NHD og andre: Depresjonen slipper taket ! Trodde jeg.....

[Gjest Er det lyset i enden av tunnellen eller er det toget....?]

snart et halvt år siden jeg ble syk og fikk angst og depresjon (moderat). Uttallige ganger har det lysnet for så å snu og bli (nesten) enda verre !

Den verste var denne uka. Har gått så vanvittig bra i to uker. Har virkelig følt at det gikk bedre for så å bli SLAMRET i bakken påny med angst og depresjon som jeg knapt har kjent tidligere ! Dette varte i 4-5 dager og nå kjenner jeg liksom at det slipper taket litt igjen og blir litt bedre..

Er det slik en depresjon leker med hjernen ? Den gjør liksom alt for å holde deg nede i det mørke hullet hvor du kan spinne i evighet på de samme depresive tankene.

Nesten så jeg føler jeg blir straffet for å ha hatt det bra i en lengre periode ?

Hvor lenge kan jeg forvente at en slik depresjon vil vare ? trodde jeg ville være 100% etter 3 måneder, nå har det gått 6 mnd. Legen min sa "Det går like lang tid å bli kvitt en depresjon som det tok å bryte deg ned.." Er det noe i dette ??

Ordet som beskriver vårt hode kan ikke være annet enn fassinerende

Hadde aldri trodd jeg skulle få en depresjon !

Hadde ALDRI trodd en depresjon var så jævlig, men dog, den er litt fassinerende også..

Mvh

[Gjest skal]

Kjenner det igjen ja..

Blir litt paranoid i perioder og vil liksom ikke glede meg over at det er bra. Men så må man jo bare ta sjansen og vips så snupler man og går på trynet igjen.

I lange tuneller støter man vel på noen tog, men en gang kommer man ut, sånn må det bare være.

[Gjest aldri helt sikker]

Tror ikke det finnes noen fasitsvar på spørsmålet ditt.

Bruk den tiden du trenger.

Ikke så helt uvanlig med tilbakefall mot slutten vil jeg tro.

Jeg kan nesten bli redd for å bli frisk mot slutten av en depresjon. Rett og slett pga redselen for tilbakefall, tror jeg da.

Kanskje er du "bare" litt skremt etter opplevelsen?

[Gjest margretaa]

for meg kom det bare tilbake og tilbake og tilbake uansett. stoppet aldri.

fikk litium, så ble det bra.

[Bitis Gabonica]

En depresjons pine er ufattelig for den som ikke har opplevd det selv.

Til spørsmålet ditt om hvordan en depressiv episode "leker med hjernen" vil jeg svare JA. Særlig hvis den får "ture i vei" ubehandlet.

Dog vil det uansett gå opp og ned på vei ut. Det er skjelden oppoverbakken går uten at man snubler i noen huller på veien, desssverre.

[Gjest den ekte noor]

Depresjonen er uberegnelig, den kan plutselig slippe deg, og den kan plutselig dytte deg av lina. Å være deprimert føltes for meg som en enorm balansekunst, jeg var hele tiden redd for å trå feil, og for å bli skikkelig nede igjen. Men jeg gikk på noen smeller, etterhvert så lærte jeg at livet går opp og ned, men at jeg likevell kom meg på overflata igjen.

Og etter å ha insett det har alt gått så mye lettere, jeg fikk god hjelp av terapien og er i dag frisk:)

Men slikt kan ta lang tid, for meg tok det et par år, men det er jo ingenting med tankte på at livet er langt og jeg nå kan nyte det.

Lykke til:)

[Gjest Soumi]

Tror ikke det finnes noen fasitsvar på spørsmålet ditt.

Bruk den tiden du trenger.

Ikke så helt uvanlig med tilbakefall mot slutten vil jeg tro.

Jeg kan nesten bli redd for å bli frisk mot slutten av en depresjon. Rett og slett pga redselen for tilbakefall, tror jeg da.

Kanskje er du "bare" litt skremt etter opplevelsen?

Hvordan vet du at depresjonen er i ferd med å slippe taket da?

[Gjest aldri helt sikker]

Hvordan vet du at depresjonen er i ferd med å slippe taket da?

Skal prøve å svare, men dette gjelder jo bare mine erfaringer.

Jeg merker det på graden av min egen funksjon i det daglige. Bare det at jeg kan se betydningen av å ta oppvasken, legge merke til naturen igjen, får lyst til å pynte meg, greie å se en film eller ett tv program, greie å lese en bok, ville la mine nærmeste få bry seg om meg igjen, og for min del til og med det å greie å gråte igjen... osv.

Helt vanlige små "livstegn".

Alle må vel finne sin egen "fasit", eller sine egne tegn utifra det man har mistet i depresjonen, om du skjønner.

Men sikkert ikke like lett å fange opp tegnene om det er en førstegangsdepresjon.

Men som du ser, jeg er aldri sikker og har mange ganger opplevd at det jeg trodde viste seg å ende helt feil.

Jeg synest det "den ekte nor" skrev virket ganske fornuftig i så måte.