NHD kan du svare meg på dette-- er så redd-

[Gjest inkink--veldig redd]

Dumme meg stillte spørsmål på allmenmedisin angående mitt siste rare hodeanfall.. om det kunne være et blodtrykksfall? jeg forklarte at jeg seponerte cipralex, og tenkte kanskje dette anfallet kunne være på grunn av seponeringen, siden jeg brøt så sammen på alle vis etterpå.Og at jeg hadde et merkelig anfall på opptrapping også, men helt ulikt dette (alt dette skrev jeg ikke i spørsmålet) --men jeg fikk altså kraftig depresjon etterpå dette siste store anfallet. gråt for alt(nytt),veldig sensibel, økt angst uro,svimmelhet, helt energiløs,(dette er jo mine problemer), men det har forverret seg etter dette sammenbruddet) sluttet med min gode drømmesøvn (for jeg sov godt på cipralex nårjeg var innkjørt), begynte å våkne med angst og angstkramperi magen/uro ved seks tida istedet for å nesten ikke høre vekkeklokka.m.m, fikk tilbake min face to face angst, pluss at jeg nå blir ekkel i fokemegder også(nytt) Så på en måte var det som om jeg gikk over en terskel ved å komme ned på 2,5 mg cipralex.

Men spurte altså om dette kunne vøre et blodtrykksfall på allmen.medisin,--- med angstanfall i tillegg da jeg ble veldig redd. Men hun trodde det ikke hadde noe med seponering å gjøre...men derimot kunne jeg ha hatt en liten hjerneblødning!!! og anbefalte meg å søke lege-- og nå er jeg livredd.!! Hvis jeg var fri fra nevrologiske plager.kvalme/svimmelhet etc, så hastet det ikke så, men jeg har alltid nevrologiske/psykosomatiske plager som dette, så det er umulig for meg å ta stilling til. har hatt endel slike små ekle 5 sekunders svimmelhetsanfall etterpå, hvor jeg bare rekker å si at nå ble jeg ekkel før det er over. Men disse hadde jeg og endel av i fjor sommer sommer også på stabil dose, så nå trodde jeg de hadde med seponering å gjøre.

Som jeg kanskje har skrevet til deg før om--- husker ikke, så var det om morgenen og jeg hadde brukt 2,5 mg cipralex i to uker dette skjedde. Jeg ble bråvekt midt i en drøm om morgenen og sto raskt opp av senga, hvorpå jeg omtrent ikke greide stå for jeg var liksom tom i hodet...en merkelig følelse i hodet/en rar svimmelhet. det var ikke beina som var rare --men hodet. satte meg raskt ned igjen på senga og følte noe var rivende galt... kunne ikke sitte heller for var så rar...og måtte legge meg ned igjen... og ikke snu meg på meg heller... hjernedrypp var og i mine tanker, så jeg sjekket om at fungerte, og jeg kunne prate, kunne lee på alle 10 fingre, lee på tærne, peke på nesa, se begge fingrene når jeg viftet med dem på siden av øynene, og tok de nevrologiske undersøkelsene jeg kunne, i liggende stilling, og alt fungerte bortsett fra at hodet liksom var "tomt"-- greier ikke beskrive det annerledes. Begynte og å få frysninger, skalv i hele kroppen, mens jeg følte det isprikket i bakhodet.. kalde pitringer??? ikke ensidig--hele hodet. Snakket med mannen min på tlf--han var reist på jobb og forklarte hen, at noe var rivende galt, jeg greide ikke stå oppreist og ba han komme hjem. Jeg trodde ærlig talt min siste time var kommet ennå en gang. Tok pulsen også, og den var på ca 100. Vet ikke hvor lenge det varte egentlig, men en god stund.. halvtime-tyve min??? vet ikke for jeg turde ikke lee meg eller prøve å reise meg før mannen min kom hjem. Lå senga i en halvannen time, men så lenge varte det ikke. Turde bare ikke stå opp.

Tror du dette var en hjerneblødning?? eller seponerings-trøbbel?? Har aldri røyka, aldri brukt hormoner, har normalt kolesterol, lavt triglyserin, normalt blodtrykk og tatt masse normale blodprøver to mnd før dette skjedde.

Hadde som sagt et like ekkelt/eklere anfall på opptrapping til 10 mg... økte med ca 0,65 fra ca 8 mg og tredje dag fikk jeg som skrevet et voldsomt anfall mens jeg kjørte bil...(har ikke kjørt etterpå) da ble jeg plutselig veldig ekkel, og en ekkel rar kvalmefølelse i magen, og jeg tenkte hva er det som skjer?? fikk stoppet bilen hvorpå det begynte å klemme noe innmari i kjevenmusklene...det titret voldsomt i hele munnen??, og så kom det voldsomme svimmelhetsbølger og veldig varme igjennom hele hodet mitt...såbegynte det titre/pitre hele hodet, men påen litt annen måte...så var det hele over den gangen også...??? alt stemte da og med figre, bein,tale, etc,,

Hva tror du...jeg er så redd.. for vil ikke gå med ubehandlet hjerneblødning...det kommer vel ofte igjen...at enliten en ofte er et forvarsel, må vel ha blodfortynnende m.m.

Var på MR sommer 2004, hvor det ikke fant noe galt i hodet, men slitasje og forkalkning i nakken.

Håper du vil svare meg, tross du har henvist meg til RL psykiater, men lenge til time og lang ventetid hos fastlege.

Hjerneblødning eller angst.--seponerings-trøbbel???

Er livredd... kommer vel knapt til å lukke øynene i natt...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du må uansett til lege i RL.

Jeg tror ikke på hjerneblødning.

Jeg tror mer på angstanfall.

For å komme opp fra tro-nivå til vite-nivå, må dette undersøkes i RL.

[bugge -jenta]

Kjære inkink!

For det det er verdt, kjenner NHD deg bedre enn denne andre legen.

For din skyld, inkink, ikke let etter svar på nettet hos mennesker som nesten ikke kjnner deg. Du er en pasient som er helt avhengig av en lege som kjenner deg og hele sykehistorien din. Jeg skjønner du er redd nå. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg, og jeg synes jo jeg kjenner deg litt nå etterhvert, å bruke nettet til støtte, hjelp for angsten, dele vanskelige timer og stunder. Du kan ikke finne svar på nettet, men en hel haug med mulige svar, og de er ikke så mye verdt, og gir deg angst til tusen. Så ikke prøv å finne svar her. Svarene finner du i real life som NHD sier.

Men her kan du få støtte fra folk som virkelig bryr seg. Jeg har så vondt av å se på dette, fordi det driver deg rett ned, og det er derfor jeg prøver å være så direkte, for jeg bryr meg virkelig om deg.

Kom her for støtte, selskap i angsten. Hjelp til å takle livet, tanker og følelser. Det er _det_ folk her kan hjelpe deg med nemlig.

Ingenting er egentlig forandret etter dette svaret, bare angsten din. Du ble ikke syk, fordi om hun trodde det kunne være slik. Jeg tenker på deg, inkink. Ofte.

Stor klem fra

[inkink]

Kjære inkink!

For det det er verdt, kjenner NHD deg bedre enn denne andre legen.

For din skyld, inkink, ikke let etter svar på nettet hos mennesker som nesten ikke kjnner deg. Du er en pasient som er helt avhengig av en lege som kjenner deg og hele sykehistorien din. Jeg skjønner du er redd nå. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg, og jeg synes jo jeg kjenner deg litt nå etterhvert, å bruke nettet til støtte, hjelp for angsten, dele vanskelige timer og stunder. Du kan ikke finne svar på nettet, men en hel haug med mulige svar, og de er ikke så mye verdt, og gir deg angst til tusen. Så ikke prøv å finne svar her. Svarene finner du i real life som NHD sier.

Men her kan du få støtte fra folk som virkelig bryr seg. Jeg har så vondt av å se på dette, fordi det driver deg rett ned, og det er derfor jeg prøver å være så direkte, for jeg bryr meg virkelig om deg.

Kom her for støtte, selskap i angsten. Hjelp til å takle livet, tanker og følelser. Det er _det_ folk her kan hjelpe deg med nemlig.

Ingenting er egentlig forandret etter dette svaret, bare angsten din. Du ble ikke syk, fordi om hun trodde det kunne være slik. Jeg tenker på deg, inkink. Ofte.

Stor klem fra

Tusen takk for svar Bugge. Korthuset jeg så skjørt hadde bygget opp i løpet av et par tre bedre dager, for det skal faktisk ikke mer til før jeg tenker mer optimistisk, hvor rart det enn høres... men det brast skikkelig i går kveld etter det svaret fra allmenlegen. Skal aldri spørre on slikt mer... sov nesten ikke i natt...og har hatt en hard dag. For anfall,små og store ser ut til å ha kommet for å bli, og det er forferdelig som det, om jeg ikke skal tro det er hjerneblødning jeg får også.

Har jo slike små nevroligsike forsvinninger/svimmeheter hele tiden.

Snakket med fastlegen min idag, og hun kunne ikke skjønne at noe kunne skrive noe sånt på nettet. Hjerneblødning er jo en alvorlig ting. Hun sa at hjernebødning/drypp--- det kom til å gå ut over ett eller annetfysis,--- armer, ben, tale,nummehet,skjevhet og når ikke noe av dette skjedde kunne det ikke være det sa hun da.

Hun trodde jeg fikk et blodtrykksfall da jeg sto så raskt opp, og så angst oppå det. Hun vet jeg har et sensibelt nervesystem både fysisk og psykisk... så at dette anfallet varte en stund...mente hun kunne samstemme med meg.---- :0((

Hun så ingen nødvendighet med å sende meg på MR. Men desverre spøkelset ligger der å gnager..selv etter hva hun sa.For på MR vet man, hos legen trot man. Men på den annen side, må jeg lære meg å stole på legen også.ikke bare på røntgen.

Jeg er håpløs. Dritt lei meg selv.

Så godt jeg kunne hatt det, hadde det bare ikke vært for denne angsten.

Tror du NHD mente med å vite--ikke tro!! at jeg burde ta MR for å vite??

Men jeg er redd MR og. huff hvor håpløs jeg er blitt...for jeg har blitt verre...de siste halvannet året. redd alt ..til tross for ad hele denne peridoden.

igjen takk for at du bryr deg bugge...det betyr mye for meg håper du føler deg bedre... nattaklem

[inkink]

Du må uansett til lege i RL.

Jeg tror ikke på hjerneblødning.

Jeg tror mer på angstanfall.

For å komme opp fra tro-nivå til vite-nivå, må dette undersøkes i RL.

takk for at du svarte nhd!

[bugge -jenta]

Tusen takk for svar Bugge. Korthuset jeg så skjørt hadde bygget opp i løpet av et par tre bedre dager, for det skal faktisk ikke mer til før jeg tenker mer optimistisk, hvor rart det enn høres... men det brast skikkelig i går kveld etter det svaret fra allmenlegen. Skal aldri spørre on slikt mer... sov nesten ikke i natt...og har hatt en hard dag. For anfall,små og store ser ut til å ha kommet for å bli, og det er forferdelig som det, om jeg ikke skal tro det er hjerneblødning jeg får også.

Har jo slike små nevroligsike forsvinninger/svimmeheter hele tiden.

Snakket med fastlegen min idag, og hun kunne ikke skjønne at noe kunne skrive noe sånt på nettet. Hjerneblødning er jo en alvorlig ting. Hun sa at hjernebødning/drypp--- det kom til å gå ut over ett eller annetfysis,--- armer, ben, tale,nummehet,skjevhet og når ikke noe av dette skjedde kunne det ikke være det sa hun da.

Hun trodde jeg fikk et blodtrykksfall da jeg sto så raskt opp, og så angst oppå det. Hun vet jeg har et sensibelt nervesystem både fysisk og psykisk... så at dette anfallet varte en stund...mente hun kunne samstemme med meg.---- :0((

Hun så ingen nødvendighet med å sende meg på MR. Men desverre spøkelset ligger der å gnager..selv etter hva hun sa.For på MR vet man, hos legen trot man. Men på den annen side, må jeg lære meg å stole på legen også.ikke bare på røntgen.

Jeg er håpløs. Dritt lei meg selv.

Så godt jeg kunne hatt det, hadde det bare ikke vært for denne angsten.

Tror du NHD mente med å vite--ikke tro!! at jeg burde ta MR for å vite??

Men jeg er redd MR og. huff hvor håpløs jeg er blitt...for jeg har blitt verre...de siste halvannet året. redd alt ..til tross for ad hele denne peridoden.

igjen takk for at du bryr deg bugge...det betyr mye for meg håper du føler deg bedre... nattaklem

Det er ikke bare bare å ta MR heller. Av og til finner en ting der også som kan skape stor engstelse. Vel fant de ingen svulst hos meg, noe de ikke hadde regnet med forsåvidt, men de fant skader i hvit substans, noe som kantyde på MS. Dette er svært lenge siden, og jeg lever fortsatt. Det var ikke MS, men jeg kan love deg jeg trodde det ganske lenge. Når man utredes finner man ofte ting. De fant også forstyrrelser bak det høyre øye, pluss at jeg har svært livlige reflekser, hvorav nevrologene kranglet om var normale eller ei. Spinalvesken var fin. Men ellers kom det inn en lege og sa jeg har mange tegn på MS, og jeg reiste derfra noen og tyveår gammel uten at noen hadde konkludert med at jeg ikke hadde MS. Jeg var nedkjørt av trigeminussmerter og eksamener på lærerskolen, og trodde jeg hadde en latent MS som kom til å bryte ut på et eller annet tidspunkt i flere år. Ingen hadde jo avkreftet det for meg. jaja, dette ble en liten avsporing,(en smertefull digresjon fra livet mitt om dårlig ivaretakelse av et ungt menneske med en sjelden lidelse, atypisk trigeminusnevralgi) men vel, poenget er at undersøker man lenge nok og mange nok områder på kroppen kan en finne noe, og det kan føre til engstelse, for alt kan ikke forklares, og det gir ikke nødvendigvis svar som beroliger, og å ta flest mulig undersøkelser kan slå begge veier for deg. Det kan gi enda større grunn til bekymringer.

Hadde legen din imidlertid trodd det var nødvendig, eller vært litt redd for det, hadde hun sendt deg tror jeg.

Men hold deg min venn til de som kjenner deg. Tenk etter på forhånd; vil dette gjøre meg godt eller vondt.

God natt

[inkink]

Det er ikke bare bare å ta MR heller. Av og til finner en ting der også som kan skape stor engstelse. Vel fant de ingen svulst hos meg, noe de ikke hadde regnet med forsåvidt, men de fant skader i hvit substans, noe som kantyde på MS. Dette er svært lenge siden, og jeg lever fortsatt. Det var ikke MS, men jeg kan love deg jeg trodde det ganske lenge. Når man utredes finner man ofte ting. De fant også forstyrrelser bak det høyre øye, pluss at jeg har svært livlige reflekser, hvorav nevrologene kranglet om var normale eller ei. Spinalvesken var fin. Men ellers kom det inn en lege og sa jeg har mange tegn på MS, og jeg reiste derfra noen og tyveår gammel uten at noen hadde konkludert med at jeg ikke hadde MS. Jeg var nedkjørt av trigeminussmerter og eksamener på lærerskolen, og trodde jeg hadde en latent MS som kom til å bryte ut på et eller annet tidspunkt i flere år. Ingen hadde jo avkreftet det for meg. jaja, dette ble en liten avsporing,(en smertefull digresjon fra livet mitt om dårlig ivaretakelse av et ungt menneske med en sjelden lidelse, atypisk trigeminusnevralgi) men vel, poenget er at undersøker man lenge nok og mange nok områder på kroppen kan en finne noe, og det kan føre til engstelse, for alt kan ikke forklares, og det gir ikke nødvendigvis svar som beroliger, og å ta flest mulig undersøkelser kan slå begge veier for deg. Det kan gi enda større grunn til bekymringer.

Hadde legen din imidlertid trodd det var nødvendig, eller vært litt redd for det, hadde hun sendt deg tror jeg.

Men hold deg min venn til de som kjenner deg. Tenk etter på forhånd; vil dette gjøre meg godt eller vondt.

God natt

Takk for svar Bugge, jeg kan godt skjønne at du ble engstelig etter den Mr undersøkelsen.

En bekjent av meg, som og er engstelig, var og tok Mr i vinter..mest for å utelukke,men hadde hatt en del smerter både i beinet og i hodet, som hun var redd for kunne være blodpropp, det hadde hun ikke hatt...men så fant de svulst på hypofysen... en fredag rett før jul dette...ufarlig viste det seg etterhvert-- i romjula... men det visste ikke hun da i juledagene. så det var tøffe dager for henne. Hun hadde levd med den denne hypofysesaken i mange år...og det var neppe der plagene kom fra... og hun sier at kanskje det var bedre om hun ikke visste...for tanken gjør henne psyk. så ikke bare, bare med mr.

ja, har tatt mr en gang jeg og. to år siden til sommeren. de fant ikke noe i hodet,men i nakken.

Men det var en kjempebelastning, hadde og flere undersøkelser den sommeren.. skulle liksom friskgjøre meg en gang for alle. tok rtg av lunger, ultralyd av lever,galle, buksp.kjertel, slange ned i magen,(var og er mye kvalm) og attpå til hadde jeg så mye hjertebank og dobbletslag denne sommeren at jeg tok sånn ekordigrafi? ultralyd av hjertet.og.. ingen unormale funn på noen av dem.Men har/hadde ikke energi til sykkeltest.. så det lot vi være, siden alt virket så fint ellers.

På den tiden hadde jeg hva jeg kaller fysiske plager ..og "redsel" og "sorg".(ikke angst og depresjon--har nå erfart smertefullt at det er stor forskjell på *redsel og angst*-- *sorg og *depresjon)

Men..har tenkt på mange ganger at alle disse undersøkelsene kostet, og jeg ble jo verre denne sommeren etter alle disse undersøkelsene som jeg trodde skulle virke motsatt.---At denne friskmeldingen ville gjøre det lettere for meg.

Men så kanskje de rett og slett kostet for mye, i gruing og redsel for hva de ville finne. Tok alle undersøkelsene på volvat. i løpet av seks uker.

Det var etter dette jeg fikk denne face to face angsten som ikke lot seg forene med jobben min. Kanskje angsten rett og slett kanaliserte annerledes,nå som jeg liksom var friskmeldt???? så begynte jeg her på forumet og ble fristet til å prøve Ad nok en gang.. selv om jeg hadde lovt meg selv--aldri mer. Men tenk om jeg ble frisk, som så mange her hadde blitt???

så først aurorix og så scipralelx.. og de har rett og slett gjort meg enda mer oppskrudd og frynsete i nervesystemet. Før hadde jeg ikke angst for angst.. men redsel for sykdom, og jeg husker jeg tenkte at samme hvor ille disse psykosomatiske symptomeme er og var, så skulle jeg takle dem, bare de ikke var farlige.Og det var ikke småtteri til svimmelhet og spenninger og uvelhet jeg tålte. Gikk i ukesvis uten å kunne se på lys, andre uker hvor lyder ble til voldsomt bulder inne i hodet mitt, ekko u hodet når jeg snakker, greide ikke svelge omtrent en hel måned, kunne ikke se på noe som beveget seg uten at jeg seilte med??? og så denne evige spenningen i hodet da... og orkes-løsheten. Hadde problemer med å gå over gulvet både hjemme og på jobb, da jeg følte jeg kunne falle når som helst så anspeng var/er jeg...men jeg trasset og trasset og gjorde det. trasset og gjorde alt. Så facet "angsten" det har jeg iallefall gjort. RL psykiatikeren sier jeg har slitt meg ut.

Mens nå takler jeg ingenting. Våknet ekkel i dag, med intesn kvalme... og fikk det desverre for meg at kanskje allmenlegen på dol hadde rett allikelvel, kvalme og svimmelhet etter hjerneblødning!!! og så ble jeg redd for et nytt angst anfall og sto opp halv seks...fant en bok..og prøvde en tankeflukt.

Har i denne perioden med AD vært mer redd for angst enn sykdom, men nå er jeg tilbake for fullt.. med tillegg av panikkangst truselen som cipralex lærte meg.

Lurer på om denne frynset heten i nervesysmtenet går over hvis jeg greier å seponere helt. At jeg blir som før om ikke annet,eller om de har ødelagt meg helt. For det var som sagt ikke lite jeg tålte av ubehag før, det skal du vite... har trasset på med besvimelses tendenser av sepnninger mer enn engang..men merkelige var at det hele var så stigende.. at jeg fikk ikke noe angst for dem. redsel ja,for hva som feilte meg, når det ble for ille, men fikk ikke angst. Visste ikke hva slike psutselige angstanfall var...men nå vet jeg det desverre, og samme hva NHD og andre måtte tro, så har cipralex skrudd meg opp enda mer, og merker det veldig nå i denne seponeringsfasen,da de ikke gir meg noe "likegyldighet" heller. Er langt nedenfor grensen til at de hjelper slik.

Dette var et tuklete innlegg...

jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Siden ad og virker så merkelig på meg. tør jeg ikke mer, men kan ikke gå som nå. huff

får håpe tiden kan hjelpe.

er og redd mannen min ikke orker å leve med meg, slik som jeg er nå.. sparer han så langt jeg kan for mine plager, prøver til å med å være kvikk og godt humør fro både han og ungene, (mens jeg gråter fra meg om dagen når jeg er aleine).slik har jeg ikke vært før.

Det som er problemet er alt jeg ikke vil være med på(les tør)har kjemprproblemer med å sitte på i bil til og med, etter det forbannede panikkanfallet som skjedde for akkutat ett år siden i dag. er redd han blir lei, for dette kan ikke skjules...at jeg helst bare vil være hjemme. og hva gjør jeg da hvis han sier takk for seg?? føler meg så avhengig av han, selv om vi ikke har hatt noe lett samliv- .

Han har vært av ungkars-typen, men har heldigvis roet ned nå.

klem

[bugge -jenta]

Takk for svar Bugge, jeg kan godt skjønne at du ble engstelig etter den Mr undersøkelsen.

En bekjent av meg, som og er engstelig, var og tok Mr i vinter..mest for å utelukke,men hadde hatt en del smerter både i beinet og i hodet, som hun var redd for kunne være blodpropp, det hadde hun ikke hatt...men så fant de svulst på hypofysen... en fredag rett før jul dette...ufarlig viste det seg etterhvert-- i romjula... men det visste ikke hun da i juledagene. så det var tøffe dager for henne. Hun hadde levd med den denne hypofysesaken i mange år...og det var neppe der plagene kom fra... og hun sier at kanskje det var bedre om hun ikke visste...for tanken gjør henne psyk. så ikke bare, bare med mr.

ja, har tatt mr en gang jeg og. to år siden til sommeren. de fant ikke noe i hodet,men i nakken.

Men det var en kjempebelastning, hadde og flere undersøkelser den sommeren.. skulle liksom friskgjøre meg en gang for alle. tok rtg av lunger, ultralyd av lever,galle, buksp.kjertel, slange ned i magen,(var og er mye kvalm) og attpå til hadde jeg så mye hjertebank og dobbletslag denne sommeren at jeg tok sånn ekordigrafi? ultralyd av hjertet.og.. ingen unormale funn på noen av dem.Men har/hadde ikke energi til sykkeltest.. så det lot vi være, siden alt virket så fint ellers.

På den tiden hadde jeg hva jeg kaller fysiske plager ..og "redsel" og "sorg".(ikke angst og depresjon--har nå erfart smertefullt at det er stor forskjell på *redsel og angst*-- *sorg og *depresjon)

Men..har tenkt på mange ganger at alle disse undersøkelsene kostet, og jeg ble jo verre denne sommeren etter alle disse undersøkelsene som jeg trodde skulle virke motsatt.---At denne friskmeldingen ville gjøre det lettere for meg.

Men så kanskje de rett og slett kostet for mye, i gruing og redsel for hva de ville finne. Tok alle undersøkelsene på volvat. i løpet av seks uker.

Det var etter dette jeg fikk denne face to face angsten som ikke lot seg forene med jobben min. Kanskje angsten rett og slett kanaliserte annerledes,nå som jeg liksom var friskmeldt???? så begynte jeg her på forumet og ble fristet til å prøve Ad nok en gang.. selv om jeg hadde lovt meg selv--aldri mer. Men tenk om jeg ble frisk, som så mange her hadde blitt???

så først aurorix og så scipralelx.. og de har rett og slett gjort meg enda mer oppskrudd og frynsete i nervesystemet. Før hadde jeg ikke angst for angst.. men redsel for sykdom, og jeg husker jeg tenkte at samme hvor ille disse psykosomatiske symptomeme er og var, så skulle jeg takle dem, bare de ikke var farlige.Og det var ikke småtteri til svimmelhet og spenninger og uvelhet jeg tålte. Gikk i ukesvis uten å kunne se på lys, andre uker hvor lyder ble til voldsomt bulder inne i hodet mitt, ekko u hodet når jeg snakker, greide ikke svelge omtrent en hel måned, kunne ikke se på noe som beveget seg uten at jeg seilte med??? og så denne evige spenningen i hodet da... og orkes-løsheten. Hadde problemer med å gå over gulvet både hjemme og på jobb, da jeg følte jeg kunne falle når som helst så anspeng var/er jeg...men jeg trasset og trasset og gjorde det. trasset og gjorde alt. Så facet "angsten" det har jeg iallefall gjort. RL psykiatikeren sier jeg har slitt meg ut.

Mens nå takler jeg ingenting. Våknet ekkel i dag, med intesn kvalme... og fikk det desverre for meg at kanskje allmenlegen på dol hadde rett allikelvel, kvalme og svimmelhet etter hjerneblødning!!! og så ble jeg redd for et nytt angst anfall og sto opp halv seks...fant en bok..og prøvde en tankeflukt.

Har i denne perioden med AD vært mer redd for angst enn sykdom, men nå er jeg tilbake for fullt.. med tillegg av panikkangst truselen som cipralex lærte meg.

Lurer på om denne frynset heten i nervesysmtenet går over hvis jeg greier å seponere helt. At jeg blir som før om ikke annet,eller om de har ødelagt meg helt. For det var som sagt ikke lite jeg tålte av ubehag før, det skal du vite... har trasset på med besvimelses tendenser av sepnninger mer enn engang..men merkelige var at det hele var så stigende.. at jeg fikk ikke noe angst for dem. redsel ja,for hva som feilte meg, når det ble for ille, men fikk ikke angst. Visste ikke hva slike psutselige angstanfall var...men nå vet jeg det desverre, og samme hva NHD og andre måtte tro, så har cipralex skrudd meg opp enda mer, og merker det veldig nå i denne seponeringsfasen,da de ikke gir meg noe "likegyldighet" heller. Er langt nedenfor grensen til at de hjelper slik.

Dette var et tuklete innlegg...

jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Siden ad og virker så merkelig på meg. tør jeg ikke mer, men kan ikke gå som nå. huff

får håpe tiden kan hjelpe.

er og redd mannen min ikke orker å leve med meg, slik som jeg er nå.. sparer han så langt jeg kan for mine plager, prøver til å med å være kvikk og godt humør fro både han og ungene, (mens jeg gråter fra meg om dagen når jeg er aleine).slik har jeg ikke vært før.

Det som er problemet er alt jeg ikke vil være med på(les tør)har kjemprproblemer med å sitte på i bil til og med, etter det forbannede panikkanfallet som skjedde for akkutat ett år siden i dag. er redd han blir lei, for dette kan ikke skjules...at jeg helst bare vil være hjemme. og hva gjør jeg da hvis han sier takk for seg?? føler meg så avhengig av han, selv om vi ikke har hatt noe lett samliv- .

Han har vært av ungkars-typen, men har heldigvis roet ned nå.

klem

At du våkner med angst og kvalme i dag er ikke rart, og er ganske sikkert angst.

Jeg har denne følelsen av at det er så ille at du skule seponert. Har du tenkt på muligheten av en innleggelse, hvor du får hjelp med det. Da er det profesjonelle som ser til deg. Det er jo litt uvanlig, kanskje litt "drastisk", men kanskje det hadde latt seg gjøre, siden det ble så spesielt med deg. Jeg tror jeg hadde tenkt på det hvis jeg var deg. Du er jo så godt som invalidisert av dette nå, så kanskje du kunne tatt det opp med legen din?

Når det gjelder ekteskap, må det tåle sin trøkk i perioder, og jeg har vært som deg redd det skulle bli for mye for ham. Det har absolutt vært tøft, men det er utrolig hva so går i perioder også. Onde og gode dager.

Vi snakkes, prøv å legge katastrofetanker til side.

Klem fra

[inkink]

At du våkner med angst og kvalme i dag er ikke rart, og er ganske sikkert angst.

Jeg har denne følelsen av at det er så ille at du skule seponert. Har du tenkt på muligheten av en innleggelse, hvor du får hjelp med det. Da er det profesjonelle som ser til deg. Det er jo litt uvanlig, kanskje litt "drastisk", men kanskje det hadde latt seg gjøre, siden det ble så spesielt med deg. Jeg tror jeg hadde tenkt på det hvis jeg var deg. Du er jo så godt som invalidisert av dette nå, så kanskje du kunne tatt det opp med legen din?

Når det gjelder ekteskap, må det tåle sin trøkk i perioder, og jeg har vært som deg redd det skulle bli for mye for ham. Det har absolutt vært tøft, men det er utrolig hva so går i perioder også. Onde og gode dager.

Vi snakkes, prøv å legge katastrofetanker til side.

Klem fra

Hei og igjen takk for svar...

så magefølelsen din sier at jeg kanskje blir bedre ved å bli helseponert?? Dethar liksom vært min og, men synes det er så rart at jeg ikke har blitt vant til 2,5 mg. Kan det væremulig at de 2,5 mg gjør skikkelig ugang???

Så tenker jeg at jeg hadde det tross alt bedre enn nå på 4-5 mg, men da vil jeg aldri tørre å seponere igjen. Og en ting til som burde være en bagatell, og er det også hvis jeg hadde følt meg bedre og hatt skikkelig hjelp av tablettene,--- men jeg har lagt på meg 7 kilo dette året(og akkurat de sju, var akkurat sju for mye,utifra hva jeg trives med, og jeg har ingen ønske om å være noen sylfide. Er redd for hva det vil bli hvis jeg blir gående på medisinene. Jeg har ikke spist mer enn normalt,og ennå--- altså 7 kilo.

Og så har vi samlivsproblemet da, på ssri... hele resten av livet uten noe??

så jeg er rådvill---men skjønner ikke hvordan jeg skal greie det. Xanor kanskej??

[bugge -jenta]

Hei og igjen takk for svar...

så magefølelsen din sier at jeg kanskje blir bedre ved å bli helseponert?? Dethar liksom vært min og, men synes det er så rart at jeg ikke har blitt vant til 2,5 mg. Kan det væremulig at de 2,5 mg gjør skikkelig ugang???

Så tenker jeg at jeg hadde det tross alt bedre enn nå på 4-5 mg, men da vil jeg aldri tørre å seponere igjen. Og en ting til som burde være en bagatell, og er det også hvis jeg hadde følt meg bedre og hatt skikkelig hjelp av tablettene,--- men jeg har lagt på meg 7 kilo dette året(og akkurat de sju, var akkurat sju for mye,utifra hva jeg trives med, og jeg har ingen ønske om å være noen sylfide. Er redd for hva det vil bli hvis jeg blir gående på medisinene. Jeg har ikke spist mer enn normalt,og ennå--- altså 7 kilo.

Og så har vi samlivsproblemet da, på ssri... hele resten av livet uten noe??

så jeg er rådvill---men skjønner ikke hvordan jeg skal greie det. Xanor kanskej??

Vet ikke. Ville ikke begynt på noen ny medisin før jeg var ferdig med cipralexen. Det måtte i tilfelle være hvis en psykiater mente det ville hjelpe med seponeringen. Men det må være en som kjenner deg og følger deg opp.

Slik som jeg kjenner deg etterhvert tror jeg ikke du får fred før du er av medisinen. Hadde kroppen din godtatt dosen du nå går på kunne du jo bare gått på den forsåvidt, men siden det ikke virker slik vil du lett relatere mange av plagene dine til cipralex.

Jeg ville prøvd å høre om det gikk an å få ekstra seponeringshjelp på et eller annet vis.

[inkink]

Vet ikke. Ville ikke begynt på noen ny medisin før jeg var ferdig med cipralexen. Det måtte i tilfelle være hvis en psykiater mente det ville hjelpe med seponeringen. Men det må være en som kjenner deg og følger deg opp.

Slik som jeg kjenner deg etterhvert tror jeg ikke du får fred før du er av medisinen. Hadde kroppen din godtatt dosen du nå går på kunne du jo bare gått på den forsåvidt, men siden det ikke virker slik vil du lett relatere mange av plagene dine til cipralex.

Jeg ville prøvd å høre om det gikk an å få ekstra seponeringshjelp på et eller annet vis.

Hei, bugge og takk for svar.

Kan godt være jeg relaterer alle mine plager til cipralex,men en ting som er helt sikkert var at jeg er blitt mye verre etter disse AD forsøkene. Har hatt stabile plager i 10 år. og så begynner jeg på AD, og så har jeg en ny type angst i tillegg, så ikke rart jeg relaterer til AD...virker som om nervene ligger helt utenpå-- og dette med panikkangst--indre uro, ja rett og slett angstfølelse hadde jeg ikke. Mulig det lå der,i muskulaturen min, men det har iallefall fått det fram i dagen. Det psykosomatiske har den i tillegg beholdt for meg iallefall.

Så ett sted og (unnskyld utrykket), men det var det det stod:0)) "kødder" du med en så følsom kroppsdel som hjernen, så kan den til gangs "kødde" tiltalls tilbake, hvis en får noe den ikke tåler.

Håper bare det er opprettelig.

Fastelegen sa igår at de hadde vært på seminar og blant annet var det et foredrag om cipralex. Fastlegen hadde spisset ører, for hun tenkte med en gang på meg sa hun.Men denne medisinen var for mange så potent og individuell at det ble anbefalt for oss som reagerte så voldsomt å bruke ett år på seponering. Cipralex er jo ganske ny, så dette hadde de erfart etterhvert.

Så jeg var ikke alene sa hun til meg. Mange som slet akkurat med cipralex. Annen ssri og selvsagt, men poenget var at når cipralex kom på markedet så skulle den være den renste av alle ssriene, og gi minskt bivirkninger og seponeringsvansker. Der ble erfaringen en annen for en stor del av brukerne. Men altså svært induviduellt.

Men jeg kan jo ikke seponere saktere enn jeg gjør:0)) Brukt et halvt år på 5 mg. Men det gikk som sagt greit og sakte ned til 2,5, men da var det stopp også.

klem til bugge

[inkink]

Vet ikke. Ville ikke begynt på noen ny medisin før jeg var ferdig med cipralexen. Det måtte i tilfelle være hvis en psykiater mente det ville hjelpe med seponeringen. Men det må være en som kjenner deg og følger deg opp.

Slik som jeg kjenner deg etterhvert tror jeg ikke du får fred før du er av medisinen. Hadde kroppen din godtatt dosen du nå går på kunne du jo bare gått på den forsåvidt, men siden det ikke virker slik vil du lett relatere mange av plagene dine til cipralex.

Jeg ville prøvd å høre om det gikk an å få ekstra seponeringshjelp på et eller annet vis.

Heiigjen Bugge!

Var hos psykiatikeren i går, hvor han først ville jeg skulle prøve efexor, siden jeg fortsatt ikke hadde vendt meg til dosen på 2,5mg. Men jeg sa det det torde jeg ikke. Etter hva jeg har lest her på forumet så er efexor ille å slutte med, mange må gå veien om ssri for å greie det. Og så "tørnet" en venninne av meg omtrent tankemessig. Det var helt villt da hun. Hadde nattlige forferdelige mareritt og helt spyke tanker. Et sant mareritt.. så jeg tror ikke jeg tør ta i veg med slikt jeg som ikke greier å seponere 2,5 mg cipralex engang.

Så fikk jeg xanor da, for å greie å komme over barrierene med å slutte med cipralex.

Skulle bruke 0,5 mg når jeg la meg, og 0,25 mg om morgen 0,25mg ettermiddag... Har tatt i går kveld og imorges??? men føler meg litt ekkel?? enda det er jo liten dose... er det vanlig at også xanor må ha tilvenningstid?? stoler jo mest på valium jeg da. Skulle gå tilbake til den etter endt seponering. Han mente jeg kunne kaste cipralex tvert men det tør jeg ikke. Er overhodet ikke angstfri i dag på tross av xanor. rar liksom.

må ta litt valium... tenkte jeg dele en 5 mg i tilfelle abstinenser... huff for et maretitt.

Men du-- har du og prøvd cipranil?? ikke tålt den, men tålte cipralex?? synes å huske det...Psykiatikeren mener den er så beslektet med cipralex at det ikke er noe å forsøke.

Også ville han at jeg ikke skulle bare ha ssri hvis depresjonen ikke skulle gi seg etter endt seponering. derfor efexor. Nå nevnte han remeron, men jeg har lagt på meg 7 kilo på cipralex...så vet ikke om jeg tar sjansen på noen remeton kur. Ingen AD har ført fram for meg, så det er fortvilende--- Var som sagt ikke slik som dette før-- hadde fysiske vonde/ekle plager men ikke dette uro og angst/dep. greiene her. Som sagt hadde jeg det på sinequan etter et 3 mnd forsøk for 31/2 år siden, men da var det over når jeg var ferdig seponert, så det er håpet jeg henger meg på. Gikk tilbake til der jeg var før jeg begynte, med masse psykosomatiske plager, men det er jeg vant til,og en er da ok bare man er rolig, nå er det jo indre vondt hele tiden i tillegg. Håper jeg også denne gangen skal bli bedre etter sep.--bare jeg greier det.

Har du noen gang seponert xanor alene, uten cipralex å støtte deg på??

Håper du har tid til å svare meg...

klem til bugge jenta

[bugge -jenta]

Heiigjen Bugge!

Var hos psykiatikeren i går, hvor han først ville jeg skulle prøve efexor, siden jeg fortsatt ikke hadde vendt meg til dosen på 2,5mg. Men jeg sa det det torde jeg ikke. Etter hva jeg har lest her på forumet så er efexor ille å slutte med, mange må gå veien om ssri for å greie det. Og så "tørnet" en venninne av meg omtrent tankemessig. Det var helt villt da hun. Hadde nattlige forferdelige mareritt og helt spyke tanker. Et sant mareritt.. så jeg tror ikke jeg tør ta i veg med slikt jeg som ikke greier å seponere 2,5 mg cipralex engang.

Så fikk jeg xanor da, for å greie å komme over barrierene med å slutte med cipralex.

Skulle bruke 0,5 mg når jeg la meg, og 0,25 mg om morgen 0,25mg ettermiddag... Har tatt i går kveld og imorges??? men føler meg litt ekkel?? enda det er jo liten dose... er det vanlig at også xanor må ha tilvenningstid?? stoler jo mest på valium jeg da. Skulle gå tilbake til den etter endt seponering. Han mente jeg kunne kaste cipralex tvert men det tør jeg ikke. Er overhodet ikke angstfri i dag på tross av xanor. rar liksom.

må ta litt valium... tenkte jeg dele en 5 mg i tilfelle abstinenser... huff for et maretitt.

Men du-- har du og prøvd cipranil?? ikke tålt den, men tålte cipralex?? synes å huske det...Psykiatikeren mener den er så beslektet med cipralex at det ikke er noe å forsøke.

Også ville han at jeg ikke skulle bare ha ssri hvis depresjonen ikke skulle gi seg etter endt seponering. derfor efexor. Nå nevnte han remeron, men jeg har lagt på meg 7 kilo på cipralex...så vet ikke om jeg tar sjansen på noen remeton kur. Ingen AD har ført fram for meg, så det er fortvilende--- Var som sagt ikke slik som dette før-- hadde fysiske vonde/ekle plager men ikke dette uro og angst/dep. greiene her. Som sagt hadde jeg det på sinequan etter et 3 mnd forsøk for 31/2 år siden, men da var det over når jeg var ferdig seponert, så det er håpet jeg henger meg på. Gikk tilbake til der jeg var før jeg begynte, med masse psykosomatiske plager, men det er jeg vant til,og en er da ok bare man er rolig, nå er det jo indre vondt hele tiden i tillegg. Håper jeg også denne gangen skal bli bedre etter sep.--bare jeg greier det.

Har du noen gang seponert xanor alene, uten cipralex å støtte deg på??

Håper du har tid til å svare meg...

klem til bugge jenta

Jeg tror også jeg ville ha gått veien om xanor og ikke efexor, blant annet fordi du har tålt benzo bedre. Xanor er et alprazolam, en litt annen gruppe enn sobril(oxazepam) og de du er mest kjent med valium, vival, stesolid. Jeg har aldri trengt noen form for hjelp av å seponere xanor, det har gått helt smertefritt. Men på NHD så skjønner jeg at jeg er litt spesiell på det området. Jaja, kanskje siden du har respondert bra på benzo, du vil oppleve det samme.Jeg har jo dessuten vært helt oppe i 5 mg xanor også. Sier han du kan prøve å seponere restdosen din, er jeg fristende til å si; Hva har du å tape på å prøve et par tre dager? Se om det blir så ille som du tror, rett og slett? Du kan jo vente en uke til xanoren er kommet vel til rette i kroppen din først. Hvis det blir ille kan du jo gå tilbake på dosen igjen.

Synes det er bra at dere prøver å gjøre noe. Å ha det slik du har hatt det, er så ille, at det er lite å tape på å gå for noe annet tror jeg.

Håper det går bra, inkink.

Klem

[inkink]

Jeg tror også jeg ville ha gått veien om xanor og ikke efexor, blant annet fordi du har tålt benzo bedre. Xanor er et alprazolam, en litt annen gruppe enn sobril(oxazepam) og de du er mest kjent med valium, vival, stesolid. Jeg har aldri trengt noen form for hjelp av å seponere xanor, det har gått helt smertefritt. Men på NHD så skjønner jeg at jeg er litt spesiell på det området. Jaja, kanskje siden du har respondert bra på benzo, du vil oppleve det samme.Jeg har jo dessuten vært helt oppe i 5 mg xanor også. Sier han du kan prøve å seponere restdosen din, er jeg fristende til å si; Hva har du å tape på å prøve et par tre dager? Se om det blir så ille som du tror, rett og slett? Du kan jo vente en uke til xanoren er kommet vel til rette i kroppen din først. Hvis det blir ille kan du jo gå tilbake på dosen igjen.

Synes det er bra at dere prøver å gjøre noe. Å ha det slik du har hatt det, er så ille, at det er lite å tape på å gå for noe annet tror jeg.

Håper det går bra, inkink.

Klem

du bugge,jeg er håpløs...er ekkel av xanor også... er det en tilvenning tror du?? er fristet til å bytte ettermiddagens dose på0,25 mg til 5 mg valium... går det tror du??

er det en ukes tilvenning ?? på xanor også--bruker du dt forresten nå?

[inkink]

Jeg tror også jeg ville ha gått veien om xanor og ikke efexor, blant annet fordi du har tålt benzo bedre. Xanor er et alprazolam, en litt annen gruppe enn sobril(oxazepam) og de du er mest kjent med valium, vival, stesolid. Jeg har aldri trengt noen form for hjelp av å seponere xanor, det har gått helt smertefritt. Men på NHD så skjønner jeg at jeg er litt spesiell på det området. Jaja, kanskje siden du har respondert bra på benzo, du vil oppleve det samme.Jeg har jo dessuten vært helt oppe i 5 mg xanor også. Sier han du kan prøve å seponere restdosen din, er jeg fristende til å si; Hva har du å tape på å prøve et par tre dager? Se om det blir så ille som du tror, rett og slett? Du kan jo vente en uke til xanoren er kommet vel til rette i kroppen din først. Hvis det blir ille kan du jo gå tilbake på dosen igjen.

Synes det er bra at dere prøver å gjøre noe. Å ha det slik du har hatt det, er så ille, at det er lite å tape på å gå for noe annet tror jeg.

Håper det går bra, inkink.

Klem

jeg ble i sin tid veldig ekkel på sobril og???? greide ikke prate, tunga var som lammet...

det er 11år siden ,den gangen jeg bare brukte 5mg valium om dagen, og 15 mg sobril følte jeg meg helt dopet av... ble bedre når jeg halverte til 7,5.. men gikk tilbake til valiumen da den ikke gir slik følelse av å gå på noe...

føler jeg går på noe nå også..ør liksom...

også tryggheten med å ta en valium når jeg må noe da??

gjør det noe tror du... du brukte vel sobril ved siden av du?? hvor mye??

klems

[bugge -jenta]

du bugge,jeg er håpløs...er ekkel av xanor også... er det en tilvenning tror du?? er fristet til å bytte ettermiddagens dose på0,25 mg til 5 mg valium... går det tror du??

er det en ukes tilvenning ?? på xanor også--bruker du dt forresten nå?

Jeg tror jeg ville holdt meg til det du har begynt på. Jeg tror at det er mulig du trenger litt tid på å venne til xanoren, men for å være ærlig kanskje mest psykisk siden du har lidd slik under utprøving i det siste. Det jeg skrev om en uke, var myntet på om du vil prøve å kutte cipralex brått. Da kan det være greit for deg å vente en uke tror jeg. Kanskje blir du litt ør, du kan titte litt på bivirkningslisten. Jeg gikk ikke på sobril i tillegg, det var bare sporadisk.

[inkink]

Jeg tror jeg ville holdt meg til det du har begynt på. Jeg tror at det er mulig du trenger litt tid på å venne til xanoren, men for å være ærlig kanskje mest psykisk siden du har lidd slik under utprøving i det siste. Det jeg skrev om en uke, var myntet på om du vil prøve å kutte cipralex brått. Da kan det være greit for deg å vente en uke tror jeg. Kanskje blir du litt ør, du kan titte litt på bivirkningslisten. Jeg gikk ikke på sobril i tillegg, det var bare sporadisk.

Du bugge som har erfaring fra xanor. man skal jo bruke det som en kur. Gjør det noe å hoppe over/glemme ett inntak??

På cipralex tok jeg en gang dobbel dose og ble megasyk.

Virker denne lignende.. at man kan risikere angstanfall ved seponering f. eks eller hvis man glemmer å ta??

klem

[bugge -jenta]

Du bugge som har erfaring fra xanor. man skal jo bruke det som en kur. Gjør det noe å hoppe over/glemme ett inntak??

På cipralex tok jeg en gang dobbel dose og ble megasyk.

Virker denne lignende.. at man kan risikere angstanfall ved seponering f. eks eller hvis man glemmer å ta??

klem

Nei, med så små doser som du tar, og når du deler det opp utover dagen slik du gjør,(antar du har de rosa tablettene?) vil det ikke være krise hverken å glemme en gang, eller ta dobbel dose.

Husk at jeg tar tre mg en gang og 1 mg en gang om dagen. En gang tok jeg ved et uhell tre mg om kvelden, og tre til senere på kvelden. Glemte det at jeg hadde tatt allerede. Så der hadde jeg tatt seks mg om kvelden. Det var ikke kjekt, og jeg var urolig i kroppen og søvnløs hele natten , men det gikk greit.

Med dine mye lavere doser, skjønner du at du har litt å gå på. Så dette ville jeg ikke bekymret meg over.

[inkink]

Nei, med så små doser som du tar, og når du deler det opp utover dagen slik du gjør,(antar du har de rosa tablettene?) vil det ikke være krise hverken å glemme en gang, eller ta dobbel dose.

Husk at jeg tar tre mg en gang og 1 mg en gang om dagen. En gang tok jeg ved et uhell tre mg om kvelden, og tre til senere på kvelden. Glemte det at jeg hadde tatt allerede. Så der hadde jeg tatt seks mg om kvelden. Det var ikke kjekt, og jeg var urolig i kroppen og søvnløs hele natten , men det gikk greit.

Med dine mye lavere doser, skjønner du at du har litt å gå på. Så dette ville jeg ikke bekymret meg over.

Thank you bugge:0))

nattaklem