Hva er en 'psykiatrisk pasient' ?

[Gjest Tidligere psykiatrisk pasient]

Det er jo så mye i nyhetene om drap og vold fra psykiatriske pasienter. Nå er det feks forslag om at de som har hatt en psykiatrisk diagnose ikke skal få ha våpen.

Derfor lurer jeg på, hva er da en 'psykiatrisk diagnose'? Halve Norge høres jo ut til å ha angst og depresjon, eller de har hatt. Folk som ikke har innsikt i psykiatri må jo bli vettskremt for alle som de hører har vært innom en psykolog, og vi som har gått/går til en slik tør jo snart ikke si det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Spørsmålet ditt er godt, men jeg har ikke noe godt svar.

Bruken er stigmatiserende. Den er også generaliserende som om alle med psykisk lidelse er like. Det brukes også uten tanke på tid mellom behandling og uønsket adferd dvs "en gang psykiatrisk pasient, alltid psykiatrisk pasient."

Jeg ser frem til følgende oppslag i VG:

"Gynekologisk pasient berserk med øks!"

[Adriana]

Det er tragisk det der altså... Det burde ikke være lov til å bruke det begrepet. Innmari mange som ikke kan ha våpen i Norge i hvert fall!

Blir så feil å si at "drapsmannen hadde en psykisk lidelse." Ingen drapsmenn er vel helt gode i hodet? Baneheia-mennene var vel litt psykisk syke de også, selv om det ikke ble lagt vekt på da de ikke hadde vært innlagt.

Synes ikke man skal skille mellom psykiatriske pasienter som begår fæle handlinger og de som ikke har søkt hjelp med sine psykiske problemer. Hva med rett og slett kalle de for ustabile personer (tikkende bomber) uansett om de har fått hjelp før? Det er jo DE som er farlige, ikke oss med "uskyldige" diagnoser som angst, depresjon eller spiseforstyrrelser...

Men for media så lønner det seg jo å si at det er en psykiatrisk pasient for da får de mer å skrive om. Da blir det fokus på de forferdelige psykiaterne som ikke kunne forutse at pasienten kom til å drepe noen...

*sukk*

[Gjest vart skræmt ja]

Synes det er litt nifst dette jeg. Har nemlig tenkt å bli frisk engang, men det blir jeg kanskje aldri da i andres øyne?

Kanskje hvis jeg sier "bø", så springer de? (ha-ha).

Skremmende hvor mye fordommer og uvitenhet som enda henger igjen, men ting går framover selv om det går veldig tregt. Journalistene skulle vel hatt seg et stort kurs om psykiatriske pasienter de også. Det er jo de som ødelegger mye med uttalelsene sine.

[Gjest vart skræmt ja]

Spørsmålet ditt er godt, men jeg har ikke noe godt svar.

Bruken er stigmatiserende. Den er også generaliserende som om alle med psykisk lidelse er like. Det brukes også uten tanke på tid mellom behandling og uønsket adferd dvs "en gang psykiatrisk pasient, alltid psykiatrisk pasient."

Jeg ser frem til følgende oppslag i VG:

"Gynekologisk pasient berserk med øks!"

Hvem er det egentlig som opplyser om at det er en tidligere psykiatrisk pasient?

Hvis det sto tidligere gynekologisk pasient ville vel dette være et brudd på taushetsplikten såframt vedkommende ikke hadde fortalt dette selv?

Neste så man angrer på at man engang søkte om hjelp, men hadde jo ikke noe valg da.

Spørsmålet må vel heller bli hva vi kan gjøre for at psykiatriske pasienter ikke skal bli behandlet som en identisk gruppe, få mere informasjon ut til den "store" befolkningen. Dette er det etter min mening også media sin oppgave, og også oss som er/har vært psyke og de som arbeider innenfor psykiatrien.Vi må tørre å snakke, gi uttrykk for våre holdninger. Det har til nå vært alt for mye hysj-hysj innenfor psykiatrien, etter min mening.

Har selv sett at folk skvetter til og blir "rare" når jeg nevner at jeg har angst, akkurat som om dette er helt tabu å si. Dette gjelder helst den eldre generasjon da, de som er litt yngre er heldigvis litt enklere å forholde seg til.

[bugge -jenta]

Jeg regner meg ikke som psykiatrisk pasient. Kanskje det er noe en lettere gjør hvis en har vært innlagt en del? Jeg vet ikke. Jeg har jo mye med psykiatrien å gjøre siden jeg går til psykiater i årevis. Regner meg fortsatt ikke som psykiatrisk pasient. Kanskje burde jeg det, men jeg gjør det nå ikke likevel:o)

Interessant problemstilling.

[Gjest slike dera]

Jeg regner meg ikke som psykiatrisk pasient. Kanskje det er noe en lettere gjør hvis en har vært innlagt en del? Jeg vet ikke. Jeg har jo mye med psykiatrien å gjøre siden jeg går til psykiater i årevis. Regner meg fortsatt ikke som psykiatrisk pasient. Kanskje burde jeg det, men jeg gjør det nå ikke likevel:o)

Interessant problemstilling.

Hvis du har gått til psykolog en del så er du en psykiatrisk pasient i alle andres øyne hvertfall. Det å bli innlagt forandrer en bare til å bli et litt mer håpløst tilfelle.

[Gjest thess82]

Spørsmålet ditt er godt, men jeg har ikke noe godt svar.

Bruken er stigmatiserende. Den er også generaliserende som om alle med psykisk lidelse er like. Det brukes også uten tanke på tid mellom behandling og uønsket adferd dvs "en gang psykiatrisk pasient, alltid psykiatrisk pasient."

Jeg ser frem til følgende oppslag i VG:

"Gynekologisk pasient berserk med øks!"

*flire* det oppslaget gleder jeg meg også til:)

[bugge -jenta]

Hvis du har gått til psykolog en del så er du en psykiatrisk pasient i alle andres øyne hvertfall. Det å bli innlagt forandrer en bare til å bli et litt mer håpløst tilfelle.

Jeg tror ikke det jeg. I tenåra var det nok slik, for da utsrålte jeg noe annet enn jeg gjør nå. Jeg utsråler ingen skam over noe jeg er lenger, hverken angst, depresjon, overgrep, spiseforstyrrelser eller fysiske lidelser jeg har. Og da møter jeg ikke den holdningen fra omgivelsene heller. Det er sjelden folk ser angsten min. De vet om den. De vet jeg går til psykiater, men de vet jeg er så mye mer enn det også.

Jeg er mer stolt av de tunge årene jeg har vært igjennom i terapi enn flau, og det forbauser kanskje en del, men har de ikke "peiling" og spør om jeg trenger det og slikt, får de det inn med teskje om nødvendig, hva terapi er.

Jeg snakker ikke så mye til folk flest om livet mitt. De vet jeg ikke er i arbeid, og mye syk, men det er ikke min identitet slik jeg opplever det selv, og da tror jeg det er mer sannsynlig at andre ikke opplever det som min identitet også. Skulle de oppleve det som min identitet bryr jeg meg katta:o)

[Gjest vart skræmt ja]

Jeg regner meg ikke som psykiatrisk pasient. Kanskje det er noe en lettere gjør hvis en har vært innlagt en del? Jeg vet ikke. Jeg har jo mye med psykiatrien å gjøre siden jeg går til psykiater i årevis. Regner meg fortsatt ikke som psykiatrisk pasient. Kanskje burde jeg det, men jeg gjør det nå ikke likevel:o)

Interessant problemstilling.

Begrepet pasient kan jo også diskuteres i det vide og brede. Jeg vil definere meg som pasient den tiden jeg er inne hos en lege/psykolog eller er innlagt på somatisk eller psykiatrisk sykehus. Men når jeg er "ute i det fri", så vil jeg ha meg frabedt pasientbegrepet.

Det er jo dette som blir så feil da med psykiatrisk pasient. Dette blir jo i andres øyne et varig syn på oss. Hadde vi vært somatiske pasienter ville vi vel blitt sett på som friske den dagen vi blir utskrevet?

[Gjest pasient ja]

Jeg tror ikke det jeg. I tenåra var det nok slik, for da utsrålte jeg noe annet enn jeg gjør nå. Jeg utsråler ingen skam over noe jeg er lenger, hverken angst, depresjon, overgrep, spiseforstyrrelser eller fysiske lidelser jeg har. Og da møter jeg ikke den holdningen fra omgivelsene heller. Det er sjelden folk ser angsten min. De vet om den. De vet jeg går til psykiater, men de vet jeg er så mye mer enn det også.

Jeg er mer stolt av de tunge årene jeg har vært igjennom i terapi enn flau, og det forbauser kanskje en del, men har de ikke "peiling" og spør om jeg trenger det og slikt, får de det inn med teskje om nødvendig, hva terapi er.

Jeg snakker ikke så mye til folk flest om livet mitt. De vet jeg ikke er i arbeid, og mye syk, men det er ikke min identitet slik jeg opplever det selv, og da tror jeg det er mer sannsynlig at andre ikke opplever det som min identitet også. Skulle de oppleve det som min identitet bryr jeg meg katta:o)

Sier det meste om deg om du er stolt over å ha gått i terapi...

[Gjest NyttLiv]

Sier det meste om deg om du er stolt over å ha gått i terapi...

Kan du utdype hva du mener med det?

[Dårlige minner]

*flire* det oppslaget gleder jeg meg også til:)

En psykiatrisk pasient er en som mistet sin mann og begge foreldre i ung alder med et års mellomrom. Derfor fikk jeg diagnosen anorexia-bulimi når jeg egentlig hadde bare trengt en pennecillin kur i en uke for mavesår.

10 år med ubeskskrivelige smerter, mange gastroskopier og endoskopier som gjør vondt. måtte jeg igjennom før sykehuset gav meg den kuren.

Pga dette fikk jeg uten tvil pasientskadeerstatning.

DET ER Å VÆRE PSYKIATRISK PASIENT.

Nå kan jeg le litt av det, men når jeg fikk dødsdommen var det ikke like artig.

Heia helse Norge. Haha.

[bugge -jenta]

Sier det meste om deg om du er stolt over å ha gått i terapi...

Hva mener du med det?

[Gjest liede]

Sier det meste om deg om du er stolt over å ha gått i terapi...

Selvølgelig er man stolt når man har arbeidet seg gjennom noe vanskelig.

Helt enig i at det sier mye om Bugge-jenta at hun har holdt ut og klarer å se tilbake på det med stolthet. Det vitner om modenhet.

[Gjest pasient ja]

Selvølgelig er man stolt når man har arbeidet seg gjennom noe vanskelig.

Helt enig i at det sier mye om Bugge-jenta at hun har holdt ut og klarer å se tilbake på det med stolthet. Det vitner om modenhet.

Ja, det er jo også noe å være stolt av at man trengte terapi.

[Gjest liede]

Ja, det er jo også noe å være stolt av at man trengte terapi.

Hva gjør du egentlig på et psykitriforum?

[bugge -jenta]

Sier det meste om deg om du er stolt over å ha gått i terapi...

Ja, det sier ganske mye om meg. Kanskje du hadde forstått det også etter 7 år i terapi?

Det er mye med meg selv jeg ikke er spesielt stolt over. Den harde terapien jeg har vært igjennom er ikke blant dem.

[Yoto]

En psykiatrisk pasient er en person som er under behandling av psykiatrisk helsevesen for å endre sin livssituasjon til det bedre. Uavhengig av at en er "innlagt" eller ikke.

[Gjest pasient ja]

Hva gjør du egentlig på et psykitriforum?

Det samme som man gjør på ZOO, kikker på alle de rare dyra.