Dag 14

[Gjest eldre foreldre]

I går kveld begynte vi å prate igjen, dvs. det er meg som alltid tar opp diskusjonen.

Jeg sa til ham at det skremte meg å vite at hadde ikke jeg nevnt noe, begynt å prate, fortalt om abort, utvikling og alt annet så hadde ikke han spurt, sjekket opp, begynt å prate.

Og da hadde jeg sagt hade på mandag morgen uten iniativ overhode i perioden før fra ham, og han sa ja.

Vi diskuterte, vi var sinte, lei, oss, oppgitt, det var snørr og tårer.

Til slutt maktet jeg ikke mer. Jeg har nådd veggen, jeg er helt tom, nær følelsesløs. Det eneste jeg kan tenke på nå er å komme meg gjennom morgendagen og å få begynne å ta vare på de barna jeg har igjen.

Dra på turer med dem, dra på ferier, oppleve ting med dem, kjenne den grenseløse kjærligheten jeg har for dem.

Jeg blåser i hvordan det går med forholdet, jeg blåser i hvordan han føler seg, jeg blåser i alt, ønsker bare å få ha det godt med ungene mine.

Alt hadde vært så mye enklere om han holdt godt på en side, om han kom til meg og sa "dette barnet var ikke planlagt men det er vårt, dette skal vi klare, nå skal vi planlegge ny fremtid, snakke om fysiske og psykiske utfordringer"

Eller "dette var ikke planlagt, dette skal vi komme gjennom sammen, vi skal støtte hverandre og når du kommer deg på bena så skal vi planlegge fremtiden sammen, ting vi skal gjøre vi som er igjen, se det positive i hva vi har"

I steden er det "vil ikke ødelegge noens liv, da får du heller beholde ungen"

Eller "jeg klarer ikke ønske meg det barnet, det fine er at du kan jobbe og få bedre økonomi, så ordner ting seg sikkert over tid"

Samme hvilket valg jeg tar så føler jeg ingen hundre prosent støtte, nå er det nok, jeg klarer ikke be mer, kreve mer, diskutere mer, prøve mer.

Jeg vil være en god mor, jeg vil elske barne mine, jeg vil nyte tiden med dem og gi dem det de trenger av morskjærlighet og økonomisk trygghet.

Jeg orker ikke kjempe lenger.

Nå er det 21 timer igjen.

[Gjest glaice]

Stakkars stakkars deg, jeg har så vondt av deg!

Syns det er merkelig at partneren din ikke klarer å vise deg mer støtte enn det han gjør.

Det er ihvertfall godt at du har fått pratet endel med han, selvom du ikke føler du får den støtten du hadde fortjent.

Da har han hørt hva du tenker og føler og det er bra, skulle bare ønske du hadde fått støtte!

Tror jeg hadde stilt krav til mannen min, han fikk sterilisert seg før jeg utførte aborten.(er vel kort ventetid på privatklinikk?)

Det er det minste han bør gjøre, ettersom han ikke vil ha barn! Da får han ta konsekventene av sine holdninger, og gjøre kort prosess!

Jeg syns du har rett til å kreve dette av han, når han er så lite involverende i dine problemer nå.

På den andre siden, syns jeg du skal gå for barnet, det er det du innerst inne vil! Og jeg tror du vil få mange ganger så mye glede av et barn til, og du vil få stor sorg etter å ha valgt det bort!

Tror du vil få mer støtte av din mann, og fra alle rundt deg hvis du beholder barnet.

Velger du bort barnet, tror jeg ikke mannen din støtter deg noe mer enn i dag, og alle rundt lever i uvithenhet, og ingen å støtte seg til, du må leve med sorgen inni deg.

Valget er ene og alene ditt, ingen kan tvinge deg til å svelge en tablett.

Hvis du velger å ta abort, så håper jeg inderlig at du kommer deg greit gjennom denne perioden i ditt liv. At livet blir så godt som dere hadde trodd for bare noen uker tilbake. Jeg håper at barna dine får den mamman sin som du har ønsket å være for dine barn. Og jeg håper at dere to som par kan finne tilbake til hverandre!!!

Det er helt umenneskelig det du står ovenfor av valg i disse dager....vil sende deg en lang trøsteklem.

- det er ikke forsent å velge enda...

[AnnaSara]

Jeg kjenner din fortvilelse nesten som min egen. Har ikke stort å bidra med. Dette valget er helt umennesklig! Kjenner nok at jeg er litt skuffet over mannen din. Synes nok han burde støttet deg på en helt annen måte. Du har nok også fått se en helt ny side ved han de siste dagene...

Nå får du tenke på deg selv og på barna dine. Så får det gå som det går med forholdet til mannen din. du får hente fram det du har av styrke og gå videre i livet. Framtiden har mye godt å gi deg, det er jeg helt sikker på. Etter å ha blitt kjent med deg her, så tviler jeg ikke et sekund på at du er et nydelig menneske. Et kjempende menneske. Barna dine er heldige som har deg. Ønsker deg alt godt framover og lykke til i morgen. Jeg skal tenke på deg (og be en bønn for deg) kl. 08.00 i morgen.

De aller beste hilsener fra...

[laban]

Jeg har allerede skrevet det jeg har å bidra med, jeg vil bare tilføye at jeg synes du skal ta ham med deg på mandag og inkludere ham så mye som mulig i tiden som kommer.

Det blir bare enda fjernere for ham dersom du insisterer på å gjøre alt alene.

Jeg vet godt at det virker som det enkleste at den som er sterkest, tar alt på seg. Men det er uheldig dersom det blir noe etterspill - og det blir det sannsynligvis. Ikke noe som det er umulig å komme gjennom, men en fase hvor det er dumt å ha spilt ham langt utenfor sidelinjen.

Jeg synes det ser ut som om du har begynt på veien videre. I så fall vil snart det verste være over. Håper inderlig den veien fører dere til et trygt sted.

Klem fra

[Gjest glaice]

Jeg har allerede skrevet det jeg har å bidra med, jeg vil bare tilføye at jeg synes du skal ta ham med deg på mandag og inkludere ham så mye som mulig i tiden som kommer.

Det blir bare enda fjernere for ham dersom du insisterer på å gjøre alt alene.

Jeg vet godt at det virker som det enkleste at den som er sterkest, tar alt på seg. Men det er uheldig dersom det blir noe etterspill - og det blir det sannsynligvis. Ikke noe som det er umulig å komme gjennom, men en fase hvor det er dumt å ha spilt ham langt utenfor sidelinjen.

Jeg synes det ser ut som om du har begynt på veien videre. I så fall vil snart det verste være over. Håper inderlig den veien fører dere til et trygt sted.

Klem fra

"-jeg synes du skal ta ham med deg på mandag og inkludere ham så mye som mulig i tiden som kommer."

Veldig enig, han bør inkluderes i dette, så han får oppleve litt av hva hun må gjennom!!!

[Gjest anonym her nå]

Jeg håper du ikke gjør det, da det har virket som om det er noe du egentlig ikke ønsker.

[Angela1365380318]

Jeg må innrømme at jeg håper at når du sier hadet for å gå å ta pillen holder mannen din deg igjen i morgen fordi han har funnet ut at han vil beholde barnet. Jeg er ikke i mot abort, men det blir jo bare mer og mer tydelig at du vil beholde barnet.

Jeg tror ikke du er klar til å ta abort nå, kan du ikke vente noen dager til, sånn at du er helt sikker at at det er DETTE DU VIL, og ikke noe du gjør for hans skyld? Det virker nesten som du vil ha det overstått fort og gale slik at du istdet for å være fortvilet kan være bitter ovenfor han og straffe deg selv.

Jeg har ikke vært gravid å måtte velge, men jeg har vært i en situvasjon der jeg oppdaget at det som var fremtidsplanen min og drømmen min aldri kom til å skje for meg. Det var grusomt trist, særlig siden det var alt jeg ønsket for meg selv og min besteveninne fikk min drøm opfylt, enda den ikke betydde stort for henne. Jeg var knust men heldigvis kan drømmer forandre seg!

Jeg tror dine drømmer har forandret seg, du drømmer ikke lengre om mere frihet fra barna du har, men om å bli kjent med dette barnet. Økonomi ser ut til å være en stor skal for deg, du vil jobbe og få bedre råd til de barna du har. Men ingen penger i verden kan gi de det det har mest brukt for, nemmelig en lykkelig og glad mor som elsker de og hjelper, støtter og trøster de når de trenger det. Dersom du tar abort og bli depremert så taper bara dine mer på det en om du beholder barnet, blir lykkelig og fattig. Du kan kansje ikke gi de alle gensrene de vil ha eller egen bli, men du vil se de, hjelpe og støtte de.

Du skriver også at du ikke har noe støtte i graviditeten.Dette vil garantert forandre seg om andre får vite at du er gravd. Barna dine, veninner, familie og mest sansynlig mannen din også vil til slutt glede seg over den lille. I mellomtiden skal du få all støtte du trenger her.

Ikke tenk penger, på mannen din eller karriere. Skaden har allerede skjedd.

Vil du ha dette barnet du nå bærer så ikke svelg pillen i morgen. Ønsker du ikke dette barnet så ta abort.

Jeg har en følese av at du kommer tilå ta abort og at han kommer til å angre å foreslå at dere skal få barn sammen. Merkelig men jeg føler det veldig sterkt. Kan ikke du i det minste ta han med deg når du svelger pillen? Du gjør det alt for lett for han, mens du straffer deg selv. La han se konsekvensene av valget om det blir abort. Da går nok virkligheten mer opp for han og det er jo det du ønsker ikke sant?

Jeg ønsker deg alt godt og at du tar det valget som er riktig for DEG i morgen. Har tenkt masse på deg og skal tenke på deg i morgen også.

[Gjest eldre foreldre]

Jeg må innrømme at jeg håper at når du sier hadet for å gå å ta pillen holder mannen din deg igjen i morgen fordi han har funnet ut at han vil beholde barnet. Jeg er ikke i mot abort, men det blir jo bare mer og mer tydelig at du vil beholde barnet.

Jeg tror ikke du er klar til å ta abort nå, kan du ikke vente noen dager til, sånn at du er helt sikker at at det er DETTE DU VIL, og ikke noe du gjør for hans skyld? Det virker nesten som du vil ha det overstått fort og gale slik at du istdet for å være fortvilet kan være bitter ovenfor han og straffe deg selv.

Jeg har ikke vært gravid å måtte velge, men jeg har vært i en situvasjon der jeg oppdaget at det som var fremtidsplanen min og drømmen min aldri kom til å skje for meg. Det var grusomt trist, særlig siden det var alt jeg ønsket for meg selv og min besteveninne fikk min drøm opfylt, enda den ikke betydde stort for henne. Jeg var knust men heldigvis kan drømmer forandre seg!

Jeg tror dine drømmer har forandret seg, du drømmer ikke lengre om mere frihet fra barna du har, men om å bli kjent med dette barnet. Økonomi ser ut til å være en stor skal for deg, du vil jobbe og få bedre råd til de barna du har. Men ingen penger i verden kan gi de det det har mest brukt for, nemmelig en lykkelig og glad mor som elsker de og hjelper, støtter og trøster de når de trenger det. Dersom du tar abort og bli depremert så taper bara dine mer på det en om du beholder barnet, blir lykkelig og fattig. Du kan kansje ikke gi de alle gensrene de vil ha eller egen bli, men du vil se de, hjelpe og støtte de.

Du skriver også at du ikke har noe støtte i graviditeten.Dette vil garantert forandre seg om andre får vite at du er gravd. Barna dine, veninner, familie og mest sansynlig mannen din også vil til slutt glede seg over den lille. I mellomtiden skal du få all støtte du trenger her.

Ikke tenk penger, på mannen din eller karriere. Skaden har allerede skjedd.

Vil du ha dette barnet du nå bærer så ikke svelg pillen i morgen. Ønsker du ikke dette barnet så ta abort.

Jeg har en følese av at du kommer tilå ta abort og at han kommer til å angre å foreslå at dere skal få barn sammen. Merkelig men jeg føler det veldig sterkt. Kan ikke du i det minste ta han med deg når du svelger pillen? Du gjør det alt for lett for han, mens du straffer deg selv. La han se konsekvensene av valget om det blir abort. Da går nok virkligheten mer opp for han og det er jo det du ønsker ikke sant?

Jeg ønsker deg alt godt og at du tar det valget som er riktig for DEG i morgen. Har tenkt masse på deg og skal tenke på deg i morgen også.

KJære deg, tusen takk for varmen din.

Jeg drar nok alene i morgen, kanskje er det destruktivt for forholdet, det får bli det samme.

Jeg må uansett dra på jobb etterpå, så han får hverken se kvalme, smerter eller blod de første timene, unskyld om jeg høres bitter ut.

Jeg har alltid fått høre hvilken god mor jeg er, folk har faktisk blitt litt "sinte" for at jeg alltid har satt dem først i alt.

De betyr hele verden for meg og gevinsten er flotte, trygge, latterfyldte, harmoniske og selvstendige barn som godt kan gi meg en klem og si jeg elsker deg til meg.

De har levd i trange kår i så godt som alle år, og de har tatt det med et smil så og si. De har vært fornøyde med brukte sykler og arveklær. De har ikke mast på ferier. De er noen hærlige sjeler.

Nå er de blitt større og de fortjener at jeg tar igjen det jeg ikke har fått gitt dem før.

Ikke penger i massevis, nytt av alt, men fine turer, fine ferier osv. Jeg skylder dem det nå.

Desverre så kommer han ikke til å stoppe meg i morgen, jeg kjenner ham såpass tror jeg at det nok ikke vil skje.

Men fler barn blir det ikke. Jeg vil aldri tillate meg å bli gravid igjen såklart, dessuten så er time nå bestilt til sterilisering for ham.

Jeg vet ikke om vi kommer til å fortsette sammen etter dette. Det får tiden vise. Finner vi sammen igjen så er det kjempefint, men jeg vil nok ikke orke å gi særlig mye av meg selv på en stund nå, da får heller han stå på.

Derfor ser jeg heller ikke umulighetene at jeg blir alene atter en gang, dette vil mine barn ta veldig hardt i såfall siden de er veldig glade i ham og fordi vi nå lever i et ordentlig familieliv som vi ikke har gjort siden ungene var så små at de husker det særlig godt.

Derfor må jeg også tenke fremover, på dem hvis så skjer. Da trenger de meg ikke bare psykisk men fysisk.

Økonomi løser ikke opp i følelsesmessige problemer, men de gjør det noe enklere å leve med har jeg lært.

Vær så snill å vær med oss i tankene i morgen og be en bønn. Ikke for meg for den lista blir nok jeg strøket fra nå, men for det stakkars lille barnet som ikke får en sjangse her i livet.

Klem fra meg.

[Gjest eldre foreldre]

Jeg håper du ikke gjør det, da det har virket som om det er noe du egentlig ikke ønsker.

Hadde mannen min kommet til meg og bedt meg la være så hadde jeg nok gjort det ja.

Ønsker mest av alt at vi skal leve som en harmonisk og lykkelig familie.

Desverre er ikke livet alltid like enkelt, så slik jeg ser det så er desverre denne avgjørelsen det eneste rette, være seg jeg ønsker det i hjertet eller ei.

Takk for varmen.

[Gjest eldre foreldre]

Jeg har allerede skrevet det jeg har å bidra med, jeg vil bare tilføye at jeg synes du skal ta ham med deg på mandag og inkludere ham så mye som mulig i tiden som kommer.

Det blir bare enda fjernere for ham dersom du insisterer på å gjøre alt alene.

Jeg vet godt at det virker som det enkleste at den som er sterkest, tar alt på seg. Men det er uheldig dersom det blir noe etterspill - og det blir det sannsynligvis. Ikke noe som det er umulig å komme gjennom, men en fase hvor det er dumt å ha spilt ham langt utenfor sidelinjen.

Jeg synes det ser ut som om du har begynt på veien videre. I så fall vil snart det verste være over. Håper inderlig den veien fører dere til et trygt sted.

Klem fra

Jeg vet ikke hvilken veg jeg har begynt på, eller hvor den fører hen.

Det får tiden vise.

Han blir ikke med i morgen, dels fordi vi nå har en voldsom mur mellom oss som har kommet i denne tiden og fordi noen må få opp ungene og få dem på skolen.

Jeg må uansett dra rett på jobb etterpå, hvordan nå det kan gå.

Tusen takk for alle dine ord og varme.

Utallige diskusjoner gir ingen frukter her desverre, og det eneste jeg tenker på nå er de barna jeg blir igjen med. Hvordan livet arter seg etter i morgen får tiden vise.

Klem fra meg.

[Gjest eldre foreldre]

Jeg kjenner din fortvilelse nesten som min egen. Har ikke stort å bidra med. Dette valget er helt umennesklig! Kjenner nok at jeg er litt skuffet over mannen din. Synes nok han burde støttet deg på en helt annen måte. Du har nok også fått se en helt ny side ved han de siste dagene...

Nå får du tenke på deg selv og på barna dine. Så får det gå som det går med forholdet til mannen din. du får hente fram det du har av styrke og gå videre i livet. Framtiden har mye godt å gi deg, det er jeg helt sikker på. Etter å ha blitt kjent med deg her, så tviler jeg ikke et sekund på at du er et nydelig menneske. Et kjempende menneske. Barna dine er heldige som har deg. Ønsker deg alt godt framover og lykke til i morgen. Jeg skal tenke på deg (og be en bønn for deg) kl. 08.00 i morgen.

De aller beste hilsener fra...

Tusen takk for varmen du gir og for alle de fine ordene dine.

Ting får gå som det går med mannen min og meg, det viktigste i fremtiden nå er de barna jeg har igjen.

Vær så snill å be en bønn og vær med oss i tankene i morgen, ikke en bønn for meg for de listene er nok jeg strøket fra nå, men en bønn for barnet som desverre ikke får en sjangse.

Klem fra meg.

[Gjest eldre foreldre]

Stakkars stakkars deg, jeg har så vondt av deg!

Syns det er merkelig at partneren din ikke klarer å vise deg mer støtte enn det han gjør.

Det er ihvertfall godt at du har fått pratet endel med han, selvom du ikke føler du får den støtten du hadde fortjent.

Da har han hørt hva du tenker og føler og det er bra, skulle bare ønske du hadde fått støtte!

Tror jeg hadde stilt krav til mannen min, han fikk sterilisert seg før jeg utførte aborten.(er vel kort ventetid på privatklinikk?)

Det er det minste han bør gjøre, ettersom han ikke vil ha barn! Da får han ta konsekventene av sine holdninger, og gjøre kort prosess!

Jeg syns du har rett til å kreve dette av han, når han er så lite involverende i dine problemer nå.

På den andre siden, syns jeg du skal gå for barnet, det er det du innerst inne vil! Og jeg tror du vil få mange ganger så mye glede av et barn til, og du vil få stor sorg etter å ha valgt det bort!

Tror du vil få mer støtte av din mann, og fra alle rundt deg hvis du beholder barnet.

Velger du bort barnet, tror jeg ikke mannen din støtter deg noe mer enn i dag, og alle rundt lever i uvithenhet, og ingen å støtte seg til, du må leve med sorgen inni deg.

Valget er ene og alene ditt, ingen kan tvinge deg til å svelge en tablett.

Hvis du velger å ta abort, så håper jeg inderlig at du kommer deg greit gjennom denne perioden i ditt liv. At livet blir så godt som dere hadde trodd for bare noen uker tilbake. Jeg håper at barna dine får den mamman sin som du har ønsket å være for dine barn. Og jeg håper at dere to som par kan finne tilbake til hverandre!!!

Det er helt umenneskelig det du står ovenfor av valg i disse dager....vil sende deg en lang trøsteklem.

- det er ikke forsent å velge enda...

Tusen takk for forståelse og varme, for tanker og ord.

Jeg er også "sjokkert" over den lille støtten fra mannen min, dvs, han mener han gir meg det men jeg kjenner det aldeles ikke.

Det er mitt valg, et vanskelig valg, det aller vanskeligste jeg har hatt i livet.

Slik ting er blitt så ser jeg ikke på det som en umulighet at jeg kan ende opp alene med ungene igjen.

Da trenger de meg psykisk og fysisk. Økonomi løser ikke slike problemer, men de er en hjelp for å ha det litt lettere har jeg forstått.

Time er bestilt til sterilisering.

Klem fra meg.

[Gjest anonymiusine]

Jeg har lest de fleste innleggene dine og har så vondt av deg. Jeg vil bare ønske deg lykke til i tiden som kommer. Selv om jeg ikke er i mot selvbestemt abort, håper jeg innerst inne du ombestemmer deg, for det er så tydelig at du bare gjør dette fordi mannen din ikke støtter deg.

[Angela1365380318]

KJære deg, tusen takk for varmen din.

Jeg drar nok alene i morgen, kanskje er det destruktivt for forholdet, det får bli det samme.

Jeg må uansett dra på jobb etterpå, så han får hverken se kvalme, smerter eller blod de første timene, unskyld om jeg høres bitter ut.

Jeg har alltid fått høre hvilken god mor jeg er, folk har faktisk blitt litt "sinte" for at jeg alltid har satt dem først i alt.

De betyr hele verden for meg og gevinsten er flotte, trygge, latterfyldte, harmoniske og selvstendige barn som godt kan gi meg en klem og si jeg elsker deg til meg.

De har levd i trange kår i så godt som alle år, og de har tatt det med et smil så og si. De har vært fornøyde med brukte sykler og arveklær. De har ikke mast på ferier. De er noen hærlige sjeler.

Nå er de blitt større og de fortjener at jeg tar igjen det jeg ikke har fått gitt dem før.

Ikke penger i massevis, nytt av alt, men fine turer, fine ferier osv. Jeg skylder dem det nå.

Desverre så kommer han ikke til å stoppe meg i morgen, jeg kjenner ham såpass tror jeg at det nok ikke vil skje.

Men fler barn blir det ikke. Jeg vil aldri tillate meg å bli gravid igjen såklart, dessuten så er time nå bestilt til sterilisering for ham.

Jeg vet ikke om vi kommer til å fortsette sammen etter dette. Det får tiden vise. Finner vi sammen igjen så er det kjempefint, men jeg vil nok ikke orke å gi særlig mye av meg selv på en stund nå, da får heller han stå på.

Derfor ser jeg heller ikke umulighetene at jeg blir alene atter en gang, dette vil mine barn ta veldig hardt i såfall siden de er veldig glade i ham og fordi vi nå lever i et ordentlig familieliv som vi ikke har gjort siden ungene var så små at de husker det særlig godt.

Derfor må jeg også tenke fremover, på dem hvis så skjer. Da trenger de meg ikke bare psykisk men fysisk.

Økonomi løser ikke opp i følelsesmessige problemer, men de gjør det noe enklere å leve med har jeg lært.

Vær så snill å vær med oss i tankene i morgen og be en bønn. Ikke for meg for den lista blir nok jeg strøket fra nå, men for det stakkars lille barnet som ikke får en sjangse her i livet.

Klem fra meg.

Jeg skal be en bønn for både deg, barnet og de andre barna dine:-) Håper alt ordner seg til det beste for deg.

Først ville du ta abort fordi han ikke ville ha barnet og du turde ikke risikere forholdet som var så godt og stabilt, nå mener du at selv om du tar abort kan forholdet ryke og alikevel gjør du dette for han?

Jeg tror at denne lille vil bli et flike flott og velloppdragent barn som de du allerede har. Det er vannskelig å spå sin økonomiske fremtid, kansje vinner man i lotto, arver penger, får bedre jobb, eller forsikringsbetaling etter en ulykke, man kan sefølgelig ikke burdsjettere med slikt, men om du i hørst eller om tre år får ti millioner vil du da være likefornøyd med valget ditt eller kommer du til å angre?

[Gjest eldre foreldre]

Jeg har lest de fleste innleggene dine og har så vondt av deg. Jeg vil bare ønske deg lykke til i tiden som kommer. Selv om jeg ikke er i mot selvbestemt abort, håper jeg innerst inne du ombestemmer deg, for det er så tydelig at du bare gjør dette fordi mannen din ikke støtter deg.

Kjære deg. Tusen takk.

Ja, om ikke bare for mannen min så hadde nok utfordringene vært veldig mye mindre om han hadde støttet meg i å beholde barnet.

Jeg har sluttet å tro på mirakler desverre, så jeg kommer nok ikke utenom dagen i morgen.

Klem fra meg.

[Gjest anonymiusine]

Kjære deg. Tusen takk.

Ja, om ikke bare for mannen min så hadde nok utfordringene vært veldig mye mindre om han hadde støttet meg i å beholde barnet.

Jeg har sluttet å tro på mirakler desverre, så jeg kommer nok ikke utenom dagen i morgen.

Klem fra meg.

Jeg håper uansett du tar smertestillende, selv om du har sagt du ikke fortjener det. Og jeg håper ikke du tvinger deg selv til å gå på jobb når du har det vondt frem til onsdag.

[Gjest eldre foreldre]

Jeg skal be en bønn for både deg, barnet og de andre barna dine:-) Håper alt ordner seg til det beste for deg.

Først ville du ta abort fordi han ikke ville ha barnet og du turde ikke risikere forholdet som var så godt og stabilt, nå mener du at selv om du tar abort kan forholdet ryke og alikevel gjør du dette for han?

Jeg tror at denne lille vil bli et flike flott og velloppdragent barn som de du allerede har. Det er vannskelig å spå sin økonomiske fremtid, kansje vinner man i lotto, arver penger, får bedre jobb, eller forsikringsbetaling etter en ulykke, man kan sefølgelig ikke burdsjettere med slikt, men om du i hørst eller om tre år får ti millioner vil du da være likefornøyd med valget ditt eller kommer du til å angre?

Det vet jeg desverre ikke Angela.

Jeg tror nok at man aldri kan angre på et barn man får, men at sjangsene for å angre et barn man ikke får er store.

Kanskje skjer ting som du sier, kanskje blir jeg alene med et lite barn igjen, og sosialklient.

Det er en stor sjangse å ta. Problemet er vel at jeg ikke klarer tanken på alle hindringene med å bære frem om ikke mannen min støtter meg mer enn nå.

Jeg vet jeg vingler litt frem og tilbake, for dere som leser det så kan det muligens virke rart, men du aner ikke hvor mange tanker og følelser man kan være innom i en slik periode på 14 dager. I løpet av den siste tiden så har vi glidd veldig fra hverandre mannen min og jeg.

Jeg aner ikke hva som er rett og galt lenger, skulle bare ønske vi begge dro samme veg.

Hva fremtiden bringer får vi se som sakt.

Klem fra meg.

[Gjest eldre foreldre]

Jeg håper uansett du tar smertestillende, selv om du har sagt du ikke fortjener det. Og jeg håper ikke du tvinger deg selv til å gå på jobb når du har det vondt frem til onsdag.

Jeg er, desverre, en slik person som er hard mot meg selv når det gjelder.

Ikke alle har behov for det heller har jeg hørt. Vi får se, kanskje får jeg en knekk mens jeg er der, det er det jeg er veldig redd for.

Jeg må desverre gå på jobb, klarer ikke finne en undskylding for ikke å møte på en uke.

Og det er viktig å stille, jeg har sjangsen på langt vikariat og kanskje fast jobb. Desverre er ikke en slik ting noe man kan fortelle sin arbeidsgiver.

Jeg gruer meg veldig til i morgen, håper bare jeg klarer å være et menneske i enden av dette, at jeg ikke blir totalt knekkt.

Klem.

[Signaturelle]

Det vet jeg desverre ikke Angela.

Jeg tror nok at man aldri kan angre på et barn man får, men at sjangsene for å angre et barn man ikke får er store.

Kanskje skjer ting som du sier, kanskje blir jeg alene med et lite barn igjen, og sosialklient.

Det er en stor sjangse å ta. Problemet er vel at jeg ikke klarer tanken på alle hindringene med å bære frem om ikke mannen min støtter meg mer enn nå.

Jeg vet jeg vingler litt frem og tilbake, for dere som leser det så kan det muligens virke rart, men du aner ikke hvor mange tanker og følelser man kan være innom i en slik periode på 14 dager. I løpet av den siste tiden så har vi glidd veldig fra hverandre mannen min og jeg.

Jeg aner ikke hva som er rett og galt lenger, skulle bare ønske vi begge dro samme veg.

Hva fremtiden bringer får vi se som sakt.

Klem fra meg.

Huff, jeg blir så trist av å lese innleggende dine. Det er så tydelig at du ikke ønsker å gjennomføre en abort. Ja, det er jo best om begge er enige, men det virker ikke som om dette er et forhold som kan vare hvis han ikke er villig til å høre på deg en gang. Hvis du mister ham uansett...?

Uansett så synes jeg du bør ta en skikkelig prat nå i kveld, gjøre det helt klart hva DU ønsker, og få det klart for ham at det er siste sjanse for å si noe, det vil ikke hjelpe å si noe siden om at han angret.

Og dersom du er usikker når du er på sykehuset, så IKKE gjør det.

Uansett ønsker jeg deg lykke til, uavhengig av hva du velger. Dette er DITT valg.

[Angela1365380318]

Det vet jeg desverre ikke Angela.

Jeg tror nok at man aldri kan angre på et barn man får, men at sjangsene for å angre et barn man ikke får er store.

Kanskje skjer ting som du sier, kanskje blir jeg alene med et lite barn igjen, og sosialklient.

Det er en stor sjangse å ta. Problemet er vel at jeg ikke klarer tanken på alle hindringene med å bære frem om ikke mannen min støtter meg mer enn nå.

Jeg vet jeg vingler litt frem og tilbake, for dere som leser det så kan det muligens virke rart, men du aner ikke hvor mange tanker og følelser man kan være innom i en slik periode på 14 dager. I løpet av den siste tiden så har vi glidd veldig fra hverandre mannen min og jeg.

Jeg aner ikke hva som er rett og galt lenger, skulle bare ønske vi begge dro samme veg.

Hva fremtiden bringer får vi se som sakt.

Klem fra meg.

"Jeg vet jeg vingler litt frem og tilbake, for dere som leser det så kan det muligens virke rart, men du aner ikke hvor mange tanker og følelser man kan være innom i en slik periode på 14 dager. I løpet av den siste tiden så har vi glidd veldig fra hverandre mannen min og jeg.

Jeg aner ikke hva som er rett og galt lenger, skulle bare ønske vi begge dro samme veg.

Hva fremtiden bringer får vi se som sakt."

Jeg forstår godt at du "vingler" og hadde absolutt gjort det samme selv hadde jeg blitt gravid. Jeg håper du føler du kan lufte alle tankene dine her uten å måtte sensurere deg selv. Du må gjærne fortsette å skrive etterpå for å få ut tanker og så vi får se hvordan det går med deg.

Som sag jeg dømmer deg ikke uansett hva du måtte velge, håper du tar det valget som er riktig for deg.

*klemmepå*