På start igjen?

[bugge -jenta]

Bugge-jenta.

Det var en sterk historie jeg fikk høre her. Kjente noen klumper i halsen da jeg leste igjennom dette. Du har helt tydelig vært i krigen, og mine utfordringer blir veldig små i forhold.

Det er pussig dette med angst. Jeg har aldri hatt noen problemer i livet mitt. Har mange venner, gode foreldre, gode ressurser selv slik jeg ser det. Blir sett på som en ressurssterk person på alle måter.

De depressive tankene jeg får i forbindelse med denne angsten er det verste. Men det er vel slik at denne depresjonen/depressive tankene kommer som følge av angst. Egentlig elsker jeg jo livet mitt. Det er ingen grunn til at jeg skal ha det vondt. Alikevel har slike depressive tanker kommer som følge av angsten. Er ganske engstelig for at disse depressive tankene aldri vil forsvinne, selv om angsten skulle gjøre det.Det er som om alt blir så meningsløst.

Jaja..jeg får vel egentlig slutte å klage

Alle har vi lov til å klage litt. Angst og depresjon henger ofte svært tett sammen.

For noen er det vanskelig å vite hva som kommer først og sist, og sammenhengen mellom dem. Nå for tiden har jeg det litt som deg. Føler jeg blir deprimert av det angsten gjør og har gjort med livet mitt og kroppen min. Jeg tror at når de blir mer fortrolig med angsten, vil de depressive tankene rundt den også bli mindre.

Det er en sorg å få noe slikt dettende ned i livet sitt. Og selv om du ikke synes du har en grunn til det, har det likevel skjedd med deg. Min psykiater ville sagt til deg at du ikke skal tenke at "Jeg som har det så godt burde ikke ha hatt angst, jeg burde ikke "syte", jeg burde hatt det bra osv osv, fordi i det ligger det en bebreidelse til deg selv.

Du leser om mennesker her som har opplevd det utroligste, men smerte kan sjelden sammenliknes eller settes opp mot hverandre, og din smerte og angst er reell, og du har lov til å sørge over den uten bebreidelse mot deg selv.

Husk at selv om det kanskje er en mager trøst, tror jeg du er typen til å få noe positivt ut av dette på sikt. Jeg tror du vil vokse på det ogbli klokere og mennesker rundt deg vil se og oppleve det. Så lenge du kommer dit hen at du lever med angsten, og angsten ikke hele tiden skalter og valter med deg.

Vh

[Gjest Erikz]

Alle har vi lov til å klage litt. Angst og depresjon henger ofte svært tett sammen.

For noen er det vanskelig å vite hva som kommer først og sist, og sammenhengen mellom dem. Nå for tiden har jeg det litt som deg. Føler jeg blir deprimert av det angsten gjør og har gjort med livet mitt og kroppen min. Jeg tror at når de blir mer fortrolig med angsten, vil de depressive tankene rundt den også bli mindre.

Det er en sorg å få noe slikt dettende ned i livet sitt. Og selv om du ikke synes du har en grunn til det, har det likevel skjedd med deg. Min psykiater ville sagt til deg at du ikke skal tenke at "Jeg som har det så godt burde ikke ha hatt angst, jeg burde ikke "syte", jeg burde hatt det bra osv osv, fordi i det ligger det en bebreidelse til deg selv.

Du leser om mennesker her som har opplevd det utroligste, men smerte kan sjelden sammenliknes eller settes opp mot hverandre, og din smerte og angst er reell, og du har lov til å sørge over den uten bebreidelse mot deg selv.

Husk at selv om det kanskje er en mager trøst, tror jeg du er typen til å få noe positivt ut av dette på sikt. Jeg tror du vil vokse på det ogbli klokere og mennesker rundt deg vil se og oppleve det. Så lenge du kommer dit hen at du lever med angsten, og angsten ikke hele tiden skalter og valter med deg.

Vh

Du har veldig rett i det du skriver.

Som jeg har skrevet føler jeg at medisinen min ikke hjelper meg veldig lenger. Symptomene har kommet sterkere tilbake. Alikevel er det gledelig å registere følgende: jeg føler meg på en måte sterkere. Angst og de depressive tankene klarer ikke å styre meg i samme grad som tidligere, jeg kjenner at jeg SELV klarer å ta kontrollen over mine egne tanker og følelser. Dette merket jeg spesielt da jeg begynte å merke antydningen til et panikkanfall for noen dager siden. Jeg klarte rett og slett å stoppe det.

Symptomene nå er at jeg føler jeg ikke er tilstede. I tillegg er jeg på en måte "redd mitt eget skinn" Såvidt jeg vet er dette klassiske angst symptomer. Og når jeg føler på disse følelsene tenker jeg selv: "Erik, dette er angst..det er ikke reelle følelser og tanker som skal være der. Dette kan du styre selv. Og vips når jeg får tankene på andre ting blir disse følelsene borte. Men det er enormt vanskelig. Det er tydelig at det ikke er gjort på en dag. Muligens må jeg jobbe med dette i flere år, før jeg kan si at jeg er ute av dette. Men troen og viten om at dette faktisk er mulig gjør meg sterkere.