NHD- du skrev engang......

[inkink]

Hei igjen... i min frustrasjon prøver jeg igjen, tross du klart har sagt at du desverre ikke kan hjelpe meg:0((Ville jeg kanskje få et håp i mørket ved et positivt svar på dette?

For du sa engang at hvis man sluttet med ssri for fort-- så var det rett og lukt ned igjen... Går uti fra dette "fort" er behandlingstiden, ikke sponeringstiden..Har jo vært ufrisk i snart 12 år, så det tar kansekje mer enn ett år å bli bedre.

Kan det være dette som har skjedd med meg?? Tross alt hadde jeg hodet over vannet, på lavdose, alt er jo bedre enn dette...bivirkninger tatt i betraktning.

og at seponeringen ikke behøver å ende med nesten besvimelser ved neste forsøk, hvis jeg har brukt dem lenge nok til at de hjelper?? De gjør vel noen med oss formoder jeg... kjemisk? også over tid? Eller er formålet å komme inn i et annet tankemønster. Eller skal stoffene gjøre oss friske?.

Det var etter at jeg hadde brukt Aurorix høsten 2004 jeg datt så alvorlig ned i beg.feb ifjor. Var så energiløs og svimmel at jeg ikke var utenfor dørene. Var som jeg måtte ta igjen, det som hadde vært bedre denne høsten????--nemlig energien!!! Men hadde ikke sånn endogen depresjon som nå. Var faktisk glad jeg hadde en sofa. Men skjønte at jeg ikke kunne gå slik i lengden... så forsøket ble cipralex.

Selv om jeg hadde et h. på cipralex i oppstart så fikk de meg da ut av huset igjen. Fikk som sagt noen forferdelige anfall--men på stabil lavdose--rundt 5mg- fungerte jeg på ett vis.

Det var nå ved seponering til 2,5 det brøt så sammen...er omtrent som etter aurorix - forsøk nå energimessig(var mye bedre før jeg begynte med dem)!!angust 04. enn jeg har blitt pr idag, -- men har i tillegg fått anfallsangst(dette pga cipralex). Så noe må ha skjedd underveis i mine to Ad forsøk..

Men fungerte bedre rundt 4-5 mg enn på 7,5 som jeg gikk lengst??

skriver for mye igjen... men tror du det kan være at jeg sluttet før jeg var frisk nok,?? for jeg var langt fra det, men klarte å jobbe en dag i uka.. nå sitter jeg bare her. Orker ikke gå en liten tur..ingen ting...blir glovarm og helt utslitt av å gjøre litt husarbeid.

En ting som har vært terapi for meg før, er den varme sola, da jeg er veldig stiv i muskulaturen. Nå tar sol-reven meg etter 15 minutter???? helt utrolig--- må inn å legge meg!! Blir uvel! Slik var jeg ikke ifjor sommer, så det kom etter sammenbruddet!

--er det sjanse for bedring ved å komme helt av medisinen.?? At de 2,5 mg fortyrret ett eller annet.?

Vet at alt ikke kan svares på...men det med rett ned ved for rask behandlig??? hadde vært fint å vite mer om iallefall?

[inkink]

Glemte en ting--- den egentlige grunnen til at jeg begynte Ad behandling i aug-04, var en slags sosialangst(økt GAD i form av svimmelhet/trykk i hodet og flimring i øynene ved mobilisering face to face med mennesker.) Dette fungerte ikke med jobben, som består av det. Alt det psykosomatiske hadde jeg et sterkt håp om å bli kvitt på AD, men hadde levd så lenge med det at jeg innstillte meg på å bli slik--dog med et håp at tiden ville hjelpe..

Det jeg ville si var at denne face to face saken ble bedre både på aurorix og på cipralex.Men er kommet tilbake sterkt nå.

Hadde en slik face to face periode i forbindelse med siste sinequan forsøk også..(3 ,5 år siden).men kjempet meg utav det. Hadde sterk dep.og økt angst¨på sinequan og, men fikk ikke noen slik ettervirkning som på aurorix og cipralex...men ble bare bedre etterpå når keg var ferdig seponert.

[bugge -jenta]

Jeg tror ikke det er slik at det er meningen en skal gå lenge på medisiner som ikke fungerer. Psykiateren min har jo tatt meg kjapt av både tolvon og zyprexa, og jeg vet at det de snakker om er at når du fungerer på en medisin, og er kvitt depresjonen/angsten, så bør du ikke seponere for raskt. Men dette er noe annet.

For dette var aldri medisinen for deg, og du ble ikke symptomfri, og da er det bare å kvitte seg med medisinen. Selv har jeg blitt som før, etter en kort stund. Det vil si like deprimert som før jeg begynte på medisinen, og jeg har begynt på noe annet som du vet. Men vi leser jo også her inne om folk som mener de ikke ble seg selv på veldig lenge, og føler det er medisinens skyld.

Er det medisinens skyld, har du jo forsåvidt lite å tape på å gå av den da. Så får du se om bivirkninger henger ved, eller om de forsvinner raskt eller etter en stund. Nå er de uansett så ille som de kan bli har jeg inntrykk av. Dessverre kan ingen gi deg en åpenbaring om hva som er rett å gjøre.

Men at du skulle gått lenger på denne medisinen, på "full" dose, og at det var der du på en måte gjorde en feil, det skal du ikke tenke på. For det er ikke meningen en skal gå på en medisin som så opplagt er feil på en. Og du hadde gått på den lenge nok til at en lege kunne si det.

Jeg tror nok ikke NHD kommer til å svare deg, nettopp fordi han ikke kan sitte her og "synse" slik som jeg. Kanskje er det bedre å gå tilbake og lese over de svarene du har fått allerde. Ikke at han ikke kan svare deg på andre ting du i fremtiden skulle lure på, men han har sagt det han kan si om dette fra et faglig ståsted.

Han skulle helt sikkert ønske han kunne sagt noe mer, og det skulle jeg og alle andre her inne også, men det beste vi kan gjøre er nok å støtte deg i det du selv nå bestemmer deg for å gjøre.

Klem

[bugge -jenta]

Inkink, vi er mange som ikke er helt etter boka. Når jeg fikk trigeminusnevralgi som 21-22 åring hadde ingen av alle de nevrologene jeg traff på hørt om noen på min alder som hadde denne lidelsen. Og enkelte av nevrologene var gamle knarker som hadde jobbet i mange tiår.

Jeg er også som du, vi lar oss ikke lett avhjelpes, reagerer ofte litt annerledes. Men det er mange av oss også dessverre. Og alle føler seg nok litt ensomme på hver sin kant. Jeg har jobbet mye med dette hos min psykiater. Jobbet med å akseptere at noe er normalt for meg. At slik er nå engang jeg. At det ikke gir logikk fordi man fortsatt mangler mye kunnskap innenfor legevitenskapen.

Når jeg prøvde blodtrykkssenkende for migrenen nå sist vår, ble jeg liggende mer eller mindre et par måneder i senga. Det er heller ikke normalt. Og jeg følte ikke primærlegen min forstod hvor ille jeg hadde det, eller hvor mange symptomer jeg hadde hengende i i mange, mange måneder etterpå.

Det beste du kan gjøre er nok å prøve å bygge opp en veldig god kontakt med de hjelperene du har rundt deg, av primærlege og psykiater, slik at de kan kjenne deg best mulig. Da vil du føle deg tryggere også. Det har hjulpet meg i min "annerledeshet". Men husk; denne annerledesheten vi så godt kunne tenkt oss å være foruten; Du er ikke alene om å kjenne på den. Du kjenner på din, og jeg og andre kjenner på sin. Når det blir for "ensomt" tenker jeg på det.

Og det går an å snakke om nettopp dette. Legge alle symptomer og annet til side og bearbeide følelsen av å være litt "lost" her i denne verden. Litt for "unik".

Enda en klem fra meg

[inkink]

Inkink, vi er mange som ikke er helt etter boka. Når jeg fikk trigeminusnevralgi som 21-22 åring hadde ingen av alle de nevrologene jeg traff på hørt om noen på min alder som hadde denne lidelsen. Og enkelte av nevrologene var gamle knarker som hadde jobbet i mange tiår.

Jeg er også som du, vi lar oss ikke lett avhjelpes, reagerer ofte litt annerledes. Men det er mange av oss også dessverre. Og alle føler seg nok litt ensomme på hver sin kant. Jeg har jobbet mye med dette hos min psykiater. Jobbet med å akseptere at noe er normalt for meg. At slik er nå engang jeg. At det ikke gir logikk fordi man fortsatt mangler mye kunnskap innenfor legevitenskapen.

Når jeg prøvde blodtrykkssenkende for migrenen nå sist vår, ble jeg liggende mer eller mindre et par måneder i senga. Det er heller ikke normalt. Og jeg følte ikke primærlegen min forstod hvor ille jeg hadde det, eller hvor mange symptomer jeg hadde hengende i i mange, mange måneder etterpå.

Det beste du kan gjøre er nok å prøve å bygge opp en veldig god kontakt med de hjelperene du har rundt deg, av primærlege og psykiater, slik at de kan kjenne deg best mulig. Da vil du føle deg tryggere også. Det har hjulpet meg i min "annerledeshet". Men husk; denne annerledesheten vi så godt kunne tenkt oss å være foruten; Du er ikke alene om å kjenne på den. Du kjenner på din, og jeg og andre kjenner på sin. Når det blir for "ensomt" tenker jeg på det.

Og det går an å snakke om nettopp dette. Legge alle symptomer og annet til side og bearbeide følelsen av å være litt "lost" her i denne verden. Litt for "unik".

Enda en klem fra meg

Takk bugge! Håper du er bedre:0)) Bugge. Du er nok litt tøffere enn meg på abstinenser.

For jeg tør ikke få flere nesten besvimelser ved å gå av medisinen.Det skremmer vettet av meg. Hadde tross alt hodet så vidt over vannet på dem. Men går jeg opp, til 4-5 så tør nok aldri seponere mer. Og det er jo fælt å være fanget av en medsisin jeg ikke har særlig nytte av. litt av et dilemma...for jeg tror det er det psykiatieren kommer til å foreslå-- gå opp litt??

Du har hatt blodtrykksfall skrev du her på siste opptrapping. kan mitt siste anfall ha vært det??

Hadde da ståttpå 2,5 mg i 14 dager. Våknet om morgenen og skulle til å stå opp, sto nok litt raskt opp--!! men greide det bare ikke. Kom opp i stående, men var helt tom og rar i hodet og sank sammen tilbake på sengen.. greide ikke snu meg... ropte på mannen min som kom -- og jeg sa at noe er rivende galt, jeg greier ikke stå oppreist. Jeg kunne prate...bein og armer fungerte,ingen skelvinger eller kramper...men en voldsom frost... hakket tenner under to dyner. Lå vel i senga minst en time-halvannen...turde ikke prøve å lee meg engang.. så vet ikke hvor lenge det egentlig stod på.. tenkte på hvordan de skulle greie å bære meg ned trappen.regnet med sykehus eller det som værre var.

med støtte fra mor og mann kom jeg meg ned fra annen etasje og ned i en stol og siden har jeg vært ille... fikk sammenbrudd..gråt..depresjon-alle psykosomatisk plager er forverret og mangler helt engeri.

tror du dette kunne være et blodtrykksfall i utgangspinktet... med påfølgende angst..?? eller en tablett-overfølsomhet på grunn av lav dose.

[bugge -jenta]

Takk bugge! Håper du er bedre:0)) Bugge. Du er nok litt tøffere enn meg på abstinenser.

For jeg tør ikke få flere nesten besvimelser ved å gå av medisinen.Det skremmer vettet av meg. Hadde tross alt hodet så vidt over vannet på dem. Men går jeg opp, til 4-5 så tør nok aldri seponere mer. Og det er jo fælt å være fanget av en medsisin jeg ikke har særlig nytte av. litt av et dilemma...for jeg tror det er det psykiatieren kommer til å foreslå-- gå opp litt??

Du har hatt blodtrykksfall skrev du her på siste opptrapping. kan mitt siste anfall ha vært det??

Hadde da ståttpå 2,5 mg i 14 dager. Våknet om morgenen og skulle til å stå opp, sto nok litt raskt opp--!! men greide det bare ikke. Kom opp i stående, men var helt tom og rar i hodet og sank sammen tilbake på sengen.. greide ikke snu meg... ropte på mannen min som kom -- og jeg sa at noe er rivende galt, jeg greier ikke stå oppreist. Jeg kunne prate...bein og armer fungerte,ingen skelvinger eller kramper...men en voldsom frost... hakket tenner under to dyner. Lå vel i senga minst en time-halvannen...turde ikke prøve å lee meg engang.. så vet ikke hvor lenge det egentlig stod på.. tenkte på hvordan de skulle greie å bære meg ned trappen.regnet med sykehus eller det som værre var.

med støtte fra mor og mann kom jeg meg ned fra annen etasje og ned i en stol og siden har jeg vært ille... fikk sammenbrudd..gråt..depresjon-alle psykosomatisk plager er forverret og mangler helt engeri.

tror du dette kunne være et blodtrykksfall i utgangspinktet... med påfølgende angst..?? eller en tablett-overfølsomhet på grunn av lav dose.

Jeg tror forsåvidt det kan være alt det du beskriver, et blodtrykksfall som blir ledsaget av angstanfall og senere andre symptomer du kjenner mye for tiden. Tror ikke det var farlig. Selv om det kan kjennes ut som om du er døden nær. Men jeg kan ikke vite om det var slik. For å være ærlig ville jeg spekulert minst mulig på det hvis du klarer. For du vil aldri finne et sikkert svar likevel. Og da blir det bortkastet energi, som ikke gjør noe fra eller til på din situasjon. Tenk over det når du lurer veldig mye på ting riundt din helse; Vil det forandre noe hvis jeg fikk et svar på dette? Av og til ja. Men ofte tror jeg nei.

Det som er litt trist med medisineringen din nå, er at siden den fungerer så dårlig, går all energi med til å forholde deg til alt rundt dette, og du får ikke startet med en del andre ting du trenger. Overskudd til å jobbe med å takle helsesymptomer bedre for eksempel. Det er ikke så rart om jeg skulle være litt tøffere enn deg på akkurat dette punktet. Jeg har jo ikke helseangst, noe jeg tror du innser du selv har. Som NHD også skrev, helseangst betyr ikke bare angst for noe som ikke er, men hvordan en forholder seg til det som _er_ av symptomer. På andre områder er du garantert tøffere enn meg. Det ligger jo i selve lidelsen din, og det ville hjelpe deg veldig å få begynt å jobbe med dette. Men nå tror jeg veldig mye energi av det lille du har, går til denne medisineringsproblematikken. Du forstår sikkert hva jeg mener, men jeg vet det er vanskelig.

Nå må jeg styrte ned å handle inn til middag. Snakkes.

[inkink]

Jeg tror forsåvidt det kan være alt det du beskriver, et blodtrykksfall som blir ledsaget av angstanfall og senere andre symptomer du kjenner mye for tiden. Tror ikke det var farlig. Selv om det kan kjennes ut som om du er døden nær. Men jeg kan ikke vite om det var slik. For å være ærlig ville jeg spekulert minst mulig på det hvis du klarer. For du vil aldri finne et sikkert svar likevel. Og da blir det bortkastet energi, som ikke gjør noe fra eller til på din situasjon. Tenk over det når du lurer veldig mye på ting riundt din helse; Vil det forandre noe hvis jeg fikk et svar på dette? Av og til ja. Men ofte tror jeg nei.

Det som er litt trist med medisineringen din nå, er at siden den fungerer så dårlig, går all energi med til å forholde deg til alt rundt dette, og du får ikke startet med en del andre ting du trenger. Overskudd til å jobbe med å takle helsesymptomer bedre for eksempel. Det er ikke så rart om jeg skulle være litt tøffere enn deg på akkurat dette punktet. Jeg har jo ikke helseangst, noe jeg tror du innser du selv har. Som NHD også skrev, helseangst betyr ikke bare angst for noe som ikke er, men hvordan en forholder seg til det som _er_ av symptomer. På andre områder er du garantert tøffere enn meg. Det ligger jo i selve lidelsen din, og det ville hjelpe deg veldig å få begynt å jobbe med dette. Men nå tror jeg veldig mye energi av det lille du har, går til denne medisineringsproblematikken. Du forstår sikkert hva jeg mener, men jeg vet det er vanskelig.

Nå må jeg styrte ned å handle inn til middag. Snakkes.

Takk for svar Bugge! jeg vet at jeg har helseangst ja--- og noen få ville vel tenkt oj..hva var dette for noe rart som skjedde med meg nå,men for meg er slike uspesifikke hodeting det verste som kan skje meg. har ligget langflat med prolaps i ryggen 2 høster. hatt bekkenlåsning så jeg kunne ha hylt, måtte gå ett helt år med korsett og smerter..men det vet jeg hva er, forferdelig slitsomt og forferdelig vondt, men slikt takler jeg. Men ekle uspesifikke hode plager... det takler jeg ikke. Og iallefall ikke i en slik voldsom art som dette nå har utviklet seg til.

Mannen min hadde drypp for noen år siden , og kom hjem og fortalte at det hadde skjedd ham noe rart... han var da fortsatt emmen i armen, men ikke noe annet. Men beskrev det som om han kjempet for å holde seg våken til han kom hjem. Visste ikke om han greide prate, da han var alene på en øde skogsvei i bil. Ringte heller ikke hjem, da han regnet med det ville gå over???? Reiste ikke til legen heller... og jeg som har hatt så mye rart med hodet selv, trodde rett og slett han hadde hatt et stress anfall, men anbefalte han selvsagt å ta kontakt med doktoren, som han ikke kunne huske sist han hadde besøkt. Men han gjorde det, kom på MR.. ingen redsel, ingen gruing i forkant..og der fant de ut umiddelbart at han hadde hatt et drypp. Men var bare glad han ikke hadde fått noe men. Stresser like mye i dag, og ikke redd for å få det på nytt, det er det lite han kan få gjort noe med sier han??? ...så snakk om to ulikheter som fant hverandre.

Men dette kaller jeg uforsiktigher/neglisjering av egen helse. Jeg derimot er altfor redd....ungene heldigvis mer lik faren så langt i livet.

[inkink]

Jeg tror forsåvidt det kan være alt det du beskriver, et blodtrykksfall som blir ledsaget av angstanfall og senere andre symptomer du kjenner mye for tiden. Tror ikke det var farlig. Selv om det kan kjennes ut som om du er døden nær. Men jeg kan ikke vite om det var slik. For å være ærlig ville jeg spekulert minst mulig på det hvis du klarer. For du vil aldri finne et sikkert svar likevel. Og da blir det bortkastet energi, som ikke gjør noe fra eller til på din situasjon. Tenk over det når du lurer veldig mye på ting riundt din helse; Vil det forandre noe hvis jeg fikk et svar på dette? Av og til ja. Men ofte tror jeg nei.

Det som er litt trist med medisineringen din nå, er at siden den fungerer så dårlig, går all energi med til å forholde deg til alt rundt dette, og du får ikke startet med en del andre ting du trenger. Overskudd til å jobbe med å takle helsesymptomer bedre for eksempel. Det er ikke så rart om jeg skulle være litt tøffere enn deg på akkurat dette punktet. Jeg har jo ikke helseangst, noe jeg tror du innser du selv har. Som NHD også skrev, helseangst betyr ikke bare angst for noe som ikke er, men hvordan en forholder seg til det som _er_ av symptomer. På andre områder er du garantert tøffere enn meg. Det ligger jo i selve lidelsen din, og det ville hjelpe deg veldig å få begynt å jobbe med dette. Men nå tror jeg veldig mye energi av det lille du har, går til denne medisineringsproblematikken. Du forstår sikkert hva jeg mener, men jeg vet det er vanskelig.

Nå må jeg styrte ned å handle inn til middag. Snakkes.

og så du.. referer til siste innlegg.. selv om jeg aldri vært noen bekymringsløs person, så kom fysiske,og psykosomatiske og eller(nevrologiske) symptomer før sykdomsangsten. Ble redd av alt jeg opplevde av symptomer, svimmelhet og energiløshet.

Så ballet det på seg.

Klemz

[inkink]

Jeg tror forsåvidt det kan være alt det du beskriver, et blodtrykksfall som blir ledsaget av angstanfall og senere andre symptomer du kjenner mye for tiden. Tror ikke det var farlig. Selv om det kan kjennes ut som om du er døden nær. Men jeg kan ikke vite om det var slik. For å være ærlig ville jeg spekulert minst mulig på det hvis du klarer. For du vil aldri finne et sikkert svar likevel. Og da blir det bortkastet energi, som ikke gjør noe fra eller til på din situasjon. Tenk over det når du lurer veldig mye på ting riundt din helse; Vil det forandre noe hvis jeg fikk et svar på dette? Av og til ja. Men ofte tror jeg nei.

Det som er litt trist med medisineringen din nå, er at siden den fungerer så dårlig, går all energi med til å forholde deg til alt rundt dette, og du får ikke startet med en del andre ting du trenger. Overskudd til å jobbe med å takle helsesymptomer bedre for eksempel. Det er ikke så rart om jeg skulle være litt tøffere enn deg på akkurat dette punktet. Jeg har jo ikke helseangst, noe jeg tror du innser du selv har. Som NHD også skrev, helseangst betyr ikke bare angst for noe som ikke er, men hvordan en forholder seg til det som _er_ av symptomer. På andre områder er du garantert tøffere enn meg. Det ligger jo i selve lidelsen din, og det ville hjelpe deg veldig å få begynt å jobbe med dette. Men nå tror jeg veldig mye energi av det lille du har, går til denne medisineringsproblematikken. Du forstår sikkert hva jeg mener, men jeg vet det er vanskelig.

Nå må jeg styrte ned å handle inn til middag. Snakkes.

God dag Bugge jenta.. tipper du begunner å bli lei meg nå, men jeg spør et lite spørsmål allikevel...:0))

Jeg fikk beskjed om å ta 0,5 mg xanor på kvelden og så 2X 0,25... morgen og ettermiddag.

Synes det er sløseri å ta en hel halv om kvelden. Våkner tidlig allikevel... Tror du det er greit å fordele 1 mg som jeg vil utover dagen?? Mer etter behov eller skal det taes mer til kvelds. Hvor lang er halveringstiden??

Og hvor lang tid tar det før de virker??

klem

[bugge -jenta]

God dag Bugge jenta.. tipper du begunner å bli lei meg nå, men jeg spør et lite spørsmål allikevel...:0))

Jeg fikk beskjed om å ta 0,5 mg xanor på kvelden og så 2X 0,25... morgen og ettermiddag.

Synes det er sløseri å ta en hel halv om kvelden. Våkner tidlig allikevel... Tror du det er greit å fordele 1 mg som jeg vil utover dagen?? Mer etter behov eller skal det taes mer til kvelds. Hvor lang er halveringstiden??

Og hvor lang tid tar det før de virker??

klem

Selv går jeg på depottabletter, mens du går på vanlige tabletter. Slik må det være siden du deler den opp slik du skriver. Jeg har også gått på tabletter, men det er svært lenge siden, og jeg har valgt depot som gir en mindre umiddelbar virkning, og går inn i kroppen over tid. Jeg vet ikke halveringstid på tabletter. Kanskje felleskatalogen kan hjelpe deg.

Det jeg ville gjort var å ta 0.5 mgs dosen på den tiden av dagen angsten er verst, og de andre dosene på de to andre tidene. Men jeg ville i første omgang holdt meg fast til opplegget du så bestemmer deg for.

Grunnen til at jeg ville holdt meg til opplegget du bestemmer deg for er at det kan bli litt stressende og usunt å kjenne etter når du føler angsten er verst på dagen osv fra dag til dag. Og kroppen din roer seg kanskje best når den får dosene til en bestemt tid. Det er bedre å bare ta de og la de få virke.

Men kanskje har du ikke generelt sett mest angst på kvelden, og da kan det være bedre å ta den høyeste dosen morgen, eller ettermiddag.

Tanken ved 0.5 mg om kvelden er nok fra psykiaterens side at du skal få en best mulig søvn, hvis angsten forstyrrer søvnen din. Men det er ikke sikkert det er slik hos deg.

Kanskje er morgenen den verste tiden.

Jeg blir ikke lei av deg inkink,(som psykiateren min sier til meg; det er du som er lei av deg selv og livet ditt når du sier slikt, og det tror jeg han har mye rett i) men jeg sier i fra når jeg ikke kan svare, eller jeg prøver å svare hvis jeg tror svarene mine henger på greip:O)

Ha en god dag.

VH

[inkink]

Selv går jeg på depottabletter, mens du går på vanlige tabletter. Slik må det være siden du deler den opp slik du skriver. Jeg har også gått på tabletter, men det er svært lenge siden, og jeg har valgt depot som gir en mindre umiddelbar virkning, og går inn i kroppen over tid. Jeg vet ikke halveringstid på tabletter. Kanskje felleskatalogen kan hjelpe deg.

Det jeg ville gjort var å ta 0.5 mgs dosen på den tiden av dagen angsten er verst, og de andre dosene på de to andre tidene. Men jeg ville i første omgang holdt meg fast til opplegget du så bestemmer deg for.

Grunnen til at jeg ville holdt meg til opplegget du bestemmer deg for er at det kan bli litt stressende og usunt å kjenne etter når du føler angsten er verst på dagen osv fra dag til dag. Og kroppen din roer seg kanskje best når den får dosene til en bestemt tid. Det er bedre å bare ta de og la de få virke.

Men kanskje har du ikke generelt sett mest angst på kvelden, og da kan det være bedre å ta den høyeste dosen morgen, eller ettermiddag.

Tanken ved 0.5 mg om kvelden er nok fra psykiaterens side at du skal få en best mulig søvn, hvis angsten forstyrrer søvnen din. Men det er ikke sikkert det er slik hos deg.

Kanskje er morgenen den verste tiden.

Jeg blir ikke lei av deg inkink,(som psykiateren min sier til meg; det er du som er lei av deg selv og livet ditt når du sier slikt, og det tror jeg han har mye rett i) men jeg sier i fra når jeg ikke kan svare, eller jeg prøver å svare hvis jeg tror svarene mine henger på greip:O)

Ha en god dag.

VH

Hei igjen, og ja --jeg er lei meg selv---:0((

Angsten er verst om morgenen, beste om ettermiddag,kveld, med mindre jeg utsetter meg for situasjoner der jeg får angst.Som bilen f.eks.. besøk etc. Og da er det trasig å ikke ha valium å ty til slik som før....skulle legge de vekk nå som jeg bruker xanor.

Ellers så går det i de vante hodeproblemene mine--kronisk hodespenn/svimmelhet..og jeg synes valium er bedre på akkurat det der. Akkurat som om jeg skulle være skikkelig "fyllesyk", og det har jeg hørt folk med CFS uttale mer enn en gang. Best å sitte og ligge. Gå er for slitsomt rett og slett, selv om jeg prøver på bedre dager... føler jeg ikke får oksygen nok til hodet...blir innmari svimmel...og så et ME fenomen??

I det hele tatt synes jeg ikke ikke disse er noen revolusjon i det hele tatt. Hadde håpet på at angsten bare skulle renne av meg... som når en tar et par glass vin:0))---det har jeg imidlertid ikke benyttet meg av som medisin, som jeg har skrevet om før, men jeg brukte det i sosiale settinger en sjelden gang før jeg begynte på AD,(kanskje 4-5 ganger i året? og det var i grunnen deilig å føle seg OK for en liten stund. Uten svimmelhet, med energi??, og som et levende menneske...men har som sagt stor respekt for det som medisin... Har et hyttenabo nå som bare ligger drikker...kommer drosje med drikkekvarer til han med jevne mellomrom... jeg grøsser når jeg ser det. han skjelver....og ser ut til å ha det helt ille... Broren min selvmedisinerte seg og på det stoffet der mot sin angst på slutten . så fysj..

Du har du hørt om noen som har tålt cipramil når de ikke tålte cipralex noe særlig..Eller er de for like... tror jeg må bite i det sure eplet og gå på en lavdose AD, men vet ikke hvilket...fristende å prøve cipramil.da jeg kanskje slipper en del av opptrappings greiene... når de er så like.

Tror jeg har en blandingsdiasgnose med et utmattelses syndrom og GAD... (fybromyalgi på papiret,men...)har hatt og har så mange nevroliske plager som hører hjemme i sekken til CFS. De ME klubben synes jeg er et klassisk tilfelle (ikke blant de verste selvsagt) på ME, men

jeg har jo helseangst også...men det er vel kanskje ikke så rart, med tanke på at jeg var frisk ene dagen i 1994 i og syk neste. Men bare fysisk som sagt den gangen. Men slik som jeg har det nå kan jeg kalle det angst, med så mye uro i kroppen...dep, og for jeg føler meg gledesløs?? pleier ikke være det heller. Men det kan jo være situasjonsbetinget fordi jeg etter siste anfall ikke har ork hverken til å jobbe eller være sosial... det stikker i meg bare ved tanken.

Så er fristet til å gå opp igjen på dose til 4--5mg cipralex, men er redd disse anfallenene--for de kom på denne medisinen, det er helt sikkert.

Psykiatikeren trodde mitt siste anfall kom av tablettene...reaksjon på å komme så lavt i dose... det er jo skremmende??

Men hvordan går det med deg??Hjalp det ågå opp på 15mg?? og hvordan der det med småpusene??

synd du ikke vil maile Bugge---

men vi får ta det her....

har masse bilder av både store og små, på to og fire jeg kunne sendt deg, men du skal få ha din anonymitet i fred:0))

klem

[bugge -jenta]

Hei igjen, og ja --jeg er lei meg selv---:0((

Angsten er verst om morgenen, beste om ettermiddag,kveld, med mindre jeg utsetter meg for situasjoner der jeg får angst.Som bilen f.eks.. besøk etc. Og da er det trasig å ikke ha valium å ty til slik som før....skulle legge de vekk nå som jeg bruker xanor.

Ellers så går det i de vante hodeproblemene mine--kronisk hodespenn/svimmelhet..og jeg synes valium er bedre på akkurat det der. Akkurat som om jeg skulle være skikkelig "fyllesyk", og det har jeg hørt folk med CFS uttale mer enn en gang. Best å sitte og ligge. Gå er for slitsomt rett og slett, selv om jeg prøver på bedre dager... føler jeg ikke får oksygen nok til hodet...blir innmari svimmel...og så et ME fenomen??

I det hele tatt synes jeg ikke ikke disse er noen revolusjon i det hele tatt. Hadde håpet på at angsten bare skulle renne av meg... som når en tar et par glass vin:0))---det har jeg imidlertid ikke benyttet meg av som medisin, som jeg har skrevet om før, men jeg brukte det i sosiale settinger en sjelden gang før jeg begynte på AD,(kanskje 4-5 ganger i året? og det var i grunnen deilig å føle seg OK for en liten stund. Uten svimmelhet, med energi??, og som et levende menneske...men har som sagt stor respekt for det som medisin... Har et hyttenabo nå som bare ligger drikker...kommer drosje med drikkekvarer til han med jevne mellomrom... jeg grøsser når jeg ser det. han skjelver....og ser ut til å ha det helt ille... Broren min selvmedisinerte seg og på det stoffet der mot sin angst på slutten . så fysj..

Du har du hørt om noen som har tålt cipramil når de ikke tålte cipralex noe særlig..Eller er de for like... tror jeg må bite i det sure eplet og gå på en lavdose AD, men vet ikke hvilket...fristende å prøve cipramil.da jeg kanskje slipper en del av opptrappings greiene... når de er så like.

Tror jeg har en blandingsdiasgnose med et utmattelses syndrom og GAD... (fybromyalgi på papiret,men...)har hatt og har så mange nevroliske plager som hører hjemme i sekken til CFS. De ME klubben synes jeg er et klassisk tilfelle (ikke blant de verste selvsagt) på ME, men

jeg har jo helseangst også...men det er vel kanskje ikke så rart, med tanke på at jeg var frisk ene dagen i 1994 i og syk neste. Men bare fysisk som sagt den gangen. Men slik som jeg har det nå kan jeg kalle det angst, med så mye uro i kroppen...dep, og for jeg føler meg gledesløs?? pleier ikke være det heller. Men det kan jo være situasjonsbetinget fordi jeg etter siste anfall ikke har ork hverken til å jobbe eller være sosial... det stikker i meg bare ved tanken.

Så er fristet til å gå opp igjen på dose til 4--5mg cipralex, men er redd disse anfallenene--for de kom på denne medisinen, det er helt sikkert.

Psykiatikeren trodde mitt siste anfall kom av tablettene...reaksjon på å komme så lavt i dose... det er jo skremmende??

Men hvordan går det med deg??Hjalp det ågå opp på 15mg?? og hvordan der det med småpusene??

synd du ikke vil maile Bugge---

men vi får ta det her....

har masse bilder av både store og små, på to og fire jeg kunne sendt deg, men du skal få ha din anonymitet i fred:0))

klem

Ja, jeg har venner som har gått på cipramil, prøvd cipralex uten å tåle det i det hel tatt, så de valgte å gå tilbake til cipramil.

Så du kan godt prøve å gå veien om cipramil, og se om det blir bedre.

Ellers synes jeg du burde ta den største dosen om morgenen siden det er verst da. Husk at det er en liten dose du går på, og kanskje merker du det litt nå når du slutter med diazepam for å prøve et alprazolam. Det du kjenner på trenger ikke være bare xanoren, men også det at du ikke får i kroppen din det den er vant med av diazepam. Det er ikke sikkert at denne dosen helt tilsvarer den du har gått på før, men det er grenser for hvor mye man kan ta den første tiden av xanor også. Jeg ville uansett gjort det de har sagt til deg, for psykiateren vet hva du har gått på, og kan dette bedre enn meg.

Jeg ville ikke gått opp i dose på cipralex, nå prøver de å ta noen grep for å hjelpe deg å seponere en medisin du ikke burde ha i systemet. Jeg synes du skal holde på det fokuset.

Jeg synes også du skal la tanken på å bytte fra cipralex til cipramil ligge litt, til kroppen din får vent seg til xanor kontra vivalen. Men hold på tanken i bakhodet, for om en liten tid er det kanskje en god ide å gå om cipramil.

Men nå har legene dine gått for noe, og da synes jeg du skal la mest mulig tanker på andre løsninger ligge. De prøver å hjelpe deg av cipralexen, og de tenker sikkert også på cipramil, men alt bør ikke gjøres på en gang.

En ting av gangen.

Jeg går litt på autopilot for tiden. Har ikke helt kontakt med meg selv, døyver med mat, noe jeg misliker sterkt. Er veldig sliten og trøtt, sover til de merkeligste tider.

Kattene er søte, men har enormt skarpe klør, og de er søte helt til alle fire på samme tid klatrer opp buksebeina mine:o) Hele familien er full av småarr.

Klem

[inkink]

Ja, jeg har venner som har gått på cipramil, prøvd cipralex uten å tåle det i det hel tatt, så de valgte å gå tilbake til cipramil.

Så du kan godt prøve å gå veien om cipramil, og se om det blir bedre.

Ellers synes jeg du burde ta den største dosen om morgenen siden det er verst da. Husk at det er en liten dose du går på, og kanskje merker du det litt nå når du slutter med diazepam for å prøve et alprazolam. Det du kjenner på trenger ikke være bare xanoren, men også det at du ikke får i kroppen din det den er vant med av diazepam. Det er ikke sikkert at denne dosen helt tilsvarer den du har gått på før, men det er grenser for hvor mye man kan ta den første tiden av xanor også. Jeg ville uansett gjort det de har sagt til deg, for psykiateren vet hva du har gått på, og kan dette bedre enn meg.

Jeg ville ikke gått opp i dose på cipralex, nå prøver de å ta noen grep for å hjelpe deg å seponere en medisin du ikke burde ha i systemet. Jeg synes du skal holde på det fokuset.

Jeg synes også du skal la tanken på å bytte fra cipralex til cipramil ligge litt, til kroppen din får vent seg til xanor kontra vivalen. Men hold på tanken i bakhodet, for om en liten tid er det kanskje en god ide å gå om cipramil.

Men nå har legene dine gått for noe, og da synes jeg du skal la mest mulig tanker på andre løsninger ligge. De prøver å hjelpe deg av cipralexen, og de tenker sikkert også på cipramil, men alt bør ikke gjøres på en gang.

En ting av gangen.

Jeg går litt på autopilot for tiden. Har ikke helt kontakt med meg selv, døyver med mat, noe jeg misliker sterkt. Er veldig sliten og trøtt, sover til de merkeligste tider.

Kattene er søte, men har enormt skarpe klør, og de er søte helt til alle fire på samme tid klatrer opp buksebeina mine:o) Hele familien er full av småarr.

Klem

hehe..kjenner det med småsår oppover beina..store sår etterhvert og. Vi har og hatt småkattunger som har syntes det har vært morsomt å klatre i beina..og det dethar vært morsomt å få de til å gjøre det og, men ikke fullt så morsomt når de får litt mere tyngde.:0(( hehe.. ungene lærte nemlig siste kull dette, reine dressuren her.. men den vi beholdt selv fortsatte og det ble ikke godt etterhvert...

Leit å høre at du sliter for tiden du og da, men det er vel heller ikke noe nytt for deg.

Denne opp og ned verdenen.... Men du er ressurs-sterk--jeg opplever deg iallefall som sterk..men kan ta feil... jeg selv har klaget så mye:=(( at jeg nok blir oppfattet som svakere enn det jeg egentlig er, men har bevisst brukt dette forumet til å få en del ut.. sparer familien så langt jeg klarer. Men så ille som det er nå fortiden det har jeg riktignok ikke vært før. så ikke mye styrke å hente nå, desverre.

Og så har jeg en lei evne til å gjenta meg selv til det kjedsommelige..sorry.. en blir som en skrev på en tråd her ikke så lite selvopptatt:0(( her på forumet hvor en liksom har lov til å øse ut, i kanskje innbilt anonymitet. Med mann og barn rundt seg hjemme går de foran, det er bare slik vi mødre er. Svaier over gulvet etter en glass vann til minsten.... som er 12 og godt kunne gjort det selv. Sitter å prater med mannen over en kaffekopp på en vond kjøkkenstol, når hele kroppen skriker etter å ligge...jaja...

Interessant det du skrev om cipramil/cipralex for jeg forelso det selv for RL psykiatiker, men han sa det var det samme, så ingen vits å prøve en gang. Men jeg føler det tross alt safere enn å begynne på noe helt nytt som efexor.. og ble litt skremt av valget hans,da denne er kjent for å være den verste å komme av??...mange må jo gå veien om ssri for å greie det..og når han vet om mine sep.problemer på ssri. Men han tror jeg vil komme til å trenge noe, og det har jeg gjort i mange år, hvis det er angst/sep og ikke kronisk utmattelses syndrom som ligger bak plagene...men har hittil ikke funnet det som kan hjelpe.

men du.- mulig jeg missforsto.. og jeg vet at du ikke føler det kompetent til alle disse spørsmålene fra meg. Men det er bare det at jeg har sånn tillit til deg,bugge,.. du svarer alltid så klokt:0))og omsorgsfullt..du skulle tatt fatt på psykologistudiet nå når du blir midlertidig ufør..det hadde du nemlig passet veldig godt til...

--men altså forsto jeg deg rett når du mente at jeg burde vente noen dager og se hvordan xanor tok i vei,og så gå om cipralex før jeg seponerte helt... eller prøve seponere helt ..og hvis det blir krasj. begynne på cipramil??

Har en liten magefølelse om at jeg kanskje kunne tålt cipramil?? på lavdose, da den er mindre potenkt enn cipralex.

Er som sagt redd jeg nå har kommet dit i verden at valium alene ikke holder..meg oppegående. det har vært dette bivirkningsh. /seph.som har holdt meg borte fra det. Men nå er jeg utslitt.

Vel vel... takk for at du gidder...håper det gir deg litt i ditt elende at du er en viktig person her på forumet,for mange av oss, som jeg riktignok er ikke bør være på,men...(har jo fått noen hint om det) alle er vel lei min klaging...og gjentagelser:=((( er impulsiv skjønner du..skriver det jeg føler der og da..og så blir det å gjenta meg selv til det kjedsommelige...men har en tendens til å ville ha ting inn med teskje og da:0((

Natta klem til bugge og pusene

[bugge -jenta]

hehe..kjenner det med småsår oppover beina..store sår etterhvert og. Vi har og hatt småkattunger som har syntes det har vært morsomt å klatre i beina..og det dethar vært morsomt å få de til å gjøre det og, men ikke fullt så morsomt når de får litt mere tyngde.:0(( hehe.. ungene lærte nemlig siste kull dette, reine dressuren her.. men den vi beholdt selv fortsatte og det ble ikke godt etterhvert...

Leit å høre at du sliter for tiden du og da, men det er vel heller ikke noe nytt for deg.

Denne opp og ned verdenen.... Men du er ressurs-sterk--jeg opplever deg iallefall som sterk..men kan ta feil... jeg selv har klaget så mye:=(( at jeg nok blir oppfattet som svakere enn det jeg egentlig er, men har bevisst brukt dette forumet til å få en del ut.. sparer familien så langt jeg klarer. Men så ille som det er nå fortiden det har jeg riktignok ikke vært før. så ikke mye styrke å hente nå, desverre.

Og så har jeg en lei evne til å gjenta meg selv til det kjedsommelige..sorry.. en blir som en skrev på en tråd her ikke så lite selvopptatt:0(( her på forumet hvor en liksom har lov til å øse ut, i kanskje innbilt anonymitet. Med mann og barn rundt seg hjemme går de foran, det er bare slik vi mødre er. Svaier over gulvet etter en glass vann til minsten.... som er 12 og godt kunne gjort det selv. Sitter å prater med mannen over en kaffekopp på en vond kjøkkenstol, når hele kroppen skriker etter å ligge...jaja...

Interessant det du skrev om cipramil/cipralex for jeg forelso det selv for RL psykiatiker, men han sa det var det samme, så ingen vits å prøve en gang. Men jeg føler det tross alt safere enn å begynne på noe helt nytt som efexor.. og ble litt skremt av valget hans,da denne er kjent for å være den verste å komme av??...mange må jo gå veien om ssri for å greie det..og når han vet om mine sep.problemer på ssri. Men han tror jeg vil komme til å trenge noe, og det har jeg gjort i mange år, hvis det er angst/sep og ikke kronisk utmattelses syndrom som ligger bak plagene...men har hittil ikke funnet det som kan hjelpe.

men du.- mulig jeg missforsto.. og jeg vet at du ikke føler det kompetent til alle disse spørsmålene fra meg. Men det er bare det at jeg har sånn tillit til deg,bugge,.. du svarer alltid så klokt:0))og omsorgsfullt..du skulle tatt fatt på psykologistudiet nå når du blir midlertidig ufør..det hadde du nemlig passet veldig godt til...

--men altså forsto jeg deg rett når du mente at jeg burde vente noen dager og se hvordan xanor tok i vei,og så gå om cipralex før jeg seponerte helt... eller prøve seponere helt ..og hvis det blir krasj. begynne på cipramil??

Har en liten magefølelse om at jeg kanskje kunne tålt cipramil?? på lavdose, da den er mindre potenkt enn cipralex.

Er som sagt redd jeg nå har kommet dit i verden at valium alene ikke holder..meg oppegående. det har vært dette bivirkningsh. /seph.som har holdt meg borte fra det. Men nå er jeg utslitt.

Vel vel... takk for at du gidder...håper det gir deg litt i ditt elende at du er en viktig person her på forumet,for mange av oss, som jeg riktignok er ikke bør være på,men...(har jo fått noen hint om det) alle er vel lei min klaging...og gjentagelser:=((( er impulsiv skjønner du..skriver det jeg føler der og da..og så blir det å gjenta meg selv til det kjedsommelige...men har en tendens til å ville ha ting inn med teskje og da:0((

Natta klem til bugge og pusene

Du kunne gjort følgende.

1) La kroppen din få venne seg litt til xanoren, og at du ikke bruker valium en ukes tid eller noe slikt, og så seponerer du. Seponeringen kan skje litt gradvist, eller du tar sjensen og seponerer helt.

2) La kroppen din venne seg litt til xanoren og osv, begynne på 5 mg cipramil, gå på det en liten stund, så seponere. Enten litt gradvist, eller brått.

Det var det jeg mente.

Bestem deg for noe, gå for det, ikke tenk på andre tenkelige løsninger.

[inkink]

Du kunne gjort følgende.

1) La kroppen din få venne seg litt til xanoren, og at du ikke bruker valium en ukes tid eller noe slikt, og så seponerer du. Seponeringen kan skje litt gradvist, eller du tar sjensen og seponerer helt.

2) La kroppen din venne seg litt til xanoren og osv, begynne på 5 mg cipramil, gå på det en liten stund, så seponere. Enten litt gradvist, eller brått.

Det var det jeg mente.

Bestem deg for noe, gå for det, ikke tenk på andre tenkelige løsninger.

takk for svar Bugge!

men dette med xanor for meg funker ikke desverre. Må vel være den eneste.!!skal jo være det sterkeste angstmiddelet. Men har hatt en gråtedag i dag, da jeg føler meg så elendig. Må mest ligge. Men tror sep.trøbbelet overgår xanor virkning, for jeg har gått litt ned. ikke mye men en tredjedel av halve 2,5 mg. det er helt villt,(helt uforståelig for andre) men jeg er helt frynsete. Men jeg er nok så sensibel på tabletter at jeg kan bruke en tredjedel av hva andre gjør. Og det blir jo det samme i seponeringen og. Det er for ille. Eller så er det det at jeg har brukt valium i så mange år, at jeg ikke takler å ikke bruke den. Måtte ta 5 mg i dag- Jeg har det siste året ikke oversteget 12,5 mg valium, bortsett fra 15 mg nå i det siste. Det funket ikke heller, men bedre faktisk, bortsett fra at jeg sover litt bedre på den xanoren. Har ikke så brekninger om morgenen.

Og 1 mg xanor er det samme som 20 mg valium i benzo, så skulle være innefor der. så 4 - 5 mg som er vanlig på xanor er ganske så mye. Så jeg får kanskje for lite??

Tror ikke jeg klarer dette, og ønsker å begynne på cipramil,lavdose, opp til 10 mg eller noe deromkring, da jeg fungerte på ett vis på 4-5 mg cipralex. Leste forøvrig i bivirkningslista til cipralex at overfølsomhet var en sjelden bivirkning. Men den må jeg ha fått.

Inbiller meg jeg kan slippe litt begynnervansker ved å gjøre det?? gå over på cipramil?? og du sa jo du kjente folk som tålte cipramil men ikke cipralex?

Får ikke tak i psykiatikeren heller... han har litt telefontid onsdager, men da er det jo 17.

Han var ikke særlig glad for å skrive ut xanor skjønner du. Han foreslo det selv, når jeg ikke turde prøve xanor, men sa jeg var unntaket til at han skrev det ut???

Og det blir en hjemmedag for meg 17., nå som jeg ikke har valium å støtte meg på heller. Har ikke fått sagt det til

sønnen min ennå, men får finne på en unnskyldning. Han har jo en far da heldigsis... men er jo vant til at vi begge er med.

Moren min som har fybriomyalgi bruker ca 10 mg cipramil, og synes det også funker litt antidepressivt(hun er ikke deppa, men...takler bekymringer litt bedre sier hun,litt mere likeglad, så hun synes den fungerer på henne på flere måter. Blir sånn sett smertelindrende også, med mindre spenninger når bekymringene letter. Fybromyalgi er nok er muskel spennings-sykdom.

Vet du om en privatklinikk i østlandsområdet som jeg kunne legge meg inn på?? Jeg føler jeg ikke takler meg selv lenger, så bør kanskje legge meg inn et sted. Men det er jo lange køer, så må evt på et privat sted med leger?? finnes noe slikt.. for utprøving av medisiner?? evt seponering.

Jeg vet dere er veldig lei meg nå, har fått noen hint på det, men skjønner ikke at de som lar seg sjenere gidder å lese hva jeg skriver. Har da stort sett mast på deg og ikke NHD eller andre her. (sorry for det) håper jeg kan gjøre deg en gjengjendelse en dag... hva nå det måtte være... men takker iallefall for støtten.

klem

[bugge -jenta]

takk for svar Bugge!

men dette med xanor for meg funker ikke desverre. Må vel være den eneste.!!skal jo være det sterkeste angstmiddelet. Men har hatt en gråtedag i dag, da jeg føler meg så elendig. Må mest ligge. Men tror sep.trøbbelet overgår xanor virkning, for jeg har gått litt ned. ikke mye men en tredjedel av halve 2,5 mg. det er helt villt,(helt uforståelig for andre) men jeg er helt frynsete. Men jeg er nok så sensibel på tabletter at jeg kan bruke en tredjedel av hva andre gjør. Og det blir jo det samme i seponeringen og. Det er for ille. Eller så er det det at jeg har brukt valium i så mange år, at jeg ikke takler å ikke bruke den. Måtte ta 5 mg i dag- Jeg har det siste året ikke oversteget 12,5 mg valium, bortsett fra 15 mg nå i det siste. Det funket ikke heller, men bedre faktisk, bortsett fra at jeg sover litt bedre på den xanoren. Har ikke så brekninger om morgenen.

Og 1 mg xanor er det samme som 20 mg valium i benzo, så skulle være innefor der. så 4 - 5 mg som er vanlig på xanor er ganske så mye. Så jeg får kanskje for lite??

Tror ikke jeg klarer dette, og ønsker å begynne på cipramil,lavdose, opp til 10 mg eller noe deromkring, da jeg fungerte på ett vis på 4-5 mg cipralex. Leste forøvrig i bivirkningslista til cipralex at overfølsomhet var en sjelden bivirkning. Men den må jeg ha fått.

Inbiller meg jeg kan slippe litt begynnervansker ved å gjøre det?? gå over på cipramil?? og du sa jo du kjente folk som tålte cipramil men ikke cipralex?

Får ikke tak i psykiatikeren heller... han har litt telefontid onsdager, men da er det jo 17.

Han var ikke særlig glad for å skrive ut xanor skjønner du. Han foreslo det selv, når jeg ikke turde prøve xanor, men sa jeg var unntaket til at han skrev det ut???

Og det blir en hjemmedag for meg 17., nå som jeg ikke har valium å støtte meg på heller. Har ikke fått sagt det til

sønnen min ennå, men får finne på en unnskyldning. Han har jo en far da heldigsis... men er jo vant til at vi begge er med.

Moren min som har fybriomyalgi bruker ca 10 mg cipramil, og synes det også funker litt antidepressivt(hun er ikke deppa, men...takler bekymringer litt bedre sier hun,litt mere likeglad, så hun synes den fungerer på henne på flere måter. Blir sånn sett smertelindrende også, med mindre spenninger når bekymringene letter. Fybromyalgi er nok er muskel spennings-sykdom.

Vet du om en privatklinikk i østlandsområdet som jeg kunne legge meg inn på?? Jeg føler jeg ikke takler meg selv lenger, så bør kanskje legge meg inn et sted. Men det er jo lange køer, så må evt på et privat sted med leger?? finnes noe slikt.. for utprøving av medisiner?? evt seponering.

Jeg vet dere er veldig lei meg nå, har fått noen hint på det, men skjønner ikke at de som lar seg sjenere gidder å lese hva jeg skriver. Har da stort sett mast på deg og ikke NHD eller andre her. (sorry for det) håper jeg kan gjøre deg en gjengjendelse en dag... hva nå det måtte være... men takker iallefall for støtten.

klem

Hei!

Skjønner det ikke er godt nå.

Jeg tror på mange måter det er vanskelig og helt sammenlikne xanor med andre benzo. Den virker så annerledes. Det er mulig kroppen din er veldig misfornøyd med å ikke få det den er vant til. At xanor er det "sterkeste" vet jeg ikke om en heller kan si, men må følges opp på en annen måte enn andre benzo i hvertfall.

Uansett tror jeg du må holde ut til du får kontakt med psykiatern din igjen. Jeg har ikke noe jeg kan hjelpe deg med faglig sett i hvertfall.

Kanskje du kan spørre ham om det finnes plasser hvor en kan få hjelp til seponering? Skulle ønske det var noe mer jeg kunne hjelpe deg med, men det er det dessverre ikke. Ikke annet enn at du må få de rundt deg til å forstå hvor ille det er, om du så må renne ned dørene deres gang på gang. Det er jo spesielt primærlegen din som har hovedansvaret for deg.

Nå kan ting bli litt bedre om noen dager når kroppen din venner seg til medisinen, og at du ikke går på valium. Jeg tror vel egentlig at du kanskje reagerer vel så mye på å ikke gå på valium som på xanoren. Men det blir bare hva jeg tror.

Skal tenke på deg 17. mai. Hadde unt deg en god sommer inkink.

Klem