]

Jeg er også ukvalifisert, men tror det er borderline.

Bipolar og borderline blir jo ofte sett sammen, kanskje er hun begge deler eller feildiagnosert???

Min søster har en vennine som hun beskrev temmelig likt slik du beskriver din.

Jeg synset meg da frem til at denne venninen måtte være borderline.

Noen mnd senere kom min søster og sa at venninen var borderline, hun hadde spurt henne.

Da denne venninen kom i behandling trodde hun selv at hun var bipolar, noe som ikke stemte.

Jeg har selv en personlighetsforstyrrelse, ikke borderline. Og om jeg skal være dønn ærlig, og mulig noe kontroversiell, er ikke en bipolar diagnose bedre for selvfølelsen enn en pf???

[Gjest illeana]

Min søster har en vennine som hun beskrev temmelig likt slik du beskriver din.

Jeg synset meg da frem til at denne venninen måtte være borderline.

Noen mnd senere kom min søster og sa at venninen var borderline, hun hadde spurt henne.

Da denne venninen kom i behandling trodde hun selv at hun var bipolar, noe som ikke stemte.

Jeg har selv en personlighetsforstyrrelse, ikke borderline. Og om jeg skal være dønn ærlig, og mulig noe kontroversiell, er ikke en bipolar diagnose bedre for selvfølelsen enn en pf???

kjenner flere som har borderline pf som heller vil ha bipolar, ja. Ei presterte å kreve en utredning og løy under intervjuet for å få tilbake diagnosen som de hadde forandret. Problemet er at de snakker så høytlytt om at de er bipolare blandt "vanlige" folk, at vanlige folk tror at bipolar er slik som borderline.

[serenity777]

Kan ikke hjelpe med hva som kan feile henne.

Men du burde kanskje slutte å hinte om at ting blir for mye. Si det heller rett ut, kanskje det går inn da.

Jeg tenkte også borderline, men jeg tror også litt på histronisk. En blanding.

[Gjest bry]

Jag hadde en slik veninne tidligere,og det er utrolig slitsomt....

Måtte bare kutte henne ut,såg ingen ende på det...hun hadde ingen intensjon om å forandre på noe som helst dessværre.

[vanadium]

Jeg tenkte også borderline, men jeg tror også litt på histronisk. En blanding.

På hvilken måte hjelper det om du får diagnosert henne?

Hva med å faktisk ta et oppgjør med henne, fortelle henne nøyaktig hva du føler, og prøve å forstå henne, istedenfor å forsøke å hobbyanalysere henne med diverse personlighets forstyrrelser!

[Gjest tror jeg da]

På hvilken måte hjelper det om du får diagnosert henne?

Hva med å faktisk ta et oppgjør med henne, fortelle henne nøyaktig hva du føler, og prøve å forstå henne, istedenfor å forsøke å hobbyanalysere henne med diverse personlighets forstyrrelser!

Ikke for å dømme noen som helst, men enkelte personlighetstrekk er vanskeligere enn andre å forholde seg til.

Jeg skrev tidligere om venninen til min søster. De er veldig gode venniner. Ja, hun like henne veldig godt bortsett fra, dessverre, disse bordeline trekkene som kommer tydelig frem til tider.

Kanskje akkurat det at min søster kjenner til disse "forstyrrelsene" gjør at det er lettere å beholde dette vennskapsforholdet,eller å forstå bedre?

Og nettopp derfor kan det være gunstig å hobbydiagnosere. Som jeg ikke har noen problemer med å skjønne er en fristende handling i slike situasjoner:)

Selvfølgelig bør man ta opp enkelt problemer, men er diagnosen borderline kan man dessverre forvente seg ulogiske svar eller handlinger tilbake. Men kanskje får man også ett svar som bekrefter mistanken......og i tillegg er forberedt på det.

[vanadium]

Ikke for å dømme noen som helst, men enkelte personlighetstrekk er vanskeligere enn andre å forholde seg til.

Jeg skrev tidligere om venninen til min søster. De er veldig gode venniner. Ja, hun like henne veldig godt bortsett fra, dessverre, disse bordeline trekkene som kommer tydelig frem til tider.

Kanskje akkurat det at min søster kjenner til disse "forstyrrelsene" gjør at det er lettere å beholde dette vennskapsforholdet,eller å forstå bedre?

Og nettopp derfor kan det være gunstig å hobbydiagnosere. Som jeg ikke har noen problemer med å skjønne er en fristende handling i slike situasjoner:)

Selvfølgelig bør man ta opp enkelt problemer, men er diagnosen borderline kan man dessverre forvente seg ulogiske svar eller handlinger tilbake. Men kanskje får man også ett svar som bekrefter mistanken......og i tillegg er forberedt på det.

Kanskje det ikke var meningen, men slik jeg leste innlegget ditt nå så er det umulig å være til mennesker med Borderline personlighetsforstyrrelser og disse menneskene har heller ingenting å komme med.

Slik jeg ser det, er det beste her å handle. Enten på en feig måte (kutte all kontakt uten noen forklaring) eller å forsøke å komme frem til et kompromiss. Mulig det bare er meg, men jeg ser ikke hva hennes "diagnose" endrer, annet enn at man da kommer til å forhåndsdømme henne ved å føre et tankemønster som:

"det er ikke noe vits i å diskutere med henne, hun er jo borderline"

[firebird1365380441]

Jeg er også ukvalifisert, men tror det er borderline.

Bipolar og borderline blir jo ofte sett sammen, kanskje er hun begge deler eller feildiagnosert???

Jeg har borderline,og det er også mulig at jeg har en bipolar lidelse også.Er under utredning for det.

For meg virker det som at hun kan ha en veldig ekstrem for for borderline.Ingen som har borderline,har det på samme måte.Og det er mange grensetilfeller opp mot andre personlighetsforstyrrelser.

Kanskje en blanding av flere personlighetsforstyrrelser,eller grensetilstander?

Da tenker jeg på borderline,narcissistisk,dramatiserende og dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Man kan bli frisk av de fleste personlighetsforstyrrlser,så lenge man har innsikt i sin egen psykdom og er villig til å kjempe for å bli frisk...Det kan ta lang,lang tid,men det går an,selv om mange mener det motsatte.

Mange med borderline blir bedre med årene.Men ikke alle.Bedring kommer ved modning,innsikt,samt evnen til å ta kontrollen over sin egen adferd og sitt eget liv.

Med vennlig hilsen

[firebird1365380441]

Kanskje det ikke var meningen, men slik jeg leste innlegget ditt nå så er det umulig å være til mennesker med Borderline personlighetsforstyrrelser og disse menneskene har heller ingenting å komme med.

Slik jeg ser det, er det beste her å handle. Enten på en feig måte (kutte all kontakt uten noen forklaring) eller å forsøke å komme frem til et kompromiss. Mulig det bare er meg, men jeg ser ikke hva hennes "diagnose" endrer, annet enn at man da kommer til å forhåndsdømme henne ved å føre et tankemønster som:

"det er ikke noe vits i å diskutere med henne, hun er jo borderline"

En liten ting til;

Det kan føles veldig sårende for vi som faktisk har diagnosen Borderline,å høre utsagn som f.eks:"Hun har jo borderline,så hun ER jo bare sånn"...Det er utrolig ydmykede at noen,til og med i helsevesenet,kan si noe slikt.Hva vet de om hvordan det er å ha en diagnose som enkelte kaller"drittsekk diagnosen"?

Folk som lider av borderline,deriblandt meg selv,har også følelser.Og i mange tilfeller sjølinnsikt og psykdomsinnsikt.Men det er ikke alltid like enkelt å gjøre det som er riktig...Et kaos av følelser...og en enorm skyld og skamfølelse som ikke vises utenpå...

[Gjest tror jeg da]

Kanskje det ikke var meningen, men slik jeg leste innlegget ditt nå så er det umulig å være til mennesker med Borderline personlighetsforstyrrelser og disse menneskene har heller ingenting å komme med.

Slik jeg ser det, er det beste her å handle. Enten på en feig måte (kutte all kontakt uten noen forklaring) eller å forsøke å komme frem til et kompromiss. Mulig det bare er meg, men jeg ser ikke hva hennes "diagnose" endrer, annet enn at man da kommer til å forhåndsdømme henne ved å føre et tankemønster som:

"det er ikke noe vits i å diskutere med henne, hun er jo borderline"

"det er ikke noe vits i å diskutere med henne, hun er jo borderline"

Ja, slik kan det være når man diskuterer med mennesker som har blitt stemplet med pfèr.

Som nevnt tidligere har jeg også dette stempelet. men jeg tilhører gruppe c, som det kalles.

Og som jeg leste i innlegget over, fra en med borderline kommer det, blant annet, veldig an på hvor mye selvinnsikt personen har.

Det er knalltøft å innse at det man tenker ikke alltid har rot i virkeligheten eller at min oppførsel kan være uhensiktsmessig.

Jeg tror at kunnskap og åpenhet overfor de nærmeste kan gjøre det lettere for dem å omgås meg.

Men innrømmer at av og til er det ikke vits i å diskutere, de automatiske tankene blir for sterke.

Jeg tror man må vite for å kunne hjelpe i slike situasjoner.

Om vi bare kunne bli litt flinkere til å ikke dømme disse diagnosene så fælt! Begynner med å bytte ut ordet fortyrrelse med struktur, høres litt bedre ut i det minste.

[Bitis Gabonica]

En liten ting til;

Det kan føles veldig sårende for vi som faktisk har diagnosen Borderline,å høre utsagn som f.eks:"Hun har jo borderline,så hun ER jo bare sånn"...Det er utrolig ydmykede at noen,til og med i helsevesenet,kan si noe slikt.Hva vet de om hvordan det er å ha en diagnose som enkelte kaller"drittsekk diagnosen"?

Folk som lider av borderline,deriblandt meg selv,har også følelser.Og i mange tilfeller sjølinnsikt og psykdomsinnsikt.Men det er ikke alltid like enkelt å gjøre det som er riktig...Et kaos av følelser...og en enorm skyld og skamfølelse som ikke vises utenpå...

Interessant tråd med viktige spørsmål!

Det dummeste man gjør er å gi opp uansett diagnose. Man kan ikke kategorisk vite utfalle av det man gjør før man har prøvd.

Om det er bedre for selvtilliten å ha diagnosen bipolar (2) enn personlighetsforstyrrelse? Nei. Jeg synes bipolar-diagnosen er en tøff bit å svelge.

Det er meget mulig at mange som har personlighetsforstyrrelser av typen emosjonelt ustabil kan være vanskelig å forholde seg til, men jeg tror ikke man skal skjærer alle over en kam likevel. Faktisk har jeg hørt historier om folk som har blitt tilnærmet frisk fra alvorlige pf-diagnoser.

MEN selvfølgelig skal du ikke slite deg ut heller! Personlig ville jeg nok forsøkt å holde denne personen på en viss avstand, trå forsiktig. For min egen psykiske helses skyld.