Utroskap

[flisa]

"At man ikke angrer og ikke vil innse konsekvensene er en annen sak."

Helt enig. Et feilsteg i fylla e.l. er én ting. Å drive bevisst med dette innenfor så tett knyttede bekjentskaper finnes det overhodet ingen unnskyldning for, og fra min side hade det overhodet ikke vært noen tilgivelse å få.

".........................................."

Og oppå det hele "skryte" av det til en man må skjønne får problemer selv av slik viten. Det er superegoistisk!

[Prozak]

du sier noe der...

Jeg gjorde visst det :-)

"....................................."

[Prozak]

Og oppå det hele "skryte" av det til en man må skjønne får problemer selv av slik viten. Det er superegoistisk!

Ja, og det er å regne som en skjerpende omstendighet i min verden.

"............................................."

[flisa]

Ja, jeg forstår hva du mener.

Men så er det det at forholdet deres i utgangspunktet var bra, og da tenker jeg at det du ikke vet osv.

Heller true henne med å fortelle det og se om hun kommer til fornuft da.

Unger har selvsagt best av å ha begge foreldrene boende hos seg, så lenge forholdet ikke var dårlig i utgangspunktet.

Får mannen vite det nå, blir det ikke bra på noen som helst måte.

Men det er stygt å skjule det for han også. Jeg ville ha visst selv, men det hadde blitt jævlig for ungene, fordi vi ville garantert ha blitt skilt.

Nei huff, det er ikke lett det der.

Husker da jeg var lita så var tanken på at foreldrene mine skulle ha skilt seg, det verste som kunne ha skjedd meg.

Så jeg tror nok ikke hadde røpet noe for mannen hennes enda. Det er for jævlig at det skal gå ut over uskyldige.

Ja, da jeg var liten var ordet skilsmisse nest verst av alt i verden - på første plass var flyalarmtestene klokka 1200 innimellom - jeg grøsser av de sirenene den dag i dag.

[ShitDiddelyDo]

Nei, jeg er ikke sladrete på annet enn slikt som er så viktig som det der. Hvis jeg kjenner et par, og har et godt forhold til begge, så føler jeg meg moralsk ansvarlig for å si i fra hvis jeg får vite noe slikt. Jeg hadde ikke tilgitt en kompis eller en venninne som hadde latt være å fortelle meg det hvis h*n visste noe sånt om min partner.

".........................................."

Enig.

[flisa]

Nei, jeg er ikke sladrete på annet enn slikt som er så viktig som det der. Hvis jeg kjenner et par, og har et godt forhold til begge, så føler jeg meg moralsk ansvarlig for å si i fra hvis jeg får vite noe slikt. Jeg hadde ikke tilgitt en kompis eller en venninne som hadde latt være å fortelle meg det hvis h*n visste noe sånt om min partner.

".........................................."

Enig

[ShitDiddelyDo]

Takk for råd! Jeg gjør iallefall ikke noe mer med dette i dag... men f*** for en suppe jeg helst skulle vært foruten. Jeg hadde også likt selv å få vite...

Venninna satte en uskyldig, deg, i en jævla vanskelig situasjon ved å fortelle deg det.

[Tweetybilla]

Venninna satte en uskyldig, deg, i en jævla vanskelig situasjon ved å fortelle deg det.

ja, desverre...

[Gjest jepp-det hadde jeg gjort]

Jeg ville sagt til fyren hun bolla seg med at jeg visste hva som foregikk og bedt ham om å fortelle dama si at han var utro og ta evt.konsekvenser.Truet med å fortelle det selv om ikke han gjorde det.

Så hadde jeg sagt min hjertens mening til en fra da av ex-venninne som jeg syns oppfører seg svært hurpete, både mot meg som får vite dette og mot hun som blir sittende med en utro mann.

[Gjest KariKruskakli]

Ja, da jeg var liten var ordet skilsmisse nest verst av alt i verden - på første plass var flyalarmtestene klokka 1200 innimellom - jeg grøsser av de sirenene den dag i dag.

Ha ha ha, den var god!

[Tweetybilla]

Jeg ville sagt til fyren hun bolla seg med at jeg visste hva som foregikk og bedt ham om å fortelle dama si at han var utro og ta evt.konsekvenser.Truet med å fortelle det selv om ikke han gjorde det.

Så hadde jeg sagt min hjertens mening til en fra da av ex-venninne som jeg syns oppfører seg svært hurpete, både mot meg som får vite dette og mot hun som blir sittende med en utro mann.

Er veldig fristet til å gjøre akkurat det, men så er det det at det er små barn inne i bildet, begge parene har små barn.. og så vidt jeg vet har dette foreløpig kun skjedd en gang og det var nå i kveld.... så føler liksom ikke for å ødelegge alt for mye sånn før jeg vet om dette er noe som kan utvikle seg til et forhold dem i mellom... for utvikler de et fast forhold, så gir de meg ikke noe valg!

[Gjest KariKruskakli]

Helt uenig. Jeg har ingen tro på at det er katastrofalt for barna at foreldrene får fra hverandre. Slik som disse idiotene holder på, så kommer det til å skje før eller siden uansett. Barn skal tas hensyn til når det gjelder slikt som dette, men ikke så langt at man går på bekostning av seg selv. Det ville være en forbrytesle mot barna, som selvfølgelig blir påvirket av hvordan foreldrene har det.

"..........................................."

Så klart det er katastrofalt for barna at foreldrene går fra hverandre, hvis de frem til nå har levd i en harmonisk familie. Bare tull å si noe annet.

Jeg er enig i at barna ikke skal skånes for en hver pris.

Men jeg mener at her må man først forsøke å banke litt vett i hodet på dama. Få henne til å innse hva hun kan miste. Få henne til å forstå alvoret i dette her.

Ta begge de utro for seg og forsøke med trusler og fortelle dem konsekvensene hvis de ikke stopper.

La oss si det blir med denne ene gangen. Er det da verdt at en familie skal raseres pga denne ene gangen som mest sannsynlig er konsekvensen av det, eller skal man først forsøke med andre midler å la denne familien få mulighet til å fortsatt leve et harmonisk familieliv som før, som jeg skjønte på innskrivervar tilfelle.

Ja, hun er skyld i det selv osv osv, men likevel....

Det er et dillemma, jeg skjønner det. For noen blir ført bak lyset her.

Men vondt av et engangstilfelle har han ikke, før han vet om det.

Derfor må man velge mellom to onder. Føre en voksen mann bak lyset, eller å ødelegge en familie. Da velger jeg det første, så sant det blir med den ene gangen.

Det er tross alt snakk om et simpelt nummer her, sammenlignet med et helt liv.

Først hvis det viser seg at det er et håpløst prosjekt å snakke fornuft med henne, er jeg enig med deg.

Den andre familien som i utgangspunktet hadde det dårlig, engasjerer jeg meg ikke i. Det går muligens på revva uansett.

[Gjest jepp-det hadde jeg gjort]

Er veldig fristet til å gjøre akkurat det, men så er det det at det er små barn inne i bildet, begge parene har små barn.. og så vidt jeg vet har dette foreløpig kun skjedd en gang og det var nå i kveld.... så føler liksom ikke for å ødelegge alt for mye sånn før jeg vet om dette er noe som kan utvikle seg til et forhold dem i mellom... for utvikler de et fast forhold, så gir de meg ikke noe valg!

Skjønner...skjønner deg, men ikke hun som plaprer i vei om saker og ting hun burde holde seg laaangt unna.

Jeg ville i allefall "filleristet" hun som har sagt dette til deg!!

[Prozak]

Så klart det er katastrofalt for barna at foreldrene går fra hverandre, hvis de frem til nå har levd i en harmonisk familie. Bare tull å si noe annet.

Jeg er enig i at barna ikke skal skånes for en hver pris.

Men jeg mener at her må man først forsøke å banke litt vett i hodet på dama. Få henne til å innse hva hun kan miste. Få henne til å forstå alvoret i dette her.

Ta begge de utro for seg og forsøke med trusler og fortelle dem konsekvensene hvis de ikke stopper.

La oss si det blir med denne ene gangen. Er det da verdt at en familie skal raseres pga denne ene gangen som mest sannsynlig er konsekvensen av det, eller skal man først forsøke med andre midler å la denne familien få mulighet til å fortsatt leve et harmonisk familieliv som før, som jeg skjønte på innskrivervar tilfelle.

Ja, hun er skyld i det selv osv osv, men likevel....

Det er et dillemma, jeg skjønner det. For noen blir ført bak lyset her.

Men vondt av et engangstilfelle har han ikke, før han vet om det.

Derfor må man velge mellom to onder. Føre en voksen mann bak lyset, eller å ødelegge en familie. Da velger jeg det første, så sant det blir med den ene gangen.

Det er tross alt snakk om et simpelt nummer her, sammenlignet med et helt liv.

Først hvis det viser seg at det er et håpløst prosjekt å snakke fornuft med henne, er jeg enig med deg.

Den andre familien som i utgangspunktet hadde det dårlig, engasjerer jeg meg ikke i. Det går muligens på revva uansett.

"Så klart det er katastrofalt for barna at foreldrene går fra hverandre, hvis de frem til nå har levd i en harmonisk familie. Bare tull å si noe annet."

Tull og tøys av verste sort. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg kjenner som har vokst opp som "skilsmissebarn", og som har blitt minst like gode og harmoniske mennesker som hvem som helst andre. Og da snakker vi bl.a om folk som vokste opp uten begge foreldrene i en tid hvor det tross alt var mindre vanlig (og dermed mindre "akseptert" med skillsmisse og påfølgende hver-for-seg-foreldre-forhold) enn det er nå.

Det er klart det ikke er ønskelig, og ikke noe som er ubetydelig. Men å kalle det en katatrofe er rett og slett svada, generellt sett.

"Men jeg mener at her må man først forsøke å banke litt vett i hodet på dama. Få henne til å innse hva hun kan miste. Få henne til å forstå alvoret i dette her."

Så man skal, som venninne av alle parter inkl. de forsmådde, megle og forsøke å "fikse", og forhåpentligvis fortsette å skjule det? Sorry, men den moralen er jeg bare ikke med på.

"La oss si det blir med denne ene gangen. Er det da verdt at en familie skal raseres pga denne ene gangen som mest sannsynlig er konsekvensen av det"

Du bruker altfor sterke ord til at det egentlig blir noe poeng å diskutere dette med deg.

"eller skal man først forsøke med andre midler å la denne familien få mulighet til å fortsatt leve et harmonisk familieliv som før"

Ja, når slikt skjer i en vennekrets så er det nok veldig store sjangser for at det er harmonisk i utgangspunktet, og fortsetter å være det... (ironi, hvis det ikke var tydelig :-)

"Det er et dillemma, jeg skjønner det. For noen blir ført bak lyset her. Men vondt av et engangstilfelle har han ikke, før han vet om det."

Svada. For det første, så vil slik alltid påvirke forholdet når det skjer i et miljø hvor folk kjenner hverandre. For det andre, så vil han få vite det før eller siden. Og da er vi tilbake til et tidligere stadie.

"Det er tross alt snakk om et simpelt nummer her, sammenlignet med et helt liv."

Det er det absolutt ikke, når det fortelles at dette er folk som har hatt følelser for hverandre lenge, og som gjør dette helt bevisst og kontrollert.

"..........................................."

[Gjest KariKruskakli]

Enig

Jeg er enig jeg også. Det er det verste.

Når det gjelder meg selv, så ville jeg ha visst.

Jeg blir ikke helt enig med meg selv:)

Vanskelig!

[ShitDiddelyDo]

Så klart det er katastrofalt for barna at foreldrene går fra hverandre, hvis de frem til nå har levd i en harmonisk familie. Bare tull å si noe annet.

Jeg er enig i at barna ikke skal skånes for en hver pris.

Men jeg mener at her må man først forsøke å banke litt vett i hodet på dama. Få henne til å innse hva hun kan miste. Få henne til å forstå alvoret i dette her.

Ta begge de utro for seg og forsøke med trusler og fortelle dem konsekvensene hvis de ikke stopper.

La oss si det blir med denne ene gangen. Er det da verdt at en familie skal raseres pga denne ene gangen som mest sannsynlig er konsekvensen av det, eller skal man først forsøke med andre midler å la denne familien få mulighet til å fortsatt leve et harmonisk familieliv som før, som jeg skjønte på innskrivervar tilfelle.

Ja, hun er skyld i det selv osv osv, men likevel....

Det er et dillemma, jeg skjønner det. For noen blir ført bak lyset her.

Men vondt av et engangstilfelle har han ikke, før han vet om det.

Derfor må man velge mellom to onder. Føre en voksen mann bak lyset, eller å ødelegge en familie. Da velger jeg det første, så sant det blir med den ene gangen.

Det er tross alt snakk om et simpelt nummer her, sammenlignet med et helt liv.

Først hvis det viser seg at det er et håpløst prosjekt å snakke fornuft med henne, er jeg enig med deg.

Den andre familien som i utgangspunktet hadde det dårlig, engasjerer jeg meg ikke i. Det går muligens på revva uansett.

Jeg er helt uenig, og mener valget skal være opp til mannen, Og for at det skal være opp til ham må han settes inn i situasjonen.

Det mener jeg generelt.

Situasjonen her mener jeg faktisk er enda verre, all den tid jenta virkelig ikke ser det gale i det hun har gjort, verken i forhold til sin mann eller i forhold til sin venninne, og på toppen av det hele har hun prestert å involvere en uskyldig venninne i det hele.

Denne jenta virker rett og slett ikke helt god.

I tillegg har du den sitausjonen jenta havner i den dagen sidespranget blir oppdaget. Men en jente så lite rutinert at det første hun gjør etter ligget er å ringe en venninne som ikke bare kjenner den forsmådde jenta, men hvor mannen faktisk er bestekompisen til den den forsmådde mannen, er det ganske åpenbart at det her en dag kommer ut.

Og hvis jeg var jenta over ville jeg overhodet ikke risikert både mitt og min manns (hvis jeg var jenta...) forhold med flere i vennegjengen, ved å leve på en løgn.

Men det viktigste og for meg ufravikelige er punkt 1. Mannen fortjener å vite, for å kunne ta et valg.

[Gjest KariKruskakli]

"Så klart det er katastrofalt for barna at foreldrene går fra hverandre, hvis de frem til nå har levd i en harmonisk familie. Bare tull å si noe annet."

Tull og tøys av verste sort. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg kjenner som har vokst opp som "skilsmissebarn", og som har blitt minst like gode og harmoniske mennesker som hvem som helst andre. Og da snakker vi bl.a om folk som vokste opp uten begge foreldrene i en tid hvor det tross alt var mindre vanlig (og dermed mindre "akseptert" med skillsmisse og påfølgende hver-for-seg-foreldre-forhold) enn det er nå.

Det er klart det ikke er ønskelig, og ikke noe som er ubetydelig. Men å kalle det en katatrofe er rett og slett svada, generellt sett.

"Men jeg mener at her må man først forsøke å banke litt vett i hodet på dama. Få henne til å innse hva hun kan miste. Få henne til å forstå alvoret i dette her."

Så man skal, som venninne av alle parter inkl. de forsmådde, megle og forsøke å "fikse", og forhåpentligvis fortsette å skjule det? Sorry, men den moralen er jeg bare ikke med på.

"La oss si det blir med denne ene gangen. Er det da verdt at en familie skal raseres pga denne ene gangen som mest sannsynlig er konsekvensen av det"

Du bruker altfor sterke ord til at det egentlig blir noe poeng å diskutere dette med deg.

"eller skal man først forsøke med andre midler å la denne familien få mulighet til å fortsatt leve et harmonisk familieliv som før"

Ja, når slikt skjer i en vennekrets så er det nok veldig store sjangser for at det er harmonisk i utgangspunktet, og fortsetter å være det... (ironi, hvis det ikke var tydelig :-)

"Det er et dillemma, jeg skjønner det. For noen blir ført bak lyset her. Men vondt av et engangstilfelle har han ikke, før han vet om det."

Svada. For det første, så vil slik alltid påvirke forholdet når det skjer i et miljø hvor folk kjenner hverandre. For det andre, så vil han få vite det før eller siden. Og da er vi tilbake til et tidligere stadie.

"Det er tross alt snakk om et simpelt nummer her, sammenlignet med et helt liv."

Det er det absolutt ikke, når det fortelles at dette er folk som har hatt følelser for hverandre lenge, og som gjør dette helt bevisst og kontrollert.

"..........................................."

Jeg tror du og jeg har så vidt forskjellig syn på hva som er bra for et barn og jeg tror jeg ser en helt annen verdi rundt det å være en hel familie og et stabilt hjem enn det du gjør.

Jeg tror ikke noen verdens ting på at ikke barn blir skadelidende av en skilsmisse.

At de ikke blir bra mennesker har jeg aldri sagt.

Jeg tror likevel mange kan få psykiske vansker som du kanskje ikke så lett har tenkt over.

Mange barn/ungdommer har problemer på skolen med aggresjon, konsentrasjonsvansker osv.

Selvmordsstastikken blandt barn og unge har økt, samtidig som skilsmissestastikken har økt.

Jeg har ikke forsket på det, og kan ikke si noe om årsakene til det. Men jeg gjør meg mine tanker om det.

Når man ser alle problemene og rotet som oppstår ved mange skillsmisser (det er bare å lese her inne det), så kan man bare tenke seg hvordan ungene vil føle det i denne drakampen.

Og kom ikke her å si at det er sundt for et barn og bare se mamma eller pappa annehver uke gjennom hele oppveksten, eller se pappa bare annehver helg, i forhold til det å ha en pappa og mamma som er der hele tiden hele året gjennom.

Ja, det finnes unger som har det bra, bevares. Men HVOR bra,i forhold til hvor bra det kunne ha vært?

Og ja, det finnes unger som har det bedre med skilte foredre, enn foreldre som bor sammen. Det benekter jeg ikke.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg er helt uenig, og mener valget skal være opp til mannen, Og for at det skal være opp til ham må han settes inn i situasjonen.

Det mener jeg generelt.

Situasjonen her mener jeg faktisk er enda verre, all den tid jenta virkelig ikke ser det gale i det hun har gjort, verken i forhold til sin mann eller i forhold til sin venninne, og på toppen av det hele har hun prestert å involvere en uskyldig venninne i det hele.

Denne jenta virker rett og slett ikke helt god.

I tillegg har du den sitausjonen jenta havner i den dagen sidespranget blir oppdaget. Men en jente så lite rutinert at det første hun gjør etter ligget er å ringe en venninne som ikke bare kjenner den forsmådde jenta, men hvor mannen faktisk er bestekompisen til den den forsmådde mannen, er det ganske åpenbart at det her en dag kommer ut.

Og hvis jeg var jenta over ville jeg overhodet ikke risikert både mitt og min manns (hvis jeg var jenta...) forhold med flere i vennegjengen, ved å leve på en løgn.

Men det viktigste og for meg ufravikelige er punkt 1. Mannen fortjener å vite, for å kunne ta et valg.

Jeg er enig i at jenta virker blåst.

Men først ville jeg ha funnet ut HVOR blåst hun er, før jeg hadde tatt en avgjørelse.

[sheba]

Det er innviklet, men p.g.a disse kompliserte relasjonene så er det enda mer drittsekkoppførsel det disse to driver med. Hadde det vært meg, så hadde jeg fortalt det til alle de berørte. Og for å si det sånn: I et tilfelle som dette så vil det alltid komme frem før eller siden. Og den som blir såret blir ihvertfall ikke mindre såret over at nære venner har visst om det i lang tid uten å fortelle det.

"............................................"

Enig med deg, skilsmissebarn har det ikke verre og blir ikke verre stilt enn barn som vokser opp med foreldre som bor sammen, det er tull i de fleste tilfeller....

min erfaring blant venner og familie sier ialfall det! :-)

[sheba]

Du er like sladrete som meg du!

Men jeg lot vær å fortelle en sånn sak jeg ble fortalt en gang, jeg ble fly forbannet og jeg forlangte at vedkommende gjorde opp selv - noe h*n gjorde. Det endet med skilsmisse - og nå har begge parter det bra med hver sin nye -heldigvis.

Det verste som finns er mennesker som ikke viser ansvar og kun holder på med "baksnakking", liker jeg dårlig!

om man først tar opp en ting og man ærlig,vil det sikkert bli ubehagelig for en av partene men det har ikke noe med å være ondskapsfull, heller ærlig.. denne personen det er snakk om har jo involvert en tredje person som uvillig fikk vite om dette...

Sånn ser iallfall jeg på det du står for:-) og det tror jeg mange er enige i:-)