Huff

[Gjest Sorry, that Nickname is reserved by another user]

Føler det meste har gått i stå for meg, har ikke jobbet på snart 3år, begynner nå på rehabilitering på trygdekontoret og kommer sikkert til å bli uføretrygdet etter hvert i en alder av rundt 30.

Grunnen til jeg sier det er at det virker som alle har gitt meg opp, har drevet å testet masse forskjellige medisiner uten hell og timene hos psykolog virker mer og mer håpløst. Det gir meg ingenting. Det eneste jeg klarer å holde fast ved er depresjonen. Bruker ikke medisiner nå, det har overlegen på pliklinikken bestemt. Sikkert gitt opp.

Jeg har aldri vært en utpreget sosial person, alltid vært sjenert og hatt liten selvtillit, nå sitter jeg bare hjemme og lyver hvis noen skulle ta kontakt ved at jeg er opptatt. Drikker endel for å døyve de verste følelsene, men de venter på meg neste dag, alltid.

Vet ikke om jeg orker mer nå, har virkelig prøvd, vanskelig å holde motivasjonen oppe år etter år når alt er bare nedturer. Hva er vitsen med å leve slik? Bidrar ikke på noen måte i samfunnet, tror ingen liker meg, virker ikke sånn, prøver desperat å finne noe positivt å holde fast i men det er desverre ikke mer igjen. Alt jeg en gang likte å gjøre betyr ikke noe lenger, som f.eks å lese, selv ikke det klarer jeg, alt bare flyter og jeg klarer ikke konsentrere meg om noe så enkelt.

Sitter ofte å lurer på hva jeg har gjort for å fortjene dette bedritne livet, alt jeg har igjen er depresjonen, min eneste venn som følger meg dag ut og dag inn.

Jeg er vanligvis ikke en person som vil ha oppmerksomhet men er fortvilet nå, redd for meg selv i dag

[Gjest Zyprexagutten]

Høres ikke ut som om du har fått all verdens med hjelp. Kanskje en innleggelse på et DPS evt. psykiatrisk sykehus kan hjelpe deg? Sliter du bare med depresjoner, eller er det angst i tillegg?

[Gjest Sorry, that Nickname is reserved by another user]

Høres ikke ut som om du har fått all verdens med hjelp. Kanskje en innleggelse på et DPS evt. psykiatrisk sykehus kan hjelpe deg? Sliter du bare med depresjoner, eller er det angst i tillegg?

Har angst også ja, sosialangst og mye generell angst for alt mulig, tvangstanker. Vet ikke om jeg har blitt tatt på alvor, kan ikke si det virker sånn. Kanskje inleggelse er det jeg burde prøve men det er vel ikke jeg som bestemmer det? Det høres fristende ut å bli tatt vare på.

[ulva]

Har angst også ja, sosialangst og mye generell angst for alt mulig, tvangstanker. Vet ikke om jeg har blitt tatt på alvor, kan ikke si det virker sånn. Kanskje inleggelse er det jeg burde prøve men det er vel ikke jeg som bestemmer det? Det høres fristende ut å bli tatt vare på.

Dersom du føler at du ikke kan ta vare på deg selv, og er redd for deg selv og hva du kan finne på, er tiden helt klart kommet for å be om en innleggelse. En innleggelse er jo ikke annet enn brannslokning, men er en god mulighet for å prøve ut medisiner du kanskje ikke har prøvd og dessuten finne ut hvilken type terapi du kanskje kan nyttiggjøre deg av. Har du prøvd kognitiv terapi, eller bare gravd i gamle ting?

[Gjest personen]

Dersom du føler at du ikke kan ta vare på deg selv, og er redd for deg selv og hva du kan finne på, er tiden helt klart kommet for å be om en innleggelse. En innleggelse er jo ikke annet enn brannslokning, men er en god mulighet for å prøve ut medisiner du kanskje ikke har prøvd og dessuten finne ut hvilken type terapi du kanskje kan nyttiggjøre deg av. Har du prøvd kognitiv terapi, eller bare gravd i gamle ting?

Hva er forskjell på kognitiv terapi, og det å grave i gamle ting? Og hva kalles det siste?