Til "alle" fra "eldre foreldre"

[Gjest eldre foreldre]

(Jeg beklager glemt advarsel i flere av innleggene mine, men vil igjen advare mot å følge innlegg underskrevet av "eldre foreldre" av de som er gravide, ønsker seg små, er imot abort mm.)

Kjære dere. Jeg skjønner godt at jeg har skuffet en god del av dere nå, og det bebreider jeg dere ikke for å føle, det har jeg full forståelse for.

Jeg har som sakt selv aldri kunnet sette meg i slike sko før jeg nå er der selv.

Å ta et slikt valg basert på det beste for andre er nok ikke det mest solide å bygge en abort på, men sånn er det nå. Jeg håper jeg klarer å leve videre med det jeg har gjort.

Jeg skrev et "hysterisk" innlegg her forleden kveld, vi hadde sittet i timesvis igjen og pratet, diskutert og etterhvert kranglet. Det så ut til at det ikke var noen forståelse noe sted og at forholdet var dømt til å ryke.

Jeg skjønner at vi begge har vært presset til det ytterste og at i vi i vår fortvilelse ikke klarte å kommunisere og forstå hverandre slik vi burde ha gjort i en slik situasjon.

Jeg var ikke sikker i mitt valg inntil jeg kjørte nedover mandags morgen. Jeg visste tilogmed ikke til å begynne med hvor bilen min ville føre meg, til jobb eller sykehus.

Men jeg har tenkt, veid, vurdert og jeg skjønte at jeg måtte ned på sykehuset og la følelsene ta overhånd der, så fikk det gå som det gikk.

På morgene før jeg dro vekte jeg mannen min, han undskyldte seg dypt men visste ennå ikke hva han skulle si. Kvelden før hadde jeg funnet frem internettsider med graviditet, bilder av spirer uke for uke, beskrivelser på abort, ja masse stoff om emnet. Men det hadde ikke hjulpet på hans syn på saken desverre.

På sykehuset begynte nervene og etterhvert ble det min tur. Jeg ble med en sykepleier inn og hun fortalte meg om inngrepet, men skjønte fort at jeg var godt kjent med all informasjon.

Når jeg fikk tabletten så kjente jeg på den, den var litt blålig og blått pulver farget av på fingrene mine, jeg tok en slurk vann men klarte ikke løfte tabletten. Da knakk jeg sammen og gråt.

Hun spurte meg om jeg egentlig ville dette og jeg sa jo nei. Jeg fortalte og fortalte om hvorfor det måtte være som dette og hun mente jeg hadde tenkt over hver minste detalj. At jeg hadde vært flink til å ta alle ting med i vurderingen.

Etter en lengre prat så svelget jeg tabletten, og jeg behøver vel ikke si at vanskeligere svelg har jeg aldri vært med på. Ganske straks kjente jeg det bre seg en voldsom kulde fra det innerste av brystet mitt som strålte utover i en sollignende fasong.

Jeg fikk sitte der og slappe av litt og siden jeg var i såpass dårlig forfatning så fikk jeg vente den halvtimen jeg måtte alene i enden av gangen der, jeg slapp altså å sitte ute.

Jeg satt der vendt mot de store vinduene, det var "tettet" slik at folk ikke skulle kunne titte inn, men det var "pynt" i dem, rundinger i forskjellige størrelser og jeg satt der helt tom og tittet ut gjennom dem, til hun kom og sa jeg kunne gå.

Jeg måtte love henne en ting: at nå hadde jeg gjort nok for andre, at snart måtte jeg prioritere og ta vare på meg selv. Når barna er store og klarer seg selv sa jeg, da er det mer enn nok tid til det.

Vel ute i bilen så fikk jeg den aller største knekk, jeg gråt og gråt og gråt som jeg aldri kan huske å ha gjort før. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg klarte tre kvarter på vegen hjem.

Det var en enorm skyld, fortvilelse og sorg som egentlig ikke har ord. Jeg fikk ringt min mann og sakt til ham at nå var problemet over, at han måtte komme hjem og ta av seg barna når de kom hjem. Jeg tror min hysteriske fortvilelse satt en støkk i ham som tar sin tid å fjerne.

Vel hjemme ventet han på meg og tok rundt meg, jeg følte hjertet mitt sakte ble revet ut av kroppen for smerten jeg følte og jeg sa jeg ikke kunne skjønne hvordan jeg hadde kunnet gjøre dette, jeg hadde jo nok kjærlighet for fler. At nå hadde jeg gitt ham og barna alt jeg hadde, nå hadde jeg ikke mer.

Og han gråt, og gråt og gråt. Og akkurat da kunne jeg ikke skjønne hvordan vi ikke hadde klart å ta imot et barn laget i kjærlighet.

Jeg tror jeg gikk inn i en form for sjokktilstand da, for resten av dagen svinset han rundt meg, lovet meg å for alltid være snill, hjelpe meg praktisk, økonomisk og følelsesmessig for alltid. Stakkar, for første gang lot jeg ham planlegge innhandling av mobiler og ting og tang uten å protestere.

Det er hans måte å jobbe med sorg og skyldfølelse på, jeg må bare godta det.

Jeg var nesten tom resten av dagen, tenkte veldig lite på det, klarte ikke å tenke rene tanker, ikke føle rene følelser, det gjør meg litt redd, for kanskje er det en sjokktilstand som går over. Derfor klarte jeg ikke skrive så mye her inne heller, for jeg eide helt enkelt ikke ord.

I dag sendte jeg mann på jobb og barn på skole og jeg kjenner det rører seg både i tanker og følelser. Jeg lovte meg selv før jeg gikk inn på sykehuset at den avgjørelsen som ble tatt skulle jeg godta, jeg skulle ikke bebreide meg selv i ettertid, ikke dvele ved det som kunne vært men hjelpe meg selv fremover hver gang tankene kom ved å tenke på det positive ved det valget jeg tok.

Og det er vel noe sånt jeg har gjort i dag. Samtidig har jeg sakt til mannen min at denne uken skal vi la stå for sorg, tårer og tristet så får vi begynne å se fremover neste uke.

Jeg ringte legen min i går og fikk sykemelding ut uken. Fysisk kunne jeg nok vært på jobb, jeg føler meg helt enkelt ikke gravid lenger, ømheten i brystene er vekk, kvalmen er vekk, det eneste som merkes er en menssmerte som murrer.

Pskykisk er jeg ikke klar for å møte mennesker. Det får vente til mandag.

Jeg ser vel meg selv fra et sted utenfra, kan vel ikke helt skjønne at det er meg dette gjelder. Jeg skjønner nok det i morgen når jeg skal inn igjen.

Det har vært fjorten umennesklige harde dager, få timer søvn hver natt, dårlig søvn, drømmer, diskusjoner, krangler, tanker, smerte. Jeg kjente at dette klarer jeg ikke lenger. Jeg kunne utsatt dette til 16 mai, men ville ikke risikere å ikke kunne stille opp på 17 mai for barna mine. Og 14 dager til ville jeg ikke klare.

Min grense gikk ikke på 12 uker men på 8. For meg var det utenkelig å klare å gjennomføre det etter det.

Kanskje har avgjørelsen vært tatt under press, i en desperat situasjon, på feil grunnlag og annet, men den er tatt, jeg har ingen ting å vinne på å vurdere dette nå i ettertid. Jeg klarte helt enkelt ikke mer, så livet rase, så farløs barn, krangler, seperasjon av søsken, dårlig økonomi, ja i det hele tatt.

Så jeg tok valget og det valget må jeg lære meg å leve med. Jeg tror nok aldri jeg vil klare helt å tilgi meg selv, skjønne at jeg har vært i en slik situasjon og valgt det jeg valgte. Men jeg skylder mine barn, mitt forhold og meg selv å prøve å lære meg å leve med valget.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, alt det harde jeg har vært igjennom så ser jeg en ting, at ting ikke er glemt, at arrene sitter der, men at jeg har lært å leve med dem. Det er vel slik vi overlever alle sammen.

Det er veldig tungt å skrive her nå til dere, men jeg lar smerten mase på og tårene renne, jeg har tillatt meg å sørge denne uken og har ikke tenkt til å stoppe det.

Det er godt å få hjem ungene om dagen, selv om det å se dem også smerter. Men det er så ufattelig godt å se at de ser meg rett i øynene med glitrende blikk, jeg ser kjærligheten deres til meg, og de er så vakre når de smiler og strekker armene ut mot meg. Det er så deilig å kjenne disse store, varme klemmene.

Og jeg vet at jeg har lykkes, selv med mange år som alenemor.Nå skal jeg få begynt å ta dem med på ferier og turer og gi dem mange gode minner som de kan ha med seg etterhvert ut i den store verden. De har en god grunnmur psykisk, nå skal jeg tilrettelegge noe mer fysisk.

Jeg kan aldri vite hvordan det ville gått om jeg hadde snudd i går, men vi har desverre noen ganger virkelige store valg her i livet, og vi kan ikke vite. Vi må lære oss å velge, og godta det valget vi tok.

Så får en heller se hva fremtiden har i vente.

Jeg vil skrive iallefall et innlegg til her inne, etter i morgen. Da er liksom tiden min på forummet "gravid" over. Vet det er noen som lurer på hva jeg gjør her inne i det hele tatt, men det var jo riktig til å begynne med og det jeg vet ikke hvor hen å gå nå.

Jeg beklager at advarselen min falt bort en del ganger, men etter som tiden fylt av smerte gikk på så har jeg vel vært for opptatt av min egen elendighet, det beklager jeg.

Jeg ser på dere som en gjeng fantastiske støttespillere , jeg er så dypt takknemmelig. Tusen takk atter en gang.

Ha en fredelig og givende dag med dere.

Klem fra meg.

[mil1365380270]

Bare for å ha sagt det, du har ikke skuffet. Du har utvist en enorm styrke. En styrke man ofte ikke vet man har før man havner i i umenneskelig situasjoner, sånn som du har nå. Man kan bare ønske seg en så god mor som deg, barna dine skulle bare visst hva du har gjort for dem!

Skal mannen din være med i morgen, eller drar du alene igjen? Og du, få med deg smertestillende. Du kan få så vondt at du bare ligger og vrir deg i smerte. Ikke hyggelig for barna om de ser deg så dårlig, eller om mannen din må ta deg med på sykehuset. Sier ikke at du får så vondt, men du kan.

Tenker på deg, ønsker deg alt godt :-)

[cecily]

Begynte å grine jeg nå.

Sender over en klem.

[Gjest mirakel*2]

:,( Klem fra meg

[laban]

"Samtidig har jeg sagt til mannen min at denne uken skal vi la stå for sorg, tårer og tristhet, så får vi begynne å se fremover neste uke."

Den måten å takle ting på har jeg selv brukt, håper det funker for dere også.

Håper resten av uka ikke blir for ille. Det er snart over.

[Drømmer'n]

STOOOOR klem fra meg til deg.

[Sofies mamma]

Godt å høre at du henger sammen i hevtfall og har snakket med mannen din og fått sykmelding.

Om dere ikke sier så mye mer, så håper jeg dere kan oppleve en form for nærhet for hverandre, finne litt tilbake. Dere trenger det nå.

Og så håper jeg du tar smertestillende hvis du har vondt. Det hjelper ikke å ha det enda vondere. Prøv å ha det så bra som mulig. Du trenger - og fortjener- det nå.

[Gjest been there...]

Kjære kjære du. Ikke føl at du har skuffet noen her inne. Du har tatt et stort valg som bare du kunne ta. Håper dere får et fint og godt liv fremover- det fortjener du !!!En varm klem fra meg

[Gjest KariKruskakli]

"Min grense gikk ikke på 12 uker men på 8. For meg var det utenkelig å klare å gjennomføre det etter det"

Jeg blir forbannet ved tanke på hva som skjedde meg.

Jeg oppdaget graviditeten da jeg var 9 uker på vei.

Likevel måtte jeg stå på venteliste for å få tatt aborten i to uker.

Altså var jeg 11 uker på vei, og den måtte foregå kirurgisk.

[AnnaSara]

Kjære deg! Godt at du har kommet så langt nå. Nå kan det bare gå framover....for dere alle!! Jeg tror det er helt riktig å tillate seg å sørge denne uka. Bruk den tida du føler du trenger på det....våg å kjenn på de vonde følelsene en stund...gråt om du føler for det.

Deretter kan du (dere) sette strek og gå videre i livet. Kanskje kan dette bringe dere nærmere hverandre igjen...? Ønsker deg iallefall det aller beste. Vær nå snill mot deg selv i dagene og ukene som kommer. Gjør ting som du vet er godt for deg....som du kjenner er lystbetont.

Jeg er fortsatt med deg i tankene. Stor klem :-)

[Gjest eldre foreldre]

Kjære deg! Godt at du har kommet så langt nå. Nå kan det bare gå framover....for dere alle!! Jeg tror det er helt riktig å tillate seg å sørge denne uka. Bruk den tida du føler du trenger på det....våg å kjenn på de vonde følelsene en stund...gråt om du føler for det.

Deretter kan du (dere) sette strek og gå videre i livet. Kanskje kan dette bringe dere nærmere hverandre igjen...? Ønsker deg iallefall det aller beste. Vær nå snill mot deg selv i dagene og ukene som kommer. Gjør ting som du vet er godt for deg....som du kjenner er lystbetont.

Jeg er fortsatt med deg i tankene. Stor klem :-)

Tusen takk AnnaSara, virkelig.

Skal gjøre så godt jeg kan for oss alle, inkludert meg selv, så får vi håpe sommeren og fremtiden har noe godt i for oss alle.

Varmeste tanker tilbake.

[Gjest eldre foreldre]

"Min grense gikk ikke på 12 uker men på 8. For meg var det utenkelig å klare å gjennomføre det etter det"

Jeg blir forbannet ved tanke på hva som skjedde meg.

Jeg oppdaget graviditeten da jeg var 9 uker på vei.

Likevel måtte jeg stå på venteliste for å få tatt aborten i to uker.

Altså var jeg 11 uker på vei, og den måtte foregå kirurgisk.

Føler med deg KariKruskakli.

Dette her har skjedd veldig raskt, kunne utsette dog, noe jeg som sakt ikke gjorde.

Håper du kom deg gjennom det med ikke så altfor store sår og at du har det fint med avgjørelse og med dine i dag.

Klem.

[Gjest eldre foreldre]

Kjære kjære du. Ikke føl at du har skuffet noen her inne. Du har tatt et stort valg som bare du kunne ta. Håper dere får et fint og godt liv fremover- det fortjener du !!!En varm klem fra meg

Tusen, tusen takk Been there, virkelig.

Alt det samme ønskes deg og dine tilbake fra meg.

Klem.

[Gjest eldre foreldre]

Godt å høre at du henger sammen i hevtfall og har snakket med mannen din og fått sykmelding.

Om dere ikke sier så mye mer, så håper jeg dere kan oppleve en form for nærhet for hverandre, finne litt tilbake. Dere trenger det nå.

Og så håper jeg du tar smertestillende hvis du har vondt. Det hjelper ikke å ha det enda vondere. Prøv å ha det så bra som mulig. Du trenger - og fortjener- det nå.

Tusen, tusen takk Sofies mamma.

Vi fant hverandre igjen da vi sto i gangen nede med armene rundt hverandre og gråt begge to.

Jeg håper vi kan fortsette samlivet i glede, ennå sterkere, fremover. Tiden får vise.

Ha det riktig så godt du med dine.

Klem

[Gjest eldre foreldre]

STOOOOR klem fra meg til deg.

Den varmeste klem tilbake til deg, Drømmer`n. Tusen takk.

[Gjest eldre foreldre]

"Samtidig har jeg sagt til mannen min at denne uken skal vi la stå for sorg, tårer og tristhet, så får vi begynne å se fremover neste uke."

Den måten å takle ting på har jeg selv brukt, håper det funker for dere også.

Håper resten av uka ikke blir for ille. Det er snart over.

Tusen takk laban.

Det blir nok en stri tørn i morgen, og kanskje en dag eller to etterpå, men så har jeg håp om at vi kan begynne å jobbe fremover igjen.

Varm klem.

[Gjest eldre foreldre]

:,( Klem fra meg

Varm klem tilbake til deg, mirakel*2.

Takk.

[Gjest eldre foreldre]

Begynte å grine jeg nå.

Sender over en klem.

Tusen takk for at du føler sånn med oss/meg.

Det går nok bra fremover skal du se.

Varm klem til deg.

[Gjest eldre foreldre]

Bare for å ha sagt det, du har ikke skuffet. Du har utvist en enorm styrke. En styrke man ofte ikke vet man har før man havner i i umenneskelig situasjoner, sånn som du har nå. Man kan bare ønske seg en så god mor som deg, barna dine skulle bare visst hva du har gjort for dem!

Skal mannen din være med i morgen, eller drar du alene igjen? Og du, få med deg smertestillende. Du kan få så vondt at du bare ligger og vrir deg i smerte. Ikke hyggelig for barna om de ser deg så dårlig, eller om mannen din må ta deg med på sykehuset. Sier ikke at du får så vondt, men du kan.

Tenker på deg, ønsker deg alt godt :-)

Tusen takk for ord som varmet noe veldig, mil. Virkelig tusen takk.

Det blir nok en stri tørn i morgen og som du sier, kanskje en dag eller to etterpå også, men så har jeg håp om at vi kan begynne å jobbe fremover igjen.

Ikke at jeg er redd for smerter. Men det er jo det psykiske da, da er det liksom ingen tvil hvilket valg jeg har tatt. Ikke at det er det nå heller liksom men da blir det bevist. Det blir det tøffe, smertene skal jeg nok klare.

Mannen min skal være med, vel, jeg får jo ikke lov å ha med noen inn, men han skal kjøre og vente på meg. Fikk beskjed på sykehuset at jeg mest sannsynlig ikke var i stand til å kjøre selv.

Jeg vil ta med meg smertestillende hjem og bruke disse ved behov av hensyn til barna. Jeg får håpe alt går greit hjemme etterpå slik at de ikke får noen grunn til å bli redde. Jeg har bestemt meg for at når jeg forlater sykehuset i morgen så skal jeg kun gå fremover og ikke se meg tilbake, tillate meg å stoppe opp innimellom men ikke stagnere.

Tusen takk for all varme du viser.

Ha en fin kveld og uke fortsatt med dine.

Klem.

[Gjest glaice]

Så godt å lese at dere er på vei tilbake til hverandre du og mannen din!

Håper dere kommer styrket ut av dette, og kanskje blir enda mer knyttet sammen!

Ønsker deg lykke til i morgen, og alle dager framover. Håper det ordner seg med jobb for deg også.

Jeg håper så inderlig at du får det godt med mannen og barna dine nå, at dere kan leve det livet dere drømte om!

Varme klemmer fra