Kan en ordne dette med terapi?

[Gjest anonym jente på 27 år]

Har gått på medesiner i 10 år. Sluttet for et halvt år siden med Remeron og Lamictal fordi jeg følte meg helt flat. Ingen tårer, ingen spudlende entusiasme, bare suste igjennom hverdagen med mine praktiske gjøremål.

Nå er alt bare dritt. Jeg savnet faktisk å bli lei meg, men jeg ser at jeg er på vei utenfor et stup.

Har begynt å skade meg,var med legen tidligere i dag med et sår på 10 centimeter som var full av betennelse. Det var så vondt at det føltes ut som handen min sto i fyr og flamme. "Det er ikke lenge siden du var her sist. Uheldig du" sa han da han så journalen... Jeg diktet opp en ny historie.

Jeg vet at jeg har all grunn til å ikke ha det så bra. Er veldig glad i familien min, men alle sliter. Moren min er alvorlig syk, broren min er rusmisbruker, faren min har psykiske problemer. Har blitt utsatt for overgrep som jeg sliter med. I tillegg har jeg fått mye oppmerksomhet i det siste fra mannfolk som er interessert i meg, og det skremmer vettet av meg. Livredd for at noen skal komme på døren når jeg sover. Nå vurderer jeg å skaffe meg hemmelig nymmer og flytte langt bort.

Går til psykolog en gang i uka. Har gjort det i et halvt år. men jeg sliter med å åpne meg. Er så mye jeg synest er vanskelig, så mange traumer som surrer i hodet hele dagen. Blir gal av dem.

Er det da riktig å bedøve reaksjoner som kanskje er naturlige? Tanken på å begynne på igjen med antidepressiva er skremmende. Da jeg sluttet med dem, sa jeg til meg selv "Jeg skal aldri begynne på igjen med medesinene, om jeg så ligger på gulvet å hyler".

Nå er jeg 50 % sykemeldt ut måneden, men har absolutt ikke lyst å begynne på igjen for fullt. Men det begynner å bli krisetilstander på jobb på grunn av flere sykemeldinger.

Noen gode råd her? Piller resten av livet, eller kan ting ordne seg med terapi?