La Kristina Leve!!!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mulig du ikke vil svare, NHD, jeg tillater meg å spørre om hva du mener du om saken?

Velkommen tilbake, forresten!

Forutsatt at det som står i avisene i dag er korrekt, mener jeg helt klart at respiratoren bør kobles fra. Det har dog ingen hast. En uke fra eller til kan en tillate seg.

Det mente jeg også i den saken som gikk i USA for ca et år siden.

[Gjest vioola]

Forutsatt at det som står i avisene i dag er korrekt, mener jeg helt klart at respiratoren bør kobles fra. Det har dog ingen hast. En uke fra eller til kan en tillate seg.

Det mente jeg også i den saken som gikk i USA for ca et år siden.

hun er ikke hjernedød.

I sverige ville de aldri slått av respiratoren.

kanskje du mener at en med sterk hjerneskade ala terri shiavo burde dø , men det gjør ikke jeg

[vanadium]

hun er ikke hjernedød.

I sverige ville de aldri slått av respiratoren.

kanskje du mener at en med sterk hjerneskade ala terri shiavo burde dø , men det gjør ikke jeg

tør jeg spørre hvorfor dette er så viktig for deg? Du er ikke en av de pårørende.

[Gjest stakkars han...]

hun er ikke hjernedød.

I sverige ville de aldri slått av respiratoren.

kanskje du mener at en med sterk hjerneskade ala terri shiavo burde dø , men det gjør ikke jeg

...på at legene (og leger generelt tydeligvis) i denne saken "leker Gud" og ikke har peiling:

Neste gang dere eller en av deres nærmeste blir alvorlig syk eller skadet foreslår jeg at dere bare holder dere hjemme istedet for å dra til sykehuset, for dere vet jo mye bedre enn alle leger.

PS Sverige har akkurat samme policy på slike pasienter som Kristina som det Norge har. Man piner ikke pasienter uten mål og mening der heller.

[firebird1365380441]

Helt enig med deg,dette er helt sykt.Har tenkt på Kristina,siden jeg såg bilde av henne,hun må få en kjangse.

Er forferdelig rart at de vil koble henne fra maskinen,og la henne dø.Det er jo fælt hvis hun har smerter,får ikke håpe det......

I Amerika kan de ligge flere år i koma,her snakker de om frakobling etter..hva..en mnd.?

Nei,hun har ikke fått nok hjelp og behandling,til at de kan gjøre dette.

Stakkars faren hennes,som allerede har mistet kona og som må kjempe mot systemet,er helt absurd!!!!!!

Det er skummelt når autoritærer begynner å "leke Gud"...med tanke på makten de sitter med...uff!!!!

Håper Kristina våkner og gir dem et sjokk,noe å tenke på.

Stakkars familien,det er tragisk at de i tilegg blir overkjørt av systemet.

Det er vanskelig å ta stilling til hva en skal/bør mene i en sånn sak.Om en sier det ene eller andre blir det sannsynligvis galt likevel.Dette er jo en vanvittig tragisk sak.Ikke bare for faren til jenta,men også for legene og resten av behandlingstemaet på sykehuset der hun ligger.

Faren sier at han får kontakt med jenta.Legene sier at de ikke får fram noen tegn til at hun reagerer på ulike former for stimuli.

Vi får både farens og behandlernes syn på saken.

Noen kan nok tenke at faren er så desperat etter å få beholde jenta,selv om hun tilsynelatende er livløs.Merk;tilsynelatende.Jeg har ikke fått med meg om hun har blodsirkulasjon i hjernen eller ikke.Har hun ikke det, er hun i klartekst hjernedød.Og hvilket "liv" er det?

Det er likevel rimelig forståelig at faren ikke vil gi opp.Jeg har ikke barn selv,men kan likevel skjønne at foreldre ikke vil gi opp ungens liv,uansett hvor mye behandlerne vet om overlevelsessjansene ut i fra undersøkelsene som er gjort.

Hvem skal man høre på?

Hvem skal bestemme når et liv ikke er verdt å leve?

Er det et liv verdt å leve når personen som ligger der,egentlig er en død kropp som blir holdt i live av respiratorer og andre maskiner?

Jeg har ikke fulgt saken så nøye,men har lest i avisene i dag,samt teksttv.

Spørsmålet om hvorvidt den lille jenta skal "få" leve eller dø er nok opp til både de som behandler jenta,samt faren hennes.

Mulighetene for at hun blir hjernedød og virkelig blir en død kropp,er så absolutt til stede.Men er det noen mening i at man skal holde en død person i live ?Om hun blir hjernedød,vil det ikke være noen hjerneaktivitet,ingen impulser,ingenting....

Er det for farens skyld hun skal holdes kunstig i live,eller for hennes egen skyld?

De som skal bestemme dette til syvende og sist vil uansett hva de kommer fra til bli uglesett og utskjelt.

Jeg gjør meg mine tanker,setter spørsmål ved mange ting...

Men om jeg tenker fornuftig og riktig må gudene vite.....

[Gjest bry]

Det er vanskelig å ta stilling til hva en skal/bør mene i en sånn sak.Om en sier det ene eller andre blir det sannsynligvis galt likevel.Dette er jo en vanvittig tragisk sak.Ikke bare for faren til jenta,men også for legene og resten av behandlingstemaet på sykehuset der hun ligger.

Faren sier at han får kontakt med jenta.Legene sier at de ikke får fram noen tegn til at hun reagerer på ulike former for stimuli.

Vi får både farens og behandlernes syn på saken.

Noen kan nok tenke at faren er så desperat etter å få beholde jenta,selv om hun tilsynelatende er livløs.Merk;tilsynelatende.Jeg har ikke fått med meg om hun har blodsirkulasjon i hjernen eller ikke.Har hun ikke det, er hun i klartekst hjernedød.Og hvilket "liv" er det?

Det er likevel rimelig forståelig at faren ikke vil gi opp.Jeg har ikke barn selv,men kan likevel skjønne at foreldre ikke vil gi opp ungens liv,uansett hvor mye behandlerne vet om overlevelsessjansene ut i fra undersøkelsene som er gjort.

Hvem skal man høre på?

Hvem skal bestemme når et liv ikke er verdt å leve?

Er det et liv verdt å leve når personen som ligger der,egentlig er en død kropp som blir holdt i live av respiratorer og andre maskiner?

Jeg har ikke fulgt saken så nøye,men har lest i avisene i dag,samt teksttv.

Spørsmålet om hvorvidt den lille jenta skal "få" leve eller dø er nok opp til både de som behandler jenta,samt faren hennes.

Mulighetene for at hun blir hjernedød og virkelig blir en død kropp,er så absolutt til stede.Men er det noen mening i at man skal holde en død person i live ?Om hun blir hjernedød,vil det ikke være noen hjerneaktivitet,ingen impulser,ingenting....

Er det for farens skyld hun skal holdes kunstig i live,eller for hennes egen skyld?

De som skal bestemme dette til syvende og sist vil uansett hva de kommer fra til bli uglesett og utskjelt.

Jeg gjør meg mine tanker,setter spørsmål ved mange ting...

Men om jeg tenker fornuftig og riktig må gudene vite.....

Nei det er ikke godt å vite hva som er rett....

Og ingen vet hvordan hun er hvis hun våkner.

Men jeg velger å tro på faren,når han sier han har kontakt med henne,er han som kjenner henne best...ikke NHD eller andre eksperter for den del.De bør høre på de pårørende uansett..det er nok vanskelig for sykehuset også ja,og de som skal bestemme...

[firebird1365380441]

Enig med vanadium og tristo her. Mye følelser og lite objektivitet å spore fordi det berører oss alle så sterkt. MEN:

Jeg gjentar mitt innlegg fra en lignende tråd annet sted på dol;

"Et siste forsøk på å forklare hvorfor foreldre ikke har siste ord i slike saker:

Eksempel 1: Ei jente blir livstruende syk av en blødningssykdom. Får hun ikke behandling, vil hun dø om ikke lenge. Behandlingen er trygg og enkel - nemlig blodoverføringer. Det vil kurere hennes sykdom og hun vil blir frisk og rask igjen. Det er bare et lite problem; foreldrene til jenta er Jehovas Vitner. De er i mot blodoverføring av religiøse grunner. De sier dermed "nei" til behandlingen legene vet skal til for å redde jentas liv.

Hva da. Er foreldrene mest kompetente til å ta en slik avgjørelse, lar legene altså denne jenta dø.

Hva skjer? I slike tilfeller blir foreldrene lyttet til, men de har ikke siste ord. Dermed tar sykehuset midlertidig foreldreansvaret vekk fra foreldrene, gir barnet blod og redder livet hennes. Dette skjer ifølge norsk lov. Foreldrene og menigheten forholder seg til dette, og elsker selvfølgelig dette barnet like høyt etterpå, for det som skjedde var "utenfor deres kontroll" og dermed ikke ødeleggene mht religionen deres.

Eksempel 2: En tilsvarende liten jente blir utsatt for en ulykke og får en alvorlig hjerneskade. Hun ligger på pustemaskin i månedsvis, og det er lite eller ingen fremgang å spore. Legene utfører massevis av tester, disse testene peker i at hun har muligheter til å komme seg, legene antyder altså at her er det håp. De ønsker dermed å fortsette behandlingen som pågår. Foreldrene er knust, de har sittet ved sengekanten hennes i månedsvis og sett jenta stukket full med nåler og tuber. De har sett kramper og stadige infeksjoner, og synes det er grusomt at deres lille jenta lider slik. De ønsker derfor å avslutte siden det virker som det ikke er bedring i overskuelig framtid. De er også redde for at jenta deres uansett er skadet så hardt at hun ikke vil kjenne dem igjen. De ber derfor legene skru av behandlingen, for de vil ikke utsette henne for dette lengre.

Hva da... Skal legene da avslutte, når undersøkelsene deres tyder på forbedringspotensiale? Fordi pårørende bestemmer? Eller skal de fortsette behandlingen på tross av foreldrenes ønsker?

Jeg ønsker at alle som er indignerte, sinte og opprørte pga denne saken forsøker å tenke at denne saken har 2 sider. Det er kun 1 som er fremstilt i media, nemlig farens syn. Legene har dermed ikke kunnet forklare hvilken tungtveiende grunn som ligger bak beslutningen om å ikke plage denne stakkars jenta mer. Uansett utfallet av rettsaken, betyr det bare en utsettelse av et uungåelig utfall, og det er at jenta dør.

Håper dere kan se på saken noe mer nyansert enn enkelte presterer her inne, og at dere ikke lar inntrykket av legestanden som en gjeng inkompentente følelsesløse tullinger sitte igjen. Man prøver absolutt alle utveier før man avslutter på et barn. Dette vet jeg, fordi jeg jobber på en avdeling (annet sted i Norge) hvor dessverre slike grusomme avgjørelser må tas. Det er min oppgave å bidra til at pasientens pårørende blir hørt i en slik sammenheng, men dessverre hender som eksemplene viser, hender det at vi må overprøve dem. Dette pleier dog ikke å havne brettet ut i media eller rettsalene hittil, for vi bruker tid og masse ressurser på pårørende i en slik situasjon, og gir dem tid til å ta farvel. Haukeland har ikke hatt det travelt i denne saken, de har vært _svært_svært_ grundige fordi det dreier seg om et ungt barn.

Håper dette bidro til å gjøre debatten noe mer nyansert.

Bruk tiden til å vise familie og venner at dere er glad i dem, fordi livet er skjørt.

Og vær så snill å ikke bruk enkelthendelser til å dømme en hel yrkesgruppe. Fordi om jeg har vært flypassasjer en rekke ganger og vært misfornøyd med hvor kofferten min har havnet, betyr ikke det at jeg har rett til å kalle alle som jobber i flyselskaper inkompetente."

I min journal står et et notat som går ut på følgende:

Om jeg havner i en ulykke hvor jeg vil bli kraftig hjerneskadet,dvs så kraftig at jeg ikke vil være i stand til å bevege meg,se,høre,spise selv ,vil få store skader på indre organger som kan føre til multiorgansvikt,da vil jeg at legene skal skru av respiratoren og andre "livsforlengende maskiner".Selv om familien min vil at jeg skal holdes i live,vil jeg få lov til å dø.Om mine organer kan bidra til at andre kan få leve,vil jeg gi de bort.

Jeg har tatt denne avgjørelsen selv.Dette er noe jeg har rett til å bestemme.Heldigvis....

Jeg vil ikke leve hvis det livet jeg vil få i etterkant av en ulykke,er et liv på sykehus eller på et sykehjem.

Man bør innse når nok er nok.Når en person har lidd nok.Faren til Kristina lider ,og har gjort det lenge.Hans lidelse er synlig.Kristinas er ikke synlig.Ikke for oss.Det er alltid 2 sider av en sak.I dette tilfellet har jeg for det meste sett en side av saken i media.Den siden som forteller om faren og hans mening, følelser og syn på saken.

Men noen gang må man bare høre på legene....Og nå er det etter mitt syn på tide å gjøre akkurat det...Uansett hvor hjerterått det kan virke..

[firebird1365380441]

Jeg har ikke uttalt meg konkret om Kristina, for jeg kjenner ikke godt nok til detaljene om hvordan legene og andre vurderer hennes tilstand. Jeg har ikke hatt anledning til å lese eller se så mye nyheter de siste dagene, så jeg er litt lite oppdatert på alle detaljer i saken.

Det jeg reagerer på, og som jeg uttaler meg om, er kommentarer om hvilke tilstander som det er verdt å leve med. Og når folk snakker om mangel på tale-evne, det at det må suges opp slim, ikke kunne bevege seg, og kanskje for alltid måtte være tilkoblet respirator, for noe så grunnleggende som å puste, så er dette allikevel noe som mange lever gode liv med. Selv om mange friske overhodet ikke kan forestille seg at en slik tilstand innebærer et godt liv.

Da jeg skrev om en verdig død(tråden lenger oppe),mente jeg selvsagt at når det ikke finnes noen emosjonelle,kongnitive eller andre evner/funksjoner,da er det ikke mye verdt å leve.Bare hvis noen skulle henge seg opp i det....Å være en psykisk og fysisk død kropp holdt i live av maskiner vil aldri vært et liv for min egen del.Faktisk synes jeg akkurat det at man holder en død kropp i live er ganske grotesk....Men nå vet man jo ennå ikke OM hun er hjernedød.

[Gjest lurer litt om det]

I min journal står et et notat som går ut på følgende:

Om jeg havner i en ulykke hvor jeg vil bli kraftig hjerneskadet,dvs så kraftig at jeg ikke vil være i stand til å bevege meg,se,høre,spise selv ,vil få store skader på indre organger som kan føre til multiorgansvikt,da vil jeg at legene skal skru av respiratoren og andre "livsforlengende maskiner".Selv om familien min vil at jeg skal holdes i live,vil jeg få lov til å dø.Om mine organer kan bidra til at andre kan få leve,vil jeg gi de bort.

Jeg har tatt denne avgjørelsen selv.Dette er noe jeg har rett til å bestemme.Heldigvis....

Jeg vil ikke leve hvis det livet jeg vil få i etterkant av en ulykke,er et liv på sykehus eller på et sykehjem.

Man bør innse når nok er nok.Når en person har lidd nok.Faren til Kristina lider ,og har gjort det lenge.Hans lidelse er synlig.Kristinas er ikke synlig.Ikke for oss.Det er alltid 2 sider av en sak.I dette tilfellet har jeg for det meste sett en side av saken i media.Den siden som forteller om faren og hans mening, følelser og syn på saken.

Men noen gang må man bare høre på legene....Og nå er det etter mitt syn på tide å gjøre akkurat det...Uansett hvor hjerterått det kan virke..

Hvordan går man frem får å få ordnet et slik notat?

[Gjest petrusa]

Da jeg skrev om en verdig død(tråden lenger oppe),mente jeg selvsagt at når det ikke finnes noen emosjonelle,kongnitive eller andre evner/funksjoner,da er det ikke mye verdt å leve.Bare hvis noen skulle henge seg opp i det....Å være en psykisk og fysisk død kropp holdt i live av maskiner vil aldri vært et liv for min egen del.Faktisk synes jeg akkurat det at man holder en død kropp i live er ganske grotesk....Men nå vet man jo ennå ikke OM hun er hjernedød.

Hun er ikke hjernedød, da hadde maskinene vært koblet av for lenge siden. Når en er hjernedød dør kroppen etter en stund selv om man er på maskiner. Så evt organ-mottakere må en finne raskt.

Her er vel saken heller at hjerneskadene er svært store.

En kan være så hjerneskadet at en kanskje ikke registrerer selv at en lever, derav uttrykket "vegetativ tilstand".

[mumitrollet]

I min journal står et et notat som går ut på følgende:

Om jeg havner i en ulykke hvor jeg vil bli kraftig hjerneskadet,dvs så kraftig at jeg ikke vil være i stand til å bevege meg,se,høre,spise selv ,vil få store skader på indre organger som kan føre til multiorgansvikt,da vil jeg at legene skal skru av respiratoren og andre "livsforlengende maskiner".Selv om familien min vil at jeg skal holdes i live,vil jeg få lov til å dø.Om mine organer kan bidra til at andre kan få leve,vil jeg gi de bort.

Jeg har tatt denne avgjørelsen selv.Dette er noe jeg har rett til å bestemme.Heldigvis....

Jeg vil ikke leve hvis det livet jeg vil få i etterkant av en ulykke,er et liv på sykehus eller på et sykehjem.

Man bør innse når nok er nok.Når en person har lidd nok.Faren til Kristina lider ,og har gjort det lenge.Hans lidelse er synlig.Kristinas er ikke synlig.Ikke for oss.Det er alltid 2 sider av en sak.I dette tilfellet har jeg for det meste sett en side av saken i media.Den siden som forteller om faren og hans mening, følelser og syn på saken.

Men noen gang må man bare høre på legene....Og nå er det etter mitt syn på tide å gjøre akkurat det...Uansett hvor hjerterått det kan virke..

Den avgjørelsen er EN ting å ta mens man lever sitt vanlige liv. Det virker helt utenkelig å leve et liv der man ikke kan gjøre de tingene som føles viktige i dag.

Men når man så ligger der, kan det hende ting ser anderledes ut. Kanskje er det å overleve det eneste som betyr noe?

[mumitrollet]

Jeg synes det er _ille_ at de vil koble henne fra etter så kort tid. Jeg synes man burde få minst ett år på seg før behandlingen avbrytes. Selv om det skulle vise seg at det ikke er noe håp for jenta er det vel klart for alle at familien hennes trenger mer tid. Hvor mange er det som ligger i koma her i landet? Vi må da vel for tusan ha råd til å holde dem i live til vi er 110 % sikre på at det ikke er noe håp for dem, og til de pårørende er blitt ordentlig forberedt på det som skal skje.

Såvidt jeg forsto av NRK-debatten her om dagen var 4 mnd ekstrem lang tid for mennesker i Kristinas tilstadn, at den eneste grunnen til maskinen ikke var skrudd av for lenge siden, var hensynet til faren. Nå mente lege, slik jeg forsto det, at de måtta ta større hensyn til pasientens unødvendige lidelser og avslutte behadlingen.

[citygirl]

Hvordan går man frem får å få ordnet et slik notat?

Hei!

En venninne av meg har ordnet det. Vet ikke om det finnes retningslinjer for det, men slik fikk hun det til:

Hun har en tilstand med blodårene i hodet som gjør at hun er utsatt for hjerneblødninger, noe hun har hatt en gang allerede. Hun snakket med fastlegen sin, som henviste henne til psykiater for å vurdere hennes psyke. Når hun "bestod" den testen og fikk papirer på at hun var ved sine fulle fem, skrev hun og fastlegen sammen et brev med hennes ønsker som så ble journalført på behandlende sykehus. Brevet innehold en forklaring på hvorfor hun har dette ønsket, og hva hun konkret sier nei til av behandling. Det hun ikke ønsker, er livsforlengende behandling dersom hun ikke lengre kan gjøre rede for seg. Heldigvis har hun ikke hatt bruk for "testamentet" ennå. Hun er bare 29 år.

[Gjest lurer litt om det]

Hei!

En venninne av meg har ordnet det. Vet ikke om det finnes retningslinjer for det, men slik fikk hun det til:

Hun har en tilstand med blodårene i hodet som gjør at hun er utsatt for hjerneblødninger, noe hun har hatt en gang allerede. Hun snakket med fastlegen sin, som henviste henne til psykiater for å vurdere hennes psyke. Når hun "bestod" den testen og fikk papirer på at hun var ved sine fulle fem, skrev hun og fastlegen sammen et brev med hennes ønsker som så ble journalført på behandlende sykehus. Brevet innehold en forklaring på hvorfor hun har dette ønsket, og hva hun konkret sier nei til av behandling. Det hun ikke ønsker, er livsforlengende behandling dersom hun ikke lengre kan gjøre rede for seg. Heldigvis har hun ikke hatt bruk for "testamentet" ennå. Hun er bare 29 år.

Jeg er 19 og psykisk syk. Vil det gjøre det vanskelig for å få slike papirer?

[citygirl]

Jeg er 19 og psykisk syk. Vil det gjøre det vanskelig for å få slike papirer?

Det vet jeg ikke. Jeg kjenner bare til dette ene tilfelle med venninnen min. Tror ikke det finnes noen regler for det, hvis du har et sterkt ønske om å få laget et slikt testament så snakk med legen din. Man kan jo være tilregnelig selv om man har en psykisk sykdom. Det handler vel kanskje bare om å kunne forstå konsekvensen med et slikt ønske. Man bør jo ikke ombestemme seg og angre etterpå, man risikerer at det er for seint.

[Gjest lurer litt om det]

Det vet jeg ikke. Jeg kjenner bare til dette ene tilfelle med venninnen min. Tror ikke det finnes noen regler for det, hvis du har et sterkt ønske om å få laget et slikt testament så snakk med legen din. Man kan jo være tilregnelig selv om man har en psykisk sykdom. Det handler vel kanskje bare om å kunne forstå konsekvensen med et slikt ønske. Man bør jo ikke ombestemme seg og angre etterpå, man risikerer at det er for seint.

Tror jeg kan leve med det:-)

[citygirl]

Tror jeg kan leve med det:-)

Lykke til. Hvis du finner noe bakgrunnsstoff eller legen din forteller deg noe om dette, ville det være fint om du delte din viten med oss seinere:-)

Lurer litt på det samme selv.

[firebird1365380441]

Jeg er 19 og psykisk syk. Vil det gjøre det vanskelig for å få slike papirer?

Jeg har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,samt posttraumatisk stress syndrom.Likevel fikk jeg ført livstestamente som "gjeldende notat".

Jeg gjorde det i etterkant av en mage/underlivsoperasjon som kunne ha kostet meg livet.Dessuten har jeg opplevd at en i slekta mi var med i en snøscooterulykke,havnet i respirator i 7 uker og fikk forholdsvis store hjerne skader.

I tillegg har jeg flere somatiske sykdommer,to av dem alvorlige.

Så lenge jeg har et godt liv,uten for mange plager,skal jeg føle meg fornøyd.

Men skjer det noe som gjør at jeg får multiorgansvikt,noe som kan føre til at alle de viktigste organene svikter...og som igjen kan føre til at hjernen slutter å fungere,er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ha valgt.

Stort blodtap kan bla føre til hjerneskader,pga oksygenmangel i hjernen.

Man trenger bare å ta en titt i journalen min for å skjønne at et "livstestamente" er viktig for meg.Sånn sett kan jeg bestemme over min egen død.Å bli holdt fysisk i live av bla respirator er ikke noe jeg ønsker meg.Et "liv" uten en fungerende hjerne,kognetivt og emosjonelt,er etter mitt synspunkt ikke et verdig liv.

Det at jeg har psykiske lidelser var ikke til hinder for et slikt journalnotat.Jeg har aldri hørt om noen som ikke har fått det.Men selvfølgelig må en ha en god grunn.Svært alvorlige hjerneskader etter f.eks en drukningsulykke,trafikkulykke,fall fra hest o.l.Eller dødlig sykdom hvor en risikerer å bli hjernedød....

Organdonasjon kan en få info om fra denne nettadressen:

www.organdonasjon.no

Men selv om en person skriver under på at han/hun vil gi bort organene sine ,kan pårørende stanse det...

Mvh

[Gemini]

Da jeg skrev om en verdig død(tråden lenger oppe),mente jeg selvsagt at når det ikke finnes noen emosjonelle,kongnitive eller andre evner/funksjoner,da er det ikke mye verdt å leve.Bare hvis noen skulle henge seg opp i det....Å være en psykisk og fysisk død kropp holdt i live av maskiner vil aldri vært et liv for min egen del.Faktisk synes jeg akkurat det at man holder en død kropp i live er ganske grotesk....Men nå vet man jo ennå ikke OM hun er hjernedød.

Det er vel nettopp dette som er poenget. Og dette har jeg svært personlig erfaring med, i et tilfelle der vedkommende dessverre faktisk VAR hjernedød. Det var bare i veldig kort tid noen tvil om dette, da saken var langt mer åpenbar enn det jeg får inntrykk av at den er i Kristinas tilfelle.

Jeg vet imidlertid om flere tilfeller der barn har vært uten oksygen ifbm. drukningsulykke og annet, hvor store deler av hjernen er skadet, og hvor legene har gitt barnet svært dårlige utsikter overfor foreldrene. Men der foreldrene har nektet å gi opp, og med intensiv trening (Doman-metoden) har lykkes å trene opp andre deler av hjernen, slik at man får gjenoppbygget de evner og funksjoner (mentalt og fysisk), slik at man etter hvert fungerer utrolig mye bedre enn legenes vurdering tilsa.

Se bl.a. dette: http://www.gentlepartner.no/doman.htm

Dersom det er snakk om null hjerneaktivitet (hjernedød), så er det én sak, men er det noe hjerneaktivitet, så er det alltid et håp, og en mulighet.